Livets nøkkel - Jeg har den!

Dette tror jeg har vært en av de tøffeste dagene i mitt liv. Da mener jeg MITT LIV, for det startet egentlig i dag. I dag har jeg for første gang på ordentlig, helt ærlig, helt inderlig klart å mestre absolutt ALLE utfordringer UTEN å bruke gamle mestringsstrategier, syke løsninger. Jeg har hørt sykdommen brøle til meg og hviske til meg, men jeg har ikke lystret den. Jeg har stått i stormen og tatt friske valg. hvordan vet jeg det? Fordi jeg har delt mine følelser, tanker og handlinger med de rundt meg. Så har jeg tillat de å komme inn i min verden. Jeg tok et valg i går. Jeg valgte å frivillig legge meg inn for et 2-dagers opphold på Østmarka. Jeg tok et valg om å innse at jeg trengte hjelp. Denne sykdommen er ikke menneskelig overkommelig fra mitt ståsted. Jeg trenger hjelp og støtte, og jeg har i hele dag søkt etter det også. Jeg har turt å gi slipp på sykdommen som har fulgt meg i ni år, for å slippe til de som vil hjelpe meg til å overleve, til de som vil at jeg skal få et godt liv og vinne kampen. En god venn av meg sa at jeg ikke trengte å slippe noen inn i min verden, for hun visste hvor vanskelig det var for meg å ta imot hjelp. Hun sa at for at jeg skulle bli frisk, måtte jeg ta steget ut av min "gamle" boble, og inn i en ny boble. En "frisk-Frida-boble". Og den skal bare være min. Jeg må gjøre ALT som står i min makt og alt jeg kan, og enda mer enn det, for å ikke slippe inn sykdommen. Det betyr at jeg må ta riktige valg, og det betyr at jeg ikke kan la sykdomstankene regjere over meg.
Stormen herjer og har herjet med meg i hele dag, men jeg tok et valg om at jeg skulle stå i den stormen. Og det fantastiske er at jeg ser nå at jeg ikke er alene. Det er jeg som må gå veien gjennom stormen som herjer, men det er mange flotte fantastiske og kloke mennesker rundt meg som vil holde meg oppreist når jeg trenger det. Det er eneste måten gjennom. Det er eneste måten at jeg kan overleve. For gir jeg opp, er det over. Gir jeg opp, dør jeg. Da dør ALT jeg i årevis har kjempet for. Da dør alt jeg er som person og alle ressurser og egenskaper jeg har, jeg dør. Da dør all kjærligheten jeg har for andre, og all kjærligheten andre har til meg. Da forsvinner en kjemper fra jorden. tusen drømmer, masse håp, tro og kjærlighet. Det ville vært urettferdig. Fordi etter alt jeg har overlevd disse ni årene, er det meningen jeg skal leve. Jeg tror ikke det går ann å ha mer englevakt eller flaks om du vil. Jeg skal leve.
Så dagen i dag, og alle valg jeg har tatt i dag(den første dagen i resten av MITT liv), er tatt i utgangspunkt i at jeg har valgt livet.

Det at jeg har valgt livet nå og i dag har gått inn i det jeg kaller min nye boble, betyr ikke at livet blir rosenrødt fremover. Nå har det begynt en kamp, men det er jeg som sitter i førersetet.

Jeg har i ni år slitt med spiseforstyrrelser, depresjoner, alvorlig selvskading og angst. Jeg har levd i en boble hvor sykdom har bestemt alle valg for meg. Det har vært sjelden at jeg har tatt valg som har vært bra for meg selv eller som har blitt tatt av friske årsaker. Jeg har vært fanget i destruktivitet og tvang, og jeg har aldri følt den friheten som sykdommen hvisket til meg og lukket meg med. Sykdommen har bare tatt og tatt fra meg og mine kjære. Sykdommen har bare stjelt tid og energi fra meg og mitt liv.
Jeg har hatt mine mål og drømmer, men også der har sykdommen tatt fra meg håp og troen. Fordi den har hvisket til meg : " i morgen kan du starte", "i morgen kan du gjøre det". De friske valgene må taes NÅ! I DAG! i dag og nå må jeg løsne på tornestilkene fra sykdommen som er hektet rundt føttene mine, og starte å gå på den riktige veien. NÅ!
For på den riktige veien venter det meg verdigfulle skatter som sykdommen aldri noensinne har kunnet tilby meg. Den har prøvd, men jeg vet nå at det er løgn på løgn. De virkelige skattene kommer frem bak torner, busker og regnvær på den riktige veien. skrittene må tas av meg, og bare meg. Bare jeg kan finne frem skattene som venter meg, og finner jeg dem ikke i dag, må jeg fortsette på veien min og lete. For det er de skattene som fyller oss og gir oss motivasjon til å fortsette på veien, på livet.
skattene er kanskje resultater på en tøff jobb man har gjort, eller kjærlighet man møter på veien, en bekreftelse, noe som løfter oss opp, gode følelser og at drømmer realiseres.

Jeg laget en gang et bilde til min kjære. Det er bilde av meg fanget inn i en stor rød ring som representerer veien/stormen/kampen til å bli frisk. utenfor boblen er det grønt. Men boblen er låst, og min kjære holder en nøkkel i hånda. I andre enden av bildet, nedenfor helvetet mitt, er en port. Livets port. Gjennom et dikt på bildet ber jeg kjæresten min holde fast i håpet gjennom stormen. For jeg visste at jeg skulle gjennom en storm, fordi jeg gav han bildet før jeg gikk inn i den. Jeg bad han passe godt på nøkkelen, til jeg klarte å passe på den selv. Jeg bad han aldri å gi opp, for kjærligheten vår var størst og skulle føre oss gjennom stormen uansett, og sammen skulle vi åpne porten til livet med nøkkelen, sammen.
Det har vært en lang storm, og den er nok ikke over enda, men jeg er i stand til å kjenne på at jeg kan bære nøkkelen selv nå. Det handler om at jeg nå igjen kjenner at jeg tørr å drømme, og at jeg kan tillate meg selv å virkelig tro på at drømmene mine skal bli sanne og realiseres. For JEG er den eneste som kan åpne opp livets port.

I dag har jeg tatt mitt første skritt til å endelig klare det. Jeg har bestiget mange fjell de siste ni årene, men det fjellet jeg har besteget i dag er det høyeste fjellet. Og mestringen over å ha klart å gjennomføre min første dag i resten av mitt liv, er stor. Nå må jeg bare fortsette å se fremover mot drømmene mine, MEN forskjellen er at jeg samtidig skal gå skrittene til å nå dem. Det er en stor forskjell på å drømme, fremfor å aktivt ta ansvar for eget liv og gå skritt for skritt mot målet. Det er ikke lett, men jeg har fått en skatt i dag. skatten som kalles mestring. Og jeg kjenner at den skatten fyller meg nok til å kunne fortsette i morgen på samme riktige vei. Det er hovedsaken. Det er styrke det. Jeg har lenge lett etter styrke og kraft. Vel, jeg har smakt på det i dag.

Jeg begynte med at dette har vært en av de tøffeste dagene i mitt liv. Og jeg vil avslutte med at den har endt med den beste følelsen også.

~Frida~

Takk Regnbuepiken - En klok berettelse

Jeg er heldig. Jeg driver å kjempe meg ut av en langvarig kamp som nesten har kostet meg livet, og i kampen har møtt mange skjebner. Vi har alle mennesker fått livet og sjelen. Noen sjeler og liv har jeg dessverre vært vitne til har gått tapt, og noen har vunnet sin kamp og funnet livet sitt igjen. Ingenting er vakrere enn et seirende smil, vakrere enn et liv som reddes, vakrere enn når en kamp vinnes, vakrere enn når man selv innser at livet smiler til deg. Livet er vakkert, hvis man bare ser godt etter. Jeg har selv sett livets smertefulle side, og erfart mørket på sitt mørkeste, men selv jeg har latt lyset reise meg opp igjen. Det jeg vil frem til er at livet går opp og ned, men man må la de gode turene fylle en, fordi det er de som gjør en sterk.

Det jeg vil vise dere i dag, er litt om hvorfor jeg har kommet så langt. Jeg har en hærskare av mennesker rundt meg som virkelig har gjort livet lysere for meg. MANGE har hjulpet meg opp fra sykdommens feller og gjort meg sterk i mine svake stunder. Jeg har skrevet mye om hvor mye familien min har betydd for meg og mitt liv. De har vært utrolige. Men også de har fått påfyll fra utrolige mennesker som selv har erfart livets mørke, og igjen kommet seg opp av det. Jeg vil igjen si hvor takknemlig jeg er for all støtten jeg og min familie har fått.

I dag har jeg pga feil i mailboksen min, endelig fått lest alle mail som jeg har fått gjennom denne bloggen. Det er utrolig å se og lese hvor mye støtte jeg får, og hvor mange som har vist meg at livet er godt og venter på meg. Jeg setter enormt pris på alle mail. Det er så mange gode mennesker. Jeg har deriblandt lyst til å dele noen kloke ord jeg har fått fra en utrolig jente som har gitt meg utrolig mye.
Jeg føler at hun kjenner meg ut og inn og forstår meg. Det gjør utrolig godt. Hun beskriver hvordan en spiseforstyrrelse kan ta liv på en utrolig måte, og støtter meg og gir meg råd til å bli fri fra dette. Takk kjære regnbuepiken.

Anoreksien er et fengsel, Et fengsel som man blir fanget til å tro at man ikke kan leve uten.
Sannheten er at man ikke kan leve med den. 
Den frarøver alt, og gir tilbake den dystre følelsen av tomhet.
Den mørke følelsen du blir sittende igjen med, mens du ser deg selv visne bort i egne hender.
Den lover deg trygghet, den lover deg kontroll og den lover deg tilstedeværelse og glede. 

Den tapper deg for energi, den tapper deg for livsglede. Den frarøver deg og dine omstendigheter alt. 
Alt du var i besittelse av , suger den ut av den, som en mørk og grådig glupsk demon.
Den tar og tar og tar, til det ikke er mer å ta av. 

Det vil en dag ende med døden, Om du nå ikke holder fast i livet. 

Du kjemper så tappert for fremtiden. når du har det vondt lurer den deg til å tro at det er via den du skal mestre dine sorger. Gi ei etter, du vil kun falle tilbake til gamle spor. Med sykdommen vil du aldri bli lykelig. 
Det har du så smertelig erfart. 

Du er et vakkert menneske. 
En skjør men samtidig så sterk jente. Du har vært gjennom helvete på jord
Foran deg ligger fremtiden å venter. Den venter ei evig. For gir du etter nå så kan det være for sent.

Det er harde bud, men håpet lever i deg. Du finnes inni der. For tiden så har du kommet mer og mer frem.
Det er derfor sykdommen skriker. Den skjønner at du er klar for fremtiden, den vet at det betyr at den ikke lengre kan følge med deg. Den skriker i desperanse, tortuterer deg for at du skal søke trøst hos den, 
Og sykdommen vet at om du gir opp så har den vunnet.

Den skal ikke vinne. du skla vinne. du skal klare det. DU klarer deg uten den. 

jeg vet at du kjenner deg som et skjelvent utrygt barn når du er uten den.
Hvem er jeg og hvordan skal jeg møte livet ? Hvordan skal alle tårer tørkes, når jeg ikke kan tørke dem med knokler, sult og oppkast, tenker du. Det er slik du har mestret. Men det er på tide å gi slipp nå. 

Å det er greit. det er greit å være redd. det er greit å tvile. men det er ikke greit å gi opp.
Ikke tvil på deg selv, ikke gi opp deg selv. du er så fantastisk vakker, så fantastisk verdifull.
SYkdommen lurer deg til å tro at du ikke er verdt noe, men du er verdt alt for de rundt deg. Du inspirerer og leder andre mennesker på vei, du er født med et budskap som senere vil redde mange liv, 

Du har en historie å fortelle. en historie av helvete, og håp. 

En historie om hvordan håpet er det som driver et menneske. 

i alle disse årene har du kravlet deg frem, og det er et levende bevis på din indre styrke. tvil aldri på den.

Hadde du ikke villet noe med livet, hadde du ikke sottet her du er idag. 

Lær deg kjenne din egen stemme, uten anoreksien. Den skal ikke få lov til å synge i kor med deg. Den skal bort.

For du klarer å synge uten den. 

Sykdommen skal utav din sang så du kan få føle på glede, lykke og alle de gode følelsene du fortjener. 

Det som ble gjordt mot deg da du ble barn er forferdelig. grusomt. uutholdelig. 

Jeg skulle ønske deg at jeg kunne si til deg at du kommer til å glemme det. Du kommer aldri til å glemme det. 

men en dag, så vil du også være trygg på kontroll over disse opplevelsene. Du må stå i dem, om og om igjen, Møte dem i svartøyet, Til du ikke lenger blir skremt av synet av dem. Til du kan se på dem, 

Puste dypt inn, Gå videre å kjenne at '' dette knekker ikke meg ''

Du har aldri vært en dømt engel. Du har aldri tapt noen kamp i livet ditt.

Du har kjempet hardt, og du har falt. Men du har aldri tapt.

Og du KAN VINNE 

Det tror jeg at du vil, for du er så enormt fantastisk, du har et så stort potensiale

Aldri glem at verden trenger deg, Verden er et fattigere sted uten deg. 

Livet ditt er rikere uten sykdommen.



Ikke lev for hardt i smerten over alt du har påført familien din.

Lev i gleden over at fremtiden og gode minner nå venter på dere. 

Mammaen min sa en ting som har brendt seg fast i meg 

'' Uansett hvilket helvete man har vært igjennom med barna sine, 
Så glemmer man det i fremtiden når håpet trer inn og man har klart alt sammen
I enden er kjærligheten og båndet enda sterkere ''

Du og din familie har et så sterkt bånd, å i fremtiden så vil dere ha evnen til å føle på en fantastisk kjærlighet, 
Å evnen til å ikke ta forgitt.

Det er så mye vakkert som venter deg.

Jeg gråt da jeg leste det håpefulle nyttårsinnlegget ditt.

Det er slike innlegg som vitner om at det bor inni deg.
Husker du den følelsen du hadde da ?

Den følelsen vil komme igjen.

Og når tante barnet ditt igjen spør deg om du vil komme hjem å være frisk nå, 
Å du kan svare ja igjen, 

Da er kampen du kjemper nå beseiret,å du er klar for neste steg, Med enda en seier i lomma.
jeg HEIER HEIER HEIER på deg !!<3~

------------------------

Dette er nytt for deg. Se på det som en helt helt blank, og mørk sti. Når du er mørkeredd. 
Du ser ikke konturene rundt deg klart, Et vakkert tre, kan se ut som et monster i mørke, Alt rundt deg er skummelt, og når først pulsen pulserer blir det bare værre og værre. Hvis du går tilbake, til det kjente, vil pulsen slå saktere. Men du vil aldri treffe lykken. Lykken kan ikke komme til deg på noen annen måte en å gå veien. Du trenger ikke springe, bare ikke se deg tilbake. 

Anoreksien er ikke en venn, den er din verste fiende. Men jeg skjønner også hva du mener når du sier det. Anoreksien var min bestevenn... Min ''Bestevenn'' som stjal alt jeg eide og hadde, dager, som ble til måneder, som ble til flere år, Sultet den ikke bare av meg vekten min ned til halv idealvekt, Men den sultet bort alle verdiene , Den frarøvet meg livet så hardt, At jeg til slutt ble hjernevasket å trodde at det var anoreksien som var livet. Den har den kontrollen, Når du ser det utenifra på andre, så kan du forstå det. Men når du er inni deg selv, så er du blind. Det selvbildet man har opparbeidet seg over så lang tid, Det er en falsk virkelighet. Det er en verden av vrangforestillinger, tvang, mareritt, og når man tror at anoreksien hjelper en å mestre, Så er sannheten at det er anoreksien som mestrer deg, mens du dør. 

Men tilbake til denne stien, når du er så langt nede, å pulsen går i hundre og nitti, når du har helt panikk, og har lyst til å snu tvert som en panisk hest og galopere tilbake, Det er da du må si til deg selv '' bli her'' For her er det gå frem eller dø som gjelder!

Hvis du stopper opp, Er det godt nok. bare ikke gå tilbake. 

Pulsen vil bli roligere, du vil bli tryggere. 

En dag , ble du kjent med anoreksien. 

Nå, skal du bli kjent med livet. 

Anoreksien lurte deg til å tro at den var vakker. 

Men, Livet, det er vakkert. Livet er sant. Livet er hardt og brutalt, men det er ekte. Derfor er det så vakkert.

Kontrastene i livet, må vi ha, for at den intense lykkefølelsen skal oppstå. 

for om vi ikke hadde denne erfaringen med hva mørket er, Så ville vi heller ikke hatt evnen til å forstå verdien av lysets areal. 

Ikke tenk for hardt på hvor lang veien er. Du er nødt til å leve her å nå. Fremtiden, Den er her og nå. Dagen idag, En dag om gangen. 

Konsentrer deg om å leve idag, Å vær stolt av at du faktisk gjør det. En dag om gangen, dag etter dag blir til slutt skritt etter skritt nermere målet. 

men mens du går, vil det komme skinnende skatter å smile til deg, de vil gi deg enda mer og enda mer styrke.

Du er inni en fase hvor du må lære deg mestringsstrategier, som PEKER MOT LIVET, Bort fra anoreksien.

Det er ikke anoreksien som skal peke, du skal peke fram - bort fra den. 

Tenk deg at du sitter i en båt. Du er bindt fast i bryggen, og anoreksien er alt du ser. 

Bare det å løsne tauet å begynne å seile er et helt helvete i seg selv, men til slutt, så vil anoreksien bli mindre og mindre, Og horisonten foran deg vil bli større og større. Stol på det. jeg lover av hele mitt hjerte. 

Du vil treffe på skjær, føle at det er lettere å svømme tilbake til bryggen. Ikke gjør det. sykdommen lurer deg, bedrar deg slik den har gjordt så altfor mange ganger før. 

Du kan svømme, SVøm til neste skjær. For når du kommer til neste skjær, så sitter du med erfaringen av at det forrige, det klarte du jo. 

ikke tenk på de gangene det gikk galt, for nå skal det gå bra. nå er du på vei. det er mer en godt nok. 

for all del ikke glem å gråt. Få det ut. Bli kjent med følelsene dine. 

Dissosieringen er hardt å komme utav, Å det tar lang tid. jeg er ikke utav den heller enda. Men jeg har kontroll. 

Det å føle, det er forbanna skummelt, men det er så vakkert. 

når du er trygg på det, er det veldig godt .


og Frida? Jeg vil gjerne være her for deg. Jeg vil heie på deg mens du svømmer. 

Den forbanna anoreksien , den kan hyle til den blir hoven og hes i halsen, La den hyle, for til slutt mister den stemmen, Og da er du fremme, til en helt ny øy, et helt nytt land, anoreksien vil bli et minne, men et svakt et som ikke vinner. 

Du er vinneren, du er helten<3
-------------

skjønner dere hva jeg mener? Denne jenta er klok, vis og veldig skjønn. Jeg er så glad i deg skjønne Regnbuepike. Besøk bloggen hennes her
Frida~

Fri vilje

Livet! hva er egentlig livet? Vi er alle så heldige at vi har fått et liv. Utfordringen min og mange andres er at vi er født med fri vilje. Derfor er det opp til oss hvilke retninger livet vårt tar etterhvert. Det er selvsagt ikke bare vi selv som påvirker livet vårt. Når vi er barn, tar foreldre og familie, lærere osv, valg for oss, men etterhvert som vi blir eldre må vi ta mer og mer ansvar over valgene våre selv. Vi har fri vilje, noe som gjør det vanskelig å ta valg. Jeg for min del har egentlig aldri hatt så mange muligheter til å ta valg, fordi jeg har blitt fratatt så mange år med fri vilje av livet mitt mens jeg var i behandling. enten var jeg fullt fanget av sykdommen og lot den ta valg for meg, eller så ble jeg tvangsbehandlet og ble ikke stillt overfor noen valg. Så nå sitter jeg her med alt ansvar selv og hver dag måtte ta valg. Det er utrolig vanskelig når man har en bakgrunn hvor man har blitt servert løgner fra en djevelsk sykdom som har fortalt deg usannheter i ti år. Nå må jeg ta ansvar og ta riktige valg.
Jeg er sliten, og jeg sliter. Alt er så vanskelig. Jeg skulle ønske jeg hadde en kraft eller styrke i meg til å kjempe meg gjennom alt dette, men jeg kjenner at jeg er lei. Jeg kjenner at selv om kroppen min er normalvektig, så butter alt imot meg mer enn noensinne. Følelser er som fyrverkeri inni meg og alt er et ork. Så kommer slike fæle katastrofetanker om hvordan i alle dager JEG skal klare å nå målene mine? Og hvordan i alle dager skal  JEG klare å bli frisk fra denne helvetes sykdommslidelsen? Jeg er på niende året som syk nå, og har ikke kommet så mye lenger. Jeg lurer på hva som kunne blitt gjort annerledes? kanskje kunne vi vært foruten noe smerte? ikke godt å si, det er bare å akseptere at slik er og var det. fortiden kan vi vel ikke gjøre så mye med nå, vi kan bare akseptere den og gå videre.
Det er også et valg vi står ovenfor. vi har nemlig fri vilje til å velge hvordan vi vil se på livet selv om det er mye motgang. Jeg må si at jeg har vært heldig som alltid har hatt så mye støtte, glede, godhet og kjærlighet rundt meg. Det er slettes ingen selvfølge. Og jeg er glad jeg har valgt livet overfor sykdommen. Det er heller slettes ingen selvfølge.
Som jeg har skrevet litt om tidligere er det mange som sliter på ulike måter. Mange er syke fordi de har en indre smerte som de ikke får bukt med. Så finner de løsninger som ikke er heldige for dem. syke løsninger. Det kan være rus, tobakk, narkotika, alkohol, uheldige forhold, festing, spiseforstyrrelser osv. Det er mange måter å takle indre sår på. Min måte ble spiseforstyrrelsen. Her er man ikke alltid bevisst på at man VELGER seg inn i en syk verden. Hos mange kommer det bare som lyn på klar himmel. uheldigvis. Men heldigvis finnes det hjelp, men også da må man ta et VALG om at man ønsker endring. At man ikke vil leve på den måten. For VILJEN er viktigst. Vil man ikke bli frisk, blir man ikke frisk. Ingen kan tvinge noen til å bli frisk. Man må måtte ønske det selv, fordi en selv er den eneste som kan gå ut av sin egen sykboble og ut i en frisk verden igjen. Det er den store sannheten, og slik er det. Slik er det egentlig med alt når man skal endre noe i livet sitt. Enten man skal slutte å røyke eller om man skal begynne å trene. Man må ville det selv, for du er den eneste som kan gjøre jobben nemlig.
Det å ta valg er vanskelig. Det er vertfall vanskelig før man bestemmer seg for å ta et valg. Da er man kanskje ambivalent til tusen og kjemper for og mot med seg selv. Men når man først har tatt valget, vet man hva som må gjøres. Og da finner man gjerne de verktøyene som trengs for å gjøre jobben. Derfor blir mange veldig friske fra sine lidelser også. Demonene og tankene og fristelsene vil alltid være der, men det handler om å ta ansvar og riktige valg og riktige handlinger. En ting er sikkert, selv om de ikke føles slik alltid og for alle, VI er selv sjef i eget liv, noe man selv kan bli ekspert på. Man kan lære seg selv å kjenne og bli ekspert på seg selv. Til slutt når man målene sine også. Heldigvis.

~Frida~

utfordringer

Jeg sliter. Følelser herjer inni meg mer enn noensinne. Jeg vil bare flykte fra alt akkurat nå, men jeg må bare holde ut. Jeg klarer ikke å holde ut for min egen skyld nå. selvforaktet er for stort for meg. Jeg klarer ikke å se at jeg er verdigfull eller verdig på noen måte nå som jeg er normalvektig. Jeg klarer ikke å få de friske tankene frem hele tiden. Det har vært spesielt vanskelig i helga. Jeg har vært alene med tankene mine og hatt mange valg som måtte bli tatt. Det har vært mye mer vanskelig enn jeg trodde. Det er ikke bare å gjøre ting når man har sterke følelser knyttet til det. Det er en evig hard og tøff kamp. Sykdommen vil ikke gi meg fri. Jeg får aldri ha fred i hodet mitt. Prøver alt jeg har å bruke andre mestringsstrategier som jeg har fått tips om, men av og til må jeg ty til gamle vaner. Det gjør vondt å tape. Fordi mestringen er så stor når jeg mestrer, er tapet ekstra stort når jeg taper mot sykdommen.
Jeg prøver å tenke at det ville vært rart om jeg skulle klare alt med en gang, men så er jeg perfeksjonist også da. Jeg må kanskje senke listen litt til meg selv, men samtidig være veldig streng og strikt ift spiseforstyrrelsen. Jeg kan ikke tillate å la den meske seg igjen. Den tid er over. Jeg er ferdig med bulimien. Den er ikke velkommen i livet mitt lenger. Det verste er å se hva bulimien min eller anoreksien min kan gjøre med familien min. De trigger nok utrolig mye inni mine kjære, og det gjør vondt å se på, i de siuasjonene jeg er fanget i mitt eget tvangsritual av spiseforstyrrelser, og bare må gjennomføre. Så står jeg der å føler meg som verdens verste person som faktisk velger sykdommen fremfor familien min som har gjort alt for meg. Det gjør så vondt. Jeg føler meg hjelpesløs, og det vet jeg de også gjør. Men jeg kan jo heller ikke ta dette til meg, for jeg vet jo at det er sykdommen som gjør dette. Samtidig vet jeg også at jeg har et valg, selv om jeg føler meg tvunget. Jeg føler meg fanget i dette helvetet, hvor jeg vet at jeg utsetter familien min for smerte. Det er en forferdelig følelse.
Men så prøver jeg så godt jeg kan å hente meg inn igjen når jeg faller i fellene til spiseforstyrrelsen. Men det er vanskelig, fordi det er så nytt for meg. Jeg er vant til å adlyde sykdommen og følge dens vei. Når det stormer inni meg nå, kobler jeg automatisk inn sykdommens mestringsstrategier for å unngå smerte eller vonde følelser. Det er rart. kroppen og hodet reagerer automatisk fordi den er så vant til det. Selv om jeg ikke vil liksom, uansett hvor vondt det gjør, så gjør jeg det fordi jeg føler jeg må. Det er som et akutt behov som må dekkes. Jeg klarer ikke å eksistere uten å handle på følelsene mine. Det føles umulig. For at jeg noensinne skal klare å unngå eller beherske angsten eller følelsene, må jeg eksponere meg. Dvs at jeg må utsette meg selv for situasjoner hvor jeg MÅ kjenne på angst eller vonde følelser. Etterhvert vil angstnivået/stressnivået gå ned og jeg vil bli tryggere og sterkere i meg selv. Men igjen handler det om å finne strategier hvor jeg kan stå i følelsene mine, uten å knekke eller ty til gamle mønstre.
Dette med å komme hjem og klare meg selv var virkelig mye vanskeligere enn jeg trodde. Jeg har hatt utfordringer jeg ikke ante ville komme. Det har vært veldig vanskelig å forholde seg til det å skulle spise normalt(ikke for lite og ikke for mye), og jeg har slitt med å kutte ut all småspising av godteri. Alt er jo tilgjengelig nå, så hvorfor ikke spise alt jeg kommer over, samtidig skal det beholdes, så jeg må tenke meg godt om. Dette har altså gått galt noen ganger iløpet av første uken hjemme. Bulimi har også vært et lite problem, men jeg har klart å begrense det litt. Jeg prøver å finne tanker jeg kan tenke når det frister å overspise og kaste opp. Jeg har jo begynt å trene på 3T nå, så jeg prøver å tenke at treningen ikke er noe vits når jeg spiser godteri hele tiden. Ellers trener jeg 3-5 ganger i uken, og passer på å hvile meg mellom. Snart skal jeg begynne på skolen også, så jeg prøver å lese litt til skolestart og oppdatere meg litt. Jeg merker jeg klarer å konsentrere meg lettere med noen ekstra kilo på kroppen. Hjernen fungerer nok bedre også nå. Ellers går jeg til psykolog poliklinisk. Det er mange ting å jobbe med enda, og jeg er langt fra i mål. Det er mange sår på innsiden som enda ikke har grodd. Jeg har gjemt mange av sårene også, så nå har de kommet frem igjen, og må behandles. Sårene verker og gjør vondt.

Jeg merker jeg egentlig bare skriver om de negative tingene her nå. Jeg har jo også mange positive ting i livet mitt selvfølgelig, og det er jeg veldig takknemlig for.  Familie, venner, trening, skole, behandlingsapparat, heiagjeng, delvis frisk kropp etc. så har jeg verdens beste kjæreste som går medisinstudiet i Praha. Jeg er så stolt over han og er sikker på at han klarer det.
~Frida~

kan jeg bli frisk?

nervevrak. Så mye nytt. Så mye inntrykk. Prøver å slippe meg selv ut av min egen personlige boble som jeg har vært inni i mange år nå. Det er vanskelig, og jeg hopper litt inn og ut. Dvs at jeg bruker litt nye og litt gamle mestringsstrategier. Jeg tror det er mye uvaner og gamle mønstre ut og går. Hvis jeg skal passe inn i den friske verdenen, må jeg tilpasse meg. Dvs at jeg må gi slipp. selv om det gjør vondt, så må jeg gi slipp.

11 år, spiseforstyrret og fanget

Jeg var 11 år da jeg ble fanget, og endte opp i min egen boble der sykdommens hviskede ordre og budskap, ble mine sannheter. Det å ni år senere skulle forandre på disse sannhetene er utrolig vanskelig. De er innbygd i meg. De er blitt mine. Jeg har mine forsvarsmekanismer som stanser alle som vil hjelpe meg i å komme inn, slik at de kan veilede meg ut av dette helvetet. Det er dessverre slik at det er bare jeg som kan gå ut av det, selv om jeg har all verdens støtte(noe jeg heldigvis har). Det er tøft å måtte gi slipp, men jeg må velge. Det er sykt eller friskt. Jeg har valgt, jeg har valgt livet, men det syke holder meg igjen med torner og gjennsøker meg hele tiden. Jeg hører skrikene fra spiseforstyrrelsen, Jeg hører stemmene som ber meg om å flykte fra alt. Jeg hører løgnene hviskes når jeg ser meg i speilet. Så tar jeg på meg masken og lever videre, mens jeg kjenner de indre sårene verker og gnager hull i hjertet mitt.

12 år, like fanget, herjet ihjel av en djevel

Jeg strever meg mellom sykdommen og friskheten. Uansett vet jeg hva jeg vil, men det er så vanskelig når jeg har mine sannheter som sykdommen har klistret på hjernen min, og alle rundt meg forteller meg noe annet. Det handler om å forankre de friske faktorene, men likevel brøler sykdommen. Det som oftest dukker opp er "du er IKKE god nok!" og "du er ikke verdig!". Tenk å gå å føle seg slik hele tiden. Uansett situasjon føler jeg at jeg ikke er verdigfull eller ikke fortjener noe. Det kan være i forhold til hva som helst. Alt fra om jeg fortjener at noen hilser på meg til om jeg fortjener å sove om natten. Jeg lever og har levd i en veldig syk verden som er et helvete å komme seg ut av. Nettopp pga disse sannhetene som sykdommen i mange år har servert meg. Det har vært og er som å ha en djevel på skuldrene sine til enhver tid. Jeg får aldri fred. 

Jeg har brukt mange mestringsstrategier for å prøve å flykte fra følelsene som herjer og for å lindre mine indre sår. Alle er syke. Nå gjelder det å finne nye mestringsstrategier for å overleve. Skrikene og ordrene og de falske sannhetene vil alltid være der med meg, men jeg kan finne nye sannheter som jeg kan velge å tro på. Jeg må finne meg selv på nytt. Jeg har mistet meg selv helt disse årene jeg har vært syk. Når det syke tar så stor plass, er det lite av personligheten som blir igjen. Noen ganger synes jeg det er rart at mine foreldre har holdt håpet oppe på at jeg skulle komme tilbake, når jeg har vært på "borte" over så lang tid. 

før innleggelse på Levanger mars 2011

Jeg har vært så fanget i så mange år. Noen ganger har det ikke vært noe håp. Det gjør noe med mennesker når man mister håp og tro på livet selv. Man mister evnen til å stå på, stå for sine holdninger og meninger og troen på seg selv. Når det foregår over mange år er det veldig uheldig. Da får man ikke viljestyrken man trenger til å bli frisk. Man må selv jobbe for å finne styrke og motivasjon til å kjempe seg gjennom helvetet.

I skrivende stund sitter jeg i en sofa hjemme hos meg. Jeg prøver så godt jeg kan å tilpasse meg en frisk hverdag, samtidig som jeg har denne forferdelige sykdommen som jeg må hanskes med hele tiden. Det er slitsomt. Det er en evig eksponering. Det gode med eksponering er at det heldigvis blir lettere etterhvert. Så da får jeg tenke på det. Det vil bli verdt det. Jeg må bare holde meg til strenge rammer og regler jeg har satt for meg selv for å holde meg selv i sjakk fra sykdommen. Det er nok veldig viktig. struktur og normalitet er viktig nå. så jeg krysser fingrer og tær, og kjemper videre her hjemme i håp om å vinne kampen. Hver dag er en kamp, men jeg må ikke glemme å leve. 

sommeren før jeg ble syk. Frisk og glad jente

tro, håp og kjærlighet

~Frida~

surfing

Nå er jeg hjemme. Endelig kom dagen. Jeg har ventet lenge nå. Det føles uvant, men likevel utrolig godt. Følelsene herjer, men jeg står vindfast i stormen, fordi det er viktigere enn noensinne. Kroppen tåler ikke mer. Det er en sak. En annen sak er at hvis jeg noensinne skal overleve og vinne tilbake livet mitt, må jeg starte her og nå. Akkurat NÅ må jeg ta de riktige valgene. Det handler om å omprogramere alle tanker nå. Jeg må slutte å straffe meg selv for alle hendelser som har skjedd i min fortid, for alle feile valg som har blitt tatt, for alle feil jeg har gjort. Jeg må gjøre alt jeg kan for å hindre at jeg handler destruktivt, og det gjelder både spiseforstyrrelsen og selvskadingen. De ytre sårene har grodd, men på innsiden er de like ferske og vonde som før. Jeg må tillate meg selv å la de heles, slik at jeg kan gå videre og leve livet mitt. Som sagt, det er viktigere enn noensinne.

Jeg tenker tilbake. Jeg tenker tilbake til da jeg gikk musikklinja, og hvor bra jeg hadde det da. Det er en liten sorg inni meg over at det er over. Jeg hadde det virkelig bra. Jeg levde, så valgte jeg spiseforstyrrelsen igjen. Jeg valgte bevisst å gå ned i vekt igjen fordi jeg trodde jeg ville få det bedre. Det jeg ikke visste var at det var starten på et nytt helvete. Tre nye år med en forferdelig vond lidelse som nesten kostet meg livet. Jeg hadde akkurat klart å komme meg ut av spiseforstyrrelseshelvetet, så hadde jeg det rimelig bra i to år(hvor jeg var normalvektig), før alt gikk rett vest og nedover igjen. Igjen handler det om at jeg må omprogramere tankene mine nå. For nå har jeg igjen kommet dit at jeg er normalvektig, og kjenner at jeg har et indre ønske om å gå ned i vekt. Her må jeg passe meg. Jeg har erfart mye etter jeg ble normalvektig. Livet er ikke bare "flatt". Det er både godt og vondt. Det er ingen dans på roser, men det er jammen øyeblikk som jeg har lengtet etter lenge, og som er som en dans på roser som fyller opp en tomsinnet kropp i de øyeblikkene man er tom og trist. Det går opp og ned, og slik er livet. Mens jeg har vært syk har jeg hele tiden gledet meg veldig til de gode øyeblikkene, og glemt de vonde, men jeg ser nå at man må ta vare på de gode øyeblikkene og la de fylle deg slik at man holder ut de vonde tidene. Det er slik man overlever. Det er det som kalles motivasjon.
Jeg kjenner en dame som kaller seg surfer. vi er alle surfere som surfer gjennom livet. Vi skal ta i litt, vi skal falle og reise oss, vi skal gråte og smile, vi skal leve. Vi surfer gjennom livet.
Så må vi selv finne de tingene i livet som gjør at vi ønsker og klarer å fortsette. Ingen har det lett. Det har aldri vært min hensikt å klage over at livet mitt er vanskelig, og heller ikke at livet er en dans på roser som jeg sa tidligere, men nå som jeg er i live på en mer normal måte, ser jeg at vi alle kjemper for sitt eget liv, for sitt beste, for nettverket vi alle har rundt oss, for hverandre. Vi gjør ting av kjærlighet, vennskap og glede, og det gir oss noe tilbake. Det gir oss glede i hjerte og kjærlighet. Noe som er en av de viktigste tingene vi trenger for å overleve. Jeg merker meg at jeg kaller det å "overleve", men er det ikke det vi gjør da? Jeg gjør vertfall det. leve og overleve er det samme. Det er bare at vi kanskje bruker det i forskjellige situasjoner.

Jeg har ting i livet mitt jeg er utrolig takknemlig for, og det fyller meg med guts, håp og motivasjon. Jeg har også mål og drømmer som jeg er så heldig at jeg snart skal få realisere. Hvis jeg vil da. Det er opp til meg. det er opp til meg hvilken vei jeg velger nå. Som jeg beskrev i et tidligere innlegg, så har jeg livet i hånden min, og jeg må føre det dit jeg vil, uten å slippe det.
slipp ikke livet, surf deg gjennom det. lev det!
~Frida~

livstegn

hei alle sammen

Nå er det jammen lenge siden, og beklagelig er det. Jeg har vært i kjelleren, langt nede, svevd i det vi kaller mellom "liv og død" i lang tid nå. Ikke pga spiseforstyrrelsen, men pga alvorlig selvskading.
Tilstanden min er alvorlig nå. Det er ikke mer og gjøre. Nå er alt i mine hender. Skjer det en gang til, dør Frida. Da dør drømmene. Da dør håpet jeg har i hjerte mitt, og håpet jeg har prøvd å bruke til å kjempe meg så langt som jeg har kommet nå. Jeg bestemte meg for å bestige fjell, og det har jeg klart. Men jeg er ikke på toppen enda. Det er enda mange topper jeg må bestige for å kunne kjenne at det er jeg som er sjefen i mitt liv. For at jeg skal kunne kjenne at det er jeg som har vunnet. For snart ni år siden ble jeg fratatt all livsglede jeg hadde i hjerte mitt av en djevelsk morder. Anoreksien tok raskt knekken på den suksessfulle livsglade lille sterke jenta som var på alle plan en mester. Jeg var så godt som død. Hadde jeg visst at jeg måtte gå gjennom alt jeg har gått gjennom, ville jeg valgt døden. Det jeg har gått gjennom de siste årene er så vondt for meg og mine kjære at det skulle ikke vært lov. Ingen skulle fått lov å gå gjennom slike umuligheter. Det er helt forferdelig. Men likevel har det gjort meg til den jeg er. Og jeg har et apparat rundt meg som er helt fantastisk. Jeg er kanskje verdens mest uheldige person, men jeg er jammen heldig også. Jeg har møtt ufattelig mange godt mennesker på min vei, og jeg har fått forsterket min relasjon til mange. Det er en gave i seg selv. Jeg er heldig.
Så er jeg heldig som lever. Kroppen min har gått gjennom mye vondt de siste ni årene, og det er på hengende håret at jeg har overlevd alle gangene. Jeg har en misjon her i livet. Det er en grunn til at jeg lever enda. Jeg er takknemlig. Livet er så skjørt, men likevel så sterkt. Man har det så sterkt inni sin hule hånd og kan påvirke det selv på alle mulige måter, og kan føre det frem, men slipper man det, er det borte. borte betyr død. død betyr slutten. slutten er enden på livet. Et liv som er urettferdig endt. Det er alltid urettferdig at et liv ender, men når det er urettferdig, kjenner man det langt inne i hjertet, og det kan ødelegge et menneske. sorg.
I disse ukene har jeg tenkt mye på døden. Jeg har som sagt vært veldig langt nede, og døden har hengt over meg på skuldrene. Jeg tenker hva min eventuelle død ville betydd for mine kjære og alle rundt meg. ville de forstått det? ville de klart å levd videre? ville de klart å besvare alle sørgende spørsmål de har rundt min død? ville de klart å leve et liv uten å klandre seg selv?
Det gjør for vondt å tenke på det. tanken på at min handling med å slippe livet ut av hånda mi nå, kan påvirke så mange mennesker er for vondt. samtidig lever jeg med en ufattelig smertefull lidelse som herjer hele tiden. Det er et håpløst liv ser det ut som. Men som jeg sa tidligere er det jeg som styrer livet mitt. Det er jeg som holder livet mitt i hånda nå, og jeg kan styre det dit jeg vil.
viljestyrke har jeg. Det har jeg bevist mange ganger. Og jeg kan klare det.Jeg vil klare det.

Det finnes så mye inni meg som vil. Jeg klarer ikke å slippe livet jeg har i hånden min nå. Jeg vil leve livet mitt. utfordringen blir å overleve fallene. Det å reise seg igjen og la sårene verke.
De siste ukene har jeg foresten grått minst tusen tårer. full av fortvilelse, sorg og skam som jeg var er nå et annet menneske. jeg kjenner på følelsene mine og klarer å håndtere dem. Det gjør forferdelig vondt, men jeg står i det. Det er forferdelig, og jeg har mest lyst til å legge meg ned å dø, men når tårene har kommet ut ser man enden i smertehelvetet og ser lyset i andre enden. Det er så vakkert. Jeg har savnet å gråte. Gråten kom når jeg lot den komme.

Så lever jeg videre,eller gjør jeg ikke?
Selvfølgelig gjør jeg det. Fordi som jeg alltid har sagt : kjærlighet, tro og håp er sterkest.
~Frida~

Jeg, Frida er på mange måter et puslespill og har vært det i snart ti år. Jeg var en gang hel, men så ble jeg ødelagt. brikkene fløy hit og dit, fra hverandre, og jeg mistet meg selv.
Når jeg tenker på alle som har vært vitne til mitt prosjekt om å bli frida igjen. Stakkars folk, flinke folk, folk som er fulle av kjærlighet, erfarne folk og bare folk. Det har vært mange ulike situasjoner og øyeblikk hvor jeg har lagt en brikke på plass. dessverre er det ikke bare gode brikkker heller. De fleste  brikkene har jeg lett lenge etter, eller kjmpet mot kroppen min om å ta imot brikkene, andre ganger har folk kroppem min sloss ot meg om  å ta imot brikkene.  puslespillet er langt fra ferdig, så nå sitter jeg å tenker på alle situasjonene jeg har lagt brikker. en annen måte å si det på, når jeg har tatt valg. For mange har dette både vært bra og dårlig.Men de finnes mange sjeler der ute som har vært livredd for meg  som har hatt ansvar for meg. I det siste har min sykdom vært så sterk, at jeg er døden nær.Jeg prøver å tenke meg hvordan det må være for mine nærmeste. Jeg hadde aldri klart å miste Lars, mamma, pappa eller søstere min, da hadde puslespeillbrikket spengt i tuseen biter igjen.
Døden er farlig, men jeg har tatt et valg. Jeg vil leve, derfor er hver eneste dag en kanp.
Jeg tenker på når jeg sitter å spiser. da sitter både jeg, anoreksien og bulimien foran matbordet. Det å faktisk skal spise maten som Frida er noe nytt jeg driver med. ikke med bulimien eller anoreksienl meg. bare Frida. Men jeg trenger eileding, ofr jeg er langt fra klok på å sette sammen måltider, hvertfall med bulimien og anoreksien på nakken.
Så ja, jeg sliter en del enda
~Frida~

fortid og fremtid

Når jeg blir frisk skal jeg gjøre masse. Det blir sikkert slik at disse tingene blir gjort på veien til å bli frisk, før jeg omsider stopper opp og innser at jeg har det livet jeg ønsker å ha. Altså at jeg er frisk.
Jeg driver å drømmer mye. Har ikke lagt skjul på det. Men jeg tror at hvis man passer på å belønne seg selv med gode ting i livet når det meste har gått bra en stund, er viktig. Da kjenner man at man lever litt.
Da kjenner man at man mestrer livet og faktisk fortjener å ha det bra.
Når jeg blir frisk skal jeg:

- bli sykepleier og jobbe med kreftbarn eller nyfødt intensiv

- reise til Venezia med Lars på kjærlighetsferie

- gifte meg med Lars. Jeg skal ha lang hvit kjole, det skal være sol, kirka er full, musikken sprer seg til alle celler i kroppene, så kjører vi i limosin videre.

- dra på campingtur med bil og telt sammen med Lars, og reise rundt i Europa.

- spise masse god mat på fansye resturanter uten å "tenke".

- hoppe i fallskjerm

- trene opp en muskuløs kropp(frisk kropp)

- hjelpe mamma med å oppnå sin drøm

- bli mamma selv.

Det er mange flere mål, Dette er kanskje mange langsiktige mål, og det har vært livsnødvendig for meg å ha, men det er like viktig å ha kortsiktige mål som ligger litt kortere frem i tid og som kan oppfylles litt etter litt. Jeg har enda ikke oppnådd så mange mål enda, men jeg har klart masse disse årene. Det er mye som er annerledes nå. Jeg har fks fått spiseforstyrrelsen under kontroll, og spiser delvis normalt og er normalvektig. For meg var det et mål og fullføre behandlingen på Levanger, og jeg klarte det nesten. Det var vertfall ikke min feil at slutten der ble som den ble. Det var deres valg, og jeg gjorde mitt beste, og det er jeg stolt over. Det som kanskje er den største forskjellen fra nå og fra før, er at jeg ikke lar spiseforstyrrelsen herje og styre i livet mitt. Det verste var bulimien. Den herjet så sårt hele tiden. Jeg brukte alt jeg hadde av både krefter og penger på å kjøpe mat, spise det, og kaste det opp igjen. Det var alt jeg brukte tiden min på. jeg klarte aldri å la være, så jeg måtte ty til farlige handlinger for å klare å få en timeout fra alt. Det å slippe å ha bulimien på nakken, føles som en helt ny verden. Jeg er friere, jeg føler meg bedre. skammen er borte. Jeg kan sveve. Jeg trenger ikke å være stuck i sykdommen. Det er så herlig. Og jeg slipper å utsette mine nærmeste med bulimien også. Nå som den er borte, er alt bedre. livet mitt er bedre.
Men jeg er ikke i mål enda. Jeg føler meg ikke frisk enda. Men jeg tror at når jeg klarer å komme meg litt videre  ift selvskading, så vil jeg begynne å jobbe med selvbildet mitt. Jeg er jo et menneske, og jeg må begynne å innse at jeg er likeverdig som alle andre, fortjener det samme som alle andre, har evner og egenskaper som skaper et meg osv. Jeg vil rett og slett finne meg selv. Og det gleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å finne nye sider ved meg selv. Jeg ble jo på en måte ødelagt når jeg ble syk som elleveåring, og nå må jeg finne brikkene og sette dem sammen igjen, og da kan jeg legge til hva jeg vil. Jeg kan bli akkurat den personen jeg vil, det er en herlig tanke. vi har alle valg, og vi kan velge delvis hvordan vi vil være og hva vi vil ha i livet vårt. noe har vi kanskje valgt bort for å få det bedre, selv om det er vanskelig, andre ting har vi måttet oppsøke og kjempet for å få en del av livet vårt. MEN, vi er sjef i våre egne liv, og vi lever bare en gang, så da må vi ta ansvar og ta valg slik at livet blir slik man ønsker å ha det. Jeg gleder meg til å begynne å pusle videre på puslespilllet mitt. Noen brikker har jeg valgt å lagt bort, andre har mer sentrale roller i livet mitt nå, og det er jeg glad for. Jeg er glad for valgene jeg har tatt. Det har jo kommet ut noe godt av det meste. Man må bare huske på å være takknemlig og reflektere over ting.

~Frida~

tenk positivt

jeg vet ikke helt hva jeg sskal skrive om. Ting er vanskelige for tida. Jeg kjemper hele veien mot angsten og følelsene. Det er et evig jag. Jeg skulle bare ønske jeg kunne fått en pause. Jeg vil bare leve litt. Ta en pause fra alle tanker, bekymringer, angst og ubehag. Men det finnes ikke slike pauser i realiteten. Det finne ingen pauseknapp. Men det det går ann å gjøre, er å forbedre situasjonen her og nå. Man kan lære seg mestringsstrategier til å avlede seg og få ting litt til side. Det er vanskelig, og de fleste tenker kanskje at de bare utsetter å kjenne på ting, og kjenner seg kanskje litt urolig og at det ligger å pirker der likevel. Så det er tøft at det ikke finnes noen pauseknapp her i livet. Tror mange hadde hatt godt av det. Men så er det ikke slik, så da må man bare gjøre det beste ut av alt. Jeg har aktivt brukt takknemlighet for å føle meg litt bedre, Jeg har masse i livet jeg må være takknemlig for, og jeg er heldig. Ikke alle har både kjæreste, familie, venner, støtteapparat etc. Så når det går i motbakke, må man tenke på det positive.
For det finnes mye godt her i livet. Hvis man ser godt etter når man ligger der nede i gjørma. Det finnes gleder. en pauseknapp for meg kan være en gåtur på ladestien, og se sjøen og la meg selv seile tilbake til barndommen hvor jeg bare var helt bekymringsløs og lekte i fjæra. DER! hadde jeg en positiv tanke.
ja, tanker er noe underlige greier. har dere noen gang tenkt på tankens kraft. vi kan påvirke alt i livet vårt med tankene våre. nesten alt vertfall. poenget er at man kan bruke det positivt.
med tankene våre kan vi oppfylle drømmer. Det er kanskje et langt løp for å nå til drømmen din, men man starter alltid med en tanke, så en tanke til, og til slutt har man oppnådd det ønskelige. du vet med fornuften din hva som er viktig at man gjør eller handler på, mange har sterke ønsker eller drømmer for livet sitt, og sliter med å starte. De vet ikke hvor de skal starte. men med tankens kraft kan man kjempe seg gjennom vanskeligheter og vinne. Jeg sitter ikke med noen fasit, men det gjør dere. hver og en vet hvordan man skal nå målene sine, de må bare bruke tankens kraft for å være mentalt sterk nok til å nå dit.

~Frida~

de viktige ting.

jeg sitter her på østmarka. Jeg tenker på at verden har gått videre. Jeg føler at tiden har stått stille, og alle har gått videre. Det er jo heller ikke noe jeg bare føler. Det er jo realiteten. Alle vennene mine har gått videre. De er rundt omkring i verden og studerer. Jeg har jo også min drøm, men føler jeg står stille. Hvor mange ganger skal jeg gå rundt i ring? Det er jo egentlig opp til meg, men det er så vanskelig å stoppe. Jeg ble syk først som elleveåring, og ble sendt inn i en syk verden med både et sykt hode og en syk hverdag på sykehus. poenget er at jeg føler ikke jeg har kommet noe lengre i den virkelige verden. Jeg har fått veldig mye erfaring og har lært vanvittig mye på min reise. Jeg har nnoe unikt med meg i ryggsekken min som er spesielt, og det kommer jeg til å bruke i livet mitt. Men samtidig, når man blir dratt ut midt i sosialiseringsprosessen som barn, og plutselig skal tilbake til verden igjen ti år senere, blir det mye som er vanskelig.
Det finnes flotte opplegg for de som skal tilbake til livet igjen, og jeg er heldig som har fått så god hjelp. men jeg tenker på alle menneskene som ikke får hjelp. De som har vært i behandling eller ikke har vært i behandling heller for den saks skyld. De blir bare oversett. Det er hårreisende å tenke på alle som trenger hjelp som ikke får det. En dag er det for sent. personer som i utgangspunktet kunne fått et godt liv ved behandling, dør faktisk. så brutalt er det. Det er selvfølgelig mange grunner til at de dør, men i bunn og grunn handler det om at man har det fælt. man bærer en smerte som for dem er uutholdelig å bære på, og velger derfor destruktive mestringsstratergier for å unngå å kjenne på den smerten. smerten kan være så mangt, men for hver enkelt er det noe som gjør at man ikke klarer å fungere godt nok. De har ikke en god helse. hvis man ser på helsedefinisjonen til professor Peter F. Hjort :
«God helse har den som har evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter og hverdagens krav.»
hvis man tenker seg om er det mange som ikke klarer å leve opp til denne definisjonen. Dermed har man ikke god helse? alt er relativt, men jeg mener at alle har muligheten til å leve opp til den definisjonen. Det å ha god helse er viktig for oss mennesker. Derfor er det så dumt og forferdelig at ikke alle får hjelp til å mestre sitt eget liv. som jeg skrev i sted, det er mange måter å takle den indre smerten på. noen velger rus, alkohol, mat, spiseforstyrrelser,trening etc. Andre klarer kanskje å velge strategier som er sunne, men likevel ligger det en smerte å gnager under slik at man likevel unngår å kjenne på den.
MESTRING er en viktig følelse i vårt liv, fordi det gir oss en følelse av at vi klarer noe vi ønsker. Derfor synes jeg det absolutt skulle vært mer fokus på det man klarer enn det man ikke klarer både til hver enkelt og i helsevesenet. mestring er viktig. Det gir motivasjon og håp til å fortsette noe. når jeg tenker på meg selv og min historie, må jeg innrømme at tålmodighet har vært min utfordring i forhold til det å klare å mestre noe. man må akseptere at ting tar tid. Ingenting kan skje med en gang, men det man kan gjøre, og som mange kanskje synes er vanskelig, og som er veldig vanskelig,er å bestemme seg for hvilken vei man vil gå. Som min mamma sier: Det er alltid vanskelig før man skal ta et valg. etterpå vet man hva man skal gjøre, og det er mye lettere". Det er helt sant det. det er alltid vanskeligst før man skal ta et valg. når man først har bestemt seg for noe, kjenner man en slags trygghet og motivasjon og man vet hva som må gjøres eller er motivert til å ta det som kommer. 
Vi mennesker har mye å lære, men som min gode psykolog sa til meg, hjernen gir oss ikke mer ubehag enn vi tåler. vi tåler alt.
Angst er det dessverre mange som sliter med. Den forferdelige følelsen av å bli herjet med på innsiden er så ubehagelig, men det tar slutt det også. adrenalinet avtar og kroppen tar bare akkurat hva man klarer. Det er selvfølgelig veldig forståelig at angst er både skremmende og ubehagelig, men det går bedre hvis man lærer seg å håndtere den. mange velger også dessverre destruktive handlinger for å holde angsten i sjakk. Angsten har som regel en grunn, og hvis man vil komme seg ut av angsten, må man en eller annen gang jobbe med roten til angsten. Uansett hvor vanskelig det er, så er det det som skal til. I skrivende stund er jeg i en behandling hvor jeg jobber med akkurat det. Vi har alle våre historier. Jeg har hørt mange historier som har rørt meg veldig, men mange, ja, nesten alle har blitt bedre. I de fleste behandlingstilfellene handler det om å gå i roten til problemet. Det er kanskje det vanskeligste som noen noengang har vært gjennom, men tenk på invisteringen. man slipper å ha det slik resten av livet. 
Livet er en gave som vi alle har fått, og alle mennesker på jorda er like verdigfulle. vi er alle forsljelllig, heldigvis. vi har forskjellige evener og egenskaper som gjør oss til den vi er. vær stolt over hvem du er, og lev livet ditt. Det skal jeg gjøre når jeg blir frisk. Men jeg må begynne i DAG. 

følelser er ikke tabu

livet er tøft for tida. jeg er på intensivt avsnitt på akuttpost 4 på østmarka. de har tatt av alt av medisiner for at jeg skal kjenne på følelser som har vært fortrengt i selvskading og spiseforstyrrelser i ti år. jeg gråter såre tårer hver dag for å si det mildt. det er så godt å slippe ut smerten fra alle mine indre sår. Det er etterlengtet. samtidig er det et helvete når angsten herjer, så det blir både brøling og slåing i vegger før tårene omsider kommer. og da slippes alt ut. da er det ingen nød. de kommer. det er så mye vondt som vil ut... jeg har opplevd mye. Det som ofte herjer i meg nå er noe fælt som  skjedde med meg som elleveåring. ingen mennesker i hele verden fortjener å oppleve et slikt overgrep. men det gjorde jeg, og det ødela meg. jeg mistet meg selv. jeg slanket bort smerten. jeg flyttet smerten fra innsiden til utsiden av kroppen min. jeg ble veldig alvorlig syk. men nå vil smerten ut. jeg klarer ikke å olde den inne lenger. det gjør så inderlig vondt.
men oppi det hele har jeg fortsatt nesen vedt mot målet mitt. drømmene er der også. jeg gir alt for at de gode drømmene skal fylle meg, mens smerten kommer ut gjennom tårene. av egen terapi finner jeg det veldig bra å skrive. så jeg holder på å skrive historien min. en bok skal det bli til slutt. jeg tror mange kan bruke boken min til både de som vil lære og få en forståelse om hvordan en slik reise jeg har vært gjennom er, og også for de som har vært gjennom det samme. det er masse håp i boken.. samtidig er det kanskje mange som kjenner igjen hvordan en indre smerte kan påvirke livet sitt og deg som person.
Jeg skal jo bli sykepleier, og jeg må si at jeg gleder meg veldig til å hjelpe folk. Jeg mener at selv syke folk skal absolutt behandles med respekt  og empati på lik linje som alle andre mennesker. alle mennesker har sår inni seg som er forferdelige for de. men på andre mennesker kan det ike merkes. det som er viktig er at sårene må respekteres på lik linje som alle andre sår. indre sår kan væreså store og fæle for en person, og det må respekteres at andre. når jeg tenker på hvor mange indre sår det finnes der ute får jeg lyst til å gråte tusen tårer doe alle, men det er ikke slik det funker. alle må gråte å slippe ut sine sår selv. som Bjørn Eidsvåg sier "du må gråte sjølv, men eg kan gråte med deg."
det sier egentlig alt. vi mennesker har mye å lære om følelser. Det er liksom tabu og vise at man er svak hvis man viser følelser. jeg har gått i ti år nå og unngått følelser, og jeg kan love dere at det er mye verre. jeg jobber knallhardt nå for å lære meg  å kjenne på følelser igjen. vi har bare ett liv. skal de indre sårene få gnage på innsiden resten av livet? jeg sier bare en ting. slipp det ut!
jeg er som jeg er. jeg er åpen om historien min, og kommer til å fortsette med det. historien min er en del av meg. jeg har mange arr på kroppen som viser at livet mitt har vært smertefullt. alle arr representerer på en måte et sår som gjorde vondt. jeg har fått ut følelsene på destruktive måter. nå må jeg lære meg å slippe ut følelser på normale og sunne måter. det er vanskelig, men det er det som skal til. selvskadingen har bare blitt mer og mer alvorlig, og er nå så alvorlig at kirurgene og legene har gitt meg advarselen at det kommer til å ende med døden. slik er det for meg. slik er virkeligheten min. men likevel er jeg takknemlig for det gode jeg har i livet mitt. Derfor oppfordrer jeg alle til å leve det livet vi er så heldige at vi har fått. når jeg blir frisk(ja, jeg sier når, for jeg skal bli frisk) så skal jeg leve hver dag. jeg vet ikke helt hvorfor det ble så mange ord her, men jeg prøver kanskje å formidle at man må ta vare på det gode i livet, være takknemlig, og la kroppen gjøre det den skal gjøre når den vil slippe ut følelser, uansett hvilken samfunn vi lever i. Det viktigste er å ha det bra. herregud det er viktig. vi lever bare en gang. selvfølgelig må vi ha det bra. !!!!
~Frida~

takknemlighet, livet og klokhet

Det er tøft å være Frida for tiden. Jeg er på intensiven, hvor jeg var i 1 1/2 år når jeg ble behandlet for spiseforstyrrelsen. det sitter i veggene. minnene altså. tvangsforing, reimer, angsten, sondemat, timesvis med tvangshandlinger...huff. -Jeg er vertfall glad jeg kom meg ut av det. -men så sitter jeg her igjen, med et helt annet utgangspunkt enn sist. men likevel like livstruende syk på en annen måte. Den dissosiative lidelsen holder på å ta livet av meg, så det er satt inn mange ressurser og regler for å unngå at det skal skje. for skjer det igjen, er det ikke sikkert jeg overlever har jeg fått beskjed om fra kirurgene på sykehuset. Og jeg vil jo ikke dø. Jeg vil jo leve. Jeg gjør alt jeg kan for å klare dette, men jeg må ærlig innrømme at jeg mistet motet og håper litt. Det er ikke så mye livsmot og glede å hente når man er innelåst på et isolat. hva skal jeg kjempe med? Jeg er så sliten. Jeg har kjemper i ni-ti år nå, og er forferdelig sliten. nå har jeg blitt mye friskere fra spiseforstyrrelsen, men da har selvfølgelig noe annet blitt verre. Jeg sliter, og det gjør så vondt på innsiden. Av og til frister det bare å gi opp. Men jeg har ikke samvittighet til det. jeg har så mye i livet mitt som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg har verdens beste kjæreste som har gitt alt disse årene og fortsatt kjemper som en helt, jeg har en mor som alltid stiller opp for meg, og gir meg all morskjærligheten hun eier, noe som er veldig godt å få akkurat nå. jeg har en far som alltid stiller opp for meg. jeg har en søster og et tantebarn som gjør livet mitt lysere og fylt med glede. jeg har en familie mange ville gjort alt for å få. jeg har venner, og et nettverk som er stort og støttende. jeg har utrolig mange som jobber for at livet mitt skal bli godt igjen og bli frisk. jeg er takknemlig. veldig takknemlig, så jeg har ikke samvittighet til å forlate livet enda. Jeg og min kjæreste har en drøm. han har tatt sine steg mot den drømmen, så da må jeg følge etter. Det er jo det jeg så inderlig ønsker. Jeg ønsker bare å være normal og ha et normalt liv. Jeg vet at med min bakgrunn kommer jeg sikkert aldri til å få et helt normalt liv, men jeg kommer til å være så sterk at jeg er sjefen i livet mitt. så gjelder det å ta vare på denne takknemligheten gjennom livet også da. for den er viktig. tenk på alle de små tingene i livet vårt som påvirker oss. om det er sol ute, et smil på butikken, at noen hilser på en, at det kommer lønning, at man kan reise til utlandet, rådyr som lusker rundt i morgenskumringen, alle læringsmulighetene vi har i Norge, komplemanger, sommerfugler, frukt på trærne... Jeg kunne skrive i det uendilige om ting jeg er takknemlig for, og som er med på å forme mitt liv og gir meg glede. i tillegg til de store tingene gjelder det å være takknemlig for de små tingene også.

så nå sitter jeg her i en normalvektig kropp og skriver om hitten og ditten. jeg kjenner jeg føler meg litt lettere. da har jeg enda en ting å være takknemlig for.

I dag hadde jeg besøk av mamma. Det var så koselig og kjenne mammakjærligheten nær meg. Jeg er så glad jeg har mamma. hun har stått på i snart ti år for meg, og er grunnen til at jeg enda lever, hun og mange andre.
Vi gikk en tur ut på epleslang og koste oss med epler etterpå. Det var også sol ute i dag. herlig å komme seg litt ut, selv om man må ha to stykker med på lasset som fotfølger meg. Jeg er takknemlig for denne dagen også jeg, selv om det til tider er helt forferdelig og alt føles helt fælt. men jeg må tenke på alt som er bra.
Det er viktig. viktigere enn noensinne kanskje. så jeg avslutter med det. takknemlighet, håp, og troen på at det en gang skal bli bra. Det kan ikke bli verre, så det må bli

bedre.
~Frida~

ryggsekken

jeg sitter på intensivt avsnitt/lukket avdeling på A4 østmarka. jeg er redd. jeg føler meg fortapt i den djevelske sykdommen mins hender, men heldigvis er jeg i trygge hender her inne. Det er flinke folk rundt meg som vil hjelpe meg til å få et godt liv. For det er jo det jeg vil ha. jeg vil ha et godt liv. jeg vil jo få et godt liv. et annet liv enn jeg lever nå. Alt er bare så vanskelig. men samtidig er jeg takknemlig for at jeg er i live. Jeg er takknemlig for at jeg har alt det gode og fantastiske i livet mitt. jeg har alt som skal til for å få det livet jeg drømmer om. Jeg må bare ikke gi opp nå. Det er så mye godt som venter meg, jeg må bare ville nok til å kjempe hardt fremover. dere tenker kanskje "hva er det å kjempe for når man er normalvektig?" og det er jo sant. Hva er det å bekymre seg for nå. jeg er jo frisk fra spiseforstrrelsen. vel, det er langt i fra. jeg er langt fra frisk. ja, jeg er normalvektig, og ja , jeg spiser. men hvis man tenker at undervekten og spiseforstyrrelsen bare er symptomer på det egentlige problemet, og når man blir friske fra de symptomene vil problemet utarbeide et nytt symptom. For på min innside er det jammen mange vonde sår, og jeg har brukt spiseforstyrrelsen i mange år til å lindre de sårene. dessverre har jeg utviklet en ny lidelse. en såkalt dissosiativ lidelse. i bunn og grunn handler det om at når jeg blir utsatt for en følelse, kobler hjernen min ut, jeg blir fjern og dissosierer. Da går jeg tilbake til jeg var 11 år og gjennopplever et forferdellig traume. det traume er så vondt at jeg skader meg veldig alvorlig. så alvorlig at jeg trenger akkutt operasjon og legehjelp, så alvorlig at det nesten betyr døden. så alvorlig at jeg ikke lenger kan fortsette med det. jeg har vært mye på sykehuset i det siste pga skadene jeg har påført meg når jeg dissosierer. Jeg skjønner egentlig godt at jeg dissosierer, for det traumet jeg opplevde da jeg var 11 år, er så vondt og fælt at ingen ville ha tålt det. livet mitt ble formet av den hendelsen, og skapte en morder i hodet mitt. Jeg er så sint, så lei meg, jeg sørger, og det gjør så enormt vondt inni hjertet mitt. samtidig tenker jeg på hva det egentlig gjorde med meg. jeg har vært syk i 9-10 år nå, og har fortsatt en lang vei å gå. jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å ha en frisk kropp igjen, fordi jeg har skadet kroppen min så alvorlig så mange ganger. Men jeg har fortsatt gutsen, håpet, troen og viljen til å bli frisk psykisk. Jeg lever, og det er alt jeg trenger akkurat nå. i tillegg har jeg verdens beste heiagjeng. jeg og mine har kjempet i snart ti år nå, og det ville være for dumt og trist hvis vi gav opp nå.
jeg har lært at vi må være takknemlige for det fine vi har i livet. For det er så mange skjebner der ute som ikke har eks. klær, mat, foreldre, eller at de har en uheldbredelig sykdom. Det er mange ting vi kan være takknemlige for. Bare se deg omkring i ditt eget liv. du og jeg er heldig. livet er som en gave. så pakk den opp og bruk den. ,gjør det beste ut av alt, uansett hva det er. Det kommer noe godt ut av det meste.
så pakk ryggsekken din med et smil, viljstyrke, takknemlighet og håp, og begynn å lev.

~Frida~

takknemlighet

hei alle sammen.
Nå sitter jeg i godstolen hjemme og koser meg. jeg er sliten. Det er så utrolig mye som har skjedd de siste månedene. kroppen min har vært gjennom mye. selv om det er veldig mye bra som har skjedd, og skjer, balanserer jeg rundt døden innimellom. Det er veldig vanskelig, fordi jeg må gjøre alt for å holde meg tilstede og her og nå hele tiden. jeg prøver å holde meg unna dissosiering. jeg holder meg unna triggere som kan få meg til å dissosiere. dissossierer jeg, skader jeg meg igjen. det kan bare ikke skje. Jeg har opperert nesten 30 ganger, og har nå fått beskjed av kirurgene at jeg ikke har flere sjanser, fordi de klarer ikke å lukke meg igjen. huden er som flis. jeg skjønner ikke hvorfor alt skal være så vanskelig. jeg vil jo ikke skade meg selv. jeg vil bli frisk. jeg vil være normal og fungere normalt. men heldigvis er det mye som er bra. jeg har spiseforstyrrelsen under kontroll. jeg spiser all slags mat. både pålegg, middager, knekkebrød, frukt og grønnsaker. det er utrolig godt å ha et mer avslappet forhold til mat. jeg er også normalvektig nå, og jeg merker at de anorektiske tankene er mye bedre. jeg fungerer bedre rett og slett. snart kan jeg begynne å trene igjen og forme kroppen min som jeg vil. jeg gleder meg til alt dette er over, selv om det er knallhard jobbing for å klare det. jeg kjemper hver dag og står i det. det er så viktig at jeg ikke skader meg selv igjen.

kjæresten min har reist til Praha nå. han skal studere medisin. jeg er så stolt over han. han er helten min. han motiverer meg virkelig til å fortsette å kjempe. vi skal nå drømmen vår. Jeg skal bli frisk og vi skal få det livet vi begge ønsker så inderlig.

jeg er for tiden innlagt på østmarka. Østmarka kommer til å være et sted jeg kan komme å hvile meg og få hjelp når jeg trenger det. de har ordnet det slik at jeg lett kommer inn når jeg trenger det. Det er godt å ha et slikt sted å komme til innimellom. Jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg skal gå den. jeg har også et enormt støtteapparat rundt meg som støtter meg og backer meg opp. Jeg er så takknemlig for all hjelpa jeg har fått. Det er et mirakel at jeg enda lever. jeg har fått mange sjanser. jeg har blitt kalt et håpløst tilfelle mange ganger, og jeg har blitt gitt opp av legene, men likevel så lever jeg. jeg er heldig. og jeg må være takknemlig for at jeg lever. for det er ingen selvfølge. takknemligheten må eg bruke hver dag.

jeg har vært mye på sykehus i mange år nå, og jeg har sett mange ulike skjebner der ute. Det har gjort noe med meg. jeg har sett hva verden kan gjøre med folk. jeg har sett mennesker så langt nede at du ville ikke tro det. når man ser det, innser man hvor heldig man egentlig er. heldig som kan gå selv, spise selv, gå på skole, trene, se og sanse, har venner og familie og være sosial. leve rett og slett. Det er så viktig å være takknemlig for det man har i livet. for det er absolutt ikke noen selvfølge.
så smil til dagen folkens og pakk opp gaven som kalles livet.
~Frida~

hei alle sammen.
kommer med en liten oppdatering jeg. jeg er på østmarka enda, og kommer til å være her en stund. har nettopp vært på sykehuset en uke pga skader av den forrige selvskadingen. legene og kirurgene sier at det er kritisk og alvorlig. så da gjelder det å høre på dem. ro og hvile og proteiner. ellers har jeg det fint jeg. spiser så vanlig som det går ann,  og kjemper på

ha en fin helg'!
~Frida~