en lykkelig slutt

Sola skinner der ute, sommer kommer, ekorne danser i barnåler, den reduserte russen gjør seg klar til eksamener, familier spiser spagetti og pølse sammen, nydelige babyer kommer til verden. liv kommer og noen liv går...

mitt liv går ikke i den forstand, det er bare at tiden av livet mitt bare går i fra meg... Jeg sitter nok en gang inne på et isolat på Østmarka. Jeg har nettopp hatt samtale med behandler, og han gir meg bare triste nyheter. At reglene må fortsette å være så strenge som de er nå for å ha sikkerheten i fokus med tanke på hvordan tilstanden min er når jeg er dissosiativ(veldig fjern og en ustabil tilstand). Det som er realiteten er at jeg 23 timer i døgnet er "normal" og stabil, mens jeg har ca 1 time hvor jeg er fjern. Da jeg var på A3 var det også slik, men da lå jeg i reimer hele døgnet i 4 1/2 måned. Her på A4 får jeg vertfall gå løs og utenfor huset på området. Men likevel da, så er det en veldig stor overgang med alle disse reglene her inne fra hva jeg er vant til på DPSn. Men jeg vet de prøver å legge til rette for at jeg skal ha det så bra som mulig, samtidig som de tenker veldig mye sikkerhet. Og det er jo en bra ting.
Hvis dere har fulgt litt med på nyheter de siste dagene, ser vi at mange har klart å begå selvmord innenfor akuttpsykiatrien pga ulike feil som har blitt gjort. som oftest fordi de ikke har fått tett nok oppfølging, eller at de har blitt overflyttet og nødvendig informasjon ikke har blitt gitt. eller at det rett og slett har blitt gjort feil behandling. Det er vanskelig å skjønne at mange må dø på denne måten. Det er jo ofte ikke et reelt ønske om å dø det handler om. Jeg tror at de ønsker å leve, men livet blir av og til så vanskelig at man ikke ser noe håp eller annen løsning. De er veldig syke, men samtiidig tror jeg den friske delen av dem ønsker å leve livet sitt... De får det bare ikke til, og i akutte faser trenger de jo hjelp til å rett og slett overleve. I slike situasjoner er det ikke rom for noe prøve-feile-metode... da skal liv reddes, så kan man ta alt det andre senere...
Slik er det til meg også nå... Jeg har absolutt ikke noe oppriktig ønske om å dø. tvert imot, jeg vil absolutt leve livet mitt. Jeg vil ha et friskt liv. Men jeg skal innrømme at jeg har hatt det så tungt og vondt at jeg ikke har sett noen annen løsning enn å ende mitt liv, og jeg har prøvd. Men jeg har alltid blitt fanget opp, heldigvis. Det er jeg veldig takknemlig for i dag.

Det jeg synes er vanskelig, er å være vitne til min egen krig, uten å ha muligheten til å gjøre noe noen ganger. Det som kalles dissosiasjon... Jeg har heldigvis kommet over den fasen nå, men jeg hadde jo en periode på et år hvor jeg skadet meg så alvorlig mens jeg dissosierte at jeg måtte opperere magen 42 ganger... Det er et under at jeg overlevde alt sier kirurgene. De sier til meg at jeg både er et vandrende mirakel og har en mercedes-kropp...Det tror jeg også, men fra nå av skal jeg være snill mot kroppen min og ta vare på den. Det er jo den jeg skal ha resten av livet... Jeg gleder meg til å forme den som jeg vil også. Snart får jeg kanskje begynne å trene igjen, og da vil jeg ha muskler og være normalvektig samtidig... Nå har jeg ikke trent på 1 år pga de alvorlige mageskadene... Men nå er det to måneder siden det har skjedd noe alvorlig, og da er det kanskje greit å trene forsiktig snart...
Jeg vil ha en normal kropp som klarer å gjøre alt jeg ønsker å gjøre i livet. Det er ikke snakk om å gå tilbake til å være anorektisk vertfall... Jeg har fått erfart at det å ha en normalvektig kropp er gull verdt både fysisk og psykisk. Man klarer mer og er sterkere mentalt. Det er også et valg jeg har tatt. Det å ha en frisk kropp. Og det innebærer mange ting. både spise nok og riktig, trene regelmessig, ta vare på kroppen og pleie den, og være snill med den. Jeg tror nok at hvis man gjør det, blir den psykiske helsen bedre også.
hvis man vil bli frisk fra spiseforstyrrelsen må man gi slipp på den anorektiske kroppen. Fordi med den anorektiske kroppen henger det med anorektiske tanker, tvangstanker, vrangforestillinger og syke tanker... Så man kan ikke få begge deler. Det går ikke ann å få et helt friskt liv med en anorektisk kropp. Det å bli frisk handler også om å gå veien med å gå opp i vekt, til friskvekt... Det er ofte det som er det vanskeligste hos mange spiseforstyrrede. Mange føler seg uvel og utilpass i en normalvektig kropp. I mitt tilfelle handler det om at jeg ikke føler meg fra nok og at jeg føler meg skitten... Men det vet jeg nå ikke handler om kroppen min, det handler om følelsene mine, og det er to forskjellige ting... Men det tok ti år å forstå dette. Nå har jeg forstått det, og nå handler det om å akseptere det og integrere det i meg selv. Kroppen får lov å ha en BMI på 20-21. Det er ikke farlig slik som følelsene mine forteller meg. Det er en av mange av sykdommens løgner... Jeg trodde jeg skulle bli lykkeligere for hver kilo jeg gikk ned, men jeg ble aldri lykkelig for jeg ble aldri tynn nok. Til slutt visner kroppen og hjertet slutter å slå. kroppen klarer å kjempe mot sykdommen lenge, men så lenge du fortsetter å svikte kroppen, vil den en dag også svikte deg. Dette er en kamp mange står i over flere år, og de tar ikke til fornuft fordi hjernen ikke fungerer pga undervekten. I mitt tilfelle måtte jeg tvangsfores fra BMI 9-10 til BMI 17 før jeg klarte å samarbeide om ernæring. Hos meg handlet det om å unngå angsten som kom av at jeg følte meg skitten når jeg hadde mat eller drikke i kroppen. Da næringen ble tvingt inn i kroppen min måtte jeg finne andre måter å ventilere ut følelsene mine på. tvangstanker og tvangsritualer ble løsningen. Hvis jeg gjennomførte ritualene mine ble jeg ren, og ble kvitt skittenhetsfølelsen. Jeg kunne trene hele døgnet, mellom alle måltider og hele natten. Så vekta gikk ikke opp. Behandlingen min gikk ut på at vekta skulle opp 700g i uka, og hvis vektoppgangen ikke kom, ble sondematmengden økt med en gang. Vi holdt på i flere måneder før jeg begynte å skjønne at jeg måtte slutte å kompansere næringsinntaket med treningen og oppkast. Vi var til slutt opp i nesten 4000 kcal pr døgn.
Jeg ble helt utslitt og utmattet og forferdelig deprimert under denne perioden. Sykdommen styrte kroppen min og jeg var bare en autopilot som kjørte fullt tempo hele døgnet. Vekta gikk ikke opp.
Jeg skrev mye om min fortvilese over hva jeg skulle gjøre her på bloggen under den tiden. Hjernen fungerte ikke, fornuften var borte og kraftig forstyrret, helt til jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke sluttet å kaste opp og trene kom hjertet mitt til å stoppe snart, pga all belastningen og at kaliumverdiene var så alt for lave pga alt oppkastet... Så fikk jeg ikke lov til det lenger, og jeg fikk fastvakt hele døgnet. Da måtte jeg finne en ny ventil, som da ble selvskading. Jeg måtte straffe meg selv for at kroppen min ble "skitten" igjen(vekta gikk opp). På det stadiet var kropp og følelser ett, mat og følelser var ett, og selvskading og følelser var ett... Hvor var Frida? Alt som var igjen av Frida var bare en utmattet underernært kropp. Jeg husker hvor deprimert jeg var. Jeg gråt hele tiden. Det å bli reimet fast mens jeg ble tilført næring gjennom en sonde, ble for meg det samme som å bli utsatt for overgrep igjen. Dag etter dag over flere år...

Men jeg måtte ta et valg. Jeg måtte forstå at maten ikke handlet om det samme som jeg opplevde da jeg var 11 år gammel... Jeg måtte lære meg å skille mellom de to tingene. Derfor begynte jeg å fokusere på hva mat egentlig var. Jeg måtte lære meg å spise på nytt og skjønne hvorfor jeg måtte spise. Maten var medisinen min. Den beste medisinen min mot sykdommen. Jeg sa til meg selv at jeg fortjente maten og at den var bra for kroppen min. Hvis jeg spiste ble kroppen min glad, og når jeg ble vant til det, kom jeg også til å bli glad. Men det var vanskelig. Det å på egen hånd helt selv tilføre kroppen min selv mat, var for meg tortur. Det kostet meg blod, svette og tårer bokstavlig talt. Jeg gjorde meg selv skitten, og da måtte jeg straffe meg for det også. Skitten, Skyld, Skam... Den Alvorlige selvskadingen begynte. Men denne gangen i en tilstand ute av kontroll. I en tilstand hvor hendene mine ble styrt av noe "annet", hvor jeg ikke hadde noen mulighet til å stoppe. Derfor skadet jeg meg nesten til døde mange ganger. Det er utrolig at det gikk bra alle gangene, siden jeg var så nære ved å dø så mange ganger. Indre blødinger for det meste, så jeg måtte oppereres, som sagt skjedde dette 42 ganger. Det er kanskje feil av meg å skrive dette og være så åpen om faktisk hva som foregikk, men jeg tenker at det er en sammenheng i det hele. Det at jeg skader meg så alvorlig, handlet om noe som skjedde med meg da jeg var yngre, som den dag i dag jager meg psykisk som jeg gjør til noe fysisk.
Men så må jeg si da, at jeg har blitt bedre. Fordi jeg møtte mennesker som tok imot meg med åpne armer og behandlet meg som Frida. De tok sykdommen på alvor og gjorde tiltak som skulle gjøre at jeg var trygg... Etter hvert klarte jeg å stole på disse menneskene, og deretter klarte jeg å høre på deres stemmer istede for sykdomsstemmene. Jeg stolte på dem, og de nådde inn til Frida. Helt til  jeg gradvis ble sterkere og klarte å ta kontroll. Jeg kan si i dag at jeg prøver alt jeg kan å unngå disse alvorlige selvskadingsepisodene, og jeg samarbeider om å redde mitt eget liv. Jeg kjemper for livet mot en djevelsk sykdom, fordi jeg vil så inderlig bare være Frida. Frida som er frisk og fri. Frida som er sykepleier og hjelper andre mennesker som har sykdommer som kontrollerer dem. Jeg vil gi en hjelpende hånd til andre syke, slik at de kan blomstre de også... Min bestevenninde kaller meg blomsterpiken. Jeg har visnet og visnet gang på gang, men jeg har alltid blomstret igjen. Jeg tror det er meningen at jeg skal være en blomst som kan spre næring og håp til andre visne blomster slik at de også kan blomstre. Det er ønsket mitt... Den beste medisinen man kan gi til et sykt menneske er håp.
Det å tilføye håp i hjertet til noen kan få noen til å kjempe, og det er nettopp det man trenger for å klare å stå i kampen mot friskhet. Man trenger styrke til å kjempe... Så vi trenger alle støttespillere som gir oss håp... støttespillerne går ikke veien for deg, men de hjelper deg, motiverer deg, gir deg håp og går dermed med deg...

Hvis jeg reflekterer litt over hva sykdommen egentlig er for meg, er han en psykisk morder. Den leder deg på feil vei, i feil retning, mot feil mål.... Det er bare det at det er så vanskelig å se det noen ganger. Fordi man lar seg lure av løgnene, og man etterlever løgntankene som sykdommen serverer. Og når man først har begynt, klarer man ikke å stoppe. Selv om man egentlig ikke ønsker det, er man fanget inni en syk evig runddans av destruktivitet som bringer deg lengre og lengre fra målet. Noen ganger så langt at det er for sent. Noen syke mennesker dør fordi de mister seg selv. Heldigvis er leger, psykologer og sykepleiere mm. så flinke i dag at de noen ganger å nå inn til den friske delen og styrke den delen, holde fast i den og slipper den ikke før den har vokst seg stor og sterk.


Jeg tenker på hvor mye fint som finnes i denne verdenen, så det er så syns at man skal la en sykdom styre livet ditt inn mot et helvete hvor det finnes bare smerte og mørke.... Alle har vel muligheten til å velge livet. Noen bruker bare litt lengre tid på å fine nok styrke til å kjempe seg tilbake til livet... Men jeg vet at det umulige er mulig, bare man tror nok på det. Vil man noe nok, når man målet sitt...

Jeg vet hvilket liv jeg vil ha. Jeg vil være Frida fri og frisk, som er sterk nok til å ta gode valg for meg selv. Jeg vil være Frida som er sjef i eget liv og gjør akkurat det hun vil, som realiserer drømmer, som setter gode tanker og hensikter ut i virkelighet, som hjelper andre mennesker, som blir mamma og mormor og oldemor. Jeg vil sitte igjen som en gammel dame og smile fordi jeg vet innerst inn at jeg har levd livet mitt. Jeg vil vite at da jeg var 21 år klarte jeg å gi slipp på det som i utgangspunktet skulle ha frarøvet meg sjansen til å bli lykkelig gammel. Jeg vil vite at jeg har hatt det fantastisk i livet mitt. Jeg vil vite at livet er en berg og dalbane, men at det er oppturene som skal styrke deg i nedturene. Jeg vil vite at jeg gjorde alt jeg ønsket og gjøre i livet mitt, selv om det var ti år hvor jeg var syk. Jeg vil vite at jeg tok igjen alt det tapte. Jeg vil vite at jeg jobbet i mange år som kreftsykepleier, intensivsykepleier, sykepleier på nyfødt intensiv og derretter ble jordmor og brakte mange nye sjeler til verden. Jeg vil vite at jeg var vitne til fantatsiske ting som skjedde. Jeg vil vite at jeg mestret mye. Jeg vil vite at jeg den dagen jeg sitter der har all verdens grunn til å smile, for da er jeg lykkelig. Da er jeg i sola. Og da kan jeg gå inn i lyset... DA, men ikke nå...


Min historie har en lykkelig slutt....
~Frida~

sacrifice

A sacrifice you make today 

Will never ever be gone

A sacrifice you make today 

Will soon be passed on

A sacrifice you make today 

Will stay in many hearts

A sacrifice you make today 

Help many play their parts

A sacrifice you make today 

Will never be forgotten

A sacrifice you make today 

Will never be mistaken

A sacrifice you make today 

May even change history

A sacrifice you make today 

May be kept in someone’s memory

A sacrifice you make today 

Might light someone’s day up

A sacrifice you make today 

Might fill someone’s dry cup

A sacrifice you make today 

Will always be treasured

A sacrifice you make today 

Will always be remembered 

ofring er et ord jeg sjelden bruker, men et ord det nå er på tide å bruke. I løpet av livet må vi alle ofre noe. kanskje for å få det bedre selv, eller at andre skal få det bedre. eller rett og slett fordi det ikke er bra for deg og andre. Ofring kan føre til selvbefrielse. man kan sette seg selv fri. Men når man ofrer noe, kjenner man det. Det blir en sorg og sårhet fordi man mister også noe som kanskje betyr eller har betydd mye for deg. Selv om det som oftest kommer noe godt ut av det, blir det et slags savn.
et sår i hjerte...


Men slike valg er veldig viktig for at man noen gang skal klare å gå videre eller skal gå en annen vei.
ofring kan på mange måter etterlate seg en sorg. en sorg etter det kjente og vante, eller sorg fordi du har mistet noe eller noen, eller sorg fordi du må leve uten det eller den man har ofret.


grunnen til at jeg tar opp dette, er fordi jeg står i et slikt veikryss nå. Jeg har stått i samme veikryss før, men har aldri klart å ofre noe, med hensikt i å få et annet liv. Det jeg snakker er sykdommen min. Er jeg villig til å gi slipp på den? ofring handler om å gi slipp...
I ti år har jeg levd i sykdommens verden og fulgt alle ordre og veileding. Den har vært som en kritisk destruktiv veileder for meg, men har bare laget trøbbel for meg. og det er alltid jeg, Frida som har måttet tatt konsekvensene av valgene jeg har tatt med hjelp av sykdommen.
For meg er sykdommen en person, den har et navn og et ansikt og en kropp. Men den er ikke menneskelig. En av grunnene til at sykdommen har blitt en person, er at jeg aldri ville at den skulle være en del av meg, fordi jeg skammet meg over den. samtidig har den blitt en person fordi den har en stemme og en kropp. Men jeg vet at den bor i meg. Jeg vet at det er jeg som HAR en sykdom, og det er noe jeg må lære meg å forholde meg til. Hvis jeg skal bli frisk må jeg erkjenne at den er en del av meg, for å så kjempe for at det er jeg som skal ha kontrollen. Jeg tror man må ofre sykdommen for å bli frisk. Man må ta et valg om å ikke velge den. Jeg har måttet ofre mange ting FOR sykdommens skyld, som har resultert i at jeg har mistet mye. Både medmennesker i form av venner og kjæreste, dyrebar tid som barndom og ungdomstid, opplevelser, og muligheten til å leve som et ekelt individ, evne å være normal og sterk i meg selv. Det å ha levd med den sykdommen jeg har levd med i over ti år, har gjort noe med identiteten min og selvet mitt. Det er ikke bare Frida som bor i meg, og når det samtidig bor en demon som rakker ned på deg og forteller deg hvor svak, skitten, ussel, fæl og ubrukbar man er til enhver tid bryter det ned all selvfølelse og selvtillitt som kan bo i et menneske. Ingenting er bra nok. Når man har oppnådd et mål er det alltid feil eller kunne blitt gjort bedre, så da er det bare å gå igang med et nytt mål. en evig kritisk djevel sitter på skuldra og psyker deg ned... Frida er aldri bra nok!

HANDLINGER! VALG! av tankene som kommer er noe man må være bevisst på 24/7 på veien til å bli frisk. Når man har en tanke blir den ofte satt til handling, og da har man et VALG. hva velger man? velger jeg å lytte til sykdommen og handle destruktivt, noe som vil føre deg på feil vei, på bærtur, på ville veier uten kontroll. Eller velger man å være sjef, herre over eget liv å ta gode valg for seg selv?
Velger man valgene som vil føre deg frem, så når man målet. Og på veien til målet blir man foret med mestring. Ofte er veien tung og bratt og inneholder mange feller som kan få deg til å falle eller snu, men det er da man må heve hodet, stole på seg selv, og være sterk. skritt for skritt mot målet...


så hva velger jeg å gjøre? vi har kommet til år 10 med sykdommen, år 10 med helvete, år 10 hvor Frida bare er en kropp som sykdommen styrer. Blir år 11 likedan? eller blir år 11 til år 1 av et nytt liv fordi jeg har ofret sykdommen. Da har jeg sluttet å ofre meg til sykdommen. sluttet å gi oppog søke til sykdommen. sluttet å gå på feil vei. År 1 kan bli året hvor Frida klarte å strekke ut hendene sine til de som ønsker å hjelpe, etter å ha avvist sykdomsordrer som stadig blir servert. Det er snakk om å velge livet, fremfor døden. For det jeg gjør når jeg ofrer meg til sykdommen, er å ofre mitt eget liv. Da dør frida. Da dør drømmene. Da dør fighteren. Frida vil bare være et minne, og mange vil kanskje huske meg som den syke. mange vil kanskje huske Frida. den utadvente, energiske, syngende, sprudlende, festglade, skoleflinke, omsorgsfulle og glade Frida. Jeg håper det er slik folk tenker at Frida er. At frida ikke bare er syk. Jeg ER FRIDA MED en sykdom. Jeg er ikke en sykdom.... livet eller døden?
VALG!!!

Og når jeg først har tatt valget om å ofre sykdommen, så må jeg fortsette å velge livet hver dag, hver time. handlingene jeg setter til verden viser om jeg er Frida eller sykdommen. Handlingene er enten friske eller syke... Jeg tror  som sagt man mentalt må ofre sykdommen på en måte slik at man føler seg sterk nok til å ta riktige valg hele tiden. Eller ty til sykdommen når vonde følelser blir aktivert.


Det handler om å overgi seg selv til omverden noen ganger. Det å stole på at de kan hjelpe deg med å ta de gode valgene som er så viktig. hjelpende hender som hjelper deg opp når du faller, og som går sammen med deg på veien tilbake til det gamle livet, eller det nye livet... Men det er en selv som må strekke ut hånden, ingen kan tvinge deg til å velge. De kan bare hjelpe deg til å velge riktig.


Jeg har skrevet dette mange ganger før, men jeg er så takknemlig for at jeg lever i dag. Jeg er takknemlig for at de som har hjulpet meg har fokusert på at jeg er Frida med alle egenskapene mine. For de har også blitt tatt vare på. Selv om jeg har latt sykdommen styre hendene mine i mange år, så fikk de fleste til å nå inn til Fridas ønske. Og hennes ønske har alltid vært å bli fri fra sykdommen. mange vil kanskje si "off,stakkars jente som du har slitt". Men det er ikke slik jeg ser det. Jeg har hatt et tøft liv ja, men jeg har aldri vært den personen jeg er i dag hvis jeg ikke har fått de erfaringene jeg har fått. Jeg er rik på erfaringer som jeg kan bruke videre. Og de valgene jeg har  tatt og utfordringene jeg har møtt på har alltid lært meg noe, og samtidig styrket meg som person. Jeg har alltid et valg jeg også, selv om jeg noen ganger har veldig liten mulighet til å ta kontroll og gode valg. Da får jeg hjelp til å ta gode valg. Det livet jeg har levd har gjort meg til den personen jeg er i dag, og den personen jeg er i dag vil hjelpe andre til å ta gode valg, samtidig som jeg fortsetter selv å ta gode valg.

Det jeg sliter veldig med er de dårlige valgene jeg har tatt, som har fått så fatale konsekvenser. Ikke bare for meg selv, men også for andre. Men mest meg selv. Jeg har sabotert så utrolig mye for meg selv. og jeg har tatt valg over tid som har gjort at jeg har mistet mye som har vært veldig viktig for meg, Frida.
Det blir kanskje feil at å si at sykdommen har tatt det fra meg, men det er valgene jeg har tatt som er påvirket av sykdommen som har gjort at jeg har mistet mye. Og når man mister noe, blir det et tomrom i hjertet. En sorg, uansett hva det er. Man angrer på valgene sine. JEG angrer... men så vet jeg at uansett hvor mye jeg ønsker å forandre fortiden, så går det ikke ann å forandre den. Jeg kan bare gjøre noe med dagen i dag, og fremtiden. Og jeg kan glede meg og være takknemlig for at jeg fortsatt får en fremtid, og det er opp til meg hvordan fremtiden blir, og det er da de gode valgene kommer inn...

Jeg har så mange ting i livet mitt som er verdt å leve for, og fremtiden forblir jeg nysgjerrig på. Det er valgene du tar som gjør deg sterkere. I mitt tilfelle er det en krig jeg må gå gjennom før jeg tar et valg. slik er det alltid. krig etter krig, dag etter dag... men jeg lærer og jeg mestrer og jeg blir sterkere. Frida blir større og sykdommen blir mindre, fordi jeg gir den mindre plass. Jeg fyller livet mitt med de tingene jeg vil. kjærlighet, venner, familie, sang, skole og utdanning, drømmer etc.. så ser jeg mulighetene. verden er full av muligheter, man må bare se etter dem og derretter gripe dem... alle mulighetene du griper vil berike livet ditt, på godt eller vondt... Det bestemmer du og jeg!


Ofring! gi slipp! velg drømmene og livet og fremtiden!

Lytt til hjertet!

Ofre!!! overgi deg nå Frida!!

Ta imot hendene, Frida!

Og befri deg selv! slutt og ofre deg selv! sett deg selv fri!

Så får du livet! du når toppen av fjellet!
og smiler...

Gi denne jenta tilbake muligheten til å leve livet sitt. Hun har vokst, er blomstrer hver dag, nå må du la henne skinne igjen! hun ønsker så sterkt å skinne! slipp henne fri!
VELG LIVET!

~Frida~

dikt, bilder og stemmene

Lille Frida hyler i natt, høyere enn noensinne

hun er redd fordi hun vet at djevelen vil vinne

lille Frida ønsker bare å danse fritt

og gå rakrygget gjennom livet sitt

men på hennes vei lurer mørket og bratte stup

når hun først faller, faller hun i store djup

så reiser hun seg og forstsetter å gå

snart oppdager hun at hun går i runddans, 

for hun gikk akkurat fordi et sted hun nede lå.

men denne gang gikk hun forbi og over, 

og innimellom er lilleFrida trett og sover.

Men fred i hodet sitt er det ikke

og det er lite som skal til før lilleFrida skal bikke

Hun har sett djevelen og døden selv

etter det har hun låst seg inne i låste hvelv.

Fordi Lillefrida vil ikke ende sitt liv

For hun har så utrolig mye giv

Frida vil danse og danse

og vandre rundt og sanse

For hun vet at livet har mange skatter

nå hyler hun ikke, det er bare latter... 

hun prøver å overleve, men alt hun klarer er å sveve

hun svever mellom døden og to ulike liv

samtidig søker hun mot og ekte driv

hun vet ikke hva som er rett og galt

fordi verden hennes er svartmalt

hjertet hennes brister 

mens kroppen hennes rister

hvilken vei vil hun gå?

hva er riktig for henne nå?

lyset venter, mens mørket jager

og all trøst blir veldig mager

Fordi egentlig ønsker hun å være den sterke

Men sårene hennes bare fortsetter å verke

hva gjør hun med smerten i hjertet?

hun prøver å rense hjertet sitt

men hun sier bare "hvorfor får jeg ikke livet mitt?"

hun vil bare leve, og elske det

og føle at alt går henne med.

så vær nysgjerrig å ta en titt

og dans, dans gjennom livet ditt....

Kjære Sykdommen

Nå er det ti år siden du kom snikende inn i livet mitt. Du brukte skitne manipulerende triks for å få det til. Du fikk meg til å føle at jeg trengte deg. Det gjorde du klart for meg, at jeg ikke kom til å klare å få bort den indre smerten alene. Så du hvisket stille til meg at du skulle hjelpe meg, og livet mitt skulle bli perfekt. Jeg skulle bli perfekt, og det var akkurat det jeg ville. Du fortalte meg at jeg da var en skitten drittunge som var stygg og ekkel. Jeg fortjente ikke å ha det bra. Jeg var ikke verd noen ting. Det var da du kom inn i livet mitt sykdommen. Det var da jeg hørte din stemme for første gang. Da jeg var i en sårbar posisjon pga mye vondt jeg hadde opplevd. du kunne hjelpe meg med smerten min hvisket du. Jeg hørte på stemmen din, fordi jeg trodde på deg. Jeg trodde deg! Etterhvert så jeg resultater, både innvendig og utvendig. Jeg likte dette. Jeg hadde gjenntatt kontrollen jeg så voldsomt hadde mistet eller blitt fratatt. Jeg var herre over egen kropp fordi jeg klarte å gjøre fantastiske ting med den. Jeg klarte å la være å spise og bli tynnere, og samtidig opplevde jeg har trykket på innsiden avtok. Men så begynte du også å bli sint på meg hvis jeg ikke adlød ordrene dine. Jeg ble redd deg. Sinne er min svakhet, og det visste du, ikke sant? Hviskingen ble til brøling, og jeg følte meg fanget i en verden som var totalt ute av kontroll, men jeg fortsatte, og jeg visste ingenting om hvor dette ville føre hen, eller hvilke konsekvenser dette innebar. Det jeg gjorde hjalp, og det var alt som betydde noe for meg. Kontroll!

En vårnatt opplevde jeg noe forferdelig dramatisk som ingen skal bli utsatt for. Dette satte fart på prosessen, fordi etter denne hendelsen rakket du på meg og brøt meg ned psykisk. MIN SKYLD, SKITTEN, SKAMME SEG! stemmen din skapte følelser inni meg, og de har vært der i ti år nå. 

Du tok ifra meg alt du, og selv om du innvitere meg inn i din verden, så var det et helvete. du tok bort meg selv og mine verdier. Du forandret meg og gjorde meg syk. 

Du har nesten lurt meg i graven mange ganger, men jeg har englevakt. Det er meningen at jeg skal leve.

stemmen din jager meg. Du rakker ned på meg hele tiden. 

Det er tre stemmer i hodet. Den ene beskrev jeg i det første diktet. Jeg tror den stemmen er følelsene mine. Den kom da jeg var fem år, da jeg opplevde noe følelsesmessig vanskelig. Jeg klarte ikke å føle pga av det som skjedde, så det kom en jentestemme av ei lita sårbar jente. hun hyler, gråter, ler og skratter. Jeg tror stemmen og den lille jenta er Frida og det hun uttrykker er følelsene som jeg enda ikke har lært meg å uttrykke. 

Når alle tre stemmene holder på, blir det krig i hodet mitt. Jenta hyler, sykdommen brøler mens den ander stemmen hånflirer av meg. Jeg blir så redd, selv om jeg er vant til dette. Jeg er bare så lei av dette. Jeg vil være bare Frida. 

Livet har bydd på mange utfordringer for meg de siste årene, men alt jeg har opplevd har jo på et eller annet vis påvirket meg og gjort meg sterkere. når man utsettes for ting både på godt og vondt, lærer man jo på det og er bedre rustet til å takle det senere.

Spiseforstyrrelsen har gjort at jeg har vært veldig langt nede til tider, og det var en lang stund jeg var sikker på at jeg skulle dø. Og det ville jeg egentlig ikke. Men når det ikke er en selv som styrer handlinger og tanker lenger, er det en forferdelig følelse av hjelpesløshet og motløshet som fyller en. Jeg hadde vertfall mange ute-av-kroppen-opplevelser hvor jeg opplevde at det var noe annet som styrte kroppen, og det var kanskje ikke spiseforstyrrelsen som var verst der. Den alvorlige selvskadingen er nok verre, for den er dødlig. Det å være vitne til at "noe" torturerer din egen kropp uten at man selv får til å stoppe det, er helt forferdelig. Det er en lammende følelse i kroppen, og man kjenner at man har skadet kroppen så ille, at det er like før man dør, uten at ønsket om å dø er der. når det blir så ille at man trenger å fraktes i Sea King til Trondheim og blir møtt med fullt traumeteam og rett på operasjon.

Det var heftige tider dette, og slik var det lenge og ofte. Jeg klarte ikke å ha kontroll. på denne måten mistet jeg nesten livet mange ganger, fordi en sykdom inni meg gav meg ordrer og styrte kroppen min. 

dette var fælt for både meg og de rundt meg. Det var ikke et spørsmål om jeg kom til å dø, spørsmålet var når.

Jeg er så glad jeg har kommet over dette nå. Når jeg lå på sykehuset gang på gang trodde jeg aldri at jeg skulle klare å komme meg over dette. Jeg trodde jeg skulle dø! og jeg ville ikke det. 

Derfor er jeg veldig takknemlig over at jeg får så god hjelp. hjelp som fungerer, og det er herlig!

En hånd som strekker seg etter en annens

mens den andre torturerer

hjelp henne! hun dør!

hun vil løpe vekk, men føttene er bundet

hun vil slå, men hendene er bundet

hun vil fly, men vingene er skadet

kjære engler, hjelp henne bort

hun dør, hun forsvinner, hun glir inn i himmelriket

kjære engeler, vil dere ta imot henne?

kjære engler, vil dere at hun skal være på jorden?

kjære engler, ser dere hva hun ønsker i hjertet sitt?

ser dere at hun strekker hånden sin? 

vil ha en hånd, hun vil leve

vi ser det, vi ser henne, vi ser hjertet banker

hjertet slår, hun puster

så vidt...

~Frida~

sang og mjusikk fra mæ

hei og hopp...

Jeg kommer med en oppdatering i morgen, så ikveld får dere en liten forkjølelsessangprestasjon av meg...
gå inn på linken så får dere høre:
the killers- human og hellbillies - den finast eg veit

~Frida~

update

Nå er jeg på Østmarka på A4, hvor jeg har vært mange ganger før. På den avdelingen det er OK å være, og jeg kjenner folk rimelig godt her, og det synes jeg er greit. Men siden denne innleggelsen ikke handler om spiseforstyrrelsen, er det litt andre regler som gjelder og fokus på helt andre ting. Jeg har jo slitt veldig med maten en stund nå, men i det siste har det vært rimelig stabilt inntak, selv om det skjærer seg noen ganger. Det er godt å ikke ha matproblematikken på nakken hele tiden liksom... selv om det går veldig opp og ned... men det går på et vis da..

Jeg vet ikke noe om hvor lenge jeg blir her, men jeg håper det ikke blir så utrolig lenge. Jeg har liksom ikke tid til dette. Jeg håper det jeg sliter med ikke varer så veldig lenge. Jeg vil komme meg raskt tilbake på DPSN og fortsette den gode behandlinga jeg har påbegynt der sammen med DPS-gjengen. Og psykologen min har jo sagt at det er det som skal skje, så da må jeg vel bare tro på det. Selv om jeg har litt vanskelig for å tro det helt 100%.

I dag skulle jeg egentlig på butikken og kjøpe litt forskjellig stash og godis + Fridamat, og det skulle jeg få lov til. Jeg skal få lov til å dra en dag i uka. Da forberedte jeg meg på det, og denne butikkturen skulle skje på seinvakta, men det ble ingenting av, og da ble det altså litt feilkobling i hodet mitt. Jeg har blitt flinkere på mange ting, men det å takle forandringer eller takle det som ikke blir som jeg tenker eller ser for meg, det er jeg fortsatt MEGET dårlig til. Jeg lurer på hvordan jeg skal lære meg det altså.
Uansett, DET BLIR BUTIKKTUR FRIDA, BARE i morgen liksom... bah..

I morgen kommer også mammsen en tur, med litt ting og tang til meg. Hun skal bla ta med klippemaskina mi, for jeg ser ut som en heks på håret, og sidecuten må klippes for å si det slik. Og denne gangen skal jeg gjøre det SELV. Hah..

Jeg sitter også å funderer på om jeg skal kjøpe meg en ny pakke røyk i morgen, eller om jeg rett og slett skal SLUTTE...??
hmm, vanskelig.. eller egentlig er det ikke så vanskelig, men det er kjipt da.. vi får se hvordan det går.
Jeg røyker uansett ikke noe mye da.. det er snakk om maz 4 sigg per dag.

vel, det var en liten update fra østmarka. Cya people!

~Frida~

second opinion-intervjuet 13.mai

I natt sov jeg null, nada, nix... jeg var så spent, redd, nervøs... hadde rett og slett angst... så kom et anfall, eller flere.... så sovnet jeg litt, så våknet jeg og var skrubbsulten. Veldig lurt av meg å begynne å spise mat midt på natta mens jeg hadde angst liksom. Det er som å tenne på bomben liksom, så jeg fikk enda et anfall etterhvert.

Uansett, alt handlet i bunn og grunn om at jeg var nervøs for dagen i dag. For i dag skulle jeg bli diagnoisert av ekseperter. Alt jeg har slitt med i mange mange år skulle få et navn. For mange ville kanskje det å sette problemene i bås være en bra ting, og det er det jo egentlig. Det er bare at jeg er så fryktelig redd for å bli stemplet som en sykdom eller en diagnose, lidelse, kall det hva du vil... Jeg vil være Frida jeg. Og jeg har vært vant til å bli behandlet som en sykdom. Jeg er ingen sykdom. Jeg har en sykdom. Og jeg avskyr den sterkt for å være mild.


Men denne dagen har faktisk lært meg mye. Jeg har fått frem utrolig mye som er utrolig viktig, men som jeg ikke trodde var viktig. Mye som skjedde når jeg var barn, som jeg ikke trodde var viktig, men som egentlig spiller stor rolle for hvilken diagnose som skrives på papiret. Det var også litt godt å snakke ut om ting jeg ikke har snakket om før, ting jeg kanskje var litt flau over, som er viktig å få frem.
For vi snakket om masse forskjellig. Vi begynte mellom halv ti og ti om morgenen, og holdt på til klokka var tre. Bare lange intervjuer og masse masse vanskelige spørsmål.
Intervjuene var om mange forskjellige emner. Vi snakket veldig mye om min virkelighetsoppfatning og hvordan jeg opplever verden og mitt liv i form av både åndelige ting og min sykdom. Jeg vil ikke legge ut om min virkelighetsoppfatning her. Det kommer jeg nok til å gjøre i boka mi da. Vi snakket om angsten min og hva som utløser angsten og hvilke måter jeg takler den på. Så snakket vi om tvangstankene mine og PNES-anfallene mine(Psycogen-non-epileptic-seacers). Vi snakket om den dissosiative biten og traumene mine. Det var kanskje den vanskeligste biten. Det er jo traumene som gjør at jeg dissosierer, så det var en utfordring å snakke om. Så var det personligheten min da. Den biten var ganske lang. Det er litt vanskelig å huske alt, men jeg kan snakke mer om det senere når rapporten kommer. Det var veldig vanskelig å svare på spørsmålene synes jeg, for enkelte ting skammer jeg meg litt over. måten jeg tenker på om enkelte ting for eksempel, eller forskjellige ting jeg gjør ubevisst eller bevisst.

Da vi var ferdige med alt spurte jeg om legen hadde noen umiddelbare tanker om hvilke diagnoser som står i pannen på meg etter alt jeg hadde lagt ut om, men hun sa at akkurat det ville hun fortelle meg på en annen måte. Om vi skal møtes igjen, om jeg skal til Ullevål en tur vet vi ikke enda, men jeg vil få nærmere beskjed.

Nå er jeg veldig sliten og trett etter en lang dag. Jeg hadde jo egentlig forberedt meg på å bli med tilbake til Orkdal i dag, og at jeg kunne sitte på med psykologen min tilbake, men det måtte jeg vente med, for det var for sent på dagen til å ta et valg om når jeg skulle overflyttes og om jeg skulle overflyttes. så vi får se hva som skjer i morgen. time will show...
jeg er vertfall kjempespent, så det blir nok en søvnløs natt i natt og...håper på bra svar i morgen.

nå er det jammen natt, må sove, skrives i morgen... nattaaaiz
~Frida~

Ullevål(second opinion), nøkkelen og døra ut til livet...

i morgen er en spennende dag for meg folkens... For ca et halvt år siden søkte jeg om second opinion fra de fremste ekspertene på psykisk helse på Ullevål. i lang tid nå har jeg og psykologen min laget videoer av lange intervju hvor hun stiller meg spørsmål og jeg svarer så godt jeg kan utdypet.. spørsmålene skal få meg til å få frem personlighet og min historikk, mine holdninger, syn, verdier, min tankegang og mestringsstrategier. det er rett og slett en veldig dyp personlighetstest.
samtidig har vi filmet vanlige samtaler hvor vi snakker om veldig personlige vanskelige ting. Det er nok for å se hvordan jeg reagerer og hvordan jeg forholder meg til det som blir sagt. da spiller både kroppsspråk, språk, ord og handlinger en rolle. utrolig hva psykologer og leger eller andre som har lært seg å kjenne meg godt, kan se. jeg blir lest som en åpen bok enkelte ganger. 

i forrige uke fikk vi endelig svar fra ullevål-gjengen, og de har nå sett over alle videoene vi har mekket sammen, og i morgen kommer de hit til Levanger for å snakke med meg. Jeg er kjempespent, så heldigvis er psykologen min fra DPSn også med. dette møtet som skal finne sted i morgen er nok avgjørende for hvordan ting blir fremover. Kanskje blir det forandringer, kanskje ikke... kanskje er det vi jobber med på DPSn godt nok og skal få meg frisk, kanskje er det noe vi må forandre på. kanskje må jeg til en annen avdeling eller hjem.. jeg aner ikke hva de mener er riktig, men uansett så er de jo de fremste ekspertene i Norge på min type problematikk(personlighetsforstyrrelser og dissosiative lidelser og PNES-anfall)... De må jo ha sett dette før tenker jeg. 

Jeg føler meg veldig heldig. Jeg er veldig takknemlig for all hjelp jeg får og har fått.. alt jeg har vært gjennom har lært meg veldig mye.. både gode og vonde opplevelser har vært lærerrikt for meg... men jeg tenker at det er nå fremover jeg skal lære det viktigste. En sakte tilbakeføring til et nytt og ukjent liv. men en ting er sikkert. Hvis jeg tar de riktige valgene fremover nå, kommer jeg til å få et godt liv, og det er det jeg ønsker.. er ikke det noe vi alle ønsker?

Som sagt er jeg veldig heldig, som har det flotte apparatet jeg har rundt meg nå. Det er godt å endelig få riktig hjelp. Riktig hjelp for meg, Frida. Det viste seg at jeg hadde behov for litt ekstra oppfølging på enkelte områder, som kanskje ikke stemmer med den vanlig A4-behandlingen for min diagnose, men i noen situasjoner og noen steder i livet må man faktisk bare ta et vanskelig valg og kjøre på magefølelsen, fremfor fornuften. og i mitt tilfelle har faktisk det funket... sammen med behandlingsteamet mitt er vi for første gang på ti år i ferd med å fullføre Frida- Frisk- prosjektet, og det beste er at Frida er med på hele prosessen denne gangen.

Jeg synes det er litt upassende å skrive om alt jeg gjør om dagene og hva behandlingen min går ut på, det er noe jeg kommer til å skrive mer utfyllende om i boken min. Jeg kommer nok til å berette hele historien min i boken min, som jeg har kommet halveis på nå, men jeg kommer nok til å skrive mest om det som har funket for meg, og beskrive det veldig utdypende, slik at min historie kanskje kan hjelpe andre i samme situasjon. Det å bidra til å hjelpe noen ut av denne jævelskapen ville vært kjempeflott. Selv om jeg ikke kan gjøre annet enn å så små tankefrø inn i hodene på disse sårbare menneskene som har blitt syk eller er i ferd med å bli syk. disse små tankefrøene jeg sår, må få næring og vann i form av påfyll fra helsevesenet(psykisk og fysisk), familie, venner og mest seg selv. De må selv være med på å la disse friske tankene spire og gro seg store og sterke, slik at det til slutt er de tankene som styrer livet, og ikke sykdommen. klarer man det, har man vunnet. da er man nok et levende bevis på nok et mirakel som lever i frihet...

men så er det en ting... hvorfor er det så lett å vite fasiten, men likevel ikke etterstrebe den?  hva er det som gjør det så vanskelig å gi slipp? når du står med nøkkelen foran døra som nøkkelen passer i, hvorfor ihelsikke åpner du ikke døra da? hvorfor er det er så stort steg å løfte hånda og putte nøkkelen inn i låsen som skal sette deg fri? hvorfor nøler man? hvorfor stiger pulsen? hvorfor går man et steg tilbake?

- jeg tror det er slik hos de fleste, men vi har nok forskjellige historier hvorfor vi ikke åpner den døra.
Jeg vet ikke hvorfor det er slik til alle andre, jeg kan bare uttale meg fra mitt hode og min kropp.
Jeg tror jeg er redd for å mislykkes på den andre siden, fordi det er så ukjent og skummelt, og jeg har ingen verktøy i verktøykassa mi som jeg vet hvordan jeg skal bruke i den virkelige verdenen. Der må jeg danse gjennom dagene i full usikkerhet og tvil. Det skremmer meg. For hvis jeg mislykkes i noe, er det ikke mye som skal til før jeg er slått ned i mørket igjen. Perfeksjonisten mislyktes! Og hvis jeg først mislykkes, er jeg redd for at jeg aldri skal klare å tørre å prøve å åpne døra igjen. Derfor vil jeg være HELT sikker på at jeg er klar før jeg går ut døra. Derfor vil jeg føle meg sterk. Men uansett så er jo den beste løsningen å hoppe i det og ta små museskritt gang for gang. Man må kanskje prøve seg med å låse opp døren først, neste gang kan man ta et museskritt utenfor, og kjenne hvordan det går. Neste gang kan man kanskje vinke "hei her er jeg" til en person som tusler forbi i full fart mens du står der i døråpningen. da vil du kanskje få en liten anelse mestringsfølelse. neste gang er du kanskje litt ivrig og vil prøve alt på en gang, men da må kanskje støttespillerne dine holde deg fast i tøyler for å ha kontroll på deg, men først og fremst for at du ikke skal falle.
EKSPONERING er ordet! det å sakte utsette seg for noe man frykter. Det man frykter har gjort at du har gått inn i en egen boble for å beskytte deg selv. Ingen kan komme å dra deg ut av bobla. Og det er heller ikke mange andre som har lyst å oppholde seg i bobla di så veldig lenge. Ikke pga av deg, men på grunn av omgivelsene, reglene som regjerer, det syke, hele situasjonen. kanskje trigger det noe i dem som svekker dem, pluss at de vet at det er mye mer å hente på utsiden av bobla. ut i livet. De prøver nok å dra deg med ut, men de skjønner etterhvert at det kun er du som kan gå ut av den, og når du ikke vil, så slutter de etterhvert å prøve. De kan ikke stå å vente på at du blir klar. De må jo leve livet sitt de også.

KLAR   FERIG     GÅÅÅ!!!!

En annen grunn til at dørstokkmila er så lang til å vri om nøkkelen er at jeg er redd for å bli skuffet. Jeg har kjempet i 10 lange harde år nå, og forestillt meg alt mulig flott og idyllisk når jeg har blitt frisk. Livet skal være gulroten. livet skal være gevinsten. Hva hvis det ikke er verdt det? Hva vil det gjøre med meg? hvis en kald og dyster krig gjennom ti år vil være forgjeves... hvilken følelse vil jeg sitte igjen med da.. jeg kan tenke meg at det er som å bli stukket i hjertet. når du drømmer og drømmer og samtidig kjemper for å realisere dem, så blir du knust av hjertesorg når drømmen viser seg å være et mareritt. en drøm som skulle vært fyllt m farger blir til et svart/hvitt mreritt som aldri ender... det kan også hende at man rett og slett bare visner av hele situasjonen og opplevelsen, fordi man faktisk aldri får påfyll av det man trenger for å blomstre eller holde seg oppreist...
nå høres det ut som jeg har et veldig "det er grønnere på den andre siden"-tenkning her, og det kan kanskje hende, for jeg overdriver en smule nå.. men det er bare for å understreke hvordan det går ann å  tenke i mitt tilfelle, og kanskje mange andres også.
Ja, jeg tror nok at det er mange som er redde for å gå inn i den friske verdenen i frykt for å bli skuffet eller at de ikke skal lykkes... og det er synd. Jeg har dessverre vært en av dem, men jeg er i god gang med å møte min frykt litt etter litt, for jeg tror det er den beste og eneste måten man kan stikke hull i den jævla sykdomsbobla man har levd i, i mange hersens år, og komme seg på føttene og ta verden med storm. kanskje lykkes man litt og litt, eller kanskje lykkes man veldig mye, for å så faller litt igjen...
Men det som er viktig å huske på oppi alt dette, er at man er IKKE alene. man trenger ikke å vite fasitsvaret på hva som er riktig, og man trenger ikke å vite hva som er best. Man kan få råd og veiledning, men det er en selv som må gå veien, MED støtte ved siden av seg...
Vi har alle fått et liv, og vi er alle herre over vår egen kropp og eget hode, og selv om dette ikke gjelder alle mennesker, så gjelder det nok dere som sitter å leser dette. Man må ta valgene selv, de gode valgene som skal føre oss frem i livet og styrke oss som menneske.

DET   ER  REALITETEN!!!

kjipt, men sant!

Så hva velger man å gjøre da? velger man å stå foran døren og aldri møte frykten sin. Da er det faktisk frykten som hindrer deg i å leve ditt eget liv. For livet kan bli både mørkt og jævli og fuckings rævva... eller det kan bli et paradis hvor du får alt du vil ha, fordi du har kjempet for det, og har derfor fått det.. gratulerer! du er innehaveer av ditt eget fantastiske liv liksom... bruk det til det du vil! Det er jo slik det er da. Så møter man motgang innimellom, men det er da ikke motgangen du skal fokusere på. Du må jo fokusere på det som faktisk bygger deg opp. Jeg har jo snakket om alle disse skattene som finnes der ute, og det er faktisk sant. De er der ute, og de venter på oss. Men vi finner de riktige skattene som regel bare når vi trenger dem, og når vi ikke gjør det, føles det sikkert jævlig urettferdig, men da er det nok en grunn for det også. Da skulle du kanskje ikke finne akkurat den skatten der og da. kanskje skulle du lære noe av den hendelsen eller tilværelsen. For man går jo ikke ut av et "åsted" uten å ha lært noe eller fått med seg nyttig informasjon som man skal ta med seg videre på ekspidisjonen.
Vi har nok alle en misjon her i livet. noen mindre enn andre. kanskje noen blir født for å gifte seg med den fremtidige kongen i Norge om hundre år. mens beckham ble født for å bli fotballgud. Nils Arne Eggen er jeg nesten sikker på ble født med en godfot for å berge Gulllaget Rosenborg(heia heia forresten), Else kåss Furuseth ble født for å underholde Norge etter Greys Anatomy.... Mens alle vi andre da, som verken er på tv eller i Se og Hør har helt andre oppgaver i livet... Jeg tror fks det er en grunn til at jeg har overlevd alt jeg har overlevd og er der jeg er i dag. Jeg tror jeg måtte gå gjennom alt dette for at jeg skulle bli sterk nok til å redde meg selv(med hjelp), slik at jeg en dag kan være med på å hjelpe andre mennesker. kanskje gjennom boka mi, bloggen min, sangene mine, som ferdig utdannet kreftsykepleier eller rett og slett bare som Frida... Jeg håper det!


Det er en ting jeg har lært gjennom alle disse årene. Det er at det finnes over 5 milliarder mennesker på denne jorda, og absolutt alle er forskjellige. Men selv om vi alle er så forskjellige, så har vi alle lik verdi som menneske. Om du er konge eller president eller om du er slave i Kina eller kelner på Egon. I dagens samfunn virker det kanskje ikke slik. Status sier noe om hvem vi er, men ingenting om hvilken verdi vi har. Og dette er det mange som ikke klarer å få inn i topplokket. De tror de er bedre enn andre. Det verste av alt er at de viser det med hvordan de oppfører seg eller uttaler seg som person. "jeg er bedre enn deg" eller "pappan min er rikere enn pappan din". Det er greit når man er tre år, men fy faan, det er faktisk voksne mennesker som holder på slik hele livet. Hva sier det om dem sier jeg bare! Men så vet man jo at på tross hvor utilgivelig det de holder på med, handler om at de kanskje er usikre selv. Det er jo ofte slik mobbing foregår. Jeg tror ikke jeg skal begynne å skrive om mobbing nå i kveld, for da blir jeg sittende hele natten. Og det går ikke, for jeg har et viktig møte kl. 09.00 i morgen, ikke sant?
hehe, det var det jeg begynte dette innlegget med, og da passer det kanskje å avslutte med det også...
håper dere lærte noe i kveld, og at jeg hadde noe fornuftig å komme med...

wish me luck tomorrow!
i mellomtiden.....................

SJALLABAIS!

~Frida~

follow your hart

jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om. Jeg er liksom så tom, men likevel så full. Jeg tror det er følelsene jeg kjenner på som gjør meg urolig og engstelig. De ukjente følelsene. De skumle følelsene.
I min verden eksisterer det kun to følelser. Sinne og glede. Så når noen er redd, bestemt eller usikker osv, tror jeg alltid de er sinte på meg, og jeg takler sinne utrolig dårlig. Da blir jeg livredd og lilleFrida kommer frem. Og i min verden er heller ikke jeg så ofte sint, fordi jeg har lært meg at det ikke er lov. men likevel kommer de andre følelsene frem, men kanskje ikke så tydelig, eller når de først kommer frem er de veldig tydelige. Det er det vi driver med på dpsn. Det at jeg har lov til å være sint når jeg har grunn til det. At jeg har lov til å være trist og gråte, selv om det skjer veldig sjelden. men er jeg først glad da, så er jeg mer eller mindre overlykkelig. Det er bare slik at følelsene mine er så sterke hele tiden, noe som er vanvittig slitsomt til tider. hvertfall når jeg er nede i mørket. men uansett gjelder det å komme seg gjennom disse bølgedalene med følelser uten å flykte. Det hjelper ikke å flykte.
jeg har flyktet i ti år nå, og jeg har ikke blitt bedre. Det er bare at det er et helvete når det står på som verst, og da vil man automatisk flykte fra situasjonen. Hvis man noensinne skal bli flinkere til å takle angsten, så må man faktisk stå i den der og da. Det er medisinen. Det gjør oss sterkere i oss selv til å takle både indre og ytre kriser og utfordringer.
et eksempel er eks det med spiseforstyrrelsen min. før var jeg redd for det å spise mat, selve spisingen. når det først lå i magen var det verste over. Da var det når jeg spiste at angsten sto på som verst. og det beste jeg kunne gjøre der og da for at det skulle bli lettere neste gang var å stå i det, puste godt ned til magen og ikke gi meg. jeg skulle fullføre. Tidligere var det å stoppe å spise mat et problem, og da fikk jeg angst når det plutselig var tomt for mat og alle skapene var tømt. i de situasjonene var jeg stort sett alene og kastet bare opp. Da flyktet jeg fra følelsene mine. jeg spiste og spiste og spydde enda mer. slik holdt jeg på i mange år. Det skjer innimellom nå også. men jeg prøver å heller spise godterier jeg er mer trygg på i små mengder slik at angsten ikke blir alt for høy til at jeg ikke mestrer å beholde det. jeg prøver å tenke at det er Frida som skal kose seg med lørdagssnop, fordi det fortjener hun, og det er nesten alle andre også som sitter foran tven og spiser godteri. man skal unne seg det. noen ganger går det fint, andre ganger ikke. For det jeg sliter mest med nå for tida, er ikke det at jeg ikke klarer å spise eller stoppe å spise, men det er det at det er så inmarri vanskelig å ha mat i magen. jeg føler meg skitten og uren og skammer meg. Da er det stemmen til sykdommen som henger over meg og beskylder meg for å være verdens svakeste menneske som faktisk godtar å være så skitten. eller at om to timer veier jeg ti kg mer enn nå. den kan fortelle meg at rompa eser ut der jeg sitter i sofaen og ikke forbrenner kalorier liksom, og da kjenner jeg det. Det kribler i rompa og lårene, og jeg ser fysisk at jeg eser ut. En helt forferdelig følese. hvis jeg prøver å være fornuftig å deler denne opplevelsen med noen, er det vanskelig for dem å finne noe som hjelper meg, når jeg faktisk opplever det fysisk. men sånn i teorien, vet jeg jo at det er UMULIG... så pigg of ana! her prøver jeg å forholde meg til virkeligheten liksom...

MEN, det som har hjulpet meg er å dele opplevelsene og tankene mine med noen. Da blir de mindre farlige og kanskje ikke så kompliserte. Det er også lettere å sortere tanker og få en oversikt over dem. Jeg bruker ofte å lage tankekart når jeg går å kjenner på en følelse. som regel kommer det veldig mye ut av en enkelt følelse. et helt A3-ark i mitt tilfelle. En annen ting som hjelper meg mye når jeg kjenner angstnivået stiger er å fokusere på smaken på et drops eller en tyggegummi i munnen, farger på ting i rommet eller omgivelsene rundt deg, lyder rundt deg, hold noen i hånda, og det aller viktigste, pust dype åndedrag heeeeelt ned i magen. inn med nesa, og ut gjennom munnen... etterhvert vil oppmerksomheten din være på helt andre ting enn tankene dine. Dette er det vi kaller oppmerksomhetstrening eller mindfullness.

Så har man kanskje kommet dit hen at man faktisk har overvunnet en krig, en kamp et sju-milssprang eller bare over den høye høye dørstokkmila. Det er da det er lov å sette seg ned å klappe seg selv på skuldra, eller at noen andre gjør det for deg, og kjenner på den herlige mestringsfølelsen som man ærlig og oppriktig har fortjent etter en slik kamp. man kjenner kanskje at man har overvunnet noe. og som oftest har de fleste en opplevelse av at det ikke var så ille likevel. men det er bare i noen situasjoner. uansett, så har man bevist for seg selv at det umulige var mulig, og har blitt sterkere på det.

det er når man har opplevd og overlevd motgang at man blir sterk, og lærer seg selv og andre å kjenne. Det er egentlig helt utrolig hvilke krefter som kan hentes frem når det trengs superkrefter. Men i de tøffeste kampene trengs det masse krefter, håp, styrke og tro, og sist men ikke minst samhold i kampen mot mørket. Min familie har vært helt utrolige, og jeg vet at uten dem hadde jeg aldri kommet så langt som jeg har kommet i dag. psykologen min sier at det går ann å tenke seg at jeg er 60-70% frisk nå. og det betyr at jeg er sterkere enn sykdommen. akkurat sterk nok til å være sjef mesteparten av tiden, men noen ganger faller jeg i fellene dens, men jeg reiser meg alltid igjen, uansett. fordi jeg alltid har fått påfyll av tro, håp, drømmer og kjærlighet. Fordi noen alltid har minnet meg på hvem frida er, og hva hun vil med livet sitt. Og når andre har minnet meg på det daglig, så ser jeg det selv også. Jeg lytter til hjertet mitt og utstråler etterhvert mitt høyeste ønske. At drømmene mine skal bli virkelige!

Jeg bare tenker på alle muligheter som finnes der ute, som alle kan bake inn i livet sitt og skape et eget paradis av et liv. Det er nok av muligheter. Det er rene regnbuen ute hver dag, med flere farger og nyanser av muligheter.

men det er bare hvis man vil ha det. vil du ha det? måtte du bevise at du vil ha det... Alt må kjempes for. livet er ikke enkelt og heller ikke alltid rettferdig, men det finnes alltid løsninger på det meste, slik at man til slutt får noe av det man hele livet har ønsket seg, selv om de faktisk også handler om at vi er ganske bortskjemte her i Verdens rikeste land. Man kan føle seg rik av penger og eiendeler, men følelsen av å være rik av venner, familie, kjærlighet, kunnskap og mestring etc, er mye bedre. Det er slike ting man kan fylle hjertet med, og det gode er at det blir aldri fullt. hjertet får aldri nok. men det gjelder å fylle hjertet med de riktige tingene... selv om man dessverre noen ganger i løpet av livet vil kjenne motgang i form av at en sorg tar stor plass eks. men den forsvinner også, så lager den seg et lite arr i hjertet slik at man kan ta den frem noen ganger, men da har allerede hjertet fyllt seg opp med andre gode ting...

Ta ut hjertet ditt og se på hva du har i hjertet ditt. Hva styrker deg som menneske, og hva gjør deg godt? er det noe der som du vil fjerne eller som du tror er lurt å fjerne? Gi slipp... gi slipp... da gjør du deg selv fri fra det...

valgets kval!

kjære vakre mennesker der ute, fyll hjertene deres med glede... det prøver jeg å gjøre, og det gjør livet så mye bedre å leve. det er mye mer latter, smil, gode opplevelser og gleder...
velg livet...

~Frida~

et hode og en kropp totalt ute av kontroll

en kropp og et hode totalt ute av kontroll...
hva sier den setningen deg?
til deg gir det deg kanskje et bilde på svakhet eller sykdom.
hos meg gir det meg et bilde på virkeligheten. min virkelighet.

jeg klarer nesten ikke å huske hvordan livet mitt var før jeg ble syk. Men jeg husker at jeg var en veldig livsglad og energisk unge som ikke hadde store utfordringene egentlig. litt over ti år senere sitter jeg her, etter å ha levd i helvetet og som sagt hatt et hode og en kropp totalt ute av kontroll.
Det jeg vil frem til, er at jeg faktisk ser at det går ann å få mer kontroll... en ting er spiseproblemene mine, som jeg også har fått mer kontroll over, ved å være skikkelig streng med meg selv og ha faste trygge rammer og et opplegg med struktur. det har hjulpet meg vertfall. en annen ting er selvskadingen. jeg trodde ALDRI at jeg skulle slutte med det, eller at det skulle bli mindre av det. da jeg lå på operasjonsbordet to ganger i uka over en lang periode, trodde jeg aldri at jeg skulle overleve det. men det gjorde jeg. alt var totalt ute av kontroll. og det å kjenne på den følelsen av å ikke ha kontroll over det syke, og kjenne at det syke langsomt holder på å ta over og ta livet av deg.
det jeg skal frem til, er at jeg har blitt mye flinkere til å ta gode valg og dermed ha mer kontroll. Det er jo det enhver person ønsker. Det å hele tiden ta gode valg er ekstremt viktig, og selv om jeg har fått veldig mye hjelp til å ta de gode valgene, så gir det en god mestringsfølelse. og det å ha fokus på det man klarer, fremfor det man ikke klarer, er kjempeviktig.

jeg tror også at hvis man fokuserer på det positive, fremfor det negative, vil det være med på å løfte deg veldig. Det er ikke alltid lett å gjøre det når man har en sykdom som sterkt hindrer deg i det og svartmaler alt, men det er da man må ta kontroll, enten om man klarer det selv eller får hjelp, så gir det en enormt god følelse. den følelsen kan vare lenge, og man kan få mye godt ut av den.

så det å bruke hodet og kroppen til å få igjen kontroll er veldig viktig for meg. jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg skal klare det. jeg skal klare å stå imot stemmer og impulser, jeg skal klare å stå i angsten uten å gjøre noe destruktivt eller få mange anfall, jeg skal klare å slutte å dissosiere. jeg skal klare å ta tilbake kontrollen...

dette var noen få ord fra meg denne lørdagen.. god helg til alle sammen.
~Frida~

levanger post 2

"Du har hatt en enorm fremgang Frida, på så mange områder. Den visne Fridablomsten har rett og slett blomstret!".

disse gode ordene fikk jeg av ei som jobber her på Orkdal Dps. Jeg synes det er VELDIG vanskelig å ta imot komplemang, men jeg øver på å ta til meg ting som folk sier til meg. Det vil nok også hjelpe til på selvbilde. Jeg er liksom litt der at jeg ikke akkurat føler meg som en person. Jeg merker selv og andre har merket at jeg omtaler meg selv i 3.person. jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg tror det er fordi at jeg føler at jeg ikke har et jeg. Jeg er fortsatt preget av en del tvang og ritualer, + at sykdommen er bare LITT mindre enn meg. selv om jeg på en måte opprettholder sykdommen, for å få utløp for mine sår, så må jeg snart ta i bruk nye verktøy for å takle smerten. samtidig må jeg jobbe med det å gi slipp på sykdommen. stå imot den og stemmene, som gir ordre til meg med manipulerende og lure ord, og jeg er jo der at jeg tror på sykdommen. vertfall når jeg er sårbar. i det siste har det vært rene 3 verdenskrig i hodet mitt. selv om jeg har blitt mye flinkere til å stå imot impulsene jeg får, så er det noen ganger likevel ikke nok. selv hvor gjerne jeg vil klare dette selv, så går ikke det alltid. i går, fredag ble jeg sendt til levanger igjen. denne gangen på akuttposten. Dpsn ville ikke ta ansvar for meg når jeg var så dårlig, så nå ligger jeg nok en gang på lukket avdeling i senga og funderer på hvordan i alle dager jeg skal komme meg gjennom dette. dørene låses av, og rommene er strippet, og jeg må ha noen sammen med meg hele tiden. jeg føler meg fanget her inne, jeg får ikke puste, og jeg føler meg utrygg og redd. jeg vil ikke være her, men nå har jeg ingenting jeg skulle ha sagt liksom.
på mange måter føler jeg meg avvist og sviktet av behandlingsteamet mitt på dpsn. jeg stolte på dem og åpnet meg på alle mulige måter, noe som gjorde at jeg kanskje dissosierte mer og var mer fjern og redd, men jeg fikk riktig hjelp til å stå i det. så får jeg plutselig beskjed om at jeg ikke kan være der, selv om de lovte meg det. Det var på dpsn jeg skulle få behandling fremover. det er vondt å være her. jeg har så mange dårlige minner fra akkuttpsykiatrien. det får frem noe vondt i meg. på dpsn følte jeg at jeg ble behandlet som et menneske, som frida, og frida føler seg nå totalt avvist og sviktet.
men igjen da, så er jeg jo slik som menneske at jeg tar på meg skylden for dette. jeg tilgir psykologen min og behandlingsteamet på dpsn, selv om de sitter lengre inn enn noengang. fordi jeg vet at Frida stoler på dem. og de er til å stole på, for innerst inn vet jeg at de vil at frida skal blomstre igjen. blomsterpiken som har overlevd alt. jeg skal nok overleve dette også. men det er vanvittig tøft. det å komme til et sted hvor jeg ikke kjenner noen og føler meg utrygg og redd. tårene har trillet siden jeg kom hit, og det gjør vondt i magen. Det er ikke slik det skal være.
jeg tenker på alt som har skjedd de siste årene, det er ikke slik det skal være. og i dag, ti år senere etter jeg ble syk, sitter jeg fortsatt igjen med den samme krigen oppi hodet mitt. og uansett hvor mye jeg kjemper imot sykdommen, så får jeg igjen det på et eller annet vis. jeg går på en smell gang på gang. Frida faller og faller, og selv om hun reiser seg igjen, så faller hun igjen.
jeg klarer ikke denne usikkerheten og angsten. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg vil bare bort fra dette, til et sted jeg føler meg trygg. det som bekymrer meg er at jeg ikke tror det er et eneste sted på jorden jeg kommer til å føle meg trygg lenger, hvertfall ikke etter det som skjedde i går. Det gjør vondt.
uansett så skal jeg prøve å holde motet oppe mens jeg er her, selv om det kommer til å bli beintøft. jeg skal prøve. jeg må finne gutsen i meg selv til å klare å komme meg gjennom dette, fordi det er så mange som har tro på meg. det er så mange som tror på at jeg skal klare å nå målene mine og få et godt liv. jeg håper jeg en gang klarer å tro på det selv også.

jeg vandrer på en kronglesti

og sammen er vi så sterke vi

opp og ned og hit og dit

det skjer fremskritt, bit for bit

vonde følelser herjer der inne

savn, sorg, svik og sinne

men det må en gang komme ut av meg

da må jeg fortsette på riktig vei

fortsette å gå skritt for skritt

slik at jeg en dag får livet mitt

~Frida~

konklusjon: dette skal jeg faen meg fikse

jeg er redd , jeg vil ikke, det er så uutholdelig denne angsten, la meg slippe

pulsen øker, hjertet slår fortere og fortere, hardere og hardere, i takt med at jeg puster fortere og fortere, jeg stivner, så begynner føtter og hender å skjelve kraftig, snart skjelver hele kroppen, snart går den i bakken. det svartner og plutselig ligger jeg i full spenning i bue på gulvet, øynene mine ruller bakover, jeg fåår ikke puste, kroppen rister, lenge, hold ut! puuuuust, det var over... pust... pust...
ånææi, enda en runde, kroppen tortureres der den ligger på gulvet..anfall etter anfall...
1 1/2 time holder det på.
hvorfor?
fordi jeg var redd. jeg var redd enorme middagen jeg spiste i dag, som jeg mener var ren skitt, lå i magen min hele dagen. den ligger der enda også. så jeg spiste den jævla kyllingen og woken fordi det var avtalen. jeg skulle spise opp, og det gjorde jeg. i full gråt pakket jeg bit for bit inn i munnen, og det viktigste, svelget. mange ganger gjorde jeg det. til det var tomt på fatet. under hele fridakrigen ttenkte jeg "maten er ikke skitt, du blir ikke skitten. mat er medisin, og jeg fortjener den, den er også god. og det er det du opplevde som elleveåring du blander skittenheten til. jeg må ikke knytte den hendelsen til maten"
sykdommen satt samtidig på min høyre skulder og fortalte meg "FRIDA, nå våger ikke å i det hele tatt prøve å spise det der, det bader i fett, det er mye mer kaloreier enn vi ble enige om, du blir stor. ræva du sitter på eser ut under deg. Frida, NÅ ER DU SKITTEN, og det er din skyld"

anfallene er stor påkjenning på kroppen, og de kommer hver dag. jeg vil jo ikke ha dem, og siden det er angsten som utløser dem, hadde det  jo lønt seg å holde seg unna mat?

men jeg er ikke så dum. jeg skulle ønske jeg fikk snakket med sykdommen en gang. da skulle jeg først sagt DRA DEG TIL HELVETE UT AV LIVET MITT! mn det er ikke så enkelt. så jeg skulle prøvd med å finne en passende mengde mat som han kanskje kunne godta, og vurdert om det var nok mat til FRIDA. noe som heller ikke hadde gått. kanskje jeg skal banke livshitn ut av sykdommen, men det er litt dumt, den bor i meg, og da blir overskrifra Anorektiker banket seg selv - ny type selvskading?

vel vel, hold on be strong... pust, dette skal jeg faen meg fikse!
~Frida~

"jeg tenker nok du skjønner det sjøl"

jeg sitter å leser om lille christoffer 8 år som måtte gjennomgå et veldig hardt liv. han ble mishandlet og drept av sin egen stefar. da han kom hjem til bestemor og hun fikk se blåmerker på den vesle kroppen, og hun spurte hva dette var for noe, sa han i starten at han hadde skadet seg mens han lekte, men etterhvert sa han bare hele tiden "jeg tenker nok du skjønner det sjøl". disse ordene kom ofte ut av munnen på en taus uskyldig sjel, i frykt for å bli straffet av stefaren igjen. og folk skjønte, men ingen gjorde noe. ingen hjalp den lille stakkars gutten, og han døde av skadene stefaren påførte han. han var en utrolig gutt, og hadde ADHD, og han levde i en streng tilværelse av streng medisinering, strenge rammer og regler med struktur. Det som skjedde med han var ikke riktig. Ingen fortjener det han måtte leve med. Ingen har rett til å gjøre slike ting. Det gjør meg målløs å lese om denne boken, og tårene triller. fordi jeg kan kjenne en brøkdel av den stakkars guttens smerte. "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl" sa han. han ville at andre skulle forstå og hjelpe han. han hadde sitt eget språk. Jeg klarer liksom  ikke helt å forstå at noen opplever slike ting, selv om jeg vet litt om hvordan det måtte være for den lille gutten. han fortjente det ikke, fordi han gjorde sitt beste. Dette er en trist og utilgivelig historie. hvil i fred lille Christoffer. måtte englene passe på deg, slik at du kan leke og kose deg i himmelen.

jeg måtte bare dele det med deg, fordi han fortjener å bli hørt av flere. boken heter faktisk "jeg tenker nok du skjønner det sjøl". Anbefales! det er en viktig bok.


jeg er fortsatt på DPSn i Orkdal, og ting går veldig bra. Selv om det er beintøft, så går det bra. Det som er tøft er all angsten jeg går å bærer hele tiden og kjemper mot. Det er utmattende. Samtidig må det være slik, fordi jeg må jobbe med akkurat det å øke angsttoleransen min. For akkurat nå og tidligere har den vært veldig dårlig. psykologen min forklarer det slik at jeg har veldig dårlig angsttoleranse, noe som betyr at når jeg får angst går jeg rimelig raskt opp på grad 3 av angst. Det er tre grader, og når du er på grad 3 er angsten så høy av man kan få skikkelig fysiske plager der og da, selv om det ikke er farlig, så er det veldig ubehagelig. i mitt tilfelle reagerer kroppen min med en slags forsvarsmekanisme. en slags måte å flykte eller takle angsten på. Når angsten er skyhøy får jeg en slags blackout med psykogene anfall. Det ligner veldig på epilepsianfall med tanke på hvordan det utarter seg, bare at det varer mye lenger og det kan komme flere anfall etter hverandre. Det kommer gjerne etter hverandre, fordi kroppen klarer ikke å ligge i kramper så veldig lenge. Dette skjer omtrent daglig nå, og gjør meg veldig sliten. Det er så mange ting å jobbe med, som jeg nå har valgt å ta tak i. Jeg føler meg trygg her og stoler på enkelte personer her, så da er det trygt for meg. Anfallene er ikke farlige, så lenge jeg ikke faller å slår hodet eller noe, og jeg blir jo rett og slett holdt ned så jeg ikke skal bli skadet av anfallene. men det går bra, for det går over. Største utfordringen er kanskje at man aldri vet når de kommer, så jeg må være forsiktig og passe på at jeg er i god form før jeg går ut.

Det er mye som jobbes med for tida. deriblant at jeg nå spiser etter en kostliste som psykologen min har skrevet. Det er beintøft, men jeg mestrer det. Det at jeg synes det er vanskelig å spise handler mest om at jeg får så sterke vonde følelser etterpå, så får jeg reaksjoner på det igjen. så da er det jo naturlig å tenke at man vil unngå mat, ikke sant? men jeg vil komme meg ut av dette. Jeg er lei av å leve i bur. Og nå er jeg normalvektig, og har vært det i akkurat ett år. Det har jeg ikke vært på ti år, og det gir meg mye mer muligheter, selv om det er flere følelser å kjenne på. Men jeg vil lære meg å kjenne på følelsene mine. Det er en grunn til at de er der, og de skal være der. Det som spiller noen rolle her er hvordan jeg takler dem. Og jeg prøver så godt jeg kan, og mer enn det. Det er krig, jeg har nok en gang gått inn i krig. og denne gangen er det ekte. Jeg har mange støttespillere rundt meg, og det er jeg veldig takknemlig for, selv om det er slitsomt å ha fastvakt noen ganger.
I tillegg jobber jeg mye med skolearbeid for tida. i mellom slagene sitter jeg pal med en eller annen oppgave. og jeg liker det veldig godt. Jeg elsker å lære, og jeg suger til meg alt som en svamp. Så er det jo så mange å diskutere fag med her også, så det gjør jeg ofte. Lurer jeg på noe, er det jo bare å spørre de som jobber her. Jeg har bestemt meg for at jeg SKAL gjennomføre dette skoleåret. Det skal jeg få til.

Det er mye bra i livet mitt. Jeg har fantastiske venner, en stor sterk familie og mange personer her på DPSn som støtter meg og vil hjelpe meg videre, slik at Frida skal bli frisk. Det er målet. og det skal jeg klare. Det er det jeg kjemper for hver dag. Det har gått ti år nå, hvor min beste venn har vært sykdommen. Nå kjemper jeg mot den med nebb og klør. og selv om det er hardt, selv om det er helt jævlig og jeg ofte har lyst å gi opp, selv om den utmatter meg og lurer meg og manipulerer meg, så gir jeg ikke opp. For jeg har så lyst å ha et liv der det er jeg som er sjefen, der jeg bestemmer, der jeg kan gjøre alt jeg vil, akkurat som jeg vil og når jeg vil, der jeg rett og slett lever...
~Frida~