tirsdag 28. juni 2011

Tirsdagsmiddag i boks!

Jeg klarte det! jeg klarte middagen i dag. Jeg spiste 1 1/2 fiskekake og to små poteter.
Da jeg skjelvende gikk til spisesalen i dag, hadde jeg nesten gitt opp å klare å gjennomføre måltidet. Jeg var forberedt på nok et nederlag, og dermed et sondemåltid. Anoreksitankene hadde allerede begynt å sirkulere i topplokket og jeg holdt på å miste fokus et øyeblikk. Anoreksitrollet hadde nesten klart å overbevise meg om å ikke spise, så få sondemat som skulle kastes opp. Jeg satte meg ved matbordet, endret tankene mine. Dette så faktisk overkommelig ut. Middagen kunne jeg klare å spise. Det var en posjon jeg kunne klare å spise.
For meg er det å mestre utrolig viktig. Det at jeg i dag kan legge meg å tenke på at jeg faktisk har klart alle måltidene i dag, er en mestringsfølelse som jeg virkelig skal forankre langt inni hjertet mitt. Jeg klarte å overvinne anoreksien! JEG har vunnet alle kamper i dag. Det er fortsatt en kamp etterpå. Det er da jeg skal velge å LA VÆRE å trene eller kaste opp. Det er da jeg må være sterk og fokusere på permisjonen i helgen.
Jeg har jo en time med utgang, hvor jeg kan gjøre hva jeg vil. Kanskje jeg tar meg en tur til butikken, kanskje jeg drar på aktivitetsrommet og maler litt. kanskje jeg bare går tur. Jeg vet ikke helt hva jeg har lyst til. Kanskje får jeg mast meg til en liten shoppingrunde på city lade.
Jeg kjenner jeg trenger litt friskt innputt for å få tankene på litt friskere linjer nå. Denne dagen skal gjennomføres på en så frisk måte som mulig. Denne dagen skal være frisk!

Det tenker jeg er viktig for meg fremover. Det å hele tiden få friskt innputt og se friskt liv.
Det vil nok øke motivasjonen min også. Jeg trenger motivasjon hele veien.
Helgepermisjonen er jo selvfølgelig en stor motivasjon for meg, men når jeg mister fokus litt, er det viktig med en frisk påminning om hva som venter meg der ute. Friskt innputt er utrolig viktig for å få Frisk-Frida i gang og  til å kjempe videre.
En ting er sikkert. Jeg skal på festival!
~Frida~

1 kommentar:

gode ord dør sist