Bet behandlinga+ homecoming

"Livet er vondt og jævlig,og kommer til å fortsette å være det, så da kan du like gjerne lære deg å forholde deg til det". Det er en replikk vi får høre ganske ofte her i bet. Jeg har vært her litt over to måneder nå. Jeg har kommet langt. Jeg har brukt hele livet mitt til å flykte fra følelsene mine. Nå har jeg brukt disse to månedene på å gjøre det motsatte. I tidligere behandling har personalet sprunget i hælene på meg,mens her i bet springer vi etter ansatte. Her har vi ansvar for eget liv. Det har vært utrolig vanskrlig å forholde seg til. Men nå er jeg vant til det. Men så vondt, så jævlig,så slitsomt og uutholdelig hver eneste dag er. Og vanligvis ville jeg blitt nedmedisinert for å få bort alle smertene og ubehaget. Her er det motsatt. Her trappes høye medisinlister ned til null og vi får frem alt som er av smerte og vonde følelser. Vi kan flykte hvis vi vil. Ingen stopper oss. Men vi blir hele tiden bevisstgjort på at vi har et valg. Vi kan velge å la være å flykte og bare la smerten og følelsene være der. Ikke gjøre noe med det. Akseptere at de er der. Livet kommer alltid til å være smertefullt. Vil vi fortsette å flykte er det ingen her som hindrer en i det. Ordet valg,er noe vi hører 1000 ganger på en dag. Men vi har valg. Jeg trodde ikke at jeg hadde valg da kom hit. Jeg har følt at jeg ikke har hatt valg hele livet mitt. Her lærer vi å se sannheten. Her lærer vi å si at det var jeg som tok alle de elendige skamfulle jævlige valgene jeg har tatt. Valg som har fått store konsekvenser som har såret både meg og andre. Valg som smerter mitt hjerte så enormt at jeg skammer meg voldsomt. Det gjør så vondt å tenke på at jeg tok de valgene. Ja jeg var syk. Men jeg gjorde de valgene. Men jeg kan ikke forandre fortid. Jeg kan bare velge annerledes i dag. Jeg kan påvirke dagen i dag. Det er vanskelig å ta valg. Hvertfall når det er så sterke krefter. Det å velge å gå imot sykdommen min,tvangstanker skaper en enorm angst. Det er helt sinnsykt tøffe tak å ta. Det gjør vondt i hele kroppen,hodet koker og jeg må kjenne på smerte hele dagen. Jeg har brukt hele livet mitt på å flykte. Dvs at jeg aldri har forholdt meg til følelser. Dvs at jeg har så mye fortrengte følelser inni meg at nå som jeg beveger meg inn i det,føles det som jeg går rundt som en tikkende bombe. Det er veldig komplisert. Mn jeg begynner å skjønne sammenhenger om hvorfor jeg ikke har lært å forholde meg til følelser. Hvorfor jeg har vært på evig flukt. Jeg har opplevd flere ganger i livet mitt at det straffer seg og er farlig å vise følelser,ytre behov,si fra,sette grenser,ta plass. Pluss at alle disse årene der sykdommen har tatt så Stor plass har gjort at jeg oppretthold den angsten for å ta plass og vise følelser. Det har også gjort at jeg mangler vanlig utvikling som andre på min alder har. I dag føler jeg meg ikke som en person. Har ikke noe selv-følelse. Det prøver jeg å gjøre noe med her på bet. Alle de tøffe takene vi må ta her på bet,er noe av det mest vonde og vanskeligste jeg har gjort. Jeg vil jo at det skal bli en varig endring,så da er det vondt å gi slipp på mange ting. Man blir så utmattet av å gjøre den jobben vi gjør hver dag. Jeg har aldri vært så sliten. Det føles som jeg skal stupe når som helst. Men likevel må jeg holde meg oppe. Alt gjør så vondt. Trangen etter å flykte og få ro er sterk. Men hver gang jeg flykter går jeg et skritt tilbake. Jeg må uansett gjennom dette. Jeg bestemte meg før jeg kom inn her. Uansett hvor vondt å jævlig,skal jeg gjennom. Jeg vil leve livet mitt. Jeg vil ta livet mitt tilbake. Nå er jeg på perm hjemme i lensvika. Det er godt med en liten pause. Trenger å hente litt motivasjon og styrke. Jeg prøver å være her og nå. Utrolig deilig å være sammen med familien. Hvertfall mine to sjarmtroll av tanteunger. Jeg skal prøve å kose meg så mye jeg kan. Det er godt å være hjemme. Jeg føler meg trygg. ~Frida~