Jeg må stå

Frida12år:"jeg gleder meg sånn til alt dette er over. Jeg vil være den friske frida" Frida 14år: "livet mitt er bare sykdom. Jeg er ingenting annet,selv om jeg vil være alt annet" Frida15år: "kjære Gud. Hjelp meg. Jeg klarer ikke mer. Jeg er så sliten. Jeg er så trist. Slipp meg fri." Frida16år: "La meg få tilbake meg selv. Jeg er fanget av mine mørkeste sider. Men alt er håpløst fordi jeg klarer ikke å sette meg selv fri" Frida17år: "Er det noen mening med at jeg skal lide slik. Jeg føler jeg dør mer og mer for hver dag. Jeg lurer på hva det er som gjør at jeg likevel våkner hver dag." Frida18år: "Jeg lurer på om jeg noensinne vil kjenne glede i hjertet mitt igjen. Det er ingenting som tyder på det. Hvorfor har jeg fått dette livet? Hva har jeg gjort for å fortjene det?" Frida20år: "Det finnes så mange sår i sjelen min. De vil ikke gro. Det virker som at fortiden min nå begynner å jage meg. Sårene har vært bedøve av sult, smerten og tall. Hvordan skal jeg gi slipp på det som holder fortidens smerte i sjakk?" Frida21: "Gi meg et tegn på at jeg skal fortsette å kjempe? Uansett hvor vondt,uansett hvor mørkt, uansett hvor ensomt, uansett hvor håpløst, er det noe inni meg som forteller meg at jeg ikke kan gi opp. Selv om det ikke gir noen mening,må jeg lytte til det." Frida22: "I dag kjente jeg følelsene mine. Jeg har ikke følt på 10 år. Det skremmer vettet av meg. Men likevel kjennes det ut som det skal være der. Men det gjør vondt enda. Jeg vet jeg på et eller annet vis må komme meg gjennom dette." Frida, i dag: "I dag har jeg grått hele dagen. Jeg tror jeg slapp ut tårer som jeg har holdt tilbake i et tiår. Det føltes slik. Jeg trodde jeg skulle drukne. Men likevel følte jeg meg mer lettet for hver tåre jeg slapp ut. Det virket forresten som det aldri skulle stoppe, og for første gang i hele mitt liv var det greit. I dag lærte jeg at det gjør godt å gråte." ..................... Jeg har brukt dagen må å se tilbake. Jeg prøver å finne en mening. Men jeg forstår nå at den meningen jeg leter etter ikke enda har kommet. Den venter i fremtiden et sted. Som jeg alltid har gjort må jeg tro på at det skal være en mening med alle prøvelsene. Alt jeg har blitt nøtt til å erfare alle disse årene. Jeg har alltid vært redd for følelser. I dag skjønte at det er følelsene våre som gjør at livets øyeblikk gir oss noe. Gode eller vondt. De gir oss et eller annet. Jeg står nå foran en sjanse til å lære meg hvordan jeg skal leve med følelser. Jeg har erfart at et følelsesløst liv egentlig ikke er det samme som å leve. Jeg vil lære,så jeg kan leve. Jeg kjenner at angsten biter hardt nå. Jeg tror kroppen min skjønner hva jeg snart skal gjennom. Men uansett hva det er,så har jeg bestemt meg. Det er vanskelig å bevare troen og håpet etter så mange år med motgang. Jeg vet bare at dette er noe jeg må gjennom,uansett hvor vondt det blir. Alt jeg trenger å føle nå,er hvor lei og sliten jeg er av å leve slik jeg gjør. Det er nok. Så jeg håper at jeg står. Jeg må stå. ~Frida~