murene må rives

Jeg må sette ned foten. bulimien tar overhånd noen ganger. Det føles som jeg ikke eier selvkontroll. Fråtser i meg mat og bruker tusenvis av kroner på å spise mat, for å så kaste opp. Jeg er ikke engang sulten. Jeg bruker timesvis på å døyve smerten. HVA I HELVETE ER EGENTLIG SMERTEN? jeg har brukt så mye tid, energi og år på å døyve smerten med bulimi, anoreksi, kontroll, selvskading og flukt. Jeg har flyktet fra den i årevis. jeg husker ikke engang hvordan det er å føle godt, eller føle noe i det hele tatt. Jeg klarer noen ganger ikke å tro på at jeg kan finne godhet å slippe den inn gjennom de tusen av murene jeg har bygd opp gjennom årene. murer som har blitt symptomer. psykdommer. spiseforstyrrelse, angst, posttraumatisk stresslidelse, angst, selvskading, ocd osv. kroppen og hjernen går i forsvar. psykogene anfall, epilepsi, dissosiasjoner, angst, abstinenser og et evig jag etter en måte å døyve smerten på. Det har lenge vært bulimi nå. Jeg har døyvet smerten ved å søke smerte av å tiltrekke vonde følelser med kalorier, for å så kaste dem opp etterpå. Jeg sitter igjen med skam, vonde følelser og skittenhetsfølelse. akkurat som det uskyldige barnet og offeret jeg var og er etter utilgivelige handlinger fra andre. Det er så mange sår i sjelen min. Jeg straffer meg selv. smerte tar smerte. Det gjør for vondt. sårene verker, og jeg klarer ikke å makte annet enn å døyve smerten med strategier jeg kjenner til og som er trygge. Jeg tørr ikke å lete bak murene og prøve å rive dem ned. Det gjør for vondt. Jeg er så redd. Jeg trenger styrke. Mitt eget hat mot bulimens herjinger og alt annet spiseforstyrrelsen og de andre psykdommene har gjort er våpenet mitt. snart skal den lille uskyldige jenta bli fri.

Snart er det klart for krig. murene må rives
~Frida~

svar på spørsmålsrunde

Svar på spørsmålsrunde

-Hva veier du nå? Er vekta di stabil eller går den nedover? Hva spiser du i løpet av en dag? Tror du at det holder med den oppfølginga du har.nå? Angrer du på at du takka nei til behandling?

- jeg vil ikke svare på hva jeg veier, men jeg kan si at jeg veier det samme som ved utskrivelse, så ja, vekten er stabil. Hva jeg spiser iløpet av en dag er veldig forskjellig. Sliter veldig med bulimi, men prøver å få i meg litt utenom også. Jeg får vertfall i meg nok til å holde vekten. Jeg angrer ikke på at jeg skrev meg ut. Denne sommeren har gitt meg den erfaringen jeg trenger til å bli motivert for endring, altså videre behandling. Jeg har fått erfart hvordan det er å leve med spiseforstyrrelsen alene og ha ansvar alene, og jeg kan si med store bokstaver at jeg er veldig motivert for endring og behandling nå. Jeg ønsker ikke at livet mitt skal være som det er nå.

-Hvordan ser dagene dine ut nå som du er hjemme? Når du målene dine bedre enn i behandling? Hvordan reagerer de rundt deg på at du ikke er innlagt? Blir du "overvåket" mtp måltider? Er bulimien et problem nå?

-vel, jeg har ikke så mye innhold i dagene mine. Jeg er veldig sliten etter åtte år med behanding, så jeg sover veldig mye, ellers prøver jeg å være litt med familie og venner. Så har jeg jo en del problemer med bulimi som tar mye av tiden.

-Jeg har lært mye mens jeg har vært hjemme. Jeg har heller ikke skadet meg selv på noen måte, så det er jo et bra mål jeg har klart.

-i starten var alle litt sjokkerte og selvfølgelig livredde når de fikk vite at jeg skulle flytte for meg selv og ha ansvar for meg selv. Men som jeg ser, ser også de rundt meg at det kanskje er dette jeg nettopp trenger for å ta videre behandling.

- jeg blir på ingen måte overvåket iforhold til mat. Jeg har alt ansvar selv for det.

- ja, bulimi er noe av det jeg sliter med i størst grad nå.

-

How has your weighed changed since you've gone home? Is it going up or down? What do you enjoy in life? Do you think you'll go back to the hospital any time soon? What is your biggest wish in general? Can you show us some recent pictures of yourself? You haven't posted any pictures in a while.. :( How does your eating disorder affect your everyday life? If you could tell your 10-year-old-self something, what would you tell her? Sending you some love from Germany. 

-       vet du oversetter til norsk, så jeg svarer på norsk også. Vekten har gått litt opp og ned, men veier ca det samme som da jeg ble utskrevet.

-       Det som holder meg i live er kjæresten min, familien min, venner og planer for fremtiden.

-       Jeg har allerede begynt innsøking til videre behandling.

-       Mitt største ønske er å bli frisk og leve slik jeg drømmer om.

-       Cameraet mitt er dessverre ødelagt, det er derfor jeg ikke har lagt ut noen bilder i det siste.

-       Spiseforstyrrelsen ødelegger livet mitt, og det er det som gir meg motivasjon til å ta videre behandling nå.

-       Skjønte ikke helt det siste spørsmålet.

Når du ikke har noe som helst matlys, hva spiser du da? 

-       Vel, som både anorektiker og bulimiker har jeg vel egentlig alltid matlyst. Og er jeg anorektisk handler det mer om å unngå å spise, så spørsmålet er litt vanskelig å svare på.

-Hvilket forhold har du til bloggen din nå? Er du like interessert og engasjert, eller føler du litt avstand til den? Kan du fremdeles identifisere deg med den?

- bloggen har for meg vært dagbok, terapi, oppdateringer til folk osv. Den betyr mye for meg. Jeg har tidligere hatt mye å gi og skrive, men i det siste har jeg tatt litt avstand fra bloggen for å hvile, ikke ha så mye fokus på den ”syke frida” osv. Men når jeg skal inn i behandling igjen, kommer jeg nok til å bruke bloggen mer.

-Har du energi og overskudd til å nyte sommeren?

- jeg prøver så godt jeg kan, men noen ganger må jeg rett og slett tvinge meg selv UT og gjøre friske ting. Men som sagt, det er ikke alltid lett.

-Hva tror du skal til for å finne motivasjon for å starte med behandling? Er vekten stabil,går du opp eller ned? Har du noen andre å prate med enn fastlegen,en gang pr.uke? Har du noen form for oppfølging under måltider? Hva får du til å spise/drikke i løpet av en dag? Kommer du til å oppdatere bloggen oftere?(ønsker bare å høre hvordan du har det) Kan du legge ut noen bilder av leiligheten din? Hva er det største problemet pr.i dag? Hva er det mest positive? 

- jeg tror jeg gjør akkurat det rette for å finne motivasjonen jeg trenger for videre behandling. Det å kjenne mine begrensninger til livet pga spiseforstyrrelsen gjør veldig mye med meg.

- som jeg skrev tidligere er vekten stabil

- jeg har folk jeg kan prate med hvis behov.

- jeg har ansvar for mat å slikt selv.

- som sagt er det forskjellig hva jeg får i meg hver dag. Noen dager er jeg veldig bulimisk, mens andre spiser jeg litt og ofte.

- bloggen er som sagt terapi for meg. En slags ventil. Nå bruker jeg en del andre ventiler som ikke er friske, men når jeg skal i behandling kommer jeg nok til å blogge mer.

- det største problemet er nok bulimien.

- Det mest positive er erfaringen og den modningsprossessen jeg går gjennom nå, som får meg til å ville ha en endring i livet mitt.

-Hva i fortiden din er det som har skapt størst problemer for deg? Har du spesifikke minner om evnt. traumer?

- jeg opplevde mye uheldige ting som et barn aldri skulle blitt utsatt for. Jeg har nok skrevet en del om det tidligere. Men jeg har en del traumer som preger meg veldig den dag i dag.

--Hvor høy er du? -Dersom du skulle si en ting som er livsviktig for deg idag, hva ville det vert?

Jeg er 167 cm.

- familie, kjæreste, venner og drømmer.

- Har du kontakt med venner? Hva hjelper på en tøff dag? Har du noen hobbyer utenom sangen? Synger du noe nå? Har du prøvd andre former for terapi? Eks hypnose etc... Tror du du skal tilbake til levanger noen gang? Hva er best av levanger og østmarkA?

- ja, jeg har fantastiske venner!

- en tøff dag hjelper det å snakke med min kjære om at livet skal bli bedre.

- hmm… hobbyer? Vel, jeg er egentlig ganske kreativ av meg da. Liker å male og slikt.

- jeg har vel prøvd det meste.

- i mitt tilfelle er nok østmarka best, fordi der behandler de annen problematikk jeg sliter meg også. Bla angst og ocd.

-Siden alle spør om sykdomsrelaterte ting tenkte jeg å sende deg noen spørsmål som er relatert til noe helt annet -Hva er favorittfargen din? -Hvordan type musikk liker du? -Ser du mye filmer / serier, og hva er favorittene dine?

-Grønn og orange

- jeg liker alt mulig…vamp, marion raven, RHCP, eva cassidy.. hoj, veldig mye forskjellig.

- favorittene er alle krimseriene(CSI osv) og Greys ofc, house, privat practice

Hvordan går det med forholdet ditt med Lars oppi alt dette? Hva gjør dere for å bevare kjærligheten?

- det er selvsagt tøft for han. Men han er sterk som fjell og nekter å gi opp. Vi drømmer oss bort i hvor fantastisk vi skal få det når jeg blir frisk.

-Kommer ikke på noen mange spørsmål, men hvorfor heter bloggen din leaamalie.blogspot.no?

- jeg var først anonym blogger og brukte navnet lea. Jeg har bare ikke fått endret enda.

Takk for alle spørsmål! Håper dere ble fornøydeJ

~Frida~

still alive

hei og hopp alle sammen!
må komme med en liten oppdatering før jeg svarer på spørsmålsrunden tenkte jeg. tusen takk for alle spørsmål. tenkte det var lurt å ha en spørsmålsrunde, nå som jeg er så dårlig til å skrive for tida, og at det er mye som skjer i tillegg.

ja, det er sommerferie. wuhu, er ikke mye sommerferie-varme akkurat. Det irriterer meg litt. her prøver jeg alt jeg kan å virkelig få sommerferiefølelsen helt inn i ryggmargen, men været er ikke akkurat til hjelp. Det er jo rene vinteren. vel, jeg får være glad det ikke snør vertfall. tja, jeg kan vel bare slutte å snakke om været, og begynne å snakke litt om hvordan det egentlig går.
mange lurer sikkert på om jeg lever enda. Det gjør jeg. Jeg tror det er veldig bra at jeg er hjemme nå.
Det jeg ønsket skulle skje, skjer. Jeg får mer og mer motivasjon til å ta videre behandling, fordi jeg rett og slett for hver time som går blir mer og mer sint, forbannet og lei av at sykdommen skal ta så stor plass. livet mitt er veldig begrenset.

inni meg er en stor smerte. Det er store sår som over mange år har blitt til forskjellige symptomer. smerten fra sårene har vært så vond. det er angst og uro. et intens behov for å unngå å kjenne på den fyller hele meg som en voldsom abstinens. flukten fra følelsene. flukten fra smerten og angsten.
selvskading, sult, overspising og oppkast, kontroll etc. overlevelsesmekanismer.
Å leve slik er ikke å leve.

hvis man tenker at alle de indre sårene er store troll. troll blir til stein når de kommer ut i sollyset. de blir ikke farlige lenger. Men prossessen med å bli klar for kamp mot trollene krever en enorm viljestyrke og motivasjon. Jeg modnes for hver dag som går. sårene gnager. Og jeg er endelig på vei til et veiskille som jeg i årevis har ventet på. At jeg skal gå klar til kamp for min egen del, fordi jeg føler jeg fortjener et bedre liv enn jeg har nå og har hatt. jeg skal ikke overleve dagene, jeg skal leve livet. et nytt liv.

så sånn praktisk talt kan jeg si at jeg lever. jeg holder meg stabil.
- vekten min er stabil og den samme som da jeg ble utskrevet.
- jeg har ikke skadet meg selv på noen måte
- jeg prøver å få mest mulig ut av dagene mine
- jeg lever.
~Frida~

spørsmålsrunde

kjører igang en spørsmålsrunde nå, siden så jeg har fått så mange spørsmål om det.
spør ivei, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan.

fortsatt god sommer!
~Frida~

dont give up life

the world is not a place to hide.
we get born, and then we die.
some stand still. some climb hills.
some break walls, and then they fly.
dark and cold, release the fear.
I always told you, it will be wourth it,dear.
so dont give up this world.
because the world is me,
and I know you love me.
A little girl cries, and you know why?
the problem is gone.
she is free.

dette fikk jeg akkurat av min kjære. Det sier så mye. Det forteller at vi har valg. vi har alle valg om hvordan vi vil leve livene våre. Det sier noe om at vi kan velge hva vi vil fylle dagene våre med. Det sier noe om at vi kan velge hvem vi vil være. Det sier at man kan bruke sin indre kraft til å få til det man kjemper for, og vil. alt er mulig, uansett.

Jeg har en drøm. Jeg har en drøm om hvordan livet mitt skal bli. Jeg og min kjære har egentlig overlevd på den drømmen. Men for meg har det bare vært en drøm. Poenget er at jeg også er en del av alle. Jeg kan faktisk oppfylle drømmen min. Men da må jeg kjempe for den, og det gjør jeg.
Jeg er riktignok ikke i behandling. Etter åtte år innelagt i den syke verdenen, har det ikke fått meg friskere. Jeg har lært utrolig mye, men jeg er ikke frisk. Det å selv ha ansvar for min egen helse, min egen hverdag, mitt eget liv, har lært meg noe også. Jeg lærer hver dag. Men mest av alt ser jeg at jeg ikke har det livet jeg ønsker å ha. Men likevel er det den motivasjonen jeg trenger til å fylle meg med indre kraft til å nettopp få det livet jeg vil ha. Til å fortsette kampen. Men jeg er sliten, jeg trenger å hvile. Men jeg holder meg i live. Det er ikke målet. Jeg taper ikke dagene mine. Jeg kjemper fortsatt her hjemme. Tankens kraft. På egenhånd i handlinger.

Jeg tok ansvaret, jeg har ansvaret og jeg klarer det. Men jeg vil ikke være i live. Jeg vil leve.
Det jeg ville skulle skje med meg, skjer. Jeg fylles sakte opp med kraft til å fortsette.

det min kjære skrev til meg, skal skje. Jeg skal gråte. gledestårer. Og jeg skal vite at det er fordi at jeg har beseiret kampen. at jeg er fri.
~Frida~

update

hei alle sammen, og god sommer :)

beklager at det er så lenge siden jeg har skrevet, men har ikke hatt internet før nå.

Mye har skjedd siden forrige oppdatering. Ting ble ikke helt som planlagt. Jeg fikk nemlig ikke tilbake plassen min på spesialpost 4 etter tenkeuken. for å få det måtte jeg ha vært på akuttpost 4 i tre uker, altså fase 1 for å bevise min motivasjon for å bli frisk. Jeg prøvde i en dag på akuttposten, men det var for vondt med alle minnene jeg har derfra. dørene var stengte, mindre frihet igjen osv. Selv om personalet der gjorde masse for at jeg skulle ha det bra, klarte jeg ikke å få meg selv til å ha det greit.
Det er ingen andre enn meg selv å skylde på for at jeg ikke klarer å fortsette videre behandling akkurat nå. Jeg er lei og sliten av å ha det vondt. Og motivasjon nok til å klare det har jeg heller ikke. Jeg tror jeg kan ha godt av å få kjenne litt på hvordan det er å klare seg selv nå. Og hittil har det gått veldig bra.
Jeg har fått innredet min egen leilighet(kommunal bolig) helt som jeg vil ha den, sentrumsnært og ikke så langt fra huset til mamma. Jeg har det koselig og Frida-aktig rundt meg, og trives kjempe godt.

Alt er jo ikke bra fordi. Hver dag er en arbeidsdag enda. Det er hard jobbing for å holde meg stabil og så frisk som mulig. Jeg har funnet ut at nøkkelen er å spise lite og regelmessig, og følge noen strenge regler jeg har laget til meg selv. I tillegg er jeg til legen 1 gang pr uke for en samtale, veiing og blodprøver. Det er noe helt annet nå når jeg samarbeider. Det er godt å kunne være ærlig om hva jeg trenger.

Jeg er fortsatt veldig lav i vekt og trenger mye hvile, også for at jeg er sliten etter alt som har skjedd de siste to årene. Det er godt å endelig kunne slappe av. Jeg har mange planer for sommeren som jeg gleder meg til. Blir ting vanskelig, er det bare å gå bort til huset til mamma. Det hjelper alltid å komme seg ut å få litt friskt innputt. Jeg skjønner at ikke alle har troen på at dette skal gå bra, men jeg ser på dette som en del av det å bli frisk, eller en timeout fra alt. Jeg trenger å være litt Frida igjen, og det får jeg tid og mulighet til å være hjemme. Jeg er veldig streng mot meg selv når det gjelder å la spiseforstyrrelsen spise av dagene mine. Jeg går litt i autopilot når den melder seg, og kommer meg ut.

planen er å ta videre behandling. Men da vil jeg være mer motivert og klar. Man blir kanskje aldri helt klar, men man kan bli mer motivert og klar enn jeg er nå, for det har jeg vært før. Jeg vil bli frisk, men er rett og slett ikke klar til å gi slipp på spiseforstyrrelsen enda. Jeg har prøvd å være i behandling lenge nå, og jeg har blitt mye friskere på mange områder, men det er områder jeg sliter med å bringe ut og fram til å behandle enda. Det gjør for vondt rett og slett. Det er mye bedre å la symptomene styre den indre smerten som sitter så langt inn. Det er så mye som må jobbes med, men akkurat nå trenger jeg litt tid til å være Frida og finne min indre motivasjon til å fortsette.

Jeg er også hjemme for å prøve å fylle dagene mine med livskvaliteten jeg vil ha. Det er vanskelig, men noe får jeg til, og mer vil det bli. Det er en treningssak og noe jeg må jobbe med hver dag. Jeg vil fylle dagene mine med det jeg vil, mine tanker, mine følelser og ikke innvolvere meg i spiseforstyrrelsens. Den er der i bakgrunnen hele tiden selvfølgelig, men jeg klarer å ikke la det styre meg. Noen ganger skjærer det seg litt, men hva er det å forvente. Jeg kan si at det går mye bedre med meg nå, enn da jeg var på post 4. Det er mange grunner til at det ikke gikk bra på post 4, men mest fordi jeg blåholdte på spiseforstyrrede symptomer fordi behandlingen var for vond. Man må klare å gi slipp for å klare behanddlingen, og det klarte jeg bare ikke. det er realiteten. Men målet mitt er å en dag bli klar for det. Jeg skal jo bli frisk.

Jeg kjenner det er godt å være "ute i det fri". Det er mange gleder jeg hadde glemt. små ting som varmer et slitent hjerte. Jeg prøver å nyte alle slike gleder, og bruke det som motivasjon til å gjøre det som skal til for at jeg skal kunne være hjemme. Det er en hard jobb, og det er opp til meg, men det ansvaret tar jeg. Dette er nytt på mange måter, men det er bra for meg.

I helga er det festival i bygda, og jeg får besøk av Lars. Vi skal kose oss masse.

håper dere har det bra også.

klem fra meg
~Frida~

valget er tatt

 ja, nå er dere vel spente.

valget var vanskelig, men som min mamma sa, "dette er det beste valget du noensinne har tatt". Det eneste riktige ut i fra hva jeg ønsker med livet mitt, og for min egen del og helse, velger jeg å fortsette behandlingen.
valget er tatt, og jeg føler meg hundre kg bekymringer lettere, selv om jeg vet at nå er det en stor kamp foran meg. Jeg er utslitt etter en hel uke med ambivalent tenking, og når jeg ser tilbake, finner jeg enda en grunn til å velge videre behandling. Jeg har ikke noe liv nå, og jeg har alt som skal til inni meg for å klare å få akkurat det livet jeg vil ha.

Det som gjelder nå, er å følge behandlingsopplegget. Det kommer til å bli beintøft, men det er den eneste veien å gå for å få det livet jeg ønsker.

jeg setter pris på at dere skriver så ærlig til meg. det er ikke godt å kjenne på, men det er virkeligheten og realiteten.

wish me luck! Denne gangen har jeg pakket en blå bag. Den røde skal jeg brenne, for den bringer ulykke tror jeg.
~Frida~

livet eller døden?

 er det ikke rart?..

 - at en djevelsk røst inni meg roper og brøler så høyt, at ingen smerte er vondere enn å ikke adlyde. Når jeg ikke adlyder må alltid smerten erstattes på en eller annen måte. metodene har vært så mange. Jeg "liker" å kalle dem ventiler. Det er alle de syke metodene, og de få friske. De syke er de trygge og vante metodene, og som regel de som er lettest og minst smertefull. De friske er så uvante og samtidig en så utrolig tung vei å gå. De friske er som å gå opp nye stier i en ugått skog. som å svømme på åpent hav, for å så finne land.

- Den høye røsten inni meg roper så høyt nå. Det er vanskelig å se land, finne riktig sti. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. alt er så utrygt, så jeg fortsetter på den vante og trygge. Det er minst smertefullt. Men samtidig vet jeg at det ikke er riktig vei å gå, så det gjør vondt alikevel. Jeg går på sykdommens vei, mens jeg ser den friske veien på den andre siden. Hva vil jeg? vil jeg unngå smerte? tror jeg på at jeg kan klare å komme meg over på den friske veien? tørr jeg å gi slipp på det trygge og vante og lettvinte,for å så utfordre hele meg selv og mitt liv for å vandre sakte men sikkert over på den friske veien. tørr jeg og vil jeg? Ja, jeg vil, men noe i meg er sterkere enn meg.

- er det ikke rart? Den lille piken jeg en gang var er fortsatt full av sår. De indre sårene som en gang var er nå symptomer, anoreksi, bulimi, og en sliten kropp full av arr og sår. Jeg var et uskyldig lite barn. Jeg var en gang fri. Det er så langt borte nå. Jeg føler meg ødelagt. Uansett hvor mange sår jeg prøver å få utløp for, hjelper det ikke. Hvis jeg noensinne skal heles, må jeg tilgi meg selv for alle arr, alle symptomer, alle historier, alle flukter, alt sykt, så må jeg gi slipp på det. Jeg må la meg selv heles. Jeg er den eneste som kan. Selv om sårene i den lille jenta jeg en gang var aldri helt vil gro, og at jeg ikke eier skyld i noen av dem, er jeg den eneste som kan gi slipp på den, ikke la de prege meg og livet mitt. Jeg kan VELGE de bort. Jeg kan velge å la livet fylle meg med nye gode ting. ting som er viktige. ting som kjærlighet, opplevelser, verdier, holdninger, mennesker som gir meg noe, gleder osv. Det er så mye godt her i livet, og livet er for kort til å ha det vondt. Livet skal leves. Kanskje jeg skal prøve å finne tilbake til den lille jenta jeg engang var, og gi slipp på alle sår, og gi meg selv fri. begynne på nytt.

- Jeg må ønske det av hele mitt hjerte. Jeg må ønske å velge livet. Jeg har blitt fortalt at jeg balanserer på en knivvegg mellom liv og død. Vil jeg leve eller dø? så enkelt er det. jeg vil leve, og da er det viktig at jeg velger livet hver dag. Jeg må eie dagene. Gir jeg dagene mine til sykdommen velger jeg sakte men sikkert en vei mot døden. Det er sårende smertefullt å tenke på, at det kjente og trygge og lettvinte, ikke lenger er en vei jeg kan gå på. Jeg tvinges ikke lenger av leger og helsevesen til å leve. Jeg må tvinge meg selv til å velge veier som holder meg i live.

- Når jeg oppsummerer dette innlegget, er vel det egentlige valget "enkelt", ikke sant? Jeg burde fortsette behandling og være på et trygt sted hvor jeg får hjelp. Men hva med den inderlige lengselen etter livet her og nå. Hva med den intense slitsomme tanken på opphold med triste sykehusdager alene, i en hard og tøff kamp hver eneste minutt, sekund. Hvorfor skal den veien være den eneste veien til å få livet i gave sakte men sikkert, og helt nytt, helt ukjent, men likevel full av muligheter. Jeg har levd en uke i tenkeboksen. kjempe for drømmelivet, eller hvile og holde meg selv i live i livet så godt jeg kan? Dette hadde vært et veldig enkelt valg for de fleste, men for meg som har vært på sykehus i 6 av 8 syke år er det et forferdelig vanskelig valg å ta. livslysten er så stor, men livsgnisten så liten. Jeg har prøvd å finne tilbake til livet denne uken, i en voldsom amvivalens. Det har vært umulig, men jeg har klart det innimellom. Når jeg har opplevd livets gleder, har det fyllt meg med noe nytt, fantastisk. nemlig gode følelser. frihet, glede, liv, gnist... Jeg vil bare ha mer og mer av det. Er det nok? er det nok til å holde meg gående og i live? Er jeg sterk nok?

FRIDA... ER DU STERK NOK? tårene triller... valget må taes. snart, snart...


kjære blomst, vil du blomstre?
kjære blomst, får du næring?
klarer du deg? vokser du? blomstrer du?
overlever du der ute?
ser du sola? lar du deg skinne? vil du skinne?
kjære blomst, vil du leve?
kjære blomst, er du sterk nok?
er du det?
hvis ikke, er du klar for døden?
tørr du gamlbe? er du villig til å satse livet?
du kan velge å blomstre hvor du vil. 
du trenger ikke være fanget.
hvis du ser sola, kan du blomstre deg vakker, hvor du vil, til hva du vil.
hvis du ser sola, kan du blomstre deg fri...
fri blomst. vil du bli det?


valget må taes.
~Frida~

tenkeuken

Jeg merker godt at dette er en tenkeuke. Det kverner og går frem og tilbake i topplokket. Jeg har aldri hatt det så vanskelig i hele mitt liv. Nå er alt opp til meg. Jeg må ta et valg om jeg vil fortsette behandlingen eller avbryte.
fortsetter jeg behandlingen, må jeg gjøre en del forandringer og gjøre ting annerledes enn jeg har gjort. Jeg må opp i vekt og kjempe hardt hver dag. etterhvert vil jeg komme i fase 2, og jeg vil kunne få oppfylle en liten drøm, nemlig leilighet i trondheim. Avbryter jeg behandlingen, er jeg på egenhånd mot eller med sykdommen, og etter hva jeg har opplevd de siste dagene, tror jeg det blir utrolig vanskelig. Det er vanskeligere enn jeg trodde. Og avbryter jeg behandlingen må jeg bo i en omsorgsbolig. Det er ikke akkurat det jeg ønsker. Det er et utrolig vanskelig valg å ta, fordi jeg er så ambivalent. Det er utrolig godt å være hjemme, og jeg vil så iinderlig oppleve alt i sommer. Men samtidig vil jeg ikke ha det som jeg har det nå heller. Valget er så vanskelig. hvem velger?
Det er alltid vanskelig før man bestemmer seg. det vet jeg. kanskje det blir lettere når jeg har bestemt meg.
skal jeg høre på llysten eller fornuften? jeg er spent på hva jeg bestemmer meg for.
~Frida~

endelig hjemme

Da var jeg endelig hjemme i Lensvika, i min egen seng.. ah, så delig. litt skummelt. Nå står jeg på egne bein, men godt. Jeg er på mitt eget rom. og jeg kan fylle rommet med det jeg vil. Jeg kan fylle det med friskhet og Frida, eller velge å gi etter gamle vaner og la sykdom fylle rommet.
foreløbig er det bare friskhet. sykdommen sitter i hodet, den brøler høyt nå, men den gode følelsen av å være hjemme føles bedre å kjenne på, så jeg velger å fokusere på det og kose meg istede. Jeg skal jo klare dette, ikke sant?
Det føles litt rart å være hjemme også, jeg har ikke vært hjemme på 1/2 år nå. Jeg føler meg litt som en svevende ball. Håper jeg kommer litt på bakken etterhvert. Ting vil nok falle litt mer på plass når jeg får pakket ut og fikset opp rommet mitt. Jeg og pappa har nemlig vært på shopping og handlet møbler på Ikea i dag. Nå skal rommet mitt bli nytt. Jeg må bare slappe av og ikke gjøre alt på en gang. Jeg har så vidt kommet hjem, og vil at alt skal være i orden med en gang. Rommet får være prosjektet mitt fremover. Det er greit å ha fokus på noe positivt og som er bra for meg også. Jeg må bare være tålmodig, og tåle at det tar tid å pusse opp ett rom.

Jeg skal bo hos pappa, men på vei hjem måtte jeg innom mamma å si "halloen,her er jeg", og da fikk jeg gleden av å si godnatta til tanteungen min Aurora. Jeg fikk verdens beste tanteklem. "er du ikke på sykehuset lenger nå tante?" Det var mange spørsmål. og i dag var det godt å svare lille aurora.

Jeg er i grunn ikke utskrevet. Jeg er bare på tenkeuke. Jeg merker godt at dette er en tenkeuke, for tankene surrer og går. skal - skal ikke fortsette behandlingen. hvis jeg fortsetter er det mye jeg må ta tak i, mange endringer. Jeg trenger det, men jeg tror bare ikke det er riktig tidspunkt for meg. Jeg trenger å kjenne på kroppen hvordan det er å leve i virkeligheten, jeg trenger å kjenne min styrke overfor sykdommen, jeg trenger å leve litt.

vel, jeg er hjemme, og godt er det.
~Frida~

veien vidre..

Nå nærmer sommeren seg. Jeg savner liv. Jeg savner festival, bading, ferie,venner, fest, liv...

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Det har vært en tung tid. Det er vanskelig for tida. Hvis jeg ser tilbake på alle forbedringer jeg har hatt, bør jeg være fornøyd. Ser jeg på tingenes tilstand, skjønner jeg at jeg har ting å jobbe med. Jeg sliter med å følge opplegget.

Den er min venn som jeg når det stormer, roper på.
Den er min fiende som stjeler et menneskets innerste håp.
Den er min største skam.
Den stjeler mitt alt, mitt fokus, min tilstand.
Den tar all plass når jeg gir den plass.
Den gir en rus, en avhengighetsskapende rus.
Den er vond og smertefull, men likevel så god.
hvorfor trenger jeg den i livet mitt?

Det er bulimien jeg snakker om. Hvorfor trenger jeg den i livet mitt? Jeg har så mye annet godt og så mange andre mennesker som vil meg godt. Jeg har så mye kjærlighet og glede rundt meg. Hvorfor kan jeg ikke forankre den i meg, istede for å ty til mine gamle "uvaner" og mestringsstrategier?
Det er bulimien som gjør at jeg ikke klarer å forholde meg til opplegget her. Ikke bare det selvfølgelig.
Det har lenge vært spørsmål om jeg er motivert nok til å gjennomføre siste kamp. Jeg spør meg selv hver dag. Er jeg klar til å gi slipp på sykdommen? Sannheten er: Nei, jeg klarer ikke å gi slipp på den enda. Hvorfor? fordi den er min eneste måte å leve på. Jeg kan ingen annen måte. Men de tre siste månedene har jeg lært meg å være sterkest. Jeg har motbevist usannheter sykdommen i årevis har overbevist meg om. Jeg har lært meg at det er jeg som er sjefen og at sykdommen ikke kan gjøre meg  noe. Jeg trenger ikke å være redd for den. Angsten kommer, men den er ikke farlig. Tankene kommer, men jeg bestemmer selv om jeg vil innvolvere meg i syke sykdomstanker eller om jeg vil få hjelp til å tenke friske. Det har vært begge deler, men jeg har ofte valgt å tenke meg inn på friske veier. Min vei fortsetter. Jeg har et mål jeg skal nå. Jeg skal bli frisk. Jeg skal en dag være klar for å gi slipp på sykdommen, men den dagen er ikke i dag.

kall det utsettelse, kall det ikke tap, for jeg fortsetter på min vei mot å bli frisk. Jeg skal nemlig snart gjennom en tenkeuke. Tenkeuken skal jeg bruke på å finne ut hva jeg vil videre og om dette er riktig tidspunkt for behandling for meg. Det som er bra, er at jeg er mye sterkere nå og klarer å holde sykdommen under kontroll. Jeg balanserer på en knivvegg, men jeg står støtt, og bikker jeg i feil retning, klarer jeg å bruke mine nye verktøy for å balansere meg inn på riktig spor igjen. Jeg spør meg selv hva er det som gjør at jeg ikke er motivert nå, når jeg endelig er på en plass hvor jeg føler jeg kan få den hjelpen jeg så sårt trenger? Jeg kjenner inni hjertet. Det er sorg der. Sorg og lengsel over å ikke få leve. Jeg lengter etter å bare få en smakebit av livet, for jeg glemmer hvorfor jeg hver dag står opp her. Jeg glemmer hvorfor jeg skal kjempe. Dessverre har jeg glemt det så mye at jeg har sluttet å tro på det. Så hva må jeg gjøre? Vel, jeg klarer å holde sykdommen i sjakk, og jeg ønsker å leve litt. Det å oppleve friske ting igjen, det å smake litt på livet, vil forhåpentligvis gi meg den siste gutsen til å kjempe videre. I sommer har jeg en utmerket mulighet til å oppleve livet. Det er festivaler, mulighet for ferie, jeg kan være med venner og familie, jeg kan reise, jeg kan være med Lars, jeg kan feste, jeg kan gjøre HVA JEG VIL. og som min kjære mor sa "for å klare å leve og være hjemme Frida, er det så enkelt at det er en ting du må gjøre, og en ting du ikke må gjøre". Min mor har så rett. Jeg må spise nok for å kunne oppleve og få utbytte av ting, og jeg må styre unna bulimien. Når jeg tenker på hvordan dagene mine kan bli i sommer, med alt jeg har lyst til og uten bulimi, kjenner jeg en enorm glede inni meg som dreper alt mørke som finnes. Tenk, jeg kan leve. Og ja, jeg må spise, og det kan jeg jo. Jeg spiser jo nå, så det er ikke noe problem. Det er ikke farlig. Jeg er sjefen.

så dere må gjerne bli både skuffet og forbløffet nå, og kall det gjerne for enda en utsettelse og flukt, men jeg sier at dette er bare noe jeg trenger for å komme meg videre på veien. Jeg kommer nemlig ikke videre nå, og da må jeg prøve noe nytt. Det som er bra, er at jeg har kommet så langt og mye lenger i hodet, at mulighetene for videre behandling er mye bedre for meg nå, enn de var før. Så lenge jeg er motivert kan jeg gjennomføre et behandlingsopplegg.

For dere som blir bekymret pga av dette. Jeg vil få oppfølging av lege med både veiing, blodprøver og medisiner i sommer, og jeg er i en tilstand hvor jeg spiller på lag med de som vil hjelpe meg nå. Det er ingen luring og slikt, for jeg vil faktisk klare det denne gangen. Jeg har ingen planer om å ligge på sofaen i stuen uten energi pga mangel på næring, og havne på akuttpost etter tre uker. Jeg har masse planer i sommer. Og det fantastiske er, at jeg kan gjøre alt, så lenge jeg gir kroppen min drivstoff til å klare det og ha glede over det.

... Etter 1 1/2 år, jeg skal endelig hjem.

~Frida~

takk for kampen

takk for kampen, sier jeg når jeg er ferdig med å spise. nå for tiden er det alltid jeg som vinner.
Det å spise og ha mat i magen er ikke lenger så skummelt og vanskelig som det en gang var. Jeg må se litt tilbake å sammenlikne tankegangen av og til. før hadde jeg tusen tvangstanker og vrangforestillinger når jeg spiste og hadde mat i magen. huff, som jeg slet. Nå tenker jeg, at det går ann at jeg hadde slike tanker. Det er jo bare mat. Mat er det som får oss til å fungere slik at vi kan leve livet vi er så heldige å ha fått. Mat er drivstoffet vårt. for et halvt år siden måtte jeg ligge i reimer og bli tvangsforet. Nå spiser jeg dobbelt så mye med både smør og garnityr, så sier jeg takk for kampen, og en gang skal jeg klare å si takk for maten, samtidig som jeg mener det med hele meg. nettopp fordi jeg er bare meg, og ikke er syk.

jeg satte meg ned å så litt mer på forandringer som har skjedd etter at jeg kom til spesialpost fire. jeg skrev ned en liten liste:

Oppnådde mål ved spesialpost 4:

-      - jeg har ufarliggjort det å spise mat. Jeg klarer å spise og ha mat i magen uten å få panikk og mange syke tanker, tvangshandlinger, destruktive handlinger og tanker osv.

-      - Jeg har blitt kvitt tvangstanker og tvangshandlinger rundt mat, trening og hvile som jeg har hatt i mange år.

-       -Jeg har sluttet å flykte fra følelsene mine ved farlige ting som overdoser, selvskading osv. Jeg klarer å be om hjelp når jeg trenger det(sliter litt med selvskading enda, men ikke så mye som før).

-       -Jeg klarer å hente meg inn igjen hvis jeg har en dårlig dag i forhold til mat, overspising og oppkast, trening, selvskading osv.

-       -Jeg klarer å følge en kostliste med normalt kaloriinntak

-       -Jeg har klart å slutte å overtrene

-       -Jeg tenker mye friskere om det meste

-       -Jeg er mer glad i meg selv og ønsker å ta vare på meg selv.

-      - Jeg føler jeg fortjener å ha det godt og ha det bra, bruker egenskapene og ressursene mine og er fornøyd med det.

~Frida~

livet er en gave

jeg har herved lagt i fra meg at omsorgsbolig er et alternativ. jeg velger å fortsette behandlingen, fortsette kampen, fortsette å velge livet overfor spiseforstyrrelsen. Jeg skal nå målene mine. JEG SKAL DET! det skal jeg bevise for meg selv og for alle sammen. Jeg skal bli frisk.

Det som er så fantastisk er at jeg i går fant ut at jeg hadde valg igjen. Jeg hadde glemt det. jeg hadde glemt at det er jeg som står i førersetet og kan ta valgene. Nå vet jeg det, og da vet jeg hva jeg må gjøre for at ting skal bli bedre. da er det bare å sette på autopiloten og gjøre det. fra nå av skal jeg begynne å tenke på livet som en gave. jeg er heldig som enda lever, og hver dag er en gave. man får mange forskjellige gaver i løpet av dagen. en klem, en koselig samtale, noe nytt, en hyggelig kommentar, en fin opplevelse. dagen er full av gaver, man må bare velge å se dem som gaver.

jeg er full av kampstyrke igjen nå. nå er det bare å fighte videre.
opp i vekt blir målet nå. tenk så mange nye fine gaver som åpner seg når jeg kommer på en høyere BMI.
jeg gleder meg
~Frida~

ett skritt frem

I dag har vært en viktig dag. I går var en dårlig dag. Jeg har hatt mange dårlige dager i det siste. dere skjønner. Jeg har fått beskjed om at hvis jeg ikke gjør fremskritt og slutter med å gjøre spiseforstyrrede ting og destruktive ting, ender jeg opp med å bo i en omsorgsbolig i hjemmekommunen min. Det er nøyaktig hva spiseforstyrrelsen ønsker skal skje også. Tenk det, alene, muligheter til å styre meg helt.
Jeg hadde nesten gitt opp å bli frisk, før samtalen med behandleren min i dag. Jeg sa det som det var. å bo i en omsorgsbolig og bli gitt opp er nøyaktig hva spiseforstyrrelsen ønsker, men innerst inn er det ikke hva jeg ønsker, og det er spiseforstyrrelsen som får meg til å gjøre masse ting nå for at det skal bli utfallet.
Så ble jeg fortalt at jeg fortsatt har en sjanse. At jeg ikke er gitt opp. At jeg fortsatt har muligheter. At jeg ikke er fortapt. Jeg sitter med makten nå, og jeg kan faktisk velge akkurat hva som skal skje fremover nå.
Jeg har valgene i mine hender. Alt er opp til meg. Da gikk det opp for meg at jeg kan faktisk få akkurat det livet jeg vil. Jeg trenger ikke å bli gitt opp og jeg kan slippe å måtte innrede en omsorgsbolig og bo der sammen med spiseforstyrrelsen. Jeg kan velge livet, fremfor spiseforstyrrelsen.
Jeg ble stilt det spørsmålet i dag. Vil jeg virkelig leve med spiseforstyrrelsen fremfor å oppfylle drømmene mine? jeg tenkte godt etter og begynte nesten å gråte. selvfølgelig vil jeg ikke det. Jeg vil jo bli sykepleier og hjelpe andre, kjøpe min egen leilighet, gå skole, få barn, bli frisk og leve fri. Jeg kan bli det, hvis jeg bare går den veien som er lagt foran meg nå. så enkelt, og så vanskelig er det faktisk.
Jeg glemmer livet. I dag ble jeg mint på det igjen. Jeg skjønner ikke hva jeg har tenkt med i det siste. hvordan kan jeg ta til takke med å akseptere hvordan spiseforstyrrelsen har styrt livet mitt og meg i det siste? hvordan kan jeg gi opp? Jeg har så mye som venter på meg. Men da må jeg velge å kjempe for å leve i den virkeligheten og verdenen hvor alle gledene og drømmene befinner seg. Jeg må velge å ta avstand fra spiseforstyrrelsen.
og jeg må begynne i dag, nå. hver time, hvert sekund.

jeg er så glad inni meg akkurat nå. Jeg har funnet håpet igjen. Jeg står med makten igjen. Jeg er Frida og jeg er sterk igjen.

så kom min kjære Lars på besøk. Jeg var så glad. etter å ha vært sammen en stund sa han: "i dag har jeg sett ekte glede og Frida igjen".

Så nå fremover handler det om å "hoppe i det", hoppe i utfordringene og kjempe, ta ett skritt om gangen mot målet. Det går ikke å krype seg fremover, jeg skal fremover nå, og da må jeg kjempe ordentlig NÅ. for å understreke at jeg mener det, gjorde jeg noe crazy.
før dere ser filmen. Ikke fokuser og se på kroppen min. Det er ikke derfor jeg legger ut dette. Jeg vil heller dere skal fokusere på hva jeg gjør. Jeg hopper i det, BOKSTAVLIG TALT.

og en liten hilsen til alle lesere fra meg.

bilder

min kjæreste helt

~Frida~

ambivalent til tusen

dette har vært en drittdag rett og slett. vil bare glemme den. mye destruktivt og spiseforstyrret seier med andre ord. jeg sliter sånn med at jeg er så ambivalent. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for uansett hva jeg gjør får det en konsekvens. jeg prøver å tenke på hva som vil føre meg i riktig retning, men det er ikke altid like lett i min situasjon. jeg handler ut i fra tankene mine, og de er både friske og syke.
det er de syke handlngene mine som er problemet nå. de kan føre til at jeg mister plassen min her. hvis de tar for mye fokus,klarer vi ikke å behandle spiseforstyrrelsen. jeg vet det er jeg som sitter med makten og valgene, noe jeg skulle ønske jeg ikke gjorde av og til.
hva som skjer fremover nå vet jeg ikke dessverre.

jeg kommer ikke til å gi opp livet. det er vertfall sikkert. jeg skal jo leve.
~Frida~

mestring

Jeg tenkte å skrive noe om hva som har blitt bedre etter at jeg kom til spesialpost 4. Her er det veldig fokus på hva man klarer osv for at man skal kjenne mestring. her er noen punkter som jeg er stolt over å ha klart:
- jeg har ufarliggjort maten, tidligere var jeg sikker på at merkelige ting skjedde når maten lå i magen.
- Jeg har eksponert meg på ulike tvangstanker. Det største er kanskje at jeg klarer å hvile med mat i magen. tidligere måtte jeg gjennom en lang rekke handlinger og gjerne trening før jeg kunne sette meg ned, nå kan jeg legge meg å sove rett etter å ha spist.
- jeg spiser brød med smør!
-jeg flykter ikke fra situasjonene ved å gjøre farlige ting som overdoser osv lenger. Jeg står i ting helt ut.
- Jeg klarer å snakke om følelser.
- Jeg klarer å nedprioritere sykdomshandlinger overfor friske ting. altså velge livet overfor sykdommen.
- jeg har en behandler jeg er helt trygg på og kan snakke med om alt.
- jeg klarer å være ærlig overfor behandlerne, uten å skamme meg.
- jeg klarer å si fra hvis jeg har det vanskelig og vil skade meg.
- jeg har sluttet å røyke(delvis)
- jeg har sluttet å trene
- jeg spiser alt på kostlisten(2000 kcal)

vel, det er noe dette. Jeg er veldig fornøyd. når jeg kom hit var jeg som en anorektisk autopilot med tusen tvangstanker. Nå er det jeg som kjører skuta etter 7 år. jeg har mange nye verktøy å bruke i ulike situasjoner.
~Frida~

tenketanker

jeg glemmer livet. holder jeg på å gi opp? holder jeg virkelig på å gir opp nå? Det føles slik. jeg har ikke følt det slik før. Hallo, jeg tar nesten til takke med å flytte inn i en omsorgsbolig istede for å fortsette behandlingen her. Men stol på meg, det kommer ikke til å skje.
jeg har sagt til behandlerne at de aldri må la meg gi opp, uansett hvilke gale ideer og påfunn jeg måtte komme med i løpet av behandlingen. jeg vet da hva målet mitt er. innerst inn i hjertet vil jeg da realisere alle drømmene jeg i årevis har lengtet etter. Jeg må begynne å tro på at det er mulig også for meg å bli frisk og nå de drømmene. Problemet er at det er så vanskelig å tro på det, fordi det i årevis har vært utenkelig å oppnå det, utenkelig å tro på det, utenkelig å bli frisk. Det er først nå jeg har begynt å jobbe som jeg skal for å oppnå det, og det er som beskrevet i en kommentar på forrige innlegg, at jeg er som en kreftpasient som må få cellegift. behandlingen er tøff og medisinen har bivirkninger som gjør vondt. maten er medisinen min. behandlingen gjør at man vil gi opp, men man må gjennom hele behandlingen for å bli frisk.

Jeg er så sliten og lei at jeg har latt sykdommen herje litt med meg i de siste dagene. Jeg orker liksom ikke å stå imot. Men det er jo da jeg bare havner i vonde sirkler og blir enda mer sliten. Jeg har et fantastisk støtteapparat og behandlingsopplegg rundt meg nå, det er nå det gjelder, uansett hvor vondt det gjør må jeg bare fortsette. Det er tøft og det gjør vondt, ja, men jeg kan ikke gi opp. jeg kan ikke la sykdommen svartmale alt håp og fremtid for meg og la den vinne. Jeg kan faktisk få akkurat det livet jeg vil ha, jeg må bare kjempe for det og tro på meg selv.

Jeg har kommet lengre. Det har jeg. Jeg har lært meg at mat ikke er farlig å ha i magen, og eksponert meg på de fleste tvangstankene jeg har rundt mat og trening, det som mangler er vektoppgang og den virkelige jobben når jeg er normalvektig. Alt det ligger foran meg nå. Veien er lagt, og da kan jeg jammen meg ikke la meg felle på startstreken. Da ville alle disse årene vært forgjeves. gir jeg mitt liv til spiseforstyrrelsen, kan jeg like gjerne dø. Det er jo uansett det som vil skje etterhvert. NEI, jeg må ta medisinen min nå, holde ut, stå løpet ut, kjempe hver dag, gå veien, hva som helst, bare jeg går veien. sykdommen vil ha meg til å gi opp nå, alt gjør vondt. jeg har tanker jeg ikke vil ha. Det er ikke mine tanker. hvor ble det av kampviljen? styrken? Frida- kraften? drømmene? De er der inne et sted. hvor ble det av iveren etter å leve? jeg må finne den igjen. Jeg har liksom glemt livet, glemt hvorfor jeg gjør dette, glemt målet. Jeg trenger bare å finne det igjen. Da har jeg styrken min.

Jeg skjønner kommentarene jeg får tilbake, og jeg setter pris på at dere er ærlige, og jeg skal ikke skuffe dere, jeg skal ikke skuffe heiagjengen min, og mest av alt meg selv.

ikke mist troen på meg,dere. Jeg trenger dere. Fra nå av skal jeg prøve å komme med daglige oppdateringer igjen og dele kampen min med dere.
~Frida~

gi meg selv en sjanse

Dette har vært en tung dag. jeg er så oppgitt og lei av situasjonen min. I dag sa jeg klart ifra til behandleren min at jeg ville hjem, at jeg ville hjem for å finne mer motivasjon. usikker som faan nølte jeg meg gjennom en samtale. utfallet ble noen tårer og en liten overbevisning om at jeg ikke måtte gi opp, fordi jeg er ikke gitt opp. jeg skal komme meg gjennom dette. jeg har tusen hender som vil hjelpe meg, jeg må bare fortsette i samme retning og holde ut. Jeg må begynne å tro på at jeg kan bli frisk. Jeg må tilgi meg selv alle disse årene med sykdom, og gi meg selv en ny sjanse. Jeg har alt som skal til for å bli frisk, og alt som skal til for å få et godt liv, nå må jeg bare kjempe for å få det. Jeg må gi slipp på kontroll og fortid, tilgi meg selv og begynne med blanke ark. Jeg er sjefen, jeg bestemmer, jeg velger.

det som er så enkelt, men samtidig så vanskelig, er at jeg må hele tiden velge livet- bit for bit. hver dag er en arbeidsdag, hvert måltid er en kamp, hver time er en kamp. jeg vinner noen, og taper noen, og jeg velger. Det er opp til meg. Det som er så bra, er at jeg hele veien kan ta imot hjelp til å vinne.
Dette er det vanskeligste jeg har vært med på i hele mitt liv, og det er ofte jeg bare vil gi opp. Men jeg kan ikke gi opp. Jeg har så mye å bli frisk for. jeg har så mye å velge livet for. jeg har så mye å kjempe for, og nå er alt lagt til rette for meg. veien er klar, jeg må bare tørre å stole på de rundt meg og gå i de anbefalingene og fotsporene jeg får beskjed om. først da vil jeg nå målene mine. først da vil jeg bli fri og frisk.

Det er så mye som er verdt å kjempe for. Jeg har et fantastisk liv der ute som venter på meg. livet mitt har ikke begynt enda. Det er det samme til meg som hos alle andre. Jeg bestemmer hvordan livet mitt skal bli. Vi velger selv.

Det som er så tungt for meg nå er at jeg ikke klarer å gi slipp på sykdommen. kontrollen på alt, den evige rusen, følelsene, "uvanene", tvangstankene, anoreksitankene. jeg må slippe dem, og ta imot nye friske tanker, vaner, normer, handlinger, mestringsstratergier og levevaner. Det er alt nytt og skummelt, og det syke er kjent og trygt. Jeg må lære alt på nytt igjen.

jeg må tillate meg selv, gi meg selv lov, gi meg selv en sjanse.
~Frida~