julepermisjon i bilder

Jeg legger ut noen bilder fra lille julaften og julaften, så skriver jeg litt om hvordan julen har vært senere.

lille julaften :

 julaften:

 åpning av gaven til Lars:

~Frida~

alt er klart!

I dag var gjøremål-lista mi laaaang. Men heldigvis av bare friske ting. Det er jo tross alt kvelden før kvelden før kvelden. I mitt tilfelle betydde det i dag å pakke inn alle julegavene som jeg heldigvis fikk i boks, planlegging og samtale med psykologen min og legen min om julepermisjonen, spising og gåtur, sortere gaver og skrive julekort, rydde opp i alle tingene mine jeg har her og derretter pakke det meste i min røde koffert(vanskelig når alle tingene mine ikke ligger på plasser jeg ikke får gå eller røre), skrive handleliste, planlegge morgendagen, avtale med mamma når hun skal komme å hente meg i morgen osv. Det har vært en stressende formiddag for min del. Jeg gjorde unna så mye som mulig tidlig for at jeg skulle få besøk av Lars etter middagen. Det var herlig. Jeg så gløden i øynene hans da han fikk øye på jenta si som har blomstret enda mer siden forrige gang vi møttes. Vi gikk en koselig gåtur, snakket og  koste oss sammen. Vanligvis er det han som snakker til meg, men i det siste er det visst jeg som skravler mest gitt. Det er et godt tegn ifølge han. Jeg begynner å ligne på meg selv.
Det var vertfall kjempegodt å treffe han igjen. Vi skal nemlig ikke feire jul sammen i år. Jeg skal hjem på permisjon i morgen tidlig til 1.juledag og han skal feire julaften på byåsen hos tanta si, og jobbe litt i jula. Jeg fikk et lite glimt av julegaven min fra han i kveld. Jeg klarer nesten ikke å vente med å åpne. Vertfall ikke etter han sa "jeg tror du blir veldig glad". Barnet i meg løper løpsk. Jeg elsker gaver og overaskelser, og ikke minst jul. Jeg får ta frem tålmodigheten igjen da.

Jepps, Det var dagen i dag, og jeg har fått stresset ned fordi nå er alt klart. Nå kan julen komme, og jeg gleder meg. Jeg elsker virkelig jula av hele mitt hjerte. Alt er bare så kos.
Det er riktignok utrolig mange utfordringer i forhold til jula også. Mye mat, mye følelser, mange triggere. men jeg har laget meg en plan på det som har med maten å gjøre, så får jeg håpe på at sykdommen ikke prøver å ødelegge julen for meg. Isåfall, jeg velger hva jeg vil tenke hvis tanker og følelser dukker opp, og hvilke handlinger jeg gjør i forhold til det. Hovedfokuset mitt er å kose meg så godt jeg kan, og det skal ikke sykdommen få ødelegge for meg.

Isfall ordnet alle mine gjøremål seg, og alt er klart. i morgen tidlig kommer mamma å henter meg.
Gleder meg.

Ønsker alle en GOD JUL!
~Frida~

juleshopping i byen og MESTRINGSfølelse

Dette har vært en stor dag for meg. I morges kom psykologen min smilende inn til meg og sa at vi skulle på bytyr. Etter å ha vært innelåst i over to måneder var det litt av en overaskelse. Og shoppinggal som jeg er, alltid har vært danset jeg smilende inn på rommet mitt og shinet meg opp med fine klær og sminke igjen. Endelig hadde jeg en grunn til det. Jeg skulle jo ut.
Det å dra til byen på shopping er jo en del av det friske livet. Og som dere kanskje skjønner er det det friske livet jeg snart skal ut i igjen. Derfor skulle dette bli en HELT frisk utflukt. Alle tvangstanker, sykdomstanker og gamle mønster skulle brytes. Eksponeringsterapi. En helt FRISK shoppingtur innebærer at man må tilføre kroppen energi. shopping har jeg vært på før. Det er det ingen tvil om, men å tilføre kroppen energi samtidig er det meget lenge siden jeg har gjort. Det å sitte på cafe sammen med andre mennesker å spise lunsj sammen med andre mennesker var en tøff utfordring for meg.
Men når jeg satt der blant friske mennesker, blant friskheten selv, var det en frisk Frida som blomstret inni meg og gjorde akkurat som alle andre rundt meg. Jeg spiste lunsj, og det føltes bra.
Hvorfor føltes det bra? Fordi jeg opplevde en stor mestring. Jeg hadde aldri trodd at jeg noengang kom til å sitte på Trondheim torg og spise en normal lunsj uten vonde følelser. Jeg skal ikke utelukke at tankene kom. Men DA skjøv jeg dem unna og tillot meg å heller kjenne på de gode følelsene rundt det.
Når noe som føles så lett for noen, og som føltes så utenkelig umulig for meg, mestres, er det et bevis for meg at jeg kan klare dette. Jeg velger, jeg velger.
Man mestrer ikke med en tanke om å prøve å klare noe. Tro meg, Det å "prøve" er det samme som å utsette eller utelukke eller unngå. Man må bestemme seg, og finne en indre styrke og et mot til å virkelig prøve å bestemme seg for å tenke tanken om at man skal greie det, istede for å tenke på "jeg kommer ikke til å klare det", eller tenke på konsekvensene om man ikke klarer det, tenke på nederlaget for man ikke klarer det. Da har man allerede bestemt seg hvordan utfallet blir. Nei, man må være villig til å endre tankene sine, og derretter utfordre seg selv å gjøre endringene.
Det har jeg aldri gjort før, og det føltes helt fantastisk. Jeg klarte det! Nå sitter jeg igjen med følelsen av mestring og håp, fordi jeg bestemte meg for å ta utfordringen og klare det! hvis jeg ikke hadde gjort det, hadde jeg kanskje aldri fått oppleve en mestringsfølelse av å klare noe så enkelt som å spise lunsj på cafe igjen. Før jeg gjorde det forbindet jeg det med å spise ute som vanskelig, fordi at tankene mine innebar at det er vanskelig å kvitte seg med maten etterpå, eller folk stirrer og tenker dittendatten, eller så hadde jeg unngått å spise for å unngå å kjenne på de vonde følelsene som jeg viste kom til å komme. Ja, jeg gjorde det, og JA, de vonde følelsene og tankene kom, MEN jeg VALGTE å ikke innvolvere meg i dem, jeg skjøv de unna og distraerte meg selv med det positive rundt handlingen jeg gjorde og fortsatte shoppingturen med et smil.
I dag er jeg en god følelse rikere, en erfaring rikere og tenker at jeg klarte det!
I tillegg har jeg nesten alt i box til jula.

Fremskritt? Et definitift ærlig og fantastisk herlig JA fra innerst inne i hjertet MITT!
Et skritt om gangen på veien. Tenk på hvor mange gode følelser og erfaringer og mestringer jeg kommer til å føle hvis(ord utgått) NÅR(!) jeg har kommet lengre på veien og tatt bare riktige valg.
Jeg vet at fellene er der, og det er ikke til å unngå å falle iblant, men å gi seg for et lite fall er ikke et alternativ. Det eneste alternativet som innebærer å oppfylle min drøm nå, er å fortsette på veien.

Ordene mine er ikke bare ord lenger. Jeg vet at de engang var det. De var bare ord med en konklusjon: "JEG lengter etter styrke, en vei, et håp, lys". Ordene mine nå kommer fra meg. Ordene mine nå er virkelige.

I kveld når jeg står foran speilet å pusser tennene skal jeg si til meg selv : " Jeg klarte det, og jeg er stolt over meg selv". 
~Frida~

Carpe diem og julehilsen til behandlern min

Jeg sitter her inne på posten med varmeflasken min, en god varm kopp te og en god følelse i kroppen etter å ha kommet meg gjennom en tøff dag. Mandager er generelt vanskelige, fordi det er som regel den dagen sykdommen brøler og gauler etter at den ikke er så fornøyd med tallet på vekten. Sykdommen var sterk hele formiddagen. Aldri skulle jeg mer spise! Den overbeviste meg. Men på tross av, fullførte jeg jobben min til hvert måltid. Tallet på vekta gav meg noe også i dag. Tallet på vekta gav meg mer av det friske livet. Jeg får lengre utetid + at jeg får begynne å trene litt igjen. I tillegg skal jeg og psykologen min til byen å handle litt. Det blir kjempegodt å komme ut herfra noen timer og være en del av det friske. Haken/utfordringen er at jeg må spise et måltid ute, men det skal jeg klare. I tillegg får jeg ønskene mine om julepermisjoner oppfylt. Jeg får feire jul sammen med familien min i år også.
Jeg får tre dager med jul, tradisjoner, varme og kjærlighet. Gud, som jeg skal kose meg. Jeg elsker jula.
I tillegg fortalte jeg det som det var, med at jeg kjenner at jeg begynner å kjenne at det er mange ting jeg har lyst til å gjøre. Deriblant å dra på bursdagsfeiring til venninda mi 5.juledag. Etter litt om og men, fikk jeg et ja. Gode følelser fylte hele kroppen. Endelig! Jeg gleder meg så vilt. Det skal bli så herlig å være blant vennene mine som jeg nesten ikke har møtt på ett år, og bare feste og kose oss igjen. Jeg vet at jeg den kvelden vil kjenne på følelsen av at det vil være verdt det.

Formen min ble gradvis bedre utover kvelden. I ettermiddag har jeg vært ute å gått en lang tur sammen med personalet. Det er godt å røre litt på seg etter to måneder i en kjedelig skinnstol under et pledd inne på intensiven. Under turen snakket jeg i ett kjør om alt og ingenting. Om flaue ting anoreksien har fått meg til å gjort, om morsomme opplevelser, om utspekulerte metoder jeg brukte da jeg var en viss grad sykere enn nå(som vi kan le av nå), at jeg kjøpte meg en isbitmaskin for å ha på rommet for å ha muligheten til å knaske isbiter hele tiden for å fryse, om musikk, om jula etc. Jeg lo og koste meg.
Etter å ha hatt fokus på andre ting på ettermiddagen og fått vært i fysisk aktivitet var kveldsmaten litt lettere å få ned også.

Nå sitter jeg her å skriver lange julekort. Det er så mange jeg vil takke for støtten og all hjelpa for gjennom dette tunge året. Ord kan ikke beskrive det. Jeg døde nesten i april, og jeg er så takknemlig for at jeg ikke gjorde det. Jeg er så takknemlig for at jeg kan feire jul i år også. At jeg fortsatt står på to føtter med et hav av muligheter og et liv foran meg. Og ikke minst med en følelse av at jeg kan velge hva det livet innebærer. JEG, ikke sykdommen. Det er mange som har hjulpet meg. De her på østmarka har holdt liv i kroppen min og fått meg på beina igjen, og familie venner og kjente og alle på bloggen har holdt liv i meg. Tilsammen har det blitt til at jeg begynner å bli hel igjen. Jeg begynner å bli Frida igjen.

Gjennom sju år har det vært mange behandlere som har villet hjulpet meg, men jeg har aldri villet hjelpe meg selv. Her på østmarka oppdaget jeg en hånd som jeg endelig klarte å ta tak i, og vi har sammen jobbet beinhardt for at jeg skulle komme dit jeg har kommet i dag.
Derfor vil jeg gjerne dele julekortet til henne fra meg med dere.

Kjære *********
Jeg vil begynne med å ønske deg en god jul og et godt nyttår. Så vil jeg fortsette med et godt sitat:"Man skal stå oppreist, ikke holdes oppreist". Med hånden på hjertet er det du som har lært meg det. Jeg har truffet mange hjulpende hender oppgjennom årene, men du fikk meg til å ta tak i dine. Du viste meg at du var et medmenneske som ville hjelpe, og ikke en fiende. Du fikk meg til å innse at fienden fantes inni meg. Du viste meg virkeligheten på en måte som jeg forstod, og hjalp meg til å forstå at verktøyene til å være meg selv fullt og helt og kjempe mot det som ikke tilhørte meg, fantes inni meg og at det var jeg som måtte finne dem. Du fikk meg til å føle meg trygg og sterk nok til å begynne å lete. Du hjalp meg til å hjelpe meg selv. Troen på meg hadde du hele tiden, og innimellom klarte du å få meg til å tenke på enkelt som pippi som sier "jeg har aldri gjort det før, men jeg skal klare det". Du har gitt meg så mye, og har lært meg så mye. Jeg er veldig takknemlig for det, fordi jeg får livet i gave. Takk for at du så meg, Frida.


Julehilsen og en stor takk fra Frida




Det er også så mange andre jeg vil takke. Jeg vil takke alt og alle både i fortid, nåtid og fremtid.
Carpe diem og god jul
~Frida~

Gratulerer Norge!

Først og fremst. GRATULERER SÅ UTROLIG MYE til verdens beste håndballlag - NORGE!

Jeg har jo omtrent vokst opp på håndballbanen, så jeg kjente virkelig at spenningen og iveren brøyt seg gjennom det meste av alt annet som har fåregått i hodet mitt i det siste. Jeg satt pal og hoppet opp og ned og fulgte med og var helt med gjennom hele kampen. Det var herlig å koble ut helt, igjen! Det var Frida det.

Jeg kjenner det er mer og mer jeg har lyst til etterhvert som jeg oppdager hvor fantastisk mange muligheter det finnes ute i det friske livet. Tenk alt det går ann å fylle dagene med, istede for å la en djevelsk sykdom stjele dem. Tenk hvor mye glede man kan kjenne istede for å la sykdommen suge ut allt av den. Det er en hel verden av muligheter der ute, og jeg gleder meg til å møte den.

~Frida~

Et magisk øyeblikk og takknemlighet

Utfordrende dag med mye ambivalens, følelsessvinginger, tanker og stress... Vanskelig å holde seg på matta. Det er vanskelig å snu tankene når de først har begynt å sirkulere. Jeg merker at jeg stadig lar meg overbevise av anoreksien. Det er lett å falle inn i gamle mønster. Gamle trygge mønster som jeg vet hjelper på vonde følelser. Jeg og psykologen min har snakket i timesvis om akkurat dette. Om det at jeg må prøve å bevege meg ut av tankene mine å tenke litt rundt dem. Hva er det som gjør at jeg tenker sånn akkurat nå? Hvordan kan jeg endre tanken? Finnes det en alternativ tanke? er det en frisk eller syk tanke?
Når man går litt ut av tanken og tenker litt rundt den, og samtidig vet at man kan VELGE om man vil innvolvere seg mer i tanken og la den skape en vond sirkel av følelser og som igjen skaper en vond sirkel av handlinger som igjen gjør det vanskeligere å finne tilbake til den riktige veien, ELLER man kan velge å distrere seg fra tanken og prøve å tenke annerledes med en gang. Det gjelder å ta riktig valg hele tiden. I dag har det vært en sånn dag at jeg har falt litt, og måttet kavet litt for å komme tilbake.
Men hva er vel bedre enn å få besøk av kjæresten sin da?
Nå som jeg har blitt sterkere i meg selv å er mer Frida, er det så godt å endelig klare å skyve sykdommen unna og gi den et spark i ræva og tenke på andre ting. Det er lenge siden jeg har hatt en så koselig kveld sammen med kjærestn min som i kveld. Vi har snakket om bare friske ting og vi har begge kjent at den veggen som lenge har stått imellom oss har blitt tynnere. Før skulle det mye til for Lars før han nådde Frida. Noen ganger måtte det gjerne både musikk, bilder, tårer, gode minner og motivasjon til for å få et aldri så lite glimt av Frida. Men i dag gikk det så lett som ingenting, og det er så godt for  meg og for han å kjenne på. Jeg er i ferd med å bli Frida igjen.

Når jeg er inne på det, så må jeg igjen bare få sagt at dette året har vært utfordrende for mange, men ikke minst for meg og for Lars. Lars forelsket seg i ei jente som riktignok hadde en sykdom på nakken, men den jenta hadde mange andre ting som gjorde at hun/jeg var akkurat den jeg var. Vi hadde et fantastisk år sammen og skapte et bånd sammen som var sterkere enn noe annet. Det var det beste året jeg har hatt i hele mitt liv. Tenk at en gutt kunne komme til meg og legge så mange friske spirer av drømmer, håp og liv og samtidig gi meg et helt annet liv. Det vi hadde sammen var så sterkt og spesielt at det gav meg nok motivasjon til å en gang for alle prøve å gå inn i en siste kamp  for å kvitte meg med den ufyselige sykdommen som i mange år har tatt fra meg alt og som på det tidspunktet tidsvis sto imellom oss og skapte en del begrensninger. Både jeg og Lars ville ha et annet liv. Han fortalte meg ofte at det å dele meg med en sykdom var tøft og ville være til hinder for at vi skulle få det livet vi ville ha. Jeg kjente det og han kjente det.

Jeg var klar for kamp. Jeg var klar for å kvitte meg med sykdommen. Jeg var klar for å begynne et nytt å bedre liv. Jeg visste det ville bli tøft, men verken jeg eller Lars viste hva vi hadde i vente det kommende året.

Siden jeg bare var elleve år gammel når jeg fikk sykdommen, hadde jeg ikke lært meg å takle livets utfordringer, følelser og tanker på noen andre måter enn gjennom mat, vekt og kontroll. Sykdommen var grunnmuren min. Når jeg kappet av alle tråder til sykdommen min, var det som jeg kappet av alle tråder til alt jeg hadde opparbeidet meg siden jeg ble utskrevet fra bup da jeg var 16 år. Identiteten forsvant gradvis, gløden forsvant gradvis, egenskapene og evnene forsvant, Frida forsvant inn i et nytt anorektisk helvete.
 Alt hang i en tråd om at jeg skulle på Levanger å bli frisk, men siden det var så lang venteliste, og jeg ikke hadde noen verktøy å kjempe mot sykdommen min på, tok det ikke lang tid før jeg nesten var borte. Som sagt, jeg skulle inn i et frivillig behandlingsopplegg på Levanger og helsevesnet satte derfor ikke inn så mange resurser for å stoppe anoreksien i å spise meg opp innenifra tror jeg. Verken jeg eller de viste at det skulle gå så langt som det gjorde og at det var så alvorlig som det var. For hver gang det ble gjort tiltak flyktet jeg fra dem gjennom overdoser eller andre ting. Ingenting hjalp. Anoreksien klarte å overbevise meg og alle rundt meg om at når jeg kom på Levanger skulle jeg kjempe meg opp igjen. Levanger skulle bli min redning. Men når jeg først ankom Levanger var jeg så godt som borte. Det var ingen Frida igjen. Det var bare et tomt skall hvor en anoreksi herjet i en forfallen kropp. Jeg mistet meg selv, men følte ingenting spesielt rundt det. Jeg var borte.

Det jeg vil fram til, er at Lars mistet jenta si. Lars måtte se på at sykdommen spiste meg opp. Lars måtte oppleve dette. Når jeg heldigvis fikk den behandlingen jeg trengte, som var et strengt tvangsregime med tvangsernæring med reimer og sonde, var det bare starten på et helvete. Jeg var fortsatt ikke tilstede. Jeg levde i min egen verden med tvangsritaler, tvangsforing, psykehus og skjærming fra alt friskt. Det har vært et langt år, og det har vært tøft. Jeg har gjennom bloggen min beskrevet min kamp gjennom dette, men tenk på min kjære lars sin kamp. Dette har vært et helvete for han å. Den jenta han elsket så inderlig var fanget i et anorektisk helvete, og det var ingenting han kunne gjør med det.
Tenk å føle seg så hjelpesløs og alene. Han har gjort fantastiske ting for meg gjennom dette året.

Gjennom musikk, gjennom kunst, gjennom bilder og minner, gjennom opplevelser, gjennom gaver, gjennom lange samtaler og motivasjon har han gjort alt med et håp om å få et glimt av jenta si igjen.
De av de gangene han klarte å nå igjennom, klarte Frida å formidle at han ikke måtte gi opp. Jeg skulle komme tilbake til han. Vi skulle nå drømmen vår. I snart et år nå har han båret troen, håpet og drømmene våre for oss begge med den største kjærlighet. Han har vært vanvittig sterk og har holdt ut og overbevist seg selv og meg om at DETTE ville være verdt det.
Som jeg har sagt er det først nå at Frida har begynt å vende tilbake, og det har vært både utenkelig og ubegripelig nok til å tro på det. Men I dag hadde vi vårt første øyeblikk sammen. To timer hvor min verden, forentes med hans verden, og vi sammen klarte å skape vår egen lille verden hvor det bare kunne være oss to igjen. Vi snakket om alle de gode minnene vi hadde før jeg ble sykere, om alt vi har vært gjennom, om alt vi har opplevd sammen, om oss, om drømmen, om friske ting, om alt vi har i vente. Jeg var frida og han var lars, og det var magisk. Det var virkelig. Det var en gave både for meg og han. Jeg var i ekstase. Jeg gleder meg sånn til å begynne at jeg glemmer hvor jeg er og hva jeg står i. Jeg skulle ønske de øyeblikkene kunne vare for alltid og at jeg var like sterk hele tiden, som jeg var i de timene han var hos meg i dag. Men nå vet jeg og han vertfall en ting. Det vil være verdt det. Det vil bli verdt det.

Det å ha en spiseforstyrrelse rammer ikke bare den det gjelder. Det rammer de som står rundt en også, og dt er viktig å tenke på. Det står stor respekt for styrken en familie og kjæreste og venner har når noen man er glad i sliter. Jeg er bare så takknemlig for alt jeg har i livet mitt som har vært der for meg hele veien, som venter på meg, og som hjelper meg til å være sterkere enn sykdommen.

Kjære Lars. Du betyr så utrolig mye for meg, og en dag skal jeg vise deg det fullt og helt.
Familie og venner. Takk for at dere støtter meg og venter på meg og viser meg hvem frida er.

~Frida~

this one is for you

Jeg har lagt ut denne videoen før. Jeg ser ofte på den. Det er en stor inspirasjon for meg. Den hjelper meg til å se virkeligheten. Den hjelper meg og gir meg styrke. Den får meg til å kjenne hvor sint jeg er for alt sykdommen har tatt av livet mitt. Den sier så utrolig mye. Jeg er sjefen i mitt liv.
~Frida~

Det finnes en vei

TÅLMODIGHET Frida....tålmodighet! pust...pust...pust..

Dette har vært en tøff dag på mange måter. Jeg har klart å gjort jobben min, men det er ikke en enkel sak. tanker og følelser i surr i hytt og pine. Det er et vanskelig sted å stå i, der jeg er nå. Det gjelder å legge puslespillbrikkene på riktig plass, og det gjelder å ikke overse noen. Noen brikker er vanskeligere å finne en andre, noen er vanskeligere å gi slipp på å legge på plass. Samtidig er lengselen etter å få gjort ferdig puslespillet så fort som mulig sterk. Det er en tøff jobb, og trangen til å bare kaste hele puslespillet i veggen er også sterk. Det er så vanskelig og krever så mye hele tiden.

Fokuset mitt med å gjennomføre, eller bare gjøre, eller fullføre er heller ikke nok. I jobben ligger det også at følelsene ikke skal skyves til side og den såkalte "følelsestanken" hvor det stadig hoper seg opp følelser og renner over og får utløp på feil måte. NEI, følelsene skal kjennes på. Eller rettere sagt, brikkene skal legges på riktig måte.

Jeg skulle bare ønske at jeg kunne skrudd av sykdommen min, og skrudd på Frida-funksjonsknappen på fullt og levd. Jeg skulle ønske jeg kunne vært russ sammen med vennene mine i år, Jeg skulle ønske jeg kunne stått opp og lagt meg sammen med kjæresten min og selvfølgelig tilbringt dagen med han, Jeg skulle ønske jeg hadde kjent glede av å gjøre ting, Jeg skulle ønske jeg kunne feiret hele jula hjemme, uten at alt skal være så vanskelig pga at julen handler så mye om mat. Jeg ønsker at jeg kunne vært meg selv. Bare Frida.

I går kveld leste jeg gjennom en del av bloggene jeg brukte å lese før. Jeg synes det er så utrolig trist å tenke på alle de triste skjebnene der ute. Det er så mange som kaver og sliter i mørket. Dag inn og dag ut, år inn og år ut. Så tenker jeg på hver enkelt av de, og at det finnes hender å ta tak i for alle sammen. Det finnes en vei ut av mørket for alle. Det finnes støtteapparat som kan lyse opp og vise vei, støtte og pushe, selv om de vil eller ikke. Når man er i de mørkeste dalene er det sjelden håp og tro nok foranket  til å ønske seg ut av det. Døden frister kanskje enda mer. Men uansett hvor man er, finnes veien tilbake til livet for alle. Så lenge troen og håpet er der(uansett hvem som bærer det). Det er så mange som står på stedet hvil og har akseptert og er overbevist om at det ikke går ann å få et bedre liv. Eller at de ikke fortjener et bedre liv. Eller at de ikke tørr å tro på at det finnes et bedre liv. Kanskje kjennes det utrykt. Det er mange årsaker, men en ting er sikkert. Mulighetene er der. For alle. For alle...
Alle fortjener å gi seg selv en sjanse. Livet er en gave, og om det er så mørkt at man ikke ser det, finnes det en vei ut. Dette er noe jeg selv nettopp har klart å innrømmet for meg selv, eller rettere sagt begynt å tro på og funnet ut av. Men når man først ser at det finnes håp, er det veldig sterkt. Det er så sterkt at man ikke vil bytte det bort for noe i hele verden. Det er så sterkt at man er livredd for å miste det igjen.
For min del har jeg lett etter det i mange år. Når man først kommer seg opp av mørket litt, og klarer å se virkeligheten litt, er man livredd for å falle tilbake, samtidig som alt er ukjent og utrygt.
Men en ting er sikkert. Det er en vei å gå, og den må gåes av den som er eier av livet som venter på enden av veien.
~Frida~

ambivalent dag

I gårdagens innlegg uttrykte jeg min reddsel for vektnedgang. I morges når jeg sto på vekten var vertfall all energien jeg hadde brukt på å vært redd for vektnedgang forgjeves, fordi jeg hadde nemlig gått opp.
Hvordan er det mulig å gå opp i vekt når man reduserer kalorimengden ned mye? Jeg kjente angsten og anoreksien brøle. Jeg ville bare gi opp. Jeg følte at jeg mistet all kontroll. Jeg følte at nå kom alt til å gå galt. Jeg gav umiddelbart beskjed til personalet om at jeg måtte snakke med psykologen min så snart som mulig. Det var et helvete å få i seg frokosten. I to dager har jeg jobbet knallhardt for å overbevist meg selv om at jeg trengte all denne maten, at maten forbrukes, at jeg ikke går opp i vekt av å spise, jeg har måttet jobbet med tanker og holdinger rundt det å spise og ha mat i magen. Jeg har måttet utfordre tvangsritualer og tvangstanker. Jeg har kjempet med nebb og klør, med en tanke i bakhodet at det ville være verdt det. Fordi vekten ville bevise for meg at jeg hadde rett.
Når mitt eneste bevis viser det anoreksien har prøvd å overbevist meg om, raser det meste sammen i fortvilelse og angst. HVA NÅ?

Psykologen min skjønte at dette ville påvirke meg sterkt, og hadde snakket om dette med de andre legene på morgenmøtet. De mente at det var normalt at kroppen min reagerte på denne måten. At når jeg plutselig begynner å spise fast føde, ville det ta tid for magen og fordøyelsen å bli vant til det og at det er normalt at all maten man blir værende igjen i tarmene. Jeg snakker om forstoppelse. Hennes råd var at jeg måtte drikke mye væske for å få magen i gang, og at når det ble orden på magen ville vekten vise hva min egentlige vekt var. Den vekten som vekten viste i morges var i hovedsak påvirket av at fordøyelsen ikke har kommet i gang enda. Men at jeg skulle få litt mer aktivitet likevel. Jeg får nå ut å gå en halvtime pr. vakt istede for et kvarter.

Det har vært et helvete i dag. Jeg er så utrygg fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg har begynt, så jeg må bare prøve å stole på de rådene jeg får og gi det litt tid. Dette var jeg så absolutt ikke forberedt på, så nå er jobben min å fortsette som før og samtidig holde ut og holde det anorektiske tankene unna ved å distraere meg selv. Jeg kjenner følelsene og ambivalensen raser inni meg. Jeg er så urolig og redd. Jeg klarer ikke å gi fra meg kontrollen. Jeg tar meg selv i å falle i anreksiens feller, og må jobbe meg opp av dem å komme på rett kjøl igjen.
Uff, dette er tøft.
~Frida~

Slik er det + friskt tenketanker

I går gjennomførte jeg min første dag med vanlig mat + at jeg gjennomførte planen med å unngå trening og tvangsritualer. Det var tøft, men jeg klarte det. Som jeg skrev i går, det er vanskeligst å begynne, men det er også vanskelig å holde det gående i riktig retning. Det har vært knallhard jobbing i dag også. En ting er å klare å fullføre måltidene, holde planen med aktivitet, utfordre tvangen, snakke og jobbe med følelsene, prøve å tenke friske tanker overfor de syke, ha fokus på friske ting og målene mine og være tålmodig. En annen ting er å takle all den fysiske smerten, og samtidig gjennomføre.
Det å fortsette å spise selv om magen verker som fy, det å spise selv om jeg føler meg oppblåst og stappmett, det å likevel tvinge i meg all maten selv om det kjennes ut som alt kommer i retur. Jeg vet at det vil bli bedre. Jeg må bare fortsette uansett hvor vondt og ubehagelig det er. I natt har jeg bare sovet 3 timer pga magesmerter. likevel må jeg bare holde ut og fortsette.

Jeg må innrømme at alt går veldig opp og ned. følelsene svinger, og jeg må prøve å få de ut på friske måter. tankene svinger mellom friskt og syk, og jeg holde fokus å hele tiden holde tankene på rett kjøl.
Dette er jammen ikke lett. En annen ting er at jeg er så utrolig utålmodig og skulle gjerne ha fått til alt og at alt har gått bra med en gang. Jeg sier til behandlerne at jeg er klar for å få mer ansvar, mens de holder meg igjen og passer på å slippe opp SAKTE men sikkert. Hadde det vært opp til meg hadde ikke jeg hatt tålmodighet til å sittet her inne lengre. Jeg skulle så gjerne ha vært ut å levd livet mitt, men med en viss fornuft vet jeg at hvis jeg hadde kastet meg ut i alt på en gang hadde det kun vært et tidsspørsmål før jeg hadde vært tilbake på bunnen. Jeg prøve å holde ut og være tålmodig og godta at jeg må bygge en stødigere grunnmur denne gangen, jeg må gå alle trappetrinnene, jeg må få alle puslespillbitene på plass og jeg må bli sterkere. Det sier seg selv egentlig, når jeg tenker på hvor mye det egentlig svinger nå. ting må mer på plass og jeg må akseptere det. TING TAR TID. og dette er avansert og komplisert. tilvenningen mot et gradvis friskere liv må skje i riktig tempo og på riktig måte.

I morgen er det veiedag igjen. Jeg må si at jeg gruer meg VELDIG. Jeg har selv vært med å utarbeide kostplanen min med et samarbeid med behandlerne mine. I starten var vi alle enige om å få til et samarbeid og ha konkrete mål. et av målene er å stabilisere vekten. Dvs at hvis jeg har gått ned, altså hvis det jeg spiser nå er for lite, må jeg være villig til å øke kalorimengden. Dvs at jeg igjen må omstille meg og gjøre forandringer. Det å endre ting eller gjøre forandringer eller gjøre ting annerledes er utrolig vanskelig for meg. Derfor håper jeg inderlig at alt går etter planen, og at jeg kan fortsette slik som jeg gjør nå, og at jeg slipper å kjempe enda hardere og må spise enda mer. Det er utrolig vanskelig å få i seg det som står på kostplanen nå, og i tillegg unngå å trene, og samtidig prøve å tenke friske ting rundt maten. at maten er en nødvendighet og at jeg trenger den. Jeg har jo i lang tid bare forbindet mat med skitt, og at jeg har følt meg uren og skitten når jeg har spist. Den følelsen har jeg måttet jobbe utrolig hardt med og prøvd å omprogramere. hvis vekten viser at jeg har gått ned i morgen, vil det være et utrolig nederlag for meg, for jeg har virkelig jobbet hardt de siste to dagene. Hvis jeg har gått ned må jeg jobbe enda hardere og kjempe enda mer mot de anorektiske tankene som stadig bryter inn og prøver å overbevise meg. Nå er det JEG, gjennom et samarbeid med personalet og behandlerne som må overbevise den friske delen av meg hva som er friskt og ikke, hva som er realistisk og ikke, hva som er friske tanker og ikke. Det er knallhard jobbing, og følelsene svinger konstant. Innimellom kjenner jeg håpløshet og oppgittheten tar over, og må granske i meg selv etter friske tanker, gleder, ting som betyr mye for meg og overbevise meg selv om at det vil være verdt det. Jeg må distraere meg selv mot de syke tankene som hele tiden trenger inn. Jeg føler meg alene i denne kampen. Det er ingen andre rundt meg nå som forstår hvor vanskelig det er å stå i dette. Sånn sett hadde det vært bedre om jeg hadde vært på Levanger eller på et sted hvor det er flere som kjemper samme kampen, nå som jeg er sterk nok til å kjempe jeg også. Nå skjønner jeg hvorfor jeg måtte oppnå BMI 17 før jeg kunne komme tilbake til Levanger forrige runde jeg var innlagt her. Det er først når man har oppnådd en viss vekt at hodet begynner å fungere, at man er i stand til å jobbe med ting og ikke minst at man er sterk nok til det. Den erfaringen har jeg vertfall i bagasjen nå, og det er noe som er viktig å tenke på for de av dere andre som er i samme kamp som meg også. Jeg vet hvordan det er å kjenne seg svak og ikke ha sjangs til å kjempe imot og at sykdommen er så sterk, at håpløsheten tar overhånd og at man tenker at man aldri noen sinne vil klare det. Flere har klart det, NETTOPP fordi at de har kommet seg til det punktet hvor man er i stand til å kjempe. For å komme til det punktet må man oppnå en viss vekt. kroppen må fungere og hjernen må fungere. Det finnes mange beviser på det. Mange har kjempet og kjempet og klart det. Mange har blitt friske. Det er forferdelig vanskelig å skrive dette, eller rettere sagt innrømme det for meg selv, fordi jeg har selv ikke hatt troen på det over veldig lang tid. pluss at det selvfølgelig sitter en ussel liten idiotisk anoreksiskapning på skulderen min og brøler og prøver å overbevise meg om andre ting akkurat nå. MEN, jeg vet, fornuften vet, erfaringene viser, Frida sier at SLIK ER DET. PUNKTUM.


Ellers jobbes det mer og mer mot å normalisere hverdagen min. Jeg og psykologen min driver å skal lage dagsplaner med litt mer friske og innholdrike aktiviteter for å gjøre det mer likt som når jeg blir utskrevet. Det betyr selvfølgelig at jeg må starte med skolearbeid å slikt blant annet. Det å begynne på skolen igjen i midten av januar er jo et av målene mine som jeg jobber veldig hardt for nå, så det er vel ingen grunn til å vente med. Det er et år hjernen min har holdt på med skolearbeid, så det kan være greit å få repetert ting igjen, og jobbe med konsentrasjon og slikt.

Ting ligger til rette, veien er lagt, nå er det bare å fortsette å gå på den, unngå å falle i sykdommens feller og holde snuten i riktig retning og fortsette å kjempe. Og ikke minst være tålmodig. bah...

forresten. Jeg må nesten skryte litt av en utfordring jeg kastet meg i i dag. Det var nemlig kunstutstilling på spesialpost 4 her på østmarka i dag. Der er det en del av behandlingen å uttrykke følelser og tanker gjennom kunst. Det var utrolig mye vakkert, rørende og sterke bilder. Når man selv har kjent på de samme følelsene som bildene kanskje uttrykker er det lett å kjenne seg igjen. Jeg må si det var en utrolig fin utstilling.
Jeg møtte to kjente fjes der også. Det var godt å komme seg ut litt og snakke litt med andre igjen.
vel, det var her den såkalte utfordringen min kom inn. Det ble nemlig servert pepperkaker og gløgg der. På spesialpost 4 jobber de også med spiseforstyrrelser. Jeg ble tilbudt gløgg av en smilende jente som nettopp er et levende eksempel på at det håpløse og umulige er mulig. Hun tok utfordringen, og det gjorde jeg også. Sammen drakk vi gløgg. GOD JUL
~Frida~

JEG HAR KLART DET!

Velkommen tilbake Frida Johnsen vil jeg begynne med å si.
Etter en meget søvnløs natt, sto jeg opp i sjutida i morges. skjelvende og redd, spent som fy og ambivalent for dagens utfordringer. I dag skulle det bli en ny start. I dag skulle jeg begynne å spise. I dag skulle jeg ta full kontroll over anoreksitrollet som i evigheter har tatt alle valg, all tid, alle åndedrag, alt. Jeg skulle vertfall BEGYNNE på prossessen til å nå det målet.
For noen av dere skjønner dere sikkert at det å begynne er alltid det verste.
Jeg var ikke klar, jeg var livredd, jeg var full av angst. Men jeg var bestemt. Jeg skulle gjennomføre det. Jeg skulle klare det. sonden ble i går klippet i tusen småbiter. I dag skulle jeg begynne.
kl. 08.00 ble det første måltidet med vanlig mat satt foran meg. Jeg lukket øynene, tenkte på hvor sint jeg var på sykdommen min, hvor mye smerte den har forårsaket meg og mine kjære i sju år, på hvor mye tid den har tatt av mitt liv, på hvor mye skyld den har i av alt jeg  har gått glipp av. Derretter tenkte jeg på hvem jeg var. Hvem jeg engang var. Ei livsglad jente som elsket livet. Jeg tenkte at den eneste muligheten jeg hadde for å få oppleve livet igjen var å gi alt jeg hadde i den neste halvtimen. for mine kjæres skyld, for livets skyld, for drømmene mines skyld, for forventningenes skyld, for målene mines skyld og for min skyld.
to minutter hadde gått, jeg lukket opp øynene mine som var full av tårer. Jeg så på maten som sto foran meg. Automatisk dukket anorektiske brølinger opp, så dukket fornuften og erfaringen fra all jobbingen jeg og psykologen min har jobbet med i det siste opp. Nemlig at jeg har et valg. Jeg kan velge å tenke annerledes. Jeg kan velge å tenke friske tanker fremfor de syke, fordi det er jeg som velger. JEG! Jeg valgte å ikke tenke så mye. Jeg valgte å tenke enkelt. Jeg valgte å tenke på at jeg bare skulle føre maten opp til munnen  og spise den, at jeg skulle drikke drikken og svelge den. Jeg valgte å fokusere hardt på målene mine. Jeg valgte å fokusere på at mat er en nødvendighet. Jeg valgte å rive meg løs fra det fengselet i det anorektiske samfunnet hvor jeg i evigheter har sittet som en ensom, svak skygge, inni hodet mitt, Rive meg løs og fylle hodet mitt med friskt fokus og tanker.
to minutter til var gått, før jeg Frida løftet glasset med biola mot min munn og svelget.
Jeg satte fra meg glasset. alt føles rart, men nå hadde jeg tatt det første skrittet. Jeg fortsatte.
Jeg tok opp gaffelen og kniven, skjærte av en bit av brødskiva, og førte den inn i munnen, tygget og svelgte. Det føltes enda rarere. Anoreksien brølte, men jeg var sterkest. Jeg var Frida og jeg spiste.
Jeg tok enda en bit, og enda en bit, og enda en bit.  Jeg spiste og kjempet, sto imot tankene, holdte fokus, helt til det var bare en liten bit igjen på fatet mitt. Da innså jeg det. Da innså jeg at for første gang på lenge hadde jeg vunnet over anoreksien. Stolt tok jeg den siste biten også.
Jeg hadde klart det. Jeg hadde spist frokost. Jeg hadde fullført. Jeg hadde vunnet.

Så tok jeg neste skritt. La meg ned på sengen. Der lå jeg i 30 minutter. Etter det fulgte jeg planen videre. ingen trening! stelte meg litt, før psykologen kom smilende inn til meg og var så fornøyd og stolt. Hun fortalte meg at hun var rimelig spent på om det hadde gått bra eller ikke, og jeg svarte  "selvfølgelig gikk det bra, jeg sa jo at jeg skulle klare det". Så gikk vi gjennom hvordan det hadde gått, hvilke tanker og følelser jeg hadde, og hvordan jeg hadde det der og da.
For meg som aldri hadde tillatt meg å kjenne på mestring, stolthet eller at jeg var bra nok var det vanskelig å si det, men jeg sa "vet du, jeg tror faktisk at jeg er stolt over meg selv".
Det er årevis siden jeg har kjent på stolthet, så det var et ganske sterkt øyeblikk for oss begge.
Første måltid var i boks. Men det betydde ikke at krigen var over. Det betyr bare at det første og vanskeligste steget var tatt, og at det var nå jeg bare måtte holde ut, holde fokus, og jobbe og fortsette.
Det har jeg også gjort. Jeg har fullført fire av fem måltider i dag, hvorav det siste kveldsmåltiden kl.20.00 gjenstår(som jeg også skal klare). Det har vært litt av en kamp. Både fysisk og psykisk.
Fra å gå til ingen mat i en måned til sakte tilvending på sondeærnæring i 2 måneder, til fem måltider med fast føde er ikke smertefritt for magen for å si det mildt. Det psyiske har jeg vel allerede sagt en del om.

I går lå jeg i reimer og fikk sondemat med tvang, i dag har jeg tatt ansvar og spist alle måltider selv.
Og jeg først nå ser jeg hvor utrolig mye støtte jeg får både fra utenfra og fra de ansatte. De har alle bekreftet og hjulpet meg til å kjenne på følelsen av at dette virkelig er en seier til meg.
følelsen av seier og stolthet ligger litt som en ball og ruller inni meg, anoreksien kjemper imot, mens jeg prøver å forankre den i meg.

Dag 1 er snart over, og jeg har klart det. Jeg har vunnet denne dagen.
for første gang på lang tid vil jeg si " 1-0 til FRIDA!"
~Frida~

ny start

 i morgen starter jeg.
i morgen tidlig kl. 08.00 sitter jeg, Frida og spiser selv for første gang på 3 måneder.
jeg velger livet-bit for bit
~Frida~

blogginnlegg fra fredag

Ja, ting begynner å skje her på østmarka intensiv. Frida begynner sakte men sikkert å klatre ut av anoreksiboblen sin innimellom. Jeg er sterkere, jeg tar mer ansvar, jeg har satt ned foten. Jeg vil ikke være her i denne runddansen. 

Anoreksien får ikke ødelegge livet mitt. 

Jeg har nådd BMI 17 igjen, og jeg må, Frida må ærlig innrømme at jeg er mer sjef enn anoreksien. Jeg sier ikke at den ikke brøler, at den er borte, at den ikke gjør dagene mine til et helvete. Jeg sier at jeg klarer å se sammenheng i ting som har skjedd tidligere i livet mitt i forhold til hvordan ting er nå, Jeg klarer å reflektere over ting, Jeg klarer å sette ned foten og bestemme, jeg klarer å ta litt ansvar, Jeg er sterkere, Jeg klarer å bryte tvangstanker, Jeg klarer å snakke om følelsene mine istede for å bruke destruktive metoder for å få utløp for dem, jeg klarer å gråte og være sint og jeg har i dag satt ned foten å sagt at jeg vil begynne å spise igjen. 

Det har vært snart tre lange tøffe måneder hvor anoreksien har styrt meg konstant. 

Nå klarer jeg å tenke på alle de andre tingene jeg har i livet mitt som jeg vet betyr så utrolig mye for frida. Jeg klarer å se at det er verdt å kjempe for. 

begynne på skolen igjen, feire jul med familien, kjenne glede, stå på ski, spille håndball, være med kjæresten min, være med venner. Lenge har jeg kjent en sorg over at jeg aldri vil få livet mitt tilbake, for jeg vet hvor livsglad jeg var. Det har vært så trist. Jeg har lenge følt at jeg er et håpløst tilfelle som aldri vil få et bra liv. Jeg har lenge kjent håpet, gleden og livslysten bli sugd ut av meg. Jeg har lenge følt meg nummen, og ikke brydd meg om noe som helst. Jeg har bare vært i min anorektiske boble, og har ville vært der helt helt alene, helt ensom. 

I disse dager har det vært et samarbeidsmøte der tidligere behandlere, mine nåværende behandlere, mamma og pappa, fastlegen min og min fremtidligere behandler skulle finne ut hva som var best for meg fremover. møtet gikk greit nok. Jeg fikk frem mine ønsker. At jeg vil ut fra det syke, og inn i det friske, at jeg gjennom et samarbeid her på østmarka vil begynne å stabilisere vekt og begynne å komme skikkelig igang med spising igjen. at jeg vil begynne på skolen igjen den 15.januar, og at jeg vil gå poliklinisk intil videre. 

Så får jeg prøve å tilpasse meg så godt jeg kan, og være sterk og holde fast på målene mine. Ikke la anoreksien felle meg igjen. 

På tirsdag skal jeg begynne å spise igjen. Jeg har laget en spiseplan som jeg føler jeg er i stand til å gjennomføre og som vi alle var enige om var en god start å begynne med. Så har jeg laget en plan for hvordan jeg skal gjennomføre dagene mine for å unngå tvangstanker og handlinger. og med mål. 

målet er at jeg skal klare å følge kostlisten og stabilisere vekten, samarbeide og snakke om hvordan jeg har det, unngå selvskading osv. 

i tillegg får jeg samtale med psykologen min tre ganger i uken siden dette kommer til å bli utrolig vanskelig å gjøre. Jeg har ikke spist mat på 3 måneder nå. Men jeg har klart det før, og jeg skal klare det igjen.

~Frida~

pain

smerten er så stor. Jeg lengter etter en ventil. Jeg vil gråte. Jeg vil være sint. Jeg vil få all dritten ut.
Min eneste måte å få ut følelsene er gjennom spiseforstyrrelsen og har vært det gjennom mange år. Nå når jeg utfordrer den, nå når jeg må utfordre den, føles det bare som det bygger seg opp mer og mer følelser, men de kommer aldri ut.

Jeg føler smerte over så mange ting.
smerte over at alt jeg har tapt, all tid, alle år, alle muligheter, alt.
smerte over samvittighet
smerte over at jeg ikke lever
smerte over min nåværende kamp av et helvete.

smerten er stor, men den vil ikke ut.


~Frida~

hvordan bli glad i seg selv

jeg er på godt vei opp i vekt igjen nå. Alle sier " så godt og bra du ser ut nå Frida".
Det er så vanskelig når noen sier det. Jeg takker og smiler, men inni meg skjærer det.
Jeg klarer ikke å bli glad i kroppen min. Jeg klarer ikke å se meg selv i speilet å smile. Nå er det slik at jeg gråter når jeg ser meg selv i speilet. Jeg vet at jeg ser i speilet gjennom anorektiske tanker og at det er anoreksien som tolker det jeg ser, fordi tall som BMI og vekt lyver ikke. Jeg må bare tenke at jeg må forholde meg til realiteten. Jeg er ikke tjukk, uansett hvor motbydelig, fæl og feit anoreksien brøler til meg at jeg er. Men gud hvor vanskelig det er. Det er en konstant krig som bare har blitt verre med årene. Sannheten er at jeg aldri har vært glad i meg selv. Jeg har levd på falske smil og masker. et meget lavt selvbilde, men en perfeksjonismebehov som gjorde at jeg mestret alt perfekt, som igjen fylte mitt tomme selvbilde med selvtillitt.

Det jeg vil fram til er hvor utrolig vanskelig det er å bli glad i seg selv, når man aldri har vært det, og når man i tillegg har opplevd ting som har gjort at selvhatet har blitt verre og verre.

"Det går ann" blir jeg fortalt. Men for meg er det umulig.

hvis noen gir meg komplemang klarer jeg aldri å ta til meg det. "Du er full av ressurser, egenskaper, evner og omsorg og liv, hvorfor sitter du her?" sier ofte de som jobber her til meg.

Hvordan bli glad i seg selv, når selvhatet aldri har vært større?

Jeg mangler 6 kg til utskrivelse, og allerede nå sliter jeg enormt med å bare se meg selv i speilet. hvordan skal jeg kunne klare å leve med meg selv 6 kg tyngre. Jeg kommer aldri til å klare å bli glad i meg selv da? Jeg blir kvalm av tanken på å over 50 kg. Jeg takler det ikke. er det anoreksien som snakker nå? Jeg er forvirret? Jeg bare vet at jeg ikke kommer til å klare å holde meg på den vekten som de vil ha meg på. Vekten som kalles normalvekt.

uff, dette ble bare tull og anorektisk.
~Frida~

ødelagt?

noen ganger føler jeg meg ødelagt.
Både på utsiden og innsiden.

flere år med selvhat, smerte og vonde følelser har gjort store synlige merker på kroppen min. Den er dekket av arr, hvorav hvert eneste arr har sin historie. Kroppen min har en historie å fortelle når man ser på meg. Den forteller om ei jente som har slitt utrolig med selvhatet og det dårlige selvbildet, den forteller om alle vonde følelser som har blitt vrengt bort og erstattet med en skade, som igjen har blitt til et arr.

på innsiden, altså i hjertet og hodet, i psyken føler jeg meg ofte ødelagt fordi spiseforstyrrelsen har som en desperant(fra harry potter) sugd all lykke og glede og livslyst ut av sjelen min så mange ganger at jeg ofte har ønsket meg dødens kyss. Ødelagt fordi spiseforstyrrelsen har rensket hver eneste krinkelkrok for friskhet, og erstattet det med et spiseforstyrret samfunn. hodet mitt fungerer ikke på samme måte som andres. Jeg er annerledes. Ødelagt fordi jeg har en grunnmur som er bygd opp av vonde minner og opplevelser som etterhvert har utviklet seg til en spiseforstyrrelse. Ødelagt fordi jeg ikke er istand til å takle å kjenne på følelser og virkeligheten. Jeg lever i min egen verden. Ødelagt av samvittighet i hjertet for all smerten jeg har forårsaket mine kjære. Ødelagt fordi jeg er så sliten etter denne evige runddansen, og er i ferd med å gi opp av og til.
Ødelagt fordi jeg ikke har tro på at jeg kan finne meg selv.
Ødelagt fordi jeg aldri tror at jeg er sterk nok.

Men på tross av at jeg er så ødelagt, er jeg fortsatt i live. Etter en sju års lang kamp hvor både kroppen, hodet og hjertet har vært på dødsleiet, står jeg fortsatt på to føtter og jeg kjemper fortsatt.
I sju lange år har jeg vært for redd til å møte angsten. Jeg har hatt angst for å stå imot spiseforstyrrelsen.
I helga har jeg for første gang stått imot. Jeg har klart det i hele helgen.
For første gang på sju år kjenner jeg en aning av mestring og håp.
Kan jeg virkelig heles?
~Frida~

jul

Vel, dag 3 med å utfordre tvangen er snart fullført. Det er vanvittig tungt. Jeg gråter under hvert måltid, for jeg vet ikke hvordan jeg skal få ut de vonde følelsene som kommer. Det er tungt, men jeg klarer det.
For første gang på sju år har jeg begynt å utfordre angsten min.
Det føles som en evig storm med vonde følelser som river og sliter inni meg. Følelsene surrer og sprenger inni meg, men de vil ikke komme ut. Alt jeg gjør nå er å prøve å holde ut. Angsten vil bli mindre blir jeg fortalt, og jeg velger for en gangs skyld å stole på det. For en gangs skyld prøver jeg å høre på de som vil meg godt, og overhører monsteret som brøler og skriker det motsatte til meg.
Det er tungt. Men det vil bli bedre, ikke sant?

Ellers er jeg i full gang med mitt hemmelige prosjekt. Jeg gleder meg sånn. Det er vertfall noe som gir meg glede.

Men uansett er det ufattelig trist å være innelåst i jula. Jeg som elsker jula mer enn noe annet. Jeg som nesten ikke kan vente til neste jul når julen er over. Jeg som fryder meg over hver eneste adventsdag.
her sitter jeg alene og ikke har en dugg av julestemning.

Jeg har heldigvis julegavene under kontroll. I år blir det en veldig spesiell gave til de fleste, pluss at jeg må mase meg til å få en permisjon til å ut å kjøpe to julegaver.

Julen kommer, jeg håper bare jeg blir litt bedre og får litt glede inni meg snart også.
~Frida~

fredag, tung dag

Dette har vært en tøff dag. Det er vanskelig å la være å trene. Jeg har jo brukt å trene bort de vonde følelsene og tankene rundt mat, og det å la være skaper en storm av følelser inni meg. Jeg har hatt en utrolig vanskelig dag i dag. Men vet dere hva? Jeg har klart det! Jeg har kun gått 50 runder rundt sengen og 50 armhevinger. Jeg har klart å trosse tvangen med å ikke kunne sitte ned å slappet av. Jeg har trossset flere tvangsrtanker. Det har vært et helvete, fordi det vekker så mange følelser og minner.
Men jeg har klart det.

Det er Fredag, Idol i kveld. Det hjelper å få tankene på noe annet. Det som er dumt er at idol starter akkurat når jeg får siste måltid. Så da er lyden på full guffe så vi hører det godt.

ellers driver vi å jobber med å prøve å få selve matsituasjonen litt mindre vond, prøver å fokus på ndre ting. hittil har vi snakket om alt og ingenting, drevet med diverse ordleker osv. Jeg kan vertfall si at jeg har blitt veldig god på geografi. Noen ganger under måltid for å få fokus på andre ting pleier vi å si land og byer i verden. en begynner, så fortsetter den neste med et land eller en by på siste bokstav i det forrige som ble sagt. Det hjelper.

Ellers blir det vel besøk i helga også.

god fredagskveld.
~Frida~

eksponeringsterapi

Det er torsdag. Torsdag betyr veiing. Vekten i dag viste 100 gram opp.
Legen kom inn i dag ville snakke med meg om dette. Han ville øke opp sondematen igjen, og angsten eksploderte inni meg. Nå gjør jeg ikke annet enn å trene, og da må jeg trene enda mer. Jeg var klar på hva jeg tenkte om saken. "kan dere ikke hjelpe meg å bryte tvangen istede. Det er jo den som hindrer meg i å gå opp i vekt" Legen var svært tvilende, men gikk med på å gi meg en sjanse. Så nå har jeg frm til mandag å bevise at jeg skal klare å bryte all treningstvangen. Jeg har allerede klart det en gang i dag.
Fra å gå 200-300 runder rundt sengen + 200 pushups til 50 ganger rundt sengen + 50 pushups.
Det er tøft, men jeg skal klare det. Jeg er litt overasket over hvor bra det egentlig gikk. Jeg bad om hjelp av personalet til å telle for meg slik at jeg ikke skulle bli fristet til å gå mer eller trene mer.

snart får jeg besøk av pappa. Han kommer fra jobb i polen, og har med diverse godsaker til meg. det blir godt med litt besøk.

så er det bare å holde ut angsten og ikke la anoreksien ta overhånd og få meg til å trene masse.
Før det første sliter det meg helt ut og jeg blir drittlei, selv om det får meg til å føle meg ren. Men det får konsekvenser av at jeg ikke går opp i vekt. sondematen økes, noe som gjør alt verre for meg, i tilleggg tar det lengre tid før jeg kommer meg ut.


~Frida~

en hverdag på intensiv post A4

Jeg fikk en forespørsel om jeg kunne skrive litt om hvordan min hverdag ser ut nå.
De fleste dager er like, så det er ikke så vanskelig.

Jeg blir vekt litt før 08.00 da de kommer brasende inn med min største fiende. nemlig sondematen.
sondematen (500 kcal) gies på 30 minutter. Etter det har jeg en halvtimes oppfølging i sengen. Jeg har ikke så mye valg i og med at jeg ligger i reimer.
Etter oppfølging står dagens første tvangsrituale før tur. Jeg går 150 ganger rundt senga mi. Det tar ca 25 minutter. Etter det er jeg fortsatt så trøtt og sliten at jeg som regel slukner i en stol på "stuen" og sover til klokken er 12.00. Da er det en ny runde med sondemat og reimer. (500 kcal). oppfølging etterpå og etterfulgt av 200 runder rundt senga + 100 armhevinger. Etter det har jeg på tirsdager og fredager samtale med psykolgen. andre dager kommer mamma på besøk. ellers har jeg et kvarters utgang i rullestol sammen med 2 personalet. Jeg har også en halvtimes tid med mobilen i løpet av vakten. Jeg sovner som regel frem til neste måltid som er 15.30. samme runde om igjen. tvang, oppfølging, 200 runder rundt sengen + 100 armhevinger. neste måltid er kl. 20.00 så da får jeg tid til litt dusjing, 1 time med dataen min, 1/2 time med telefonen og hva annet jeg måtte finne på. vanligvis er dette en vanskelig tid for meg. Jeg føler meg ofte skitten etter å ha fått i meg så mange kcalorier. i sjutida er jeg utslitt og sovner som regel, før jeg på nytt blir dradd med inn på rommet i reimer for siste måltid. Da er jeg nesten på gråten for jeg er så utslitt etter dagen. Jeg orker ikke mer vonde følelser, ikke mer trening, ikke mer brøling osv. Men jeg har ingen valg. måltidet skal gjennomføres.
Etter trening og alle tvangsritualer nærmer klokken seg 22.00 og nattevakten kommer. Det hjelper vanligvis med en røyk for å roe meg litt. sang hjelper også innimellom for å få litt fri fra tankene mellom måltidene. resten av kvelden klarer jeg som regel å slappe av med litt tv, før jeg må i seng kl. 00.00.
Så begynner tanken på at jeg snart skal våkne opp igjen og gjennom en ny helvettes dag. Jeg leser litt, tenker litt, gråter litt, noen ganger må jeg opp å gå litt, men jeg sovner litt slutt. utslitt etter nok en dag.
 hver mandag og torsdag er det veinger, og det er som regel disse dagene som er verst.

slik ser dagene mine ut. ikke noe å trakte etter. Jeg gleder meg til å gå ut herfra for å si det sånn.
~Frida~

update + noen gode nyheter

Dette innlegget skal ikke handle om all elendigheten jeg er oppi, for i dag fikk jeg nemlig en god nyhet.
Jeg har nemlig et prosjekt på gang. Et ganske stort prosjekt som jeg gleder meg kjempe mye til. Et prosjekt som vil bety utrolig mye for meg. Det er som en liten drøm som har gått i oppfinnelse. Jeg gleder meg virkelig til det. Så det er godt å kjenne på. Dere vil nok etterhvert få vite hva det er.

I går kveld fikk tvang jeg noen av personalet her til å henge opp en julestjerne og pynte med lilla adventsduk. Noe julestemning må de vel unne meg vel.

Ellers er jeg hallveis i harry potter og ildbegeret. Det er godt å koble ut litt til en annen verden innimellom, og jeg skal si dere jeg er hekta. Ellers har mamma vært på besøk hos meg i dag. Hun tok med skolebøkerne mine, så jeg har noe å pusle med fremover. Etter planen er det egentlig ikke så lenge til jeg får tilbud om å fortsette på skolen. ett år med permisjon fra skolen går ut den 15.januar.

Ellers er det ingen forandringer i dagene mine. De går som vanlig. tøffe og harde å komme seg igjennom, men det går vel på et vis.

Jeg må si jeg gleder meg til å gå ut herfra- igjen.
~Frida~

tanker og følelser og jul

Det er utrolig tunge dager her inne på intensiven.
Der ute vet jeg at juleforberedelser er i full gang. julegrantenning, julesanger, julestemning og diverse. Det eneste jeg har fått av julestemning var litt snø i gårmorges, ellers ligger ingen adventsduk på bordet, det første lyset av fire ble ikke tent i går. Jeg satt for meg selv i min egen lille kaosboble og følte ingenting annet enn smerte og sorg. vanligvis skulle jeg ha vært hjemme sammen med familie og venner og sett julegranen blitt tent, sett barnekoret sunget julesanger og fått en varm julestemning i kropp og sjel. Her sitter jeg, alene, innestengt for meg selv, med en djevelsk sykdom som herjer i meg. Jeg er på en akuttpsykiatrisk avdeling på et intensivt avsnitt. Det er låste dører.
Er det rart jeg føler alt her håpløst? her inne er alt sykt og psykt. Jeg omgås med syke mennesker.

Jeg er en attenår gammel jente, godhjertet og som bare ønsker å bli fri, jeg føler meg ikke som en person lenger, fordi så mye vondt har skjedd med meg oppgjennom barndommen. I kveld kjenner jeg smerten ekstra mye, sykdommen brøler og prøver å holde tak i meg med nebb og klør, jeg kjenner på smerten av å være innestengt, jeg kjenner på smerten av å la sykdommen styre meg så mye at den betyr alt ffor meg. Den er grunnmuren min. Jeg klarer ikke å takle livet uten den. så tenker jeg på alle rundt meg, som har tro på meg og sier at jeg er sterk. sannheten er at jeg har aldri følt meg svakere. Selv om jeg ikke er livsfarlig tynn lenger, kjenner jeg de vonde følelsene og de vonde minnene komme mer og mer tilbake. De drar meg frem og tilbake. De herjer og bygger opp store bølger av raseri inni meg.
De forteller meg at så lenge jeg er tynn vil jeg bli lykkelig, og slik føler jeg det også. Jeg vet at det ikke er reelt og at det kanskje ikke er en varig følelse, men når jeg er tynn slipper jeg vertfall alle stemmene, tvangstankene, smerten, skittenhetsfølelsen og skammen. Jeg klarer å være glad i meg selv.
Jeg vet dette høres sykt ut, men det er slik det føles. Derfor gjør det ekstra vondt når de rundt meg eller min kjære's øyner lyser for hver gang de får se meg litt mindre anorektisk. Jeg hater kroppen min, jeg hater meg selv og jeg hater alt. Alt jeg ønsker å slippe alle de vonde følelsene og tankene. Jeg vil bare være fri og tynn. Som sagt, det er kanskje sykdommen som snakker nå, men for meg som har levd i sju år med denne sykdommen finnes det ikke noen annen måte å overleve livet på enn å være tynn.

Det er jo det jeg skal få hjelp til mens jeg er her nå. å akseptere meg selv, bli glad i eg selv, finne sammenhenger i livet og forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt, tilgi meg selv for all smerten og skyld jeg har påtatt meg for andres grusomme handlinger mot meg. Jeg må tenke at jeg bare er en helt uskyldig person som alltid bare ville ha vært god og ha omsorg for andre, og som det har skjedd  forferdelige ting meg. Det jeg må skjønne er at ingenting av det vonde er min skyld.
Det er jo skyld jeg ofte føler på. skyld for en rekke hendelser som skjedde i barndommen, skyld for all smerte jeg har påført familie og venner, skyld for at de har det vondt nå. skyld.

skam over alt jeg har gjort, som sykdommen har fått meg til å gjort. Det er så mye jeg skammeer meg over. Og det gjør så vondt. Der må jeg også godta at det ikke var min skyld.

Så er det alle disse minnene da, minner fra jeg var fem år gammel, til jeg ble syk som sitter som støpt i underbevistheten min, og som jeg har fortrengt alle følelser som har vært knyttet til dem, og som nå kommer som stormer når jeg må gjennomgå alle hendelsene og all dritten jeg har opplevd.
Alt føles som et eneste stort kaos og rot, men man må rote for å få det ryddig.

Her sitter jeg, alene, på en intensiv avdeling og kjenner på smerte etter smerte. Jeg føler livsgnisten forsvinner for hver dag som går. Det er normalt får jeg beskjed om. Jeg er i den vanskeligste fasen nå.
Jeg tenker på jula som jeg elsker så enormt mye, som jeg sansynligvis må tilbringe her.

Det gjør vondt. forferdelig vondt.  men jeg holder fast.
~Frida~

tingenes tilstand

åh, det er deilig å være tilbake på bloggen igjen. Bloggen gir meg så utrolig mye. Det er godt å endelig unne ryddet litt opp i hodet gjennom å skrive, og samtidig få så mye støttende tilbakemeldinger igjen.
Jeg har savnet det.

Dagene her på intensiven er tøffe. Det er tøft når minner som jeg og psykologen hele tiden dukker opp
og drar meg tilbake. Det er tøft når jeg forbinder hver minste ting med noe vondt. Det er tøft å se kroppen forandre seg og ikke ha kontroll(fordi jeg har blitt fratatt all kontroll). Det er vondt å tenke på hvor jeg er, når jeg tenker på hvor jeg egentlig kunne vært, hvem jeg egentlig kunne vært.
Siden jeg driver å "roter" sånn i fortiden(for å få orden igjen) er dagene mest fylt av vonde følelser. Det er utrolig utmattende og slitsomt å ha det slik. De vonde følelsene må håndteres på en måte, og min måte blir som oftest å gjennoomføre mange tvangsritualer gjennom hele dagen. Det er frustrerende det også, fordi jeg føler at det aldri tar slutt. aldri får jeg fred. når jeg er våken er kroppen og hodet fylt av vonde tanker og følelser,og jeg blir dradd fram og tilbake i tid i mitt eget hode, når jeg sover kommer marerittene. Det er utrolig slitsomt å ha det slik. noen ganger kommer gråten, og det er godt. andre ganger klarer jeg å snakke med de rundt meg om hvordan jeg har det. andre ganger kommer følelsene i utrykk gjennom sinne og raseri. Jeg skulle bare ønske at jeg var fri fra dette. Jeg skulle ønske jeg hadde andre tanker om hvordan jeg skal gjøre ting etter utskrivelse. Anoreksien har store planer for meg da.
heldigvis for frida og uheldigvis for anoreksien jobbes det med å opprette et trygt støtteapparat rundt meg når jeg blir utskrevet herfra.

En annen ting er at jeg lever i min egen negative boble, og det er vanskelig å komme seg ut eller slippe noen inn. Her inne er det bare meg, spiseforstyrrelsen og følelsene. Det er vondt å si det, men når det er slik blir det å holde seg der inne pri 1, mens livet og andre mennesker kommer etterpå.
Jeg jobber hardt for å være i virkeligheten og tenke på alt som venter på meg. Jeg prøver å fokusere på alle som bryr seg om meg og har tro på meg. Men når det kommer til stykke er det jeg som i meg selv må finne min egen motivasjon til å tro på at jeg kan bli frisk. Den er dessverre ikke der nå.
Jeg har liten tro og lite håp.

Men heldigvis er det små ting som får Frida til å bli sterkere innimellom. Det er når kjæresten min kommer til meg og synger. Da er det som Jeg vokser og blir sterkere og klarer å være Frida en stund. Det er når mitt kjære tantebarn ringer og forteller meg morsomme ting og gjennom ordene viser meg at verden kan være enkel. Det er når familie kommer på besøk, og det er når jeg leser gode kommentarer fra dere. I tillegg har jeg funnet mitt eget lille fristed hvor jeg finner litt ro. nemlig gjennnom sang. Jeg synger mye. Både for meg selv og andre. Det å kjenne at jeg dag for dag blir sterkere og klarer å synge bedre og bedre gir meg en slags bekreftelse på at jeg er i ferd med å bli Frida igjen.
Jeg har foresten en gedigen bunke med sangtekster som jeg ofte synger og nynner på.

Det er så mye jeg skulle skrevet, men noe må jeg nok holde for meg selv og at jeg heller kan skrive om det i etterkant.

I dag er det lørdag og min kjære Lars kommer på besøk til meg. Endelig får jeg litt fri til å være Frida sammen med han igjen. Jeg må igjen bare si hvor utrolig sterk han er. Han står på for meg, gir meg håp og holder fast på drømmene våre og forteller meg om dem og at jeg er sterkere enn sykdommen. Han forteller meg om alt vi skal gjøre når jeg blir friskere. Han forteller meg hvor mye jeg so person betyr for han, selv om jeg ikke føler meg som en person. Han bekrefter for meg at jeg er frida.

Ha en fin lørdag alle sammen <3
~Frida~

im back on track

Hei alle sammen

beklager at jeg ikke har gidd lyd fra meg på en stund, men det har dessverre ikke vært opp til meg å bestemme. Det er først i dag at jeg har fått tilgang på pc'en min igjen.

først vil jeg bare takke alle sammen for utrolige fantastiske mail. Jeg har fått lest alle,men ikke fått gitt tilbakemelding på noen enda. Men jeg lover å svare etterhvert. Jeg har som sagt fått tilbake pc'en i dag.

mye har skjedd siden jeg skrev forrige innlegg, som begynner å nærme seg to måneder siden.
mange skjønte nok at jeg slet litt og var veldig ambivalent i forhold til det å skulle dra tilbake til Levanger igjen. Tro meg, det var bare starten på et nytt kapittel. et ganske likt kapittel som jeg drev inn i i april og kom ut av i oktober.
10. oktober ble jeg innlagt på Levanger for en prøveuke på Levanger. Jeg var utrolig spent og hadde ikke spesielt tro på at det kom til å fungere denne gangen heller. i forkant hadde jeg gått uten å ta til meg noen form for ernæring på nesten 4 uker. Det er ikke et godt utgangspunkt når man skal begynne en så intens og vanskelig og krevende behandlingsopplegg som på Levanger. Når jeg entreet post 3 på Levanger skjelvende og redd, usikker og utsultet skjønte jeg at jeg ikke hadde sjangs. Men jeg bestemte meg for å gi det en sjanse. Den første dagen var fylt med gråt og fortvilelse. Jeg fikk ikke til noen ting og ville bare dra hjem igjen. Mine fantastiske medpasienter og flinke personalet fikk meg på rette tanker om å prøve å gi det noen dager og prøve på nytt og på nytt og tenke at jeg hele tiden har nye muligheter. Dessverre ble det ikke noe bedre. Jeg var fastlåst og kom ingen vei. Når jeg kom til onsdag morgen ble det tatt diverse undersøkelser, vekt, blodprøver og blodtrykk. Konklusjonen ble at jeg nok en gang ikke var i stand til å være der. Jeg fikk en meget uventet beskjed.
"frida, vi må dessverre sende deg tilbake til østmarka, på grunn av at helsetilstanden din er såppas dårlig og at du ikke viser noen tegn til å mestre å ta til deg næring og væske." beskjeden føltes som jeg ble skutt i hjertet. raseriet raste og bygde seg opp. Jeg skulle tilbake til fengselet.
jeg følte meg tilegyldig, og tenkte at jeg hadde jo lett klart å lurt de på østmarka før, så jeg kom til å takle å forhindre vektoppgang og sabotere opplegget denne gangen også. Anoreksien blomstret for hvert sekund. Da jeg ankom østmarka og døren ble låst bak meg fikk jeg panikk. Jegviste ikke hva jeg hadde i vente de neste ukene. På innkomstsamtalen fortalte jeg hva som foregikk i topplokket og var ganske ærlig. etter en rekke nye undersøkelser fikk jeg beskjed om å bli med til rommet mitt.
Men vi passerte det gamle rommet mitt. verden raste sammen. Jeg skulle lengre inn i gangen. en skrekkslagen tanke om at jeg kom til å havne på intensivt avsnitt bak låste dører slo meg. vi nærmet oss døren, og plutselig var døren låst bak meg. Jeg var fanget. Jeg var på intensiven. Jeg var innelåst.
Aldri før hadde jeg følt meg så fanget. Jeg trøstet meg med at jeg sansynligvis bare skulle være der inne den første natten for observasjon i og med at jeg var såppas dårlig form. utover kvelden ble formen gradvis verre. et blodtrykk som stadig sank og en kropp som ble slappere og slappere.
dagen etter var det møte med overlegen, psykologen og et par av miljøpersonalet.
jeg fikk vite at hele behandlingen skulle fåregå på intensiven og at jeg ikke fikk tilgang på noe som helst intil videre. det var ille nok i seg selv. hvordan skulle jeg klare å ha kontroll og ikke gå oop i vekt når jeg hele tden hadde folk rundt meg? Jeg var i sjokk og full av sinne. Så kom det flere beskjeder.
"vi begynner i dag med en gradvis opptrappingsplan med sondeforing, som vi håper du vil samarbeide så godt du kan på" Alt låste seg. Jeg fikk panikk. Jeg skjønte hva som kom til å skje. Jeg kom til å nok en gang bli oppforet. tvang på tvang på tvang. samme runde om igjen, men denne gan under et mye strengere regime. Jeg fikk kun ta imot besøk av foreldre i starten. ikke fikk jeg treffe min kjæreste en gang. Jeg fikk bruke telefonen en halvtime om dagen, jeg fikk ikke gå ut, Jeg fikk ikke tilgang på noen personlige eiendeler, og jeg var innlåst. Jeg ble desperat. de første dagene var et helvete. Det å få i seg mat igjen var et rent helvete. Jeg følte meg så skitten og fæl, tvangstankeer raste ned i hodet mer og mer for hver dag. Men all kontroll ble jeg fratatt. Jeg var desperat. gjorde alt for å komme meg ut, brukte alt jeg fant til å skade meg meg. Jeg var fullstending ute av kontroll.

Jeg har snart vært her inne på intensiven i 2 måneder nå, og det har vært et rent helvet. Jeg har måtte møtt følelser som nesten har tatt nuven av meg. Jeg har grått, jeg har raset av sinne, jeg har vært utrolig trist. De første ukene var verst. Etterhvert begynte jeg å venne meg til at jeg måtte være her og at jeg måtte gå opp i vekt for å komme meg ut herfra. Men denne gangen er ikke BMI 17 målet. Neida, jeg skal opp i BMI 19. Tanken på det gir meg frysninger. Dagene mine består stort sett av sondemating, tvangsritualer, veiinger, raserianfall og angstanfall. Jeg har hittill gått opp 6 kg og har derme fått litt mer frihet. Jeg får ha besøk av kjæresten min igjen. Jeg får ut i rullestol sammen med to personal i et kvarter pr dag, jeg får ha dagboken min, ipoden min og daten min i 1 time pr dag.
Det er en kamp, og jeg har aldri grått så mye å hatt så mye vonde følelser i meg som jeg har nå.
Anoreksien kjemper med nebb og klør for å overleve. Siden den ikke får kontrollere meg utrykker den seg mye mer. den får meg til å se og høre ting. Den brøler til meg, Jeg ser skikkelser av han. Jeg føler meg fortapt. igjen. hver dag er en kamp, og noen ganger ønsker jeg at jeg ikke våkner i det hele tat.
Det å være innestengt så lenge gjør meg mer og mer desperat.

Det som er positivt nå er at jeg og psykologen min har virkelig begynt å jobbe skikkelig grunnleggende med ting som har skjedd i livet mitt og vi prøver å finne sammenhenger til at jeg har det som jeg har det. Det er tøff jobbing. Det å grave seg tilbake til fortiden og barndommen hvor jeg opplevde mye vanskelig er vanskelig. Men jeg gjør det. Det å rote opp i ting skaper naturligvis kaos.
jeg opplever mye flashbacks, dissosiasjoner og vonde følelser. Alt føles som et eneste stort kaos.
trøsten er at man må rote for å få det ryddig igjen. og det hjelper. Jeg har kommet langt. Jeg ser sammenhenger i livet mitt som jeg ikke ante hang sammen. Jeg er i ferd med å se en sammenheng i det meste som har skjedd i livet mitt. Det er et eneste stort kaos akkurat nå, følelsene svinger noe ormt, men jeg holder ut.

Samtidig savner jeg virkelig friheten. hvilken frihet spør mange meg om? det å ha fred i hodet mitt.
har jeg noen gang hatt fred i hodet mitt? etter mange timer med psykologen har vi funnet ut at jeg har slitt mesteparten av livet mitt og opplevd mye vonde ting. Men likevel så savner jeg friheten.
Jeg har utrolig mye mer å jobbe med og jeg kommer fortsatt til å bli her en stund til etter hva jeg har forstått på legen.

Men jeg er her, og jeg jobber hver dag med å bli mer og mer Frida igjen. Det er beintøft å finne tilbake til seg selv, når man ikke vet hvem jeg er uten sykdommen. Sykdommen min er på en måte grunnmuren min. Det jeg jobber med er å finne min personlighet og bruke mine personlige egenskaper til å blii mer Frida igjen.

Nok en gang. Jeg beklager at jeg verken har svart på mail og andre meldinger. Noe jeg forhåpentlighvis får gjøre mer fremover nå.

Takk for all støtte alle sammen. Det betyr utrolig mye for meg.
~Frida~