søndag 14. august 2016

Sjakk matt

jeg er stolt over å ha overlevd,levd,mestret og stått i alt denne uka. Den verste/beste uka mi her Det er vanskelig å beskrive hvor tøff den jobben vi bet-pasienter gjør hver dag. Denne uka har jeg skjønt at dette er en brutal kamp mellom liv og død. Det å bryte mønster og stå imot disse sterke kreftene er utrolig krevende. Når man står i så mye ubehag at man tenker at det ikke kan bli verre,så blir det det. Og det er ikke bare å stå i alt. Men vi går inn i smerten og kjenner den på cellenivå i hele kroppen. Det føles umulig. Som jeg har sagt før føles det litt som å befinne seg i et stormfullt hav der man ikke lenger gjør det naturlige som å prøve å kjempe for å holde hodet over vann. Vi skal gi slipp på alt som får deg til å prøve å holde deg over vann og la deg selv dukke under og derretter stå i det fysiske ubehaget med å drukne,så gjør vi det umulige. vi puster under vann. Vi trekker stormen og vannet inn i kroppen,og selv om hele kroppen kjemper imot for å overleve,så skal vi la vær,og fortsette å puste under vann. De store forandringene fra å være konstant beskytte og der alt ansvar,alle valg ligger i andres hender,totalt lindret fra ubehag med en duge medisiner, så kommer vi til en helt ny verden der vi plutselig skal ta ansvar for alt selv,være en velgende person,bryte mønster-så mange mønster,og møte storm etter storm og ikke flykte eller beskytte seg. Bare det å trappe ned på lange medisinlister som har dempet et helt liv med følelser fra forferdelige ting vi har blitt utsatt for. Om det er medisiner eller unnvikelser som lindrer,så skal alt bort. kan du tenke deg hvordan det er å føle et helt liv med fortrengte følelser,føle alt fra forferdelige traumer, på en gang? Hvor mye kan et menneske tåle? Spør jeg meg selv om hver dag. Men det jeg har skjønt nå og jobber med hver dag,er at selv om jeg er den som må bære det, så trenger jeg ikke å være alene med dette. Jeg er ikke alene. Denne uken har jeg brutt mønster etter mønster,dag og natt. Men det er ikke bare å bryte et mønster på en dag. Jeg må velge det hver gang. Jeg må holde det i live med å velge det hver dag. Jeg kjenner at jeg har kommet meg ut av rundkjøringen og tatt skrittene og GJORT det nødvendige,på tross av, men det er vanskelig å gi slipp. Jeg kjenner enda at det er noe som holder meg igjen. For hvis jeg velger å gi slipp på de siste unnvikelsene mine,som da er det eneste jeg kan holde meg fast i,som et anker i denne stormen,hvis jeg gir slipp og går inn i en ukjent utrygg verden naken og sårbar, så vil stormen også slippe seg løs. Og jeg skal holde meg i live og puste og jobbe med mitt mens jeg eksisterer i en orkantornadotsunamier. ..etc. Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå og sette seg inn i dette. Jeg skjønner at bet høres brutalt ut. Og det er det. Men det er også en nødvendig kamp mellom liv og død, min kamp mellom liv og død,fortid og fremtid,selvforakt og selvtilgivelse,svak og sterk, meg og destruktiviteten min,smerten min og lindringen. Valg... Men grunnen til at jeg på tross av alt dette,fortsatt klarer å eksistere,er at jeg kjenner at jeg ikke bare eksisterer,jeg er levende og jeg blir mer hel for hver dag.jeg kjenner at det funker og at det er verdt hvert sekund av stormen. Gir meg en klapp på skuldra for denne uka, idet jeg snart går inn i en ny uke. Ønsker alle og enhver også en fin uke😎🤘

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist