Det nye ukjente blir kjent

Jeg kommer med en liten statusoppdatering. Det meste er ganske tøft for tiden. Akkurat nå er jeg på Østmarka. Denne gang på en ny avdeling. Jeg pleier alltid å være på den samme akuttpostn. Men denne gangen ble det en annen akuttpost. De første dagene var jeg livredd. Jeg kjente ikke en sjel her. De kjente ikke meg. Av fysiske grunner var jeg sengeliggende og hadde veldig mye smerter og var i dårlig forfatning både psykisk og fysisk i tillegg. Det ble mye... Jeg tenkte : hvordan skal jeg klare dette. De vet jo ingenting om meg. Jeg må fortelle alt til hver eneste person som skal hjelpe meg. Jeg er et vrak. Klarer nesten ikke å snakke. Klarer nesten ikke å være tilstede en gang. Hvordan skal de få til å hjelpe meg når de ikke kjenner meg. Jeg måtte dele,selv om jeg var livredd. Men jeg skjønte at jeg måtte snakke som jeg pleier å gjøre,så blir de jo kjent med meg. Og jeg blir kjent med dem. Selv om jeg lå med halve ansiktet under dyna og var livredd,så klarte jeg etterhvert å skjønne at alle som satt i den svarte skinnsiden time etter time ville hjelpe meg,som de hjelper alle. Jeg var forvirret og redd, observasjon, stemmene i hodet tok all oppmerksomheten min. Men så kom jeg meg etterhvert ut av bobla mi og hadde samtaler med de som jobbet her. Noen var enklere å snakke med enn andre. De snakket mitt språk og møtte meg der jeg var. Så klarte jeg innimellom å klatre litt opp fra kjelleren. Det var vanskelig å avlede meg med noe, siden det eneste som var tilgjengelig var et se&hør og en utrygg følelse og en gjeng mennesker jeg ikke kjente. Men så slapp jeg noen inn innimellom, og jeg følte meg litt tryggere. Litt mer for hver dag som gikk. Jeg turte etterhvert å si hva jeg trengte. Det ble litt bedre. Så ble det mye bedre etter noen dager. Etter forholdene klarte jeg meg bra, og utrygg heten slapp litt taket. Disse menneskene viste seg å være flinke,omsorgsfulle og hyggelige. Så ble jeg litt mer frida igjen likevel. Og det gikk bra. Bra nok. Nedturer,oppturer...dag etter dag. Kryssord og samtaler,hvile...kriser og et helvete med smerter... søvn.. TV! Så gikk det en stund. Nå har jeg fått nytt rom på åpen avdeling. Jeg går meg vill. Både på dette ukjente stedet og i bobla mi. Men de er her for meg og hjelper meg. Nå er jeg ikke så redd lenger. Nå er jeg på en måte glad for at jeg fikk prøve meg på et nytt ukjent sted med ukjente folk og en utrygghet. Det har vært veldig god trening for meg. Om seks uker reiser jeg til Oslo. Timesvis,milevis hjemmefra..inn i noe nytt,skummelt, utrygt og skremmende. Dette har vært en fin trening før jeg reiser dit. Jeg ser jo at det går bra. Jeg ser jo at tiden går og jeg blir kjent og trygg etterhvert. Det gikk jo bra da jeg reiste til Levanger også. Det har jo gått bra hver gang jeg har kommet til noe nytt og ukjent. Den eneste måten å møte det på er å bli kjent og gi det tid. Jeg har en jobb å gjøre hver dag uansett hvor jeg er. Så dette har vært en fin treningsarena for å se det sånn. Jeg er glad jeg fikk utfordringen. De neste seks uken er superviktige. Jeg prøver å ikke tenke så mye over det. Jeg gjør som jeg pleier likevel. Så godt jeg kan. ~Frida~

En ny dag hver dag

Når jeg fargelegger kan jeg velge hvilke farger jeg vil fylle arket med. Glade og fine farger som fyller hjertet med gode ting. Noen ganger svartmaler jeg hele arket,eller hele motivet. Det er vanskelig å tro på at det i hele tatt finnes farger. Men plutselig finner jeg rød,så finner jeg gul,så grønn og blått. Så skjønner jeg at jeg kan få alle fargene jeg vil, bare jeg tørr å utfordre med å blande. Kanskje erfarer jeg noe nytt. Noen ganger tegner jeg utenfor eller bommer med fargen slik at hele det blanke arket jeg hadde i starten er ødelagt. Det er vanskelig å male farger over svart. Jeg kan fargelegge over,men de synes ikke,jeg vet bare at de er der. Så da glemmer jeg fargene. Jeg ser ikke fargene, så da tegner jeg hele arket fort i sinne med svart. Tegningen ble ikke som jeg ønsketi dag. Mange dager er sånn. Men jeg har også dager hvor jeg farger de vakreste fargemaleriet. Men det viktigste jeg alltid minner meg selv om, Er at uansett hvor svart og mørkt arket ble denne dagen, har jeg alltid en ny sjanse. Jeg får lov til å bla over til et nytt rent ufarget ark hver dag. Så har jeg muligheten. Det er opp til meg hvordan resultatet blir til slutt. Jeg minner meg selv på at dagen i dag er i dag. Morgendagens bilde er i morgen,svart, hvitt,gult eller rødt. Jeg kan bare male arket jeg har fått i dag i dag. Og jeg har hele dagen. Morgendagens ark kommer ikke før i morgen, og jeg kan ikke gjøre noe med det før det kommer. En dag i gangen. Et ark i gangen, så får jeg prøve så godt jeg kan å lage det bilde jeg ønsker meg. Hver dag... ~Frida~

Håpet -det er alt jeg har

Ligger her å hører på musikk. Musikken lokker frem følelsene. Det er godt å slippe til tårene nå. Det er godt å gråte. Føles som det er tusen tårer som vil ut. Da slipper jeg dem ut. Tiden går fort nå,og jeg teller dager til bet-behandlingen. Jeg er lei. Vil bare ha endring nå. Lengter etter den styrken,håpet,gleden og livsmot. Alt det jeg vet jeg kan hente i Oslo om to månede. Det håper jeg. Jeg er hvertfall klar for kamp. 11 år er nok. Nå er det nok. Jeg har vært syk halve livet mitt. Nå er det på tide å ta tilbake livet mitt om kjempe mot sykdommens skarpe farlige klør. Jeg vil knuse dem. Orker ikke å være med på dette lenger. Det føles oppbrukt. Jeg klarer ikke å finne noen mening med livet mitt nå. Jeg ser bare en mening med det livet jeg kan få. Og jeg vet jeg kan få det hvis jeg bare vil det nok og kjemper og følger behandlingen jeg snart kaster meg inn i. Som sagt. Det er nok nå. Orker ikke mer. Det er ikke verdt å leve det livet jeg har. Orker ikke å leve uten håp,mot og livsglede. Enda viktigere friskt innhold som jeg ønsker i livet mitt. Og jeg vet det er mulig. Jeg ser andre blir friske. Hvorfor skal ikke jeg bli frisk da? Det eneste jeg på sikt ønsker å bruke sykdommen min til er som motivasjon til å holde meg borte fra den,og hjelpe andre til å gjøre det samme. Jeg har en lang vei igjen. Jeg er tom for alt av krefter og guts. Men jeg har et voksende håp som jeg kjenner gir meg krefter,kontroll og guts når jeg velger å bruke det og når jeg tror på meg selv. Jeg må bare klamre meg fast i håpet... ~Frida~

Nåde

Livet har dessverre også nedturer. Gleder meg til neste opptur. Nå er det litt svart og mørkt. Men jeg vet at det blir bedre snart. Er fortsatt en sprettball,jeg spretter opp og ned,opp og ned...hele tiden. Så takk gud for oppturene. Nåde,det blir bra igjen. ~Frida~

Mamman min-gratulerer med dagen

Sterke,modige mamman min. Med det store varme hjertet ditt Du oser av kjærlighet til alle dine Bæcker oss opp i motgang og medgang Du er der ved alle nedturer og alle seirer. Du er alt en mamma skal være. Hver dag. Vi er så takknemlig for deg. Du er unik mamma. Jeg har ikke vært her i dag uten deg. Takk mamma. Gratulerer med morsdagen. ~Frida~

Tallenes makt

Tenk at et tall kan avgjøre hvor mye du er verdt. Tenk at et tall kan skape en uendelig storm. Tenk at et tall skiller selvtillit og selvhat. Tenk at tallet avgjør hvem du er. I en verden der alt som eksisterer er kampen mot tallene. I en verden der du er fanget med tallene. Tallene får deg til å tro at de avgjør hvem du er. Tallene får deg til å glemme alt du er,fordi uansett hvor lite tallet er,er det størst av alt. Du vil slippe taket,men hvor enn du går,blir du jaget av tallene. Ingenting knuser dem,ødelegger dem, får dem til å forsvinne. År etter år,du forsvinner med dem. I en verden der regler om tallene dominerer. Tallene,og du...i en storm.evig. Tallene avgjør om du er sterk eller svak. I kampen mot dem forsvinner du,helt til tallene blir din beste venn. Verdens beste og verste venn,som forfølger deg. Hver dag... Tallet bestemmer over deg,hvem du er,hva du er. De slipper deg ikke,så lenge du holder fast... Å slippe taket er som å fjerne tusen glasskår fra hjernen din. Hvorfor tror man på tallene? Fordi man tror man ikke betyr noe uten? Fordi man tror på noe annet. Fordi en gang da et fjell av følelseskaos trengte å kontrollere noe,helt til tallene kontrollerer deg. Stormen går ikke over så lenge man ikke slipper taket og svømmer imot den. Kontrollerer du tallene? Eller kontrollerer de deg? Så hva. Vil du da? Jeg vil kvele tallenes rot som tror de kan kvele meg... Og det kan jeg,hvis jeg slipper taket. Nå? I morgen? Hver dag? Det bestemmer du...ikke tallene.. ~Frida~