Sprettball i en stormende hverdag.

Hei. På tide å skrive litt igjen.på tide å granske hodet litt å prøve å identifisere innholdet,sortere og ventiler,altså skrive. Hvis jeg skal finne et ord som beskriver meg selv akkurat nå så må det bli berg-og-dalbane(r!). Det er en utrolig utfordrende tilstand. Det er riktignok utrolig tungt og slitsomt når formen går opp og ned som en sprettball,men det kommer også konsekvenser når det blir sånn. Selv om jeg prøver alt jeg kan å la tanker og følelser være tanker og følelser,og ikke handle på dem. Av og til overasket jeg meg selv og mestrer noe jeg trodde var umulig. Og andre ganger bruker jeg gamle mestringsstratergier. Det er vel da det blir konsekvenser. Men selv om jeg kaver i en storm midt i havet,og prøver alt jeg kan for å holde hodet over vannet,selv om det føles som at det er tusen tornetråder som drar meg ned.jeg kaver,men jeg klarer det sånn akkurat,fordi jeg ser land. Jeg ser det der fremme og jeg vet at når jeg en dag kommer dit kan jeg stå på bakken med hevet hode og se tilbake på stormen, se tilbake på den evige kampen som jeg klarte å kjempe meg ut av, så skal jeg snu ryggen til fortiden og gå rakrygget og sterk mot fremtiden,bærende på en ryggsekk full av erfaringer,minner,styrke,nye verktøy,selvtillit og nye mål. Det er dit jeg vil og skal. Så uansett hvilke stormer som venter meg skal jeg kjempe for å holde hodet over vannet og ha målet i fokus,mens jeg svømmer mot det. Når vi snakker om målet,så kan jeg jo også dele at jeg lenge har ventet på plass på vestre viken med bet-behandlingen. Det var sagt at jeg skulle reise dit å starte mitt livs største kamp i januar. På forrige videomøte med bet-gjengen fikk vi en dato. Det var litt skuffende. Jeg har lenge kjempet og holdt ut og holdt meg i live,med. Håp om at tiden snart er inne. Januar. Målet ble litt lenger unna. Den nye datoen er nå 12.april. jeg får fortsette å svømme. Jeg skal fortsatt dit. Jeg føler meg fortsatt like heldig som har fått en slik sjanse. Jeg skal ta den og omfavne den med alt jeg har. I min sprettballhverdag hender det at jeg har noen øyeblikk der jeg nyter stillheten og tørr å drømme litt om fremtiden. Det er jo helt opp til meg hvordan den blir,og vi vet alle at Dreams Come true.! Det er godt å drømme,hvertfall de gangene når man kjenner fra hjertet at man har tro på dem. Men sånne ting går jo også opp og ned. Med når man har sine øyeblikk hvor håpet strides frem,er det en slags frihetsfølelse som fyller hver eneste celle i kroppen. Det er gode øyeblikk. Det er mange følelser å håndtere for tiden. Mer enn før,siden jeg driver å trapper ned og har trappet ned på mange medisiner som i årevis har lagt litt lokk på ekte følelser. Nå føler jeg dem alle sammen. Og jeg lar dem komme ut. Jeg tror jeg har grått mer den siste måneden enn i hele mitt liv. Det er godt å gråte. Jeg gråter med god samvittighet. Hver dag. For hver tåre som renner ned mitt kinn,føler jeg at alt det tunge slipper taket sakte,akkurat som det skal. Så blir jeg sint innimellom. Ikke bare litt. Da fyker sinnet mitt i både vegger og tak,puter og av og til i form av ord til et velutdannet og erfaren ansikt. Så ler vi av det etterpå. En ting er sikkert. DET MÅ UT! Det skal ut! Og ut kommer det,mer og mer i sunne uttrykk. Så hvis du spør meg hvordan jeg har det nå,får du et stikk motsatt eller et helt annet svar om en time. Så sånn går no dagene. Jeg spretter opp og ned som en sprettball som prøver å unngå å sprette i farlige hull. Selv om jeg bommer av og til finner jeg alltid en eller annen måte å klarte opp av hullene,så fortsetter jeg å sprette... sprett sprett. Jeg må si jeg ser frem til å gå over til surfing eller flying. Jeg ser frem til å fly inn i en ny tilværelse. Jeg tror og håper at det en dag blir realiteten. Det er det jeg holder meg fast i,i det store stormende havet jeg befinner meg i. Så kommer jeg dit jeg velger å navigere til. Vi velger selv hvem vi vil være og hvor vi vil være,og hva vi velger å kjempe mot. Jeg har navigert livet i ruta mi. ~Frida~