hang i there

Hei
beklager at det er lite blogging for tiden. Det er mye som skjer. Ting er litt ustabilt. Jeg prøver å holde meg på beina psykisk og fysisk. Inni meg er det bare kaos,men heldigvis får jeg god hjelp til å få til de tingene jeg skal og som planlagt. vi jobber veldig ut mot leiligheten min. Er der så godt som hver dag. Det er en herlig følelse. Jeg føler at jeg ønsker å være i hjemmet mitt. Det er jo absolutt ingen selvfølge ift min situasjon. Jeg synes det er så godt å være der. Har ikke vært der så mye alene enda,men jeg elsker å være der. Gleder meg til å fortsette jobbingen med å bo mer og mer leiligheten, selv om det er både Skummelt og spennende.  Jeg er redd,for ting er skrekkelig ustabilt enda. Hver dag er et sjansespill. Men jeg prøver å samarbeide så godt jeg kan med teamet mitt,så tar jeg en dag i gangen. Jeg må det. Mer enn det klarer jeg ikke. Jeg prøver å se fremover på alt det positive som venter meg,men det er mange ting i livet mitt enda som drar meg ned i grøfta flere ganger om dagen,som jeg må jobbe meg opp fra. Utfordringen er svingningene. Så vi jobber med å finne et opplegg som kan fungere for meg ift varsling  når jeg trenger hjelp,hvem som skal hjelpe meg med hva osv. Mye skal på plass. Som sagt skjer det mye. Samtidig er det den helvetes krigen inni meg som sliter meg ut mer og mer. Angst,dissosiering,anfall....
Jobbingen her blir forebygging,og det krever at jeg må jobbe sammen med teamet mitt hver dag. Hver time. Det er ikke aktuelt å dø på en slik måte. Jeg må kjempe. Jeg må tro på meg selv. Jeg må klappe meg på skuldra når jeg tar gode valg og får til ting. Jeg må være snill med meg selv og kroppen min. Hvis ikke visner jeg. Blomsrerpiken visner,og hvis jeg fortsetter å velge sykdommen er det ikke sikkert det er så mange igjen som klarer å få meg til blomstre igjen.
Det er mange viktige valg som skal taes hver dag. Det handler om at kroppen min tåler mye mindre i dag enn for ti år siden. Jeg må kanskje tenke hvordan vil jeg ha behandlet en venn av meg som var i samme situasjon? Jeg må bli venn med meg selv.
Når jeg tenker på alt jeg må jobbe med psykisk,før jeg kan erklære meg frisK,gjør meg litt oppgitt. Det har lenge vært planlagt at jeg skal gjennom forskjellige behandlinger,Mn det har alltid skjedd et eller annet som har stoppet prosessen. Jeg står fast,fordi jeg er så ustabil.  Jeg føler meg som en tikkende bombe. Som lades opp helt til noe plutselig tøtsjer borti meg og alt smeller. Alt raser og jeg må begynne på nytt. Ift spiseforstyrrelsen sliter jeg med enda. En evig runddans. Men jeg skal ut av den.
Jeg kjemper for livet. Det blir verdt det.
~Frida~