veiskille

Tankene sirkulerer så voldsomt for tiden. Jeg føler jeg leter og leter etter svar som skal føre meg til enkleste løsningen. Den tryggeste løsningen. Jeg leter etter bekreftelser for å dra hjem. Jeg leter etter bekreftelser på å velge den tryggeste veien. Noe annet føles for vondt og vanskelig. Hvem leter jeg hos? Jeg leter hos mamma, hos Lars, hos de som jobber her, og ikke minst hos sykdommen min. De eneste svarene jeg vil finne finner jeg hos sykdommen min, og det er den jeg klamrer meg fast i nå. Alt annet støter jeg ifra meg. Alle råd og gode argumenter for å fortsette kampen i riktig retning kommer inn i det ene øret og ut det andre, for akkurat nå er jeg så full av følelser og tanker at jeg klarer ikke annet enn å klamre meg fast i det som er trygt. Jeg kan ikke noe annet. Jeg vet hva som er riktig å gjøre for at jeg skal få det livet jeg ønsker. Jeg vet hva jeg bør gjøre for å oppnå mine mål, men jeg vet ikke om jeg klarer det akkurat nå. Jeg vet at alle har lyst å riste i meg og si at "Man blir aldri klar", jeg vet at alle vil filleriste i meg og rope til meg at jeg MÅ dra til Levanger fordi det er den eneste måten jeg kan bli frisk. Vil jeg ikke bli frisk da? Jo, jeg vil bli frisk. Men jeg er nødt til å finne troen i meg selv. Jeg vet at alle andre har troen på meg, men troen på meg selv har jeg ikke funnet enda. Jeg merker at jeg hele tiden gjør ting og kjemper for alle andre. Som en god behandler og venn sa til meg i kveld. " Drit i alle andre, tenk på deg selv for en gangs skyld. Tenk på hvordan du vil at DITT LIV skal være fremover, og ta valg ut i fra det. Ikke tenk på alle andres liv. Tenk på ditt eget". Etter en meget god og støttende samtale fra en dame som jeg setter enormt pris på, og som jeg vet en gang kommer til og bli en fantastisk psykolog, og som virkelig er en av dem som har motivert meg, hjulpet meg og støttet meg mest, har tankene blitt litt klarere. Jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg må tenke kun på meg selv nå. Hvordan vil jeg at livet mitt skal være fremover? hva må jeg gjøre for å oppnå det?
Det som hjelper meg minst akkurat nå er å få enda mer press enn jeg har. Jeg føler meg enormt presset til å gjøre noe andre vil for meg. Alle vil at jeg skal dra til Levanger nå som jeg har sjansen. Alle roper til meg at det er sykdommen som vil at jeg skal dra hjem nå. Alle roper til meg at Levanger er eneste mulighet. Alle sier at det er det eneste riktige.
Hva med hva jeg vil? Hva med hva jeg trenger? Hva med mine følelser, kamper og tanker?
Jeg trenger tid til å tenke på hva jeg egentlig vil fremover og med livet mitt. Jeg trenger tid til å ta valg. Jeg trenger å ta riktige valg og feile valg. Jeg trenger å falle og reise meg. Jeg trenger å gå veien til å bli frisk SELV, velge SELV, med hjelp og råd fra andre når jeg føler jeg trenger det.
Misforstå meg rett, jeg setter enormt pris på alle råd og kommentarer fra dere. De hjelper meg når jeg veier for og imot og skal ta valg. Jeg må ta valg hele tiden. Jeg kjemper og kjemper mot anoreksien og med anoreksien. Hele tiden må jeg ta valg. Jeg står foran et veiskille som føles så stort og vanskelgig at det skal ingen verdens ting for å bekke meg i feil retning. Dette er noe av det vanskeligste jeg har vært gjennom, og Jeg vet at jeg må gjøre det SELV. Det er det som er så vanskelig. Jeg må gjøre dette selv.
~Frida~