Pårørende - de fortjener å bli sett og hørt og respektert for smerten sin på lik linje som den syke

Noen tenker kanskje at pårørende til de som har syke barn må ha det vondt og reddde. Mn de bør da likevel klare å jobbe.vi har alle våre utfordringer lissom. Andre forstår hvordan omfanget av frykt og angst og lengsel etter barnets tilfriskning kan være fordi de har opplevd vonde ting selv. Uvitende folk, eller folk som ikke har nok kunnskap og erfaring innen emne tenker at kanskje pårørende er late som ikke gidder å jobbe.alle har noen utfordringer,Mn legger seg ikke ned å blir der nede foralltid. Men ingen har nok forutsetning til å skjønne hvordan det er å være pårørende til et sykt barn før man har opplevd det selv,eller lignende.ikke en gang en psykologspesialist vet hvordan det føles på kroppen, de kan skjønne omfanget av hvordan det kan føles, mn med mindre de ikke har opplevd det selv, kan selv ikke de forstå helt. Noen ønsker kanskje å forstå, og vil hjelpe, og støtter pårørende, selv om de ikke kan ta bort smerten, så er de der å støtter likevel. Det er kanskje vanskelig for folk å vite hva man skal si eller hvordan man skal forholde seg til pårørende eller syke, er det ikke litt sånn. Noen tenker kanskje at jeg overdriver når jeg skriver om dette. Men helt ærlig, er ikke pårørende litt glemt eller at det alltid er fokus på å ta vare på den syke. Friske folk kan ta vare på seg selv uansett, eller? Det er lett å tenke det. I noen sykdomstyper er det organisasjoner og støttegrupper for pårørende. Det er ikke enkelt å være pårørende i lange sykdomsperider. Man tenker kanskje selv at barnet er viktigst, så glemmer man å forhokde seg til egne følelser og egne behov. Det blir ikke plass til det, man må være sterk for barnet sitt. Mn hva skjer når man fortrenger så mange vonde følelser over tid? Man går på veggen til slutt, og man føler seg ensom i smerten. At barnet er sykt i en uke,to måneder eller over flere år, Følelsene vokser for hver dag barnet er sykt. jeg sa nettopp hade til mamma. I bilen fortalte hun meg med hele sitt hjerte gråtende hvordan det var for henne hver dag. Å våkne opp hver dag uten å vite om jeg var i live. Mamma beskrev hvor redd og trist og sint hun er og hva det gjør med henne at jeg er så syk og at vi har erfart at hva som helst kan skje med meg,når som helst,og fortvilende kan ikke hun hjelpe,fordi jeg må hjelpe seg selv. Det som har skjedd med meg,har skjedd med hele familien min. En mors kjærlighet for barnet gjør at man gjør hva som helst og kjemper for barnet. Min mor har kjempet for meg og med mEg mot alt vi har måttet møte av mennesker,konflikter og sykdom i 12 heftige slitsomme krevende år. Kroppen er i alarmberedskap hele tiden. Følelsene tar så mye plass at det blir vanskeligere å forholde seg til "livet" Pasienten er alltid i sentrum og har med seg en viktig historie,Mn hva med pårørende og deres historie? Hvem tar vare på dem? Så tenk deg om før du dømmer pårørende. Tenk deg om neste gang du går forbi,istedenfor å si "hei, jeg tenker på dere og håper det går bra. Skjønner at ting er slitsomt og vondt", eller bare "hei". Vi mennesker kjemper for å forstå alt,Mn vi kan ikke forstå alt,men det betyr ikke at man ikke kan være et medmenneske og støtte hverandre. Noen ganger er den beste trøsten å bli sett og det å vite at man ikke er alene. Vi mennesker har også vanskelig for å si ting som de er. Det er en sperre,og det er ubehagelig å ggjøre det. Vi har alle våre utfordringer i livet. Noen flere og mer uutfordrende,Mn alle er like viktige,og alle fortjener å bli sett og hørt,og ikke dømt. Selv om vi ikke forstår,kan vi være et medmenneske. ~Frida~