Jeg har betalt mange priser i livet mitt. Og en av de tingene som kom ut av behandlingen i bet er at jeg er bevisst på alt nå. Det har sine fordeler å være bevisst. Det gjør at jeg fungerer bedre i dag. Men mesteparten av tiden er det vondt å være bevisst. Jeg er bevisst på alle sammenhenger i livet mitt, fortid og hvorfor ting er som de er, alt her og nå, jeg er bevisst på hva jeg velger og hva jeg velger bort. Jeg er bevisst på hva som står foran meg og at jeg har veldig mange tøffe valg foran meg.
Noen ganger kunne jeg ønske at jeg ikke hadde vært gjennom bet. Nettopp fordi at selv om ting var helt forferdelig før, så var jeg stort sett følelsesløs og nummen, og jeg hadde flere tryggheten i livet mitt.
Nå kjenner jeg alt. Og selv om jeg har en grunnmur og er sterkere ved at jeg håndterer ting annerledes, så er utfordringene mine på en måte tyngre, nettopp fordi at jeg er bevisst og føler alt.
Og nå som alt i livet mitt er nytt og fremmed, føler jeg at jeg ikke har en eneste ting i livet mitt som er trygt. Det er vondt å være redd og utrygg.
Jeg sliter veldig med fortiden min. Jeg føler at den jager meg både når jeg er våken og når jeg sover. Og jeg er redd. Jeg er redd og skjør.
Men samtidig kjenner jeg at jeg ikke går i stykker. Jeg tåler det. Men det er vondt og krevende... og ensomt.
Jeg tenker at det er naturlig at ting er som de er nå. Jeg trenger tid på meg, og jeg har tid.
Det er mye å føle på. Et helt liv med fortrengte følelser, og jeg føler de kommer i tsunamidominoebrikker. Jeg tillater meg å sitte stille i båten å la det komme. Noen ganger er det det som er jobyen. Å sitte stille.
Men det er forferdelig vondt og utrygt å sitte stille i en storm på ukjent farvann, alene....uten anker.
Og akkurat nå er det ganske tåkete for meg. Jeg klarer ikke å kjenne at jeg har noen mål, men jeg er villig til å sitte her, stille, likevel.
~Frida~
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
gode ord dør sist