Selv om ikke jeg føler meg som en person (de siste 11 årene), så ser de rundt meg som en person. En person som har det forferdelig vondt både i kropp og sinn,men som likevel sørger for at alle andre rundt seg har det bra. En person det bor så mange talenter,så mange egenskaper,så mange ressurser,som de savner. De savner den 11 år gamle sprudlende,omsorgsfulle,talentfulle,snille,vakre jenta si.de vil gjøre alt som står i deres makt for å hjelpe henne,og den 23 år gamle henne.de savner henne også.de vil hjelpe henne men det er ikke noe de kan gjøre,de kan bare bække henne opp,støtter henne og prøve å bevisstgjøre kjærligheten de har for henne (familien).og si at de ønsker å ha henne med videre.Jeg gråt i to hele dager. Jeg tror jeg gråt fordi jeg hadde satt fri defølelsene som heter sorg.tap.lengsel etter håp.lenser etter å få sagt hade til alle sammen. Grunnen til at jeg nå vil dø er fordi jeg har liten tro på meg selv. Jeg tenker at jeg har så sterke smerter i magen på grunn at jeg må trappe ned disse medisinene som jeg har brukt lenge, siden disse psykose- organiserte selvskadingen startet, har jeg stått på opiater. Det er sterke smerter det er snakk om. Smerter der du må ligge i en seng,med to store puter under knærne og et lett pledd,helt urørlig mange timer om dagen. Rører jeg på meg vil de i nabohuset høre skriket mitt.da er det vanskelig å velge å ikke ta smertestillende.hvordan blir det når alle medisinene er borte. Hvilken kropp må jeg leve med? Så er det at den jobben vi gjør her hver dag på bet som setter i gang så enormt sterke følelser. Man blir omringet av smerte på alle plan. Nå står selvmordsdøra på vidt gap,og min ene fot står på dørstokken.hvilken vei ser jeg? Akkurat nå ser jeg begge veier. Mn selv om jeg står med en fot i graven,så føler jeg at jeg må velge å forholde meg detaljert til både nåtid og fremtid. Det er en utfordring. Men jeg gjør det for meg selv med tanke på at jeg kanskje velger å leve. At jeg da ikke har sagt ja til masse rart jeg egentlig ikke vil si ja til.som jeg har gjort hele livet mitt. Fordi jeg ikke klarer å si nei. Nå har jeg vertfall beskyttet meg fra akkurat det ,sånn at ikke livet mitt blir uutholdelig å leve. Jeg lever for andre. Har aldri gjort. Jeg føler jeg gjør det nå og. For ei uke siden hadde jeg i to måneder levd for meg selv. Men nå er det eneste som holder meg i live ansiktet til lille alfred som er så skjønn. Fine vakre talentfulle aurora som jeg elsker over alt på jord..min sterke mamma som jeg også elsker inderlig høyt.hva skulle jeg gjort uten henne.hva gjør hun uten meg? Det smerter i mitt hjerte bare ved å tenke tanken. Min fantastiske pappa som jeg også elsker veldig veldig høyt.pappa ser muligheter ved alt. Det hadde nok for han,ved min bortgang blitt uutholdelig tøft. Men pappa har mange andre han elsker heldigvis og kommer til å leve på det etterhvert. Mamma også det samme etterhvert. Min kjære søster. Som nå har blitt en venninne også. Du har hatt det tøft disse årene også. Du har måttet klart deg mye selv siden mamma har vært mye med meg på sykehus. Jeg(sykdommen min) tok mamma vekk fra deg på dager når du trengte henne mest. Jeg håper du tilgir meg. Selv om ikke jeg klarer å tilgi meg selv for det. Alle vennene mine. Jeg håper de husker den livsglade jenta jeg en gang var,som nå er et vrak-ødelagt-knust i tusen biter-ensom-full av uutholdelig smerte både fysisk og fysisk. Mn som glimter til av og til og savner vennegjengen sin og lengter etter en hæla'i taket fest hele natta der vi føler oss mer levende enn noensinne. Jeg savner dere.Valget er mitt. Det vet jeg. Det gjør det ikke enklere. Her på bet får jeg fortalt "valget er ditt. Vi kan ikke tvinge deg til å leve." Det er mitt valg. Nå trenger jeg noe fra dere? Hvorfor skal jeg fortsette? Hvis dere får problemer med kommentarer.skriv heller ved linken på facebook eller som being på facebook
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
lørdag 2. juli 2016
En fot i livet, en fot i døden-hvilken vei?
Jeg sliter med å finne ord som kan beskrive hva jeg føler og hvordan jeg føler meg.jeg tror ikke det finnes et ord på hva en bet pasient føler de verste fasene.
Jeg har aldri vært så langt nede i tankene og følelsene mine som nå.
Jeg er livredd,fordi jeg har aldri beveget meg innpå et sånt terreng der jeg tenker og føler at det eneste riktige er å dø, og alt jeg gjør er å planlegge min egen død,skrive avskjedsbrev,lage en avskjedsvideo til alle jeg er glad i og to ekstra til mine elskede to tantebarn til de blir eldre. Videoen skal være det siste de husker av meg.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Kjære gode deg.
SvarSlettJeg kan ikke sammenlikne mitt liv og min reise med din...du sliter så det er vondt å lese..men jeg tror og vet at en kan få et liv verd å leve når beinhard jobbing psykisk begynner å gi resultater..jeg holder på å få livet "tilbake" selv,en lang prosess,hardt..men etterhvert skjer det noe..I kroppen,hodet,tankene og følelsene. Det kommer en slags velvære følelse og mer ro.med meg er det som om noen har skrudd på en knapp sånn at fargene blir klare og vakre og jeg plutselig kan føle glede og håp igjen. Har også tantebarn som jeg elsker veldig høyt.da den yngste ble født var jeg I en tåke av angst og uro og psykose m.m.jeg var Tvangsmedisinert og overmedisinert.det var en lidelse.alt mistet mening og jeg følte meg I eksil fra livet I en verden I mørke og smerte.igjen,det er ikke samme liv og samme sykdom vi har..Men jeg vil bare formidle at det alltid er håp,ting vil forandre seg,og når en er aller aller lengst nede så er det så grusomt at en ikke klarer å tro at det er noen mening I å leve..men det ER det!!!!Tenk på at du har en fremtid om du velger livet,en fremtid som på sikt kan bli bedre enn du har hatt det siden du ble syk for mange år siden. Du kan få se tantebarna dine vokse opp fx...det gir så mye glede at det ikke kan beskrives,jeg skjønner jo at de har en heltcspesiell plass I hjertet ditt. Alle som er glad I deg vil savne deg resten av sitt liv og det vil aldri komme noen som kan ta din plass I hjertene deres om du velger å dø. Aldri. Det er en farlig grense du nærmer deg..Jeg blir redd for å si noe feil som kan bidra til at du ikke velger livet..! Jeg synes det høres ganske kynisk ut å bare si at dette er ditt valg,-liv eller død.Unnskyld meg at jeg sier det..Jeg er ingen fagperson..men det gjør ofte godt med litt omsorg..at en ikke skal få lov å ta livet sitt når en er så langt nede som du,fordi det nettopp er sykdommen som ødelegger håp og tro og skygger for alt det gode en kan få oppleve når en begynner å bli bedre og har fått bearbeidet ting og ikke minst at kroppen har fått vent seg til mindre medisin eller kommet seg etter at sterk medisin er seponert. Det er beinhardt å trappe ned! Å ta valg om liv og død I en sånn forferdelig vond tilstand blir ikke på noe vis forsvarlig synes jeg..For det er her og nå som er grusomt..men fremtiden vil kunne by på fantastisk gode opplevelser og følelser og du vil kunne få et rikt liv!!!! Ikke mist motet nå!!! Det gjelder å leve..for livet kan by på fantastiske vendepunkt. Men det kan ta tid å bli bra..Men det er håp!!!om du tror på en Gud så kan du sende en bønn..jeg tror,så jeg vil be en bønn for deg. Lykke til kjære du.