i skrivende stund- jeg trosser min verste tvang!

 ja, i disse ambivalente og angstfulle dagene kreves det mye energi og fokus for å holde nesen på rett kjøl.
jeg tar time for time, og prøver så godt jeg kan å tenke FRISK. Det hele med spesialpost 4 tar mye energi fra meg. Jeg skal dit, det er det ingen tvil om. Men jeg er fortsatt livredd, full av angst, full av følelser og lurer på hva i alle dager jeg skal gjøre for å holde ut. Jeg bruker meta-tenkningen som min forrige psykolog lærte meg. Hvorfor? Hvorfor er jeg så ambivalent og redd? hvorfor er det så mye som stritter imot, når jeg har så lyst?
JEG VIL, mer enn noe annet, for det opplegget som jeg ble presentert for på mandag var midt i blinken for MEG til å bli friskere, sterkere og til å nå det målet jeg VIRKELIG ønsker.

Men så har vi den stygge djevelen som sitter på skuldra mi og overbeviser meg om alt mulig annet.
Jeg er redd, fordi jeg er redd for å utsette meg for det å kjenne på følelser, noe jeg må lære meg en eller annen gang likevel, hvis jeg skal nå målet. Jeg har angst, fordi jeg vet jeg må utfordre angsten min. Angsten for å gjøre forandringer, angsten for å ha mat i magen, angsten for å la være å gjøre tvangshandlinger for å flykte fra følelsene, angsten for angsten. Men så må jeg ta meg selv i nakken å TENKE LITT HER. Det er jo nettopp det jeg vil få hjelp til på post 4. å stå i det, å overleve det, å bevise for meg selv at det ikke er FARLIG. ikke minst bevise for meg selv at jeg klarer det. Og jeg får tid. Halleluja, her får jeg tid.

De siste dagene har vært fyllt av angst og ambivalens. Det er utrolig slitsomt. Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

dagboknotat 22.februar kl. 15
jeg har så sinnsykt mye angst. jeg føler meg så utrygg. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Det føles som jeg stenger alle følelser inni meg, og det holder på å sprekke. Det holder på å klikke for meg. jeg er så redd. Jeg føler meg så alene og utrygg. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, men jeg klarer liksom ikke å snakke heller, for jeg vet ikke hva det er og ordene kommer ikke ut. Jeg vil gråte. Jeg vil være sterk og gi fra meg kontrollen. Jeg føler meg så trist. utrolig trist. Jeg lengter etter svar og løsninger oppi denne svarte anoreksiboblen som jeg prøver så hardt å holde avstand fra. Men jeg tørr ikke å la noen hjelpe meg. Jeg tørr ikke å gi slipp. Hvorfor er det slik? Jeg føler meg så fanget og redd. Jeg er livredd for å miste kontrollen, men samtidig skriker jeg etter hjelp. hjelp meg. Hvordan skal jeg gjøre det fremover? Jeg har tusen muligheter til å flykte fra følelsene mine, men hvor ender jeg da? BACK TO BASIC! vil jeg egentlig dø? Er ikke livet verdt å kjempe for? Jeg VIL selvfølgelig leve, men anoreksien er så sterk. Jeg vil være tynn og ha kontroll. Jeg klarer ikke å gi slipp på det enda. ikke bulimien heller. Jeg er ikke klar. Jeg vil hjem, slik at jeg kan få det livet jeg vil ha. XX kg, frihet, skole, så blir det nok litt sykdom. Men vil jeg la meg styre av den da? Er det det jeg virkelig vil ha? Vil jeg ikke ha drømmen og ekte frihet? JO, hvorfor utsette da?
fordi jeg ikke er klar. Blir jeg noengang klar? Jeg har sånn angst at det frister å flykte fra alt. jeg er så sliten. Jeg orker ikke mer.

soveeee

kl. 16.00

FRIIIIDA, fokuser!! over på post 4 så fort som mulig, og tenk på målene mine. Tenk sommerferie, påskeferie, skole, hjemme! Jeg vil ha det, jeg vil oppleve det! Tenk på alt jeg vil gjøre, og da MÅ jeg bare gjennom dette helvetet PÅ RIKTIG MÅTE. Jeg MÅ! jobbe mot målet, uansett hvor vondt det gjør, uansett hvor stor smerten og angsten og hvor jævlig mye følelsene og anoreksien herjer. Jeg må tenke på hva min kjære sier til meg HVER GANG vi er sammen. DET VIL BLI VERDT DET!

Skjønner dere? ambivalent til tusen. Angst til en million. Men jeg gir meg ikke.

Vet dere hva jeg gjør nå? Jeg trosser min største angst. Jeg sitter helt i ro på en stol og skriver et blogginnlegg, med brødskiver i magen, jeg kjenner skittenheten i hele kroppen, jeg kjenner lysten etter å ut å gå og forbrenne hver eneste kalori. Jeg kjenner at jeg ikke har kontroll. JEG TROSSER! Dette virker helt uoverkommelig for meg. Men likevel sitter jeg her, med tårer i øynene, og trosser, kjenner på følelsene, griner, holder ut, gjør forandringer. Hvorfor? fordi jeg MÅ bevise for meg selv at jeg er sterk og at selv det verste kan jeg overleve. Jeg gjør dette for i protest mot anoreksien og tvangen, for å bevise for meg selv at det ikke er farlig å ha mat i magen, at det ikke er uoverkommelig, at jeg klarer dette, at jeg er sterkest hvis jeg bestemmer meg for noe.

Jeg kjemper. Jeg lover! For alle mine kjære, for livets skyld, for drømmenes skyld, for MEG.
For Fridas skyld viser jeg meg selv at jeg er sterkest. Det gjør vondt, fordi anoreksien brøler og vræler om hvor skitten jeg er, hvor forferdelig svak og jævlig stygg og feit jeg er, men jeg lukker ørene, jeg stenger den ut med all min styrke, og FOKUSERER på hva de verktøyene jeg har. Jeg har meta-tenkingen min. Jeg har tydligvis styrken, fordi jeg sitter her enda, jeg har lysten og viljestyrken.

Jeg kan klare dette. JEG SKAL KLARE DETTE!

og uansett hvor jævlig jeg kommer til å føle meg i hele kveld, så har jeg tenkt å søke til de rundt meg og snakke, slik at de kan gi meg ros og bekreftelse på at dette er stort. JEG har trosset min største tvang. for min egen skyld.
~Frida~