up and go

Det går litt bedre med meg nå. Men jeg må si det var noen tøffe dager i leiligheten som fikk meg til å ramle rimelig hart i bakken. Fem dager uten søvn og mat i kroppen gjør jo at man blir mye svakere. Det er vondt å se at jeg klarte meg så dårlig.
Men samtidig var jo utgangspunktet ganske dårlig og da, så da blir det litt knall og fall.
Men samtidig har jeg lært mye på de dagene jeg var hjemme Og det har gjort noe med meg.
Det å stå helt alene med ansvar for meg selv helt plutselig, blir tøft. Og det ble tøft. Men samtidig klarte jeg å overleve. Det var det som var det viktigste. Den største følelsen jeg fikk når jeg kom tilbake hit til dpsn var takknemlighet. Jeg lærte hvor vanskelig det var å kjempe på egen hånd. Så jeg tenker jeg er heldig som har det hjelpeapparatet rundt meg. De er så tålmodige og flinke alle sammen.
Så jeg er takknemlig, og selv om jeg bærer preg av noen skritt tilbake er det lenge siden jeg har vært der jeg er i dag på mange måter. Så håpet er tent.
~Frida~