søndag 13. mars 2011

søndag...

Søndag, søndag, søndag... samme hvilken dag det er.
Ting er like tungt. Jeg må gjennom den samme kampen, de samme krigene uansett.

Det var så utrolig deilig å være hjemme i går. Jeg fikk slappet av skikkelig og kost meg. Det ble utrolig vanskelig å komme tilbake hit, når jeg aller helst bare ville vært hjemme sammen med familien min. Mer enn noe annet.
Det er utrolig vanskelig å være her, når jeg tenker på kampen jeg har foran meg og står i, så tenker jeg på det friske livet, og jeg ønsker det så sterkt. Så kjenner jeg angsten, som konstant ligger å pirrer og forstyrrer, og som blusser seg opp til det maksimale hver gang det nærmer seg måltid, og under måltid. Det er lett å tenke tanker som at det er umulig. Det er ikke mulig for meg å få det livet jeg vil ha. Kampen er for tung å kjempe.
Heldigvis vet de rundt meg og de jeg er glad i hva som får Frida tilbake på banen, så kjemper jeg videre.
Det er slik det må være nå. Jeg må ta ett måltid, en time, en dag i gangen og fokusere på målet mitt.
Uansett angst, uansett redsel, uansett motstand. Jeg vil ikke gi flere måneder og år til spiseforstyrrelsen som allerede har tatt fra meg så mye av livet mitt. Det er et monster, og jeg må kjempe imot det, slik at jeg kan bli Frida og fri. Det er målet. Drømmene mine er målet. Å bli hel, føle meg hel og fri og leve.

Likevel er det utrolig vanskelig for meg, som har vært vant til å takle alt selv, i klørne til dette monsteret, å ta imot og be om hjelp når ting blir for tøft. Det er tungt å akseptere at jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv og faktisk trenger hjelp. Det er en treningssak og det handler om å akseptere og godta det.
Det er tungt, utrolig tungt, men jeg må bare kjempe...

Heldigvis kommer kjæresten min på besøk en tur i dag. Det betyr selvfølgelig mye akkurat nå. Det er så godt å ha han her, og bare la han fylle meg med kjærlighet, omsorg og drømmer. Jeg gleder meg.
~Frida~

2 kommentarer:

gode ord dør sist