uttdrag:
En ny sjanse...
Jeg var så heldig at engler våket over meg de dagene på sykehuset, der mitt liv fort kunne tatt slutt. En smertefull og langvarig død. Jeg skulle ikke forlate livet enda. Jeg hadde for mye å leve for og så mye igjen å oppleve. Jeg hadde jo ikke fått levd og opplevd friheten jeg ønsket så sterkt. De dagene var dager fyllt med en enorm angst og reddsel for at spiseforstyrrelsen virkelig hadde klart det. Den hadde klart å tatt over hele mitt liv, min kropp og meg. Men siden alle disse vidunderlige englevaktene jeg har rundt meg, passet så godt på meg, og selvfølgelig de fantastiske menneskene som gjorde alt som sto i sin makt for å hindre at livet mitt skulle ta slutt, fikk jeg en ny sjanse.... Jeg fikk en ny sjanse til å leve. Jeg fikk en ny sjanse til å kjempe mot monsteret som nesten tok livet av meg, for å så få livet og friheten igjen som gevinst. Jeg overlevde.
I ettertid har det ikke akkurat vært lett. Leverskadene var enorme, og har medført utrolig mye smerter og andre fysiske plager. Heldigvis er den på bedringens vei, og jeg har fortsatt sjansen min.
Jeg har aldri hatt så mye motivasjon, vilje og håp som de dagene jeg ventet på svar om leveren ville overleve, om jeg ville få en ny sjanse. Jeg var FRIDA.
dette skrev jeg etter den enorme farlige fasen jeg var i da jeg tok en overdose for å flykte fra alt. sykdommen hadde all kontroll over meg. Jeg var dødssyk og fikk en ny sjanse. Når jeg lå på dødsleiet den måneden både pga leverskader, alvorlig undervekt og psykiske problemer, hadde Frida gjort hva som helst for å få en dag til. for å leve. for å virkelig LEVE. For en gangs skyld, gjøre hva enn jeg ville og bare kjenne at jeg levde.
Men jeg var fanget i anoreksiens klør. Jeg var fanget i en djevelsk sykdom som styrte meg mot døden. Drømmene mine ble sakte visket ut med anoreksiens mørke. et helvete skulle begynne.
Ett år på østmarka hvor jeg ble fanget under en tvangsparagraf med tvangsforing, fastvakt, livsnødvendige medisiner som gjorde at anoreksien lagde et helvete for meg. tvangstanker, angst, selvskading, overdoser, timesvis med trening, ble etterhvert hverdagen min. alt for å kjempe mot vekten og kaloriene. Alt for å flykte fra følelsene som lå bak, ubevisst. alt for å utsette.
men jeg kjempet også. for jeg hadde så lyst, jeg klarte bare ikke.
Veien til et bedre liv
veien til et liv
En vei bare jeg kan gå for å oppnå friheten jeg så sterkt ønsker
Veien er målet
På veien vil jeg møte motstand, kamper,kriger, motløshet.
På veien vil jeg møte smerte og vonde følelser
På veien vil jeg nok ofte ønske meg bort
Se på veien
Ser du alt grønt som så nydelig skinner opp veien?
Grønt som er kjærlighetens farge
Alt grønt er fyllt med kjærlighet fra alle som støtter meg og holder meg oppreist mens jeg går
Alle som kjemper med meg
Alle som heier på meg
Alle som har kjærlighet for meg
Alle mine kjære
Grønt er kjærlighet
I kjærligheten er det styrke,tro og håp
Det skal fylle meg med styrke
Jeg vil møte motgang
Det vil bli smerte
Det vil komme nederlag
Men jeg er omringet av Tro, håp og kjærlighet
Veien er det bare jeg som kan gå
Mine kjære kan gå den med meg.
I enden av veien er det frihet.
I enden av veien begynner livet
I enden av veien er jeg Frida.
I enden av veien er jeg fri...
og jeg hadde hele veien heiagjengen og mine kjære rundt meg. Takker hver dag for at jeg har dem.
De ordene sier så mye.
De ordene er så sanne for meg akkurat nå. Kroppen min er full av tårer. Tårer som i dag ville ut.
Tårer over savnet av alt hjemme, savnet av min kjære, savnet av vennene mine, savnet av familien min, savnet av skole og hverdag, savnet av livet mitt, savnet av meg selv. Jeg har et stort savn. Noe som kanskje er en motivasjon i seg selv selvfølgelig. Det er klart. Det er motivasjon å savne å leve. Tårene kommer når jeg innser at jeg enda kun overlever. Sinne kommer når jeg innser hva sykdommen gjør med meg. Frustrasjon kommer når jeg ikke klarer. Forvirring kommer når jeg lurer på hvordan jeg skal klare å overleve dette, for å så få livet i genvinst. Motløshet og utålmodighet når ikke ting går min vei og fort nok. Ambivalens når sykdommen herjer. Tårer...
Det var litt av en kamp, hver dag, hver time... mellom meg og anoreksien. Anoreksien vant som regel, og jeg følte meg fortapt.
så alene, fordi jeg ikke fikk den forståelsen og støtten fra personalet jeg trengte. Hendene var der, men jeg klarte ikke å ta tak.
Jeg føler meg så alene, redd,utrygg. Jeg vil så gjerne klare å bekjempe det store stygge monsteret som herjer på innsiden av meg. Ikke bare for min egen skyld. Ikke bare for ønsket om å bli fri og frisk, men for de som står rundt meg og må se meg kjempe hver dag. For mine kjære som har like vondt av å stå utenfor og ikke kunne gjøre noenting. Det er jeg som må "gjøre". Grunnen til at jeg blir så sint og motløs er fordi jeg ikke er "frisk" nok og er sterk nok(hele tiden) til å bekjempe anoreksitrollet. Jeg glimter til med en enorm styrke innimellom, men det er ikke nok til å få fremgang. Jeg ønsker fremgang, jeg ønsker friskning, jeg ønsker å få til å kjempe.
Jeg føler meg bare så enormt alene når jeg ikke får den forståelsen,støtten og hjelpen jeg trenger for å klare det.
Er det rart? Jeg må gjøre noe. jeg kan ikke bare gi opp. Men hva kan vel jeg gjøre? Jeg gjør alt jeg kan, og enda mer enn det. Jeg har nok med å bare klare å eksistere i denne vonde sirkelen med tvangsritualer,trening,mat og oppkast. I anoreksiens klør.
men innimellom glimtet jeg til og vant mine kamper over anoreksien. lettelsen og stoltheten på de dagene var herlige.
Dette var en av gangene:
i morgen begynner jeg...
Dette har vært en tung dag.
Dagen begynte med veiing. Vekta var ureell, pga anoreksitrollet som klarte å få meg til å drikke meg opp en kilo. Dette fikk jeg heldigvis til å være ærlig om på møtet som var etterpå. Likevel hadde jeg i praksis ikke gått opp nok, så sondematen ble økt med 250 kcal. Selvfølgelig og naturligvis likte ikke anoreksitrollet dette, og fyllte meg helt. Jeg klarte ikke å si noe særlig på møtet. Var mest sint og anorektisk i tankegangen.
Etter litt om og men og tenking over hvordan jeg skal gjøre ting fremover, kom jeg frem til at jeg ikke ville ha det som jeg har det nå. Jeg vil videre. Jeg vil bli frisk. Hvis jeg noensinne skal klare å oppnå og realisere drømmene mine og bli fri, må jeg starte nå. Jeg kan ikke la anoreksien motarbeide behandlingsopplegget og vektoppgangen lenger. Jeg må akseptere maten i magen, og heller gjøre noe med angsten og uroen som den kommer. Jeg har ikke noe valg. vektoppgangen vil skje uansett. spørsmålet er bare hvor lang tid jeg vil bruke på den, og hvor mye energi og tid jeg skal bruke på å motarbeide og utsette. Jeg kjenner angsten bare ved tanken på å beholde maten i magen, men jeg prøver å tenke at maten er medisinen min og den eneste måten å komme videre og til målet. Jeg må godta den og godta at jeg må ha den. Det verste blir nok å stå i det. stå i angsten og panikken. stå imot anoreksiens tvangstanker og ikke innføre nye. Jeg skulle ønske jeg kunne blitt tvingt og dopet ned, for å slippe å gå gjennom det. Men det ville ikke vært riktig. Beroligende er en mulighet, men det beste er å tenke et måltid og en time i gangen, og tenke på målet og motivasjonen min.
Jeg har bedt kontaktsykepleieren min om at jeg skal begynne i morgen. Jeg har bedt dem om å være der og støtte meg og motivere meg hele tiden. Anoreksien skal ikke få noen mulighet til å ta kontroll. Jeg skal få hjelp til å stå i angsten. senere på dagen kommer min kjære mor. Min sterke, fantastiske og ikke minst tålmodige mor som skal hjelpe meg og motivere meg og gi meg omsorg. Jeg trenger alt jeg kan få i morgen.
I morgen begynner jeg...
Dagen begynte med veiing. Vekta var ureell, pga anoreksitrollet som klarte å få meg til å drikke meg opp en kilo. Dette fikk jeg heldigvis til å være ærlig om på møtet som var etterpå. Likevel hadde jeg i praksis ikke gått opp nok, så sondematen ble økt med 250 kcal. Selvfølgelig og naturligvis likte ikke anoreksitrollet dette, og fyllte meg helt. Jeg klarte ikke å si noe særlig på møtet. Var mest sint og anorektisk i tankegangen.
Etter litt om og men og tenking over hvordan jeg skal gjøre ting fremover, kom jeg frem til at jeg ikke ville ha det som jeg har det nå. Jeg vil videre. Jeg vil bli frisk. Hvis jeg noensinne skal klare å oppnå og realisere drømmene mine og bli fri, må jeg starte nå. Jeg kan ikke la anoreksien motarbeide behandlingsopplegget og vektoppgangen lenger. Jeg må akseptere maten i magen, og heller gjøre noe med angsten og uroen som den kommer. Jeg har ikke noe valg. vektoppgangen vil skje uansett. spørsmålet er bare hvor lang tid jeg vil bruke på den, og hvor mye energi og tid jeg skal bruke på å motarbeide og utsette. Jeg kjenner angsten bare ved tanken på å beholde maten i magen, men jeg prøver å tenke at maten er medisinen min og den eneste måten å komme videre og til målet. Jeg må godta den og godta at jeg må ha den. Det verste blir nok å stå i det. stå i angsten og panikken. stå imot anoreksiens tvangstanker og ikke innføre nye. Jeg skulle ønske jeg kunne blitt tvingt og dopet ned, for å slippe å gå gjennom det. Men det ville ikke vært riktig. Beroligende er en mulighet, men det beste er å tenke et måltid og en time i gangen, og tenke på målet og motivasjonen min.
Jeg har bedt kontaktsykepleieren min om at jeg skal begynne i morgen. Jeg har bedt dem om å være der og støtte meg og motivere meg hele tiden. Anoreksien skal ikke få noen mulighet til å ta kontroll. Jeg skal få hjelp til å stå i angsten. senere på dagen kommer min kjære mor. Min sterke, fantastiske og ikke minst tålmodige mor som skal hjelpe meg og motivere meg og gi meg omsorg. Jeg trenger alt jeg kan få i morgen.
I morgen begynner jeg...
og da følte jeg meg sterk, sammen med mine kjære er jeg sterk.
uansett hvor svak kroppen var...skremmende! men jeg var sterk pga tro, håp, kjærlighet og drømmer.
og noe å kjempe meg tilbake til.
Puslespillet mitt begynner å falle på plass
puslespillet til toppen av fjellet
Først vil jeg bare si takk. takk til alle som støtter MEG! om det er gjennom gode ord, kritikk til anoreksien, gode klemmer, motivasjon etc, så takk. Jeg er sliten nå, og det er tungt å holde seg oppe, kjempe, stå imot.. dag inn og dag ut. Jeg synes det er så urettferdig. Hvorfor kan jeg ikke bare få leve? Hvorfor kan ikke jeg ha en annet liv enn jeg har nå? Jeg vet svaret. Livet mitt er sånn og har blitt sånn.
Alt som har skjedd med meg gjennom barndommen min og livet mitt har ført til at min eneste grunnmur jeg har å stå på er en spiseforstyrrelse. Slik er realiteten, og jeg vet ikke om noen annen måte å leve på enn slik jeg har gjort. Så derfor føles det til tider helt umulig å håpløst å i det hele tatt tenke på at jeg må bygge en ny grunnmur, finne nye måter å mestre følelser på, finne nye metoder å komme meg gjennom vanskelige perioder på, forankre nye opplevelser og følelser på. Jeg må forandre på så utrolig mye. Jeg har startet, og jeg har kommet langt. Det går opp og ned, og det vil det nok gjøre en god stund også.
Men heldigvis, så hjertelig heldigvis er jeg så heldig at jeg har en enorm heiagjeng, mange gode utrolige venner, en fantastisk familie full av kjærlighet, et hjelpeapparat som vil gi meg hender når jeg trenger det og som har hjulpet meg opp når jeg har stått med den ene foten i graven, og som vil fortsette å hjelpe meg. Og ikke minst har jeg en fantastisk kjæreste som elsker meg av hele sitt hjerte og kjemper og har kjempet så utrolig hardt for meg. Sammen har vi en drøm, og han passer så godt på den drømmen og minner meg på den når jeg trenger det. Jeg elsker han over hele mitt hjerte, og jeg elsker han for alt han gjør for meg.
Så har jeg meg selv. Et sted der inne finnes det egenskaper, drømmer, planer, ressurser, omsorg og kvaliteter. Det finnes friske biter som jeg må sette sammen slik at jeg blir et menneske. Og jeg kan jo bli hvem jeg vil. Jeg kan bli hva jeg vil. Så lenge jeg holder fast og fokuserer på de små brikkene og bitene som finnes der inne, må jeg bruke dem til å finne meg selv. Så har vi følelsene, angsten, spiseforstyrrelsen som gjør alt den kan for å skjule disse brikkene for meg når jeg trenger dem.
Alt svever i lufta, og jeg trenger tid til å legge sammen brikkene, tid til å bli trygg, tid til å bygge en stødig grunnmur. Spiseforstyrrelsen vil nok være der og lure meg, lure alle rundt meg, felle meg, gjøre alt for å ødelegge meg, men det er da jeg må ta frem takknemligheten min. takknemligheten for at jeg har alt jeg har rundt meg, hjelpen jeg har rundt meg til å finne de brikkene som sykdommen har gjemt. Så reiser jeg meg igjen. Slik vil det nok være en stund. Det må jeg vel bare akseptere.
Men så lenge jeg vil nå målene mine, så vil jeg fortsette å reise meg gang på gang, til jeg en dag står på toppen av fjellet.
Alt som har skjedd med meg gjennom barndommen min og livet mitt har ført til at min eneste grunnmur jeg har å stå på er en spiseforstyrrelse. Slik er realiteten, og jeg vet ikke om noen annen måte å leve på enn slik jeg har gjort. Så derfor føles det til tider helt umulig å håpløst å i det hele tatt tenke på at jeg må bygge en ny grunnmur, finne nye måter å mestre følelser på, finne nye metoder å komme meg gjennom vanskelige perioder på, forankre nye opplevelser og følelser på. Jeg må forandre på så utrolig mye. Jeg har startet, og jeg har kommet langt. Det går opp og ned, og det vil det nok gjøre en god stund også.
Men heldigvis, så hjertelig heldigvis er jeg så heldig at jeg har en enorm heiagjeng, mange gode utrolige venner, en fantastisk familie full av kjærlighet, et hjelpeapparat som vil gi meg hender når jeg trenger det og som har hjulpet meg opp når jeg har stått med den ene foten i graven, og som vil fortsette å hjelpe meg. Og ikke minst har jeg en fantastisk kjæreste som elsker meg av hele sitt hjerte og kjemper og har kjempet så utrolig hardt for meg. Sammen har vi en drøm, og han passer så godt på den drømmen og minner meg på den når jeg trenger det. Jeg elsker han over hele mitt hjerte, og jeg elsker han for alt han gjør for meg.
Så har jeg meg selv. Et sted der inne finnes det egenskaper, drømmer, planer, ressurser, omsorg og kvaliteter. Det finnes friske biter som jeg må sette sammen slik at jeg blir et menneske. Og jeg kan jo bli hvem jeg vil. Jeg kan bli hva jeg vil. Så lenge jeg holder fast og fokuserer på de små brikkene og bitene som finnes der inne, må jeg bruke dem til å finne meg selv. Så har vi følelsene, angsten, spiseforstyrrelsen som gjør alt den kan for å skjule disse brikkene for meg når jeg trenger dem.
Alt svever i lufta, og jeg trenger tid til å legge sammen brikkene, tid til å bli trygg, tid til å bygge en stødig grunnmur. Spiseforstyrrelsen vil nok være der og lure meg, lure alle rundt meg, felle meg, gjøre alt for å ødelegge meg, men det er da jeg må ta frem takknemligheten min. takknemligheten for at jeg har alt jeg har rundt meg, hjelpen jeg har rundt meg til å finne de brikkene som sykdommen har gjemt. Så reiser jeg meg igjen. Slik vil det nok være en stund. Det må jeg vel bare akseptere.
Men så lenge jeg vil nå målene mine, så vil jeg fortsette å reise meg gang på gang, til jeg en dag står på toppen av fjellet.
Det er noe jeg virkelig må dele med dere. Jeg har jo sagt at puslespillbrikkene har begynt å komme fallende på meg i det siste. Vel, det har de, og jeg jobber hardt med å legge de sammen. Det som er så rart er måten de kommer til meg på. For jeg søker ikke etter dem. Det er underbevisstheten min som bringer meg dem gjennom drømmer. Med en gang jeg våkner fra en slik drøm skriver jeg den ned, og da får jeg frysninger. Mens jeg skriver går det opp for meg at det er retningslinjer eller "tegn" eller sammenhenger til å se grunner og årsaker til ting, som kommer til meg. Det er hårreisende rart og merkelig, og jeg er like forbauset og forvirret hver gang.
Jeg våknet akkurat fra en slik drøm rett før fem-måltidet i dag. Denne drømmen var en såkalt retningslinje eller åpenbaring eller et tegn. Det er helt merkelig hva hjernen klarer å få til.
Jeg beskriver drømmen:
Det hele foregår i en klosterlignende byggning, mer som domkirken. Inni bygningen er det en høy arena, mer som et stort og rundt tårn. inni tårnet er det store tribuner hele veien rundt og opp. i midten av selve tårnet er det trapper med mange forskjellige hindrer(steiner, hull, løse trinn, motstand osv).
I drømmen er jeg inni denne bygningen sammen med mange andre. Vi er fanget. Jeg føler meg fanget og redd. Det er kun en vei ut av denne bygningen, og det er gjennom en dør på toppen av tårnet. Man må gjennom en hard og tøff kamp opp gjennom trappene. En prøvelse. en kamp. Hvis man vil komme seg ut og bli fri må man gjennom alle prøvelser/utfordringer oppgjennom trappene.
Plutselig blir navnet mitt ropt opp. Jeg går rakrygget til tårnet og begynner å gå opp gjennom trappene. Jeg lengter sterkt etter å komme ut, jeg får nesten ikke puste. Jeg vil bare ut ut ut... Tribunene er fulle av familie, kjendiser og venner og bekjente som heier og heier med flagg og fløyter. Jeg sniker meg opp trappene og møter hindrene og motstanden. Jeg klarer noen, men ikke alle. Men jeg har en plan. Jeg er forferdelig lur og smart og skal ut. Jeg klarer ikke alle hindrene, men flykter fordi dem. Jeg løper fra alt, og kommer meg ut på et vis. På toppen av tårnet ser jeg kun sjø. Når man har vunnet kampen blir man fri og får vinger og kan fly til land. Men siden jeg ikke klarte det, hadde jeg ingen vinger. Mens jeg står på toppen og ser etter løsninger, ser jeg steinheller nedover. Jeg må hoppe og komme meg ned gjennom dem. Jeg prøver og faller rett i sjøen. Vannet er kaldt. Jeg føler meg ensom og alene og utrygg. Jeg har lite krefter, men må bruke det jeg har til å svømme meg i land. Det er et helvete. Alle farger forsvinner og alt blir svarthvitt. Når jeg kommer i land er jeg utslitt og svak. Jeg sniker meg rundt omkring i frykt om å bli sett. Hvis jeg blir sett blir jeg hentet tilbake i borgen igjen. Det vil jeg ikke.
Det er utrolig godt å være utenfor borgen, men jeg føler meg så redd og svak. Verden er ikke slik jeg vil den skal være, og jeg føler meg like fanget som i borgen. Trist over å se alt det gråe. Plutselig blir jeg sett og oppdaget. Jeg blir fraktet tilbake i helikopter. Jeg sovner fordi jeg er så svak. Jeg våkner igjen. Jeg henger etter føttene i et tau i tårnet. Jeg hyler og skriker. Jeg har store smerter over hele meg, er kjempesvak og prøver å komme meg løs. Men jeg klarer ikke å komme meg løs, jeg henger fast i et tynt tau etter føttene. Jeg er kjempesyk. Jeg kjemper imot, roper og skriker. sakte men sikkert dør jeg.
Så ser jeg meg selv utenfra. Eller jeg ser sjelen min gå igjen. Alle sørger. Alle er forferdelig triste og alt er grått. Familie og venner gråter. Ingenting er det samme. Verken i borgen eller på land hvor alle de friske bor. Jeg blir så utrolig trist av å se hvor lei seg alle er. Jeg sørger selv også. Jeg klarer ikke mer. Smerten over å se alle sørge og være triste gjør for vondt. Jeg går tilbake til borgen igjen. Jeg kneler foran alteret i stupgråt. Jeg gråter og gråter og ber til gud. Jeg sier at jeg ikke klarer mer, og at jeg gjør hva som helst for en ny sjanse. Jeg vil så gjerne leve. Jeg vil ikke se alle være så triste.
Plutselig kjenner jeg en enorm varme fylle meg og jeg blir levende igjen. Jeg blir utrolig sterk.
Det går sakte men sikkert opp for meg at jeg er levende igjen, og plutselig får alle andre i borgen øye på meg også. Jeg løper rett til en resturant og spiser. Utrolig nok forstår jeg at jeg må bli sterkere. Jeg kjenner livsgnisten øke for hvert sekund. Jeg må forberede meg på en ny kamp, og må derfor bli sterkere. Jeg kjenner at jeg er så utrolig glad. Verden får plutselig farger igjen. Jeg ser blomster blomstre rundt meg. Folk smiler igjen,fordi de er så glade for at jeg lever. Jeg kjenner at jeg blir sterkere og sterkere. Så plutselig kommer Mamma, søsteren min, Lars og Aurora på besøk. Jeg klemmer dem. De er overlykkelige og gråter av glede. Det gjør jeg også. Jeg føler meg trygg. Lille Aurora kommer til meg og holder rundt meg og sier "Jeg trodde du var borte tante. Jeg ble så lei meg, fordi jeg hadde gledet meg sånn til at vi skulle leke igjen". Tårene rant mens jeg svarte at snart kunne vi leke hver dag, jeg måtte bare bli fri først. Så plutselig ble navnet mitt ropt opp igjen. Denne gangen skjønte jeg hva jeg hadde foran meg. Tribunene var igjen fylt av familie, venner, bekjente og masse kjendiser som heiet enda mer enn forrige gang. Jeg hørte "heia heia! DU klarer dette! DU er sterkest! osv". Jeg gikk rakrygget til trappene etter å ha tatt farvel og snakket med de andre som var der. Jeg sa til dem at deres tur også kommer, og at de måtte bare fokusere på å bli sterke nok først. Jeg klatret oppåver trappene, kjente meg sterk, hørte alle heiet, kjente meg ustoppelig, JEG SKULLE NÅ TOPPEN, plutselig dunket jeg borti noe. det ble helt stille. Jeg så hva som stod foran meg. Døren ut i det fri. Jeg kjente en anelse napp bakfra og så meg bak hva det var. Det var en tråd festet til ryggen min. Den var rød. Jeg skjønte hva jeg måtte gjøre. Jeg måtte knyte opp tråden og gi slipp på den før jeg kunne gå ut døren.
Jeg knøt opp og slapp. Idet jeg slapp hørte jeg jubelen der nede. Jeg hadde vunnet. Jeg var fri. Jeg gikk gjennom døren, mens det blomstret vinger på meg. verden blomstret og fargene var så nydelige. Jeg følte meg så fri. Så fløy jeg. Jeg var fri.
Dagene her på Akuttpost 4 nærmer seg slutten. Jeg gjør ikke annet enn å surre rundt som en annen ambivalent, stressa, redd, usikker, tvangspreget tulling. Men på tross av de forutsetningene da, så klarer jeg å holde meg på matta. Jeg følger planen som jeg skal. Jeg bruker de rundt meg til å holde ut denne fasen. Jeg snakker med personalet om alt ubehag, tanker, angst, redsler for veien videre, sykdommen generelt. Jeg er dessverre avhengig av å gjøre tvangshandlinger for å få slippe den intense uroen som gjør meg ustabil(jeg unngår følelser med andre ord). Jeg får besøk av mamma, pappa og Lars som tar meg med ut i den friske verdenen og fyller meg med frisk, normale inntrykk. De gjør underverker, og gir meg masse motivasjon og håp. Resten av tiden går med på å spise måltider, oppfølging og soving. Den lille tiden som kalles dødtid fyller jeg med å se TV. så har jeg kastet med på alle Harry Potter- filmene da.
Det er mange følelser i tusen retninger, jeg må holde fokus.
Det er så mange ting jeg er redd for, for jeg har så mange veier jeg kan gå nå. Og har jeg først begynt på en vei, fortsetter jeg. For da kommer angsten for å gjøre forandringer igjen inn. Derfor gjelder det å komme inn på riktig vei når jeg kommer på post 4 på Tirsdag. Jeg har en fornemmelse om at jeg kommer til å sitte på rommet mitt og grine av angst og redsel og føle meg totalt alene i verden den første dagen.
Dette er noe jeg kommer til å si, før jeg går inn døra. Det kommer nok til å ta noen dagen å komme seg inn i opplegget, rutinene og bli trygg og kjent med folk.
Utfordringen min blir å gjøre forandringer hver dag til det bedre. For jeg vet første dagen kommer til å bli tøff. De første dagene kommer jeg til å være utrygg, redd, full av angst, og bare ha lyst til å dra hjem igjen. Slik var det de første dagene på Levanger også. Jeg klarte nesten ikke å komme meg gjennom de første timene før jeg strigråt å ville hjem.
Men denne gangen SKAL det bli annerledes. Jeg har mål jeg skal oppnå og klare. Jeg SKAL være på spesialpost 4. Dermed basta. Jeg henger meg selv på en tvangsparagraf der hvis det må til.
Jeg har skriver dagbok hver dag, noe som hjelper meg veldig. Det er godt å få alle vonde tanker, alle syke tanker, alle vonde følelser, all angst skriftlig ned i en bok, og lukke den. Jeg har skrevet dagbok alle årene jeg har vært syk. I dag mens jeg ryddet litt i saker og ting, kom jeg over dagboken fra ett år siden, og dagboken fra sist utskrivelse. Jeg beskrev de samme følelsene og hadde de samme symptomene, og jeg valgte feil vei, Så nå er det å være OBS på å velge riktige valg og veier.
Hvordan? Jeg har blant annet utstyrt meg med en helt ny dagbok hvor jeg har skrevet ned mange punkter om hvorfor jeg skal være på spesialpost 4, og hva jeg oppnår med det. Jeg har også skrevet en side om ting jeg gleder meg til i fremtiden, som er realistiske at jeg kan oppleve hvis jeg velger riktig vei.
Så har jeg en side om langsiktige mål, en side om forslag til hvordan jeg skal komme meg gjennom den første uken. Og en side om HVORFOR jeg skal VELGE livet overfor SPISEFORSTYRRELSEN.
Jeg har også tenkt å skrive en side om hva spiseforstyrrelsen er for meg, og hva den har gjort og gjør for meg, hva den betyr for meg, og hvorfor jeg trenger den. Så kan jeg lese gjennom og reflektere over hvor "friskt" det jeg har skrevet egentlig er, og om det er noe jeg vil ha i livet mitt, fremfor alle de andre tingene jeg heller vil ha i livet mitt.
Jeg prøver hardt, på så mange måter. Jeg klarer ikke å slappe av et sekund. Jeg er så redd, ambivalent og føler meg så alene. Og når jeg får snakket om det med personalet, blir jeg heldigvis påmint at jeg ikke er alene, og at jeg slettes ikke skal gjøre denne jobben alene. Jeg skal inn i et behandlingsopplegg hvor de har topp kompetanse for både spiseforstyrrelser, angst og tvang. De skal hjelpe meg.
Jeg klarer å roe meg litt på den tanken, før det kommer en ny krisetanke, og sånn går dagene og timene her for tiden. Det er mye som skjer, hver dag, og egentlig bør jeg være fornøyd med at jeg klarer å være så stabil og følge opplegget her med alt som foregår i topplokket. Jeg klarer meg. Jeg kommer meg gjennom det. Dag for dag. time for time. Måltid for måltid. tanke for tanke. angst for angst.
Jeg vil så inderlig unngå å mislykkes denne gangen. Det er en tanke jeg også må jobbe med. Det er lov å ha en dårlig dag, et dårlig måltid uten å mestre. Det er ikke slutten eller verdens undergang da, for jeg har hele tiden muligheter til å mestre neste gang. Den tanken må jeg bare forankre i meg.
Jeg føler at hele verden, alt, jeg og alt jeg har jobbet med, raser sammen om jeg tar ett skritt tilbake.
Slik er ikke virkeligheten. Det må jeg virkelig skjønne.
Nå har jeg vel egentlig bare skrevet om alt kaoset og rotet som foregår i hodet mitt.
Men det er mange bra ting som skjer også.
Jeg gleder meg til å komme til post 4 også. Det blir godt å få litt mer frihet og et eget rom hvor jeg kan ha alle tingene mine. ( de siste 5 månedene har de vært innlåst). Det blir godt å få være sammen med "friskere" pasienter som jobber mot samme mål, og som generelt er på et helt annet nivå enn her inne på en akkuttpost. Ingen psykoser og lignende. altså litt mer normale omgivelser enn jeg har vært det siste året med andre ord. Det blir godt, og vil gjøre meg godt. Som jeg beskrev i et tidligere innlegg, så er det fort at det syke blir vanlig. Så gleder jeg meg veldig til å få FORSTÅELSE og bli HØRT av folk som har kompetanse, og av medpasienter. Jeg kan ikke telle på tusen fingrer hvor mange ganger jeg har vært fortvilt over å ikke ha blitt forstått og hørt. Det gjør at jeg føler meg så utrygg og sint.
Så har jeg fått mange fine turer med familien min i det siste. Mamma og Lars tar meg med ut på livet, og lar meg leve i noen timer, og ingenting er så godt som det når man ikke har kunnet gjort det på så lang tid. Jeg blir GLAD, HYPER, og får motivasjon til å velge livet.
I mitt tilfelle blir det å velge livet- bit for bit. måltid for måltid. trossing for trossing. Til å kjempe.
På Fredag skal jeg forresten igjen være med min tidligere behandler på en undervisning om spiseforstyrrelser foran legestudenter. Dette har jeg vært med på mange ganger tidligere.
Jeg synes det er kjempe godt og givende og fortelle min historie og erfaringer og tips og veiledinger fra en frisk side til kommende leger som skal hjelpe mennesker som uheldigvis kommer i samme situasjon som meg. Det er godt å kunne bidra til å hjelpe. Dessuten synes jeg det er kjempemoro å fortelle om mine erfaringer. Mye galskap som jeg i dag kan le av. Jeg gleder meg. Det er ett år siden sist jeg var med, så jeg har mye mer kunnskap, mye mer innsikt og refleksjoner rundt min historie også, så det blir spennende.
Ellers vil jeg bare si takk for tilbakemeldinger på innleggene mine, De betyr mye for meg. Jeg vet det er mange som er innom å titter og leser, og jeg ville satt STOR pris på en liten hilsen eller kommentar fra dere lesere. Om det så er så lite som et "hei", så betyr det så mye for meg.
Så vil jeg takke mamma for at hun tok meg med ut på luftetur i dag. Det var kjempegodt i dag også.
Klem til alle dere fra meg, og takk for at dere følger meg på veien min.
ellers noen kjedebilder fra meg:
veien videre går til spesialpost 4.
Det har vært et tøfft år. Men jeg har kommet meg gjennom det. Med god hjelp av alle som jobber her på akuttpost 4, leger og psykologen min, familie, venner og ikke minst min kjære.
hvorfor?
Derfor:" Så stod de der de tre. Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten"
Det er rart hvor sterk kjærligheten kan være. Jeg har vært så heldig å få funnet den. Jeg tror at når man først har funnet den eller at kjærligheten har ført to sammen, vil den blomstre så lenge man passer på å kjenne på den og ikke gir slipp på den. Den kan være skummel og utrygg også, fordi det gjør noe underlig med en. Det kan være ukjente følelser som man ikke vet hvordan man skal takle. Det kan forandre på ting, og forandringer er alltid skummelt. I mitt tilfelle forandret kjærligheten livet mitt. Jeg var fanget i mørket, da skjebnen førte meg opp i lyset og jeg fikk møte kjærlighet. Siden da har den bare blomstret. Siden da har jeg blomstret.
Men i mitt tilfelle har kjærligheten fått motstand. En djevelsk sykdom som oppfatter kjærligheten som en trussel.
Kjærligheten er så sterk at den er sterkere enn sykdommen min. Derfor har det til tider vært en kamp både for meg og Lars. Sykdommen har stått imellom oss. Men så tok jeg et valg. Jeg valgte kjærligheten. Jeg valgte å kjempe mot sykdommen. Verktøyene mine er nettopp tro, håp og kjærlighet. Jeg har det i meg.
Min kjære sendte meg dette i kveld. Det sier litt.
Jeg ELSKER deg Lars Daniel <3
------------------------------------------------------
Du skal vite noe
Du skal vite noe som du egentlig vet men som du ikke alltid klarer å se klart mens du klatrer mot toppen av fjellet, Frida.
Sykdommen er så ufattelig stygg om den blinder deg totalt for gevinsten og lyset som ligger der framme og venter på deg..
Hvordan kan du, som er så sterk og så inderlig vil bli frisk, tillate sykdommen å gjøre det? Hvordan kan du glemme livet som venter på deg, Frihetens sang, lykken, selvtilliten, familien, kjæresten din som vil ofre alt for deg og elsker deg, venner, reiser, musikk og ikke minst Frida? Jenta med de grønne øynene, den skjønne jenta som skal bli til en helt utrulig nydelig kvinne? Du kan ikke tillate sykdommen å få deg til å glemme dette, Frida. Det er en grunn til at du nå i livet ditt står i mørke og nåler. Grunnen, som er drivkraften din ut av helvetet er at du skal få leve fullt ut i TRO, HÅP og KJÆRLIGHET. Det er de tre som skal bære Frida's liv. De tre og inget annet. Fordi Frida er lagt av disse tre.
Du er en heltinnene, Frida. Og heltinner taper ikke. Så om du ikke vet om du kommer til å klare dette, om du tror du vil være fanget i spiseforstyrrelsens klør resten av livet ditt, om du tror du vil forbli ulykkelig skal jeg gi ett enkelt svar på alle disse røde spørsmålene, som er en sykdoms siste skrik om å få styre deg.. Svaret er NEI. Du kommer ikke til å leve med anorexi og bulimi svidd fast i legemet ditt resten av livet. Nehei.. Det er hva sykdommen forteller deg når du viser deg svak for den. Når du føler deg klar av og være sterk, og redd og urettferdiggjort fordi du aldri får hvile, aldri får fred med mindre du følger en syk kommando, skal du huske og tenke 1 ting. Det vil ikke være sånn for alltid. Du vil få hvile deg. Du vil få puste.
Hva ligger i ordet "frisk", Frida?
Det varierer fra person til person. En person kan være frisk, men ikke ha det bra. Men personen kan gjøre noe for å få det bra. Personen kan kjempe for å føle seg fri. Kjempe for friheten.
Det som setter deg in en spesiell situasjon er du kjemper for å bli frisk, ikke sant? Og når du den dagen blir FRISK, vil du også bli FRI. Når du har bekjempet sykdommen, vil du oppnå ett friskt liv- og FRIHET. Du i din spesielle situasjon, vil få igjen for alt blodet du nå ofrer, Frida. Når du når toppen av fjellet vil du se på livet gjennom andre øyne enn en vanlig mann i gata.
Når du kjemper i mot sykdommen din er du nærmere Toppen av fjellet. Du har vel ikke glemt at veien som virker umulig faktisk er mulig? Ikke la sykdommen fortelle deg noe annet, den har i grunn ødelagt nok for deg i løpet av disse 6 årene, synes iallefall jeg. Gjør ikke du?
Jeg spurte hva "Frisk" betydde. Jeg synes det er så godt å tenke på en frisk Frida.. Det er en Frida som har det så mye bedre enn nå at det er vanskelig å forestille seg det.
Tenk det! Hva gjør og ER Frida som frisk? latterlig at sykdommen prøver å fortelle deg at du er ingenting uten den egentlig.. At det går an å ty til så usanne påstander er kvalmt. Forferdelig synd om du tror på dem, disse påstandende som sykdommen serverer. Det er dumt fordi de hindrer deg i å gå rett vei. Uansett- Frida som frisk! Det skal jo skje, fordi du vil det.
"Hun våkner om morgenen i sitt eget hus, innredet av sin egen kreativitet og kjærlighet. Hun våkner ved sin Lars, som hun sammen med, er sterkest i verden. Hun griper dagen i Frihet, hun utfolder seg, hun elsker og blir elsket."
Resten av historien kan du fortsette med selv, fordi Frida gjør akkurat som hun vil i den historien. Historien som skal bli livet ditt, i Frihet. Det livet får du om du vil ha det. Og jeg vet da at du vil ha det, Frida...
Hva er det som skjer når du går deg bort, lar deg forføre av spiseforstyrrelsens destruerende tilbud? Hva er det som skjer når du må adlyde spiseforstyrrelsen?
Du vil bli Frisk. Du vil bli frisk fordi du har ALT og vinne på det. Men jeg tror du glemmer hvor mye du vil bli frisk. Du glemmer hvor inderlig stor den kraften som ligger i det ønsket er. For det er den kraften du må bruke. Du glemmer hvor STERK du er, Frida. Du faller i fellen hvor spiseforstyrrelsen lar deg tru den er sterkerer enn deg. Det er dumt fordi den er ikke det. Jenta med gnisten i de grønne øynene kan hvis hun vil ta i bruk verdens største kraft, som ligger i ønsket om å bli frisk. Og hun har tro, håp og kjærlighet, som hun skal bygge det nye livet sitt på.
Ta i bruk styrken, Frida.
Jeg gleder meg like mye som deg til den dagen du blir frisk
din sjelevenn
fordi jeg en dag skal bli Frida igjen
~Frida~
