søndag 10. mars 2013

veien videre

Det er sol ute. snøen er fastspeket i bakken, og det er antydninger til bar bakke på veien. vårfølelse. Det er en god følelse. en ny vår kommer. Det er så godt når den kommer. man får liksom en følelse av lettelse. Jeg gjør i vertfall det. Man kjenner at vinteren sakte gir slipp. kanskje det er det som er så godt. ting bare skjer uten at man selv må gjøre noe. Alt blir automatisk bare bedre.
Slik er det ikke med endringer ellers. Da må man gi slipp. Da må man gi slipp på det ene, for at det andre skal komme til. Det kan gjelde mange forskjellige ting. vi har alle sikkert noe som gjør at vi stangnerer littegrann, eller mye, men som er trygt, kjent og vant. Det handler om å gi slipp.

Så hvordan går det for tiden? Vel, jeg sliter med å gi slipp. Jeg sliter med å gi slipp på barnekroppen som jeg  har blitt så vant til å ha. kiloene jeg legger på meg representerer for meg skittenhet. skittenheten og skyld som jeg slanket bort da jeg var lita jente. Det er vanskelig å prøve å gjøre kiloene til noe annet, men jeg prøver virkelig. Jeg prøver å gjøre kiloene til sunne muskler. Jeg prøver å tenke at kiloene er en del av en ny Frida. At kiloene bidrar til en frisk kropp, og at det er viktig at jeg har en frisk kropp for å nå målene mine. Jeg vil jo bli mamma en gang i tida, og jeg skal jo bli sykepleier. i bunn og grunn, jeg skal jo bli frisk, og da trenger jeg disse kiloene. men det er tungt, ja det er det. sykdommen i meg hater det, og gir meg skumle følelser. grøss og gru! hvordan kan jeg la noe så forferdelig som å ese ut skje? hvordan kan jeg frivillig påføre meg skittenhet? slike ting... Men jeg prøver med mitt delvis friske hode å tenke friske ting om vektoppgangen. Jeg tror det blir litt bedre når jeg kommer på Levanger. Der vet de nok hva de skal si for å få de riktige tankene på plass. Det blir nok bra for meg å komme dit. denne gangen reiser jeg på Levanger for å bli frisk. Tidligere var det for å få et avbrekk fra tvangsbehandlingen. jeg var kjempesyk sist gang jeg var der. jeg var døende og balanserte på dødsleiet. nå er jeg mye friskere, jeg spiser etter en kostplan og jeg er kjempemotivert.
som dere sikkert skjønner er det fortsatt krig inni meg. sykdommen er ikke særlig begeistret for valgene mine, men det kan jeg heller ikke regne med da. Den vil jo aller helst vinne, aller helst ha meg død.
Jeg gleder meg til å dra til Levanger for å mestre. De første dagene vil nok bli beintøffe, men ettervert vil jeg kjenne at jeg mestrer opplegget. Jeg må bare gå på den riktige veien. jeg må følge spillereglene, jeg må ta imot hjelp, jeg må følge opplegget, jeg må gi slipp for å slippe inn nye mestringsstratergier. Da vil jeg mestre, og være sterkere enn sykdommen.

ellers lurer  jeg på om noen har  noen friske motiverende tanker og ord i forhold til det å gå opp i vekt?
Det hjelper når det kommer fra noen andre også. Jeg har selvfølgelig mange motivasjonsfaktorer, men vil gjerne ha flere.

~Frida~

1 kommentar:

  1. Å gå opp er ingen dans på roser, for å være helt ærlig med deg. Prosessen er vond! MEN, etter å ha vært i en normalvektig kropp over tid, klarer i hvert fall jeg å se tilbake på den undervektige kroppen som syk (og stygg faktisk). Aldri i livet skal jeg tilbake. Selv om det frister titt og ofte ennå, å gå ned bare litt, tillater jeg meg ikke det lenger. Jeg har vært der, og jeg var slettes ikke lykkeligere!!

    Jeg kjenner meg levende, jeg kan smile istedenfor å kjempe mot tårene og folk rundt meg kan føre normale samtaler med meg uten å være redd for at det skal knekke meg (bokstavelig talt).

    Et godt råd på veien; ikke utsett vektoppgangen. Ikke hal ut tiden. Det gjør det bare verre!! La kiloene komme naturlig, så grusomt det enn høres ut. Spiseforstyrrelsen får fortsatt plass om du skal kontrollere vektoppgangen. Gi slipp, gi helt slipp!

    SvarSlett

gode ord dør sist