when the sun goes down

«Jeg befinner meg ute på et ukjent hav.

 Skjellvende av frykt idet lyset fra sola forsvinner ned i det evige store havet,

for da kommer monsterne fra fortiden frem.

Alle cellene i min stakkars kropp slår alarm, og kroppen min rister av frykt.

Hysterisk blir jeg idet kroppen min blir helt stiv.

 Der å da er monstrene helt ekte for meg. Jeg kommer meg ikke unna, for kroppen min er helt stiv.

 Og kroppen er så utmattet av å ha levd i dette marerittet så alt for lenge.

 Men uansett om jeg prøver å svømme, så er de overalt.

 Jeg er desperat etter å flykte, men jeg kommer ingen vei.

 Jeg er livredd fordi jeg har ingen anker, og jeg ser ikke annet enn et grøssende tåkefullt hav fullt av monstrene jeg frykter mest av alt.

Redd, fortvilt og lengtende etter å våkne, men jeg innser stadig utover natten at jeg kan ikke våkne, for dette er virkeligheten.

Det er ikke et mareritt. Jeg prøver å lukke øynene, men da er røsten deres alt jeg hører.

 Natten går, mens krefter tappes, det jeg ser rundt meg er grusomt. Jeg er gråtkvalt.

 Aner ikke hvordan jeg skal holde ut til sola sakte reiser seg på himmelen igjen.

 Jeg trøster meg med at sola står alltid opp fyller meg med lettelse, håp og kreftene jeg trenger å samle.

 Langt ut i natten har monstrene tatt så mye av meg at sinnet mitt redder meg, og gir meg en pause.

 Jeg glir bort fra nattens horror, og til mitt trygge sted, liggende i en båten min, i en varm og solskinnende dag. Mitt trygge sted.

 Der er det ingen monster. Der er jeg trygg. I båten min ligger jeg, og hører måkeskrik, og vannet som slår imot båten min, ellers er det stille. Og jeg kan puste igjen.

Der ligger jeg til noen fra hjemmetjenesten kommer og stryker meg på ryggen og stille forteller meg at jeg kan velge å komme tilbake til virkeligheten.

 De forteller meg at det er trygt. Og at sola har stått opp.

Etter en stund hører jeg stemmen hennes, og føler armen hennes stryker over ryggen min. da velger jeg å dra til virkeligheten. Endelig er denne natta over også. Endelig…»

Slik oppleves det når solen går ned. Derfor er det så godt å se at det blir lysere og lysere for hver dag. Det er så deilig å vite at denne mørke og krevende vinteren snart er over, at våren er rett rundt hjørnet. 

At snart ser vi masse gule vakre hestehov i veikantene, og like etter spretter hvitveisen opp og blomstrer som gjør at mange blomstrer idet de gir slipp på vinteren/fortiden, og fokuserer på hvilken vakker tid vi har foran oss.

Da er det godt å leve. Når man kan leve i lyset. Da er det lettere å være modig når monstrene kommer frem. De er ikke så skumle i lyset. Da er de ikke så virkelige. Da er virkeligheten så fin at man tåler mer. Heldigvis.

~Frida~