onsdag 25. desember 2013

julepasienten

Julen er her. Mammas hvite juletre stråler som i fjor. nissene og julepynten er på plass som i fjor. julematen er på plass til både frokost, middag og kvelds. Alle koser seg. Det er jul.

Men hva med meg denne jula? Jeg kjenner en tomhet inni meg. Er det ikke nå jeg skal føle glede i hjertet av jul og familie. Jeg kjenner at ingenting fyller hjertet mitt. De eneste som bryter gjennom er at min kjære har kommet hjem til jul. Endelig kan jeg treffe han. Men også i forhold til følelsene mine for han kjenner jeg at sykdommen stjeler fra meg noe. Sykdommen stjeler fra meg alt, og har tatt mye fra meg. Jeg kjenner at nå er jeg på et punkt i livet at jeg føler jeg har mistet meg selv som person fullstending. Sykdommen og selvhatet er størst. Det er på første gang i hele mitt liv at jeg kjenner at jeg ikke klarer å tro på at jeg skal bli frisk igjen. Jeg prøver å tenke hva det er som gjør at jeg plutselig tenker slik.
Jeg tror det har mye med selvhatet til kroppen min akkurat nå. Jeg er jo normalvektig nå, og klarer absolutt ikke å forholde meg til det. Det er det verste jeg har vært med på. Jeg kjenner at jeg er ubekvem med å være i kroppen min, så jeg går ut av den, ser meg selv utenifra, og hater det jeg ser.

dere tenker kanskje "hva har skjedd med sterke Frida?", kanskje jeg ikke er så sterk. Kanskje jeg er en svak person som bare må være tynn for å klare å leve med meg selv. Men så vet jeg med fornuften min at jeg ikke vil tilbake til anoreksihelvetet igjen. Det å ha en kropp som bare makter å ligge i en seng er ikke noe liv. For når jeg sier "SYKEPLEIER", så kjenner jeg håp i hjertet mitt, og da skjønner jeg med en gang at jeg ikke kan være anorektisk. Jeg må velge... Jeg har valgt. Jeg har valgt livet, selv om sykdommen prøver hardere enn noensinne å frarøve meg det nå. Den serverer meg løgner om døden og lukker meg mot den. Jeg vil jo ikke dø. Da tenker jeg på nøkkelordet mitt igjen, sykepleier.

Jeg er hjemme akkurat nå. Jeg sitter i stua hos mamma og ser julefilmer. Men det varer ikke lenge. Jeg er egentlig på østmarka nå. Skal være der i fire uker denne gang. denne innleggelsen skyldes alvorlig selvskading. Den siste selvskadingen kunne kostet meg livet. Dere tenker kanskje "hvordan kan noen klare å skade seg så mye?" vel, smerten inni meg er så stor, sorgen er så stor at jeg kjenner ikke smerte. Jeg kan gjøre hva som helst med kroppen min uten å kjenne noe. Det sier litt om hvor vondt det går ann at en menneske har det.
familien min er sinte og hjelpesløse. hva skal de gjøre? Frida dør fra dem. Frida bare faller og faller. Frida står med en fot i graven. Hva kan vi gjøre?
ingenting kan lindre smerten min. Den må jeg jobbe ut. Jeg vet hvor den sitter. Den sitter langt inni hjertet. Men jeg våger ikke. Jeg er så redd. Jeg er livredd. Hva er jeg så redd for? Jeg er redd for at sårene mine skal gjøre så vondt når jeg lar dem verke ut av hjertet mitt. Jeg er redd for at det skal gjøre vondt for meg selv, og de rundt meg. Jeg vil ikke overføre smerten min på andre. Selv om jeg gjør det ved å gå som en zoombie her hjemme å holder alt inni meg. Jeg har tro på at det skal ut en gang, men jeg må bli klar.

så ja, jeg er sliten. kroppen er nærmest ødelagt av alvorlig selvskading, og jeg er dypt deprimert. Men hei, det går vel over. jeg må bare holde fast på målene mine og drømmene mine som før, og komme meg på rett kjør igjen, selv om det føles umulig nå, nå er det ikke umulig.

Jeg håper alle dere som har et godt liv verdsetter livene deres. Det er så verdigfullt livet.

fortsatt god jul
~Frida~

7 kommentarer:

  1. Huff, Frida, dette var trist å lese. Jeg skjønner at det ikke alltid er lett å se lyset i enden av den lange, mørke tunnelen. Men tenk, Frida, på alt du har fått til! Kampene du har kjempet, og klart å vinne! Og hold fast ved drømmene dine.

    Jeg kjenner deg ikke personlig, men tenker masse på deg. Jeg ønsker bare at du skal ha det bra, for det fortjener du så inderlig. Du MÅ bare klare det Frida. Det er tøft, men så er jammen meg du enda tøffere!!!
    Klem

    SvarSlett
  2. det går over. Ironisk nok er følelsen av at du ikke kommer til å bli frisk så sterk fordi du har tatt opp kampen om å bli det. Dette er ikke den siste perioden som vil være slik. Hva prøver livet å fortelle deg nå? Som du kan lære av ? Nøkkelen ligger blandt alle bregnebladene som skygger for solen. Du må finne den.

    Ikke forvent av deg selv å kjenne dype følelser akkurat nå. Hjernen din er opptatt med å kjempe.

    Familien din er sinte fordi de er redde, noe de har all grunn til. Det er vanskelig å vite hvem som har det verst, vi som sliter, eller de pårørende.

    Denne tiden er tøff for dere alle.

    Uansett hvor tøft du har det nå er det du som fortsatt må velge å ville, hvis du oppriktig vil må du tørre å stole på de rundt deg i den forstand at du lar dem hjelpe deg å gjøre de valgene du selv er for syk til.

    Du er for syk til å klare dette på egenhånd. Du må gi plass til de som ønsker å hjelpe deg, hvis ikke dør du.

    SvarSlett
  3. du velger å dø frida. I alle innleggene du skriver om at nå skal du velge livet, nå er det slutt på å være syk.. vel, det kan umulig være et ønske du har innerst inne for da tror jeg du hadde kommet lenger. Ja, det er for jævlig vanskelig å bli frisk fra anoreksi og bulimi. Det vet jeg for har selv been there - done that. Men hva er det som gjør det umulig for deg?? Er du ekstra spesiell? For å komme ut av det må du ha en vilje og et seriøst ønske om å bli frisk. Innleggene du skriver om at nå er det slutt på det syke livet, nå skal du bli frisk, du tror ikke på det selv?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvem gir deg rett til å kritisere Frida på denne måten? Ja det er uten tvil helt jævlig å komme seg ut av en SF, men det er vedlikeholdsarbeidet i ettertid som er den virkelige utfordringen. Det eneste man gjør er å holde hodet over vann, og personlig synes jeg det er mye hardere enn å være totalt care, så jeg forstår henne veldig godt! Det finnes grenser for hvor mye vi skal tåle :( stå på Frida, jeg har troen på deg! <3

      Slett
    2. Kanskje nøkkelen ligger i det som utløste spiseforstyrrelsen ?
      Hvem er vel du til å dømme, og hva vet vel du hva som kan ligge bak ? Frida fikk spiseforstyrrelsen da hun var bare ei lita jente. Nå, når hun er normalvektig kommer en annen kamp. Kampen for å tørre og kjenne på det vonde. Å klare å leve med følelsene. Og, for å holde hodet over vannet. For det kan umulig være følelsesmessig lett å skulle ut i et normal-luv heller. Når man ikke har kjebt annet enn livet med spiseforstyrrelsen siden man var et småskolebarn, og man nå er en ung voksen på snart tjue år. Stå på Frida.Kjemp for livet ditt.

      Slett
    3. Faktisk e æ eni me nn over hær. Har du villa blitt frisk ha du blitt d no. Alj oppmærksomhetn du får av å vær syk tru æ tar my over å. Att du e redd for å bli en vanlig person å lev ett vanlig liv. For da e d ingen som syns synj på dæ, som trøste å lar alj ufattelig teite tingern du jør skli ijænnom, kun fordi du e syk. Ka kallje manj d? Jo oppmærksomhetssyk! Æ veit æ ikke snakke bare for mæ sjøl når æ si d hær. Folk ha gidd opp, folk lure på innimellom om du e heim, innlagt, leve eller ha dødd. Ellers går live vidre. D e på tide å bli fresk no frida, d e itj bare du som e lei tå dæ å sykdommen din! Klare itj du å forstå att d e nok no snart så får d bare værra, da får du sett dær alein me sykdommen din, d som kanj gjøres e gjort. Grusomt skrevve, ja æ veit d, men på tide att nånn sei d? Ja! Bli så sur dåkk vil, dåkk som itj skjønne d hær e itj go i haue sjøl. D må da gåan!

      Slett
  4. Har fulgt bloggen din i flere år. Må ofte titte innom og krysser fingrene hver gang for at det ikke står et innlegg om at du er død.
    Du har sikkert prøvd alt og tenkt på alt. Det beste er vel ofte en kombinasjon av gode behandlere, medisiner, og å prøve å velge livsglede.
    Men jeg leste om personer som har dissosiative (?) lidelser, som har prøvd hypnose. Ikke sånn "hypnose" man finner i kontaktannonsene i Allers. Men hypnose er jo bla brukt på traumepasienter på karolinska. Er det en mulighet du kunne prøve ut? Sender deg gode tanker og en juleklem

    SvarSlett

gode ord dør sist