En måned igjen..

En måned igjen! Jeg må helt ærlig si at jeg er livredd, spent,gruer meg og har tusen spørsmål. Hvor er jeg om fire måneder? Er jeg sterk nok? Hva om jeg mislykkes? Hvordan blir dagene mine på vestre viken? Fortjener jeg dette? Vil det hjelpe meg? Hva om det ikke går? Frykten har en tendens til å skape slike katastrofetanker som igjen skaper store spørsmål som igjen gjør meg enda mer redd. Jeg får beskjed om å prøve å vekke den nysgjerrige frida og stiller andre spørsmål. Hvor langt har jeg kommet om fire måneder? Hvordan blir livet mitt etter denne kampen? Hva vil jeg fylle livet mitt med når jeg endelig gir slipp på spiseforstyrrelsen og får lært meg å håndtere alle indre sår,traumer, følelser og snudd tankemønster? Hvem vil jeg være? Dette er veien å gå.. selv om jeg er redd,spent og gruer meg...dette er veien min. De har virkelig tro på at jeg skal bli bedre. Noen dager tror jeg på det,andre ikke. Det er vanskelig å tro på at noe skal forandre seg når man er så fanget og har vært det halve livet. Jeg skal bli så sterk at jeg blir sjef i mitt liv. Veien dit blir knallhard, men det vil jo bli verdt det prøver jeg å si til meg selv. Jeg vil plassere skylden for mine indre sår der de hører hjemme. Så jeg kan sette meg selv fri. En måned igjen.. ~Frida~