one day at the time

I dag er det en litt tung dag, igjen. Det er mange av dem for tiden. Det er mye mørke. Så det er kanskje ekstra viktig å prøve å lete etter stjerner som kan lyse opp dagen litt. Dagen ja, ikke dagene, for her i gården tar man en dag av gangen. Noe mer ville vært ekstremt. Hvis jeg tenker mer enn en dag, mister jeg motet. motet må jeg beholde nå, det er viktigere enn noensinne.
Jeg sitter i stua i barndomshjemmet mitt nå. Mamma har fyret i ovnen og tent lys. julestjerna skinner. Alt for å gjøre det koselig her for meg. Mamma prøver alt for å gjøre det bedre for meg. Men likevel er det ikke nok. De rundt meg prøver alt for å hjelpe meg, men klarer ikke. De føler seg hjelpesløse.
Den eneste som kan gjøre noe er meg. Så når dagene er tunge, tankene er klistret fast i sykdom og destruktivitet, er det ikke lett å "gjøre" noe. Noe kan jeg gjøre. Jeg kan adlyde sykdommen, for det kan jeg, det er trygt. men da kommer jeg ikke videre. Jeg stangerer i min egen verden, hvor jeg har vært i ni år. Det er så ensomt her. Det er så trist å være her. Sykdommen stjeler alt fra meg. Sykdommen stjeler tid, øyeblikk, fokus, verdier og glede. Det er umulig for meg å LEVE livet mitt hviis jeg har sykdommen over nakken, jeg bare eksisterer. Da får jeg ikke det livet jeg drømmer om.
Drømmene mine er sterke og har alltid vært, men noen ganger føles det som en umulighet. Jeg ser at jeg lar sykdommstankene lure meg dag på dag. Noen dager er bedre enn andre, men det varer aldri, motivasjonen min til å kjempe går ut. Hvis jeg får en sykdomstanke, er jeg tvert fanget i den.

Det er en djevelsk sykdom jeg har. Jeg tenker tilbake på alt den har gjort med meg og de rundt meg. Hvis du ser på kroppen min, ser du en brøkdel av smerten jeg har opplevd. Arr på arr, hele kroppen, sebrapike. Anoreksien fikk meg til å i årevis sulte meg så hardt at jeg mange ganger var døden nær. Den hvisket til meg hvem jeg var, selv om den i virkeligheten bare serverte meg løgn på løgn. Uansett hva jeg gjorde var jeg ikke bra nok. Den fikk meg til å presse meg selv ekstremt på alle måter. I en alder av 11 år skulle jeg bli verdensmester både i skolen, på håndball og fotball, med venner, i lek, og hjemme. Perfeksjonisme. Men jeg ble aldri bra nok. Det hendte så mye fælt med meg på den tiden, på alle plan jeg skulle være best i. Jeg følte meg aldri bra nok. Anoreksien hvisket til meg at den kunne hjelpe meg. Den begynnte tidlig. Jeg var kanskje 9-10 år første gang tankene om at jeg kunne slanke meg for å bli god nok kom. At de tankene kunne være løsningen på alle problemene mine.
Jeg ble lukket inn i en syk verden. Og syk ble jeg. Jeg som var født så frisk og sunn, ble utsatt for så mye uheldig og vondt, at jeg ble alvorlig syk. hendelsene har blitt til indre sår, som verker den dag i dag. Jeg kommer aldri til å kjenne fred inni meg, før jeg jobber meg gjennom hvert eneste sår. Jeg må gjennom helvetet for å bli fri. Det er god nok grunn til å gi opp. Men så har jeg den viljen min og drømmene mine da. Jeg har et så sterkt ønske om å være alt annet enn syk. Jeg vil finne ut hvem den lille friske jenta Frida er. Jeg vil utvikle meg og finne meg selv. Jeg vil hjelpe andre som sykepleier. Jeg vil fortelle historien min og dele erfaringene mine med andre. Jeg har så mye, jeg er en hjelper, og det har jeg alltid vært.

Jeg kommer nok til å å klare meg. Det er bare den fasen jeg er i nå at jeg virkelig må holde ut alt jeg klarer. Jeg snakket tidligere om at jeg må prøve å holde meg inn i den nye friskbobla mi, og ikke minst be om hjelp. Det er så mange hjelpere som vil hjelpe Frida på den riktige veien, frem mot frisk. Jeg har så mye godt i livet mitt som er verdt å kjempe for. Det er så mange skatter som ligger å vente på meg. Men de ligger på friskveien. livsskattene ligger på friskveien. Det som er så dumt er at for å se gledene i livet, må man gjennom smerte også. Det kommer ingen regnbue  uten regn. Men hvis man skal holde ut noe, slik som jeg gjør nå, så må man bare tenke og trøste seg med at det blir bedre etter stormen. Jeg prøver også å tenke at hvis jeg vinner en kamp, kommer den mestringen etterpå. Tenk deg når Norge vinner håndballkamper. Tenk den seiersfølelsen de føler etterpå. Det er den seieren jeg noen ganger prøver å få frem her på bloggen når jeg mestrer også. Det er sjelden at jeg har gode dager nå, men de er der, og de er så viktige. Det er mestring og gode følelser som løfter oss til å fortsette å gå på livets vei. Og det motiverer en til å ta riktige valg også.
Så i disse tøffe dager gjelder det å ta vare på de gode ting og se fremover. Ikke bak, men frem.

Jeg, for min del tar en dag i gangen nå.
Jeg har jo tenkt at jeg skal bli frisk, selv om alt er veldig mørkt nå. Jeg kjenner at jeg smaker på helvetet hele veien, men selv om føttene mine er fastspent av djevelen, klarer jeg av og til å snu meg og se på drømmen. Det er jo den som motiverer meg til å kjempe imot det som hindrer meg i å nå den. Det er faktisk en tanke som hjelper meg veldig. Det eneste som hindrer meg i å nå drømmene mine, og få et godt liv, er sykdommen. I ni år har jeg spilt på lag med den, fordi jeg har ikke klart noe annet. Det har vært så trygt for meg, jeg har mestret det. Og det er jo det som er min største frykt, det å ikke mestre noe. Det å ikke være god nok.

Jeg kjemper, men jeg er redd for at hjertet mitt gir opp. I hjertet ligger alle drømmene. I hjertet ligger sjelen min. Denne sykdommen tar liv, det er jeg klar over. For sykdommen sier til meg hver dag nå at det er døden som er den beste løsningen. Når jeg får slike tanker nå jeg stoppe opp, og realitetsorientere meg selv. "FRIDA!!!, hva holder du på med? Dette er sykdomstanker!! Tenk sykepleier!"
Bare ordet sykepleier vekker noe i meg som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg har så lyst. Jeg vil så mye. Jeg ønsker så inderlig. Jeg har det som skal til. Jeg må bare tro. Jeg må bare kjempe, både imot sykdommen og for friskheten. Jeg har da mål klare, og det eneste som hindrer meg er sykdommen. Hvorfor skal ikke jeg nå målene mine? Jeg har da like stor rett til å leve som alle andre. Jeg prøver å si til meg selv at jeg fortjener å leve og ha det godt. For jeg gjør vel det?

Jeg har lidd i NI ÅR nå. når er det nok? Når er det NOK? Det er opp til meg. Det er opp til meg når jeg er villig til å kjempe 100% imot sykdommen. Stå imot dens fristelser og lovnader. Det er ikke bra.

Jeg ønsker meg frihet. Frihet i livet til å gjøre hva jeg vil. Det er vel noe vi alle mennesker har krav på, ikke sant?

Jeg ønsker også frihet for alle rundt meg sin skyld. Jeg vil at de skal slutte å lide pga sykdommen min. min mamma, min søster, min kjæreste. De har vært gjennom nok de også. Jeg synes ikke at livet skal være så vondt for dem. De har jo opplevd så mye vondt med sykdommen min.

Fri vilje, til å stå imot er mitt største ønske. For tankene kommer nok alltid til å være der. Det er bare at jeg må stå imot som er styrken jeg må ha for å være frisk. Det gjelder å ha en styrke til å være sjef i eget liv, styrke til å finne tilbake til seg selv ved vonde tankemønster, styrke til å reise seg når man faller, styrke til å tørre å være seg selv. For meg har denne sykdommen betydd liv eller død. Jeg har hatt valget i så mange år nå, men jeg har kommet dit at jeg må velge.
Velger jeg livet, velger jeg Frida. Da velger jeg sykepleier, barn, sport, sunnhet, venner, familie, liv og glede, mennesker, motivasjon, styrke, mot, bok, forelesninger, LARS, tanteunger, mestring osv.

velger jeg sykdommen, velger jeg død. slutt på livet. slutt på glede, eller vertfall frisk glede. Løgner, falsk mestring, syk mestring, sykehus, smerter, sår, mat, bulimi, anoreksi, tvang, behandling, jeg mister alle i livet mitt, ensomhet, alene, døden...

Valget er lett for deg, for meg som er fanget i det nederste, gjelder det å kjempe til å måtte nå det øverste. veien dit er stormfull og vanskelig. Det er min største endring i livet. Jeg står nå i mellom, med en fot i graven, som jeg alltid har gjort. Jeg har livet i min hule hånd, og kan føre det dit jeg vil. Fri vilje er det vanskeligste jeg har hatt.

Velg riktig FRIDA, Ta rett valg!!

~Frida~