lørdag 3. oktober 2015

Dont drown in darkness - swim!!

Ingen er perfekte. Ingen klarer det perfekte. Jeg må vel innse at dette også gjelder meg og mine prestasjoner i min kamp. Jeg har brukt det siste døgnet på å grave meg ned bokstavelig talt. Søvnløs i mine egne tankevirvler mest fylt av destruktive tanker, en enorm skuffelse av meg selv og selvhat. Det er rart hvor langt ned man kan komme når disse fæle tankevirvlene starter å kvernet.  Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i over elleve år nå. Dvs anoreksi og bulimi. Det er som å være fanget i helvete. Håpløst å komme ut av. Man går bare i samme sirkel og føler håpløsheten tar mer og mer over. Men som jeg har skrevet tidligere har jeg for første gang på alle disse årene klart å befri meg selv fra dette helvete. Det har ikke vært lett. Oppskriften skrev jeg tidligere. Jeg klarte å holde dette gående i en og halv måned. Men det jeg fryktet mest skjedde dessverre. Jeg gav etter for sykdommen. Jeg flyktet i et bulimisk øyeblikk. Det er dette som har kostet meg et døgn med en enorm redsel for å bli fanget i helvetet igjen, skuffelsen over å ha tapt et slag. Nederlaget. Jeg lovde meg selv. Aldri mer. Det at jeg brøt det løftet for meg selv knuste meg. Det var ikke verdt det. Følelsen av rusen i øyeblikket sykdommen regjerer er et null iforhold til å hver kveld legge hodet på puta å smile fordi jeg har vunnet en dag. En dag hvor jeg bestemte. En dag hvor jeg var sterkest. Hver dag borte fra bulimien gav meg en enorm følelse av mestring,frihet og håp. Uansett om det skjedde igjen, innser jeg nå etter å ha gravd meg selv litt opp igjen at jeg må tilgi meg selv for dette og fortsette der jeg slapp. Jeg vet jo at jeg klarer det når jeg vil nok og når jeg vet hva jeg vil fylle dagene mine med og hva jeg ikke vil fylle dem med.
Jeg må vel regne med at dette kan skje innimellom, og at det er de dagene jeg mestrer som teller. Det er de dagene som gir livet mitt mening og som betyr mest.
Det er fantastiske folk rundt meg som har hjulpet meg ut av mitt mørke hode, og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal la verden rase sammen pga denne hendelsen. Jeg gjør jo så godt jeg kan og jeg lærer hver dag. Som sagt kan jeg ikke forvente perfeksjon. Jeg må gi slipp på den lille jenta i meg som alltid var flink pike og som stadig søkte perfeksjon. Alle gjør feil. Man lærer av feil,hvis man vil. Kanskje faller jeg ikke i samme felle neste gang. Kanskje skal jeg heller klappe meg selv på skuldra for at jeg klarte en så lang periode uten den fengslende bulimien.
Im moving on...
~
Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist