lørdag 17. mai 2014

dikt, bilder og stemmene

Lille Frida hyler i natt, høyere enn noensinne
hun er redd fordi hun vet at djevelen vil vinne
lille Frida ønsker bare å danse fritt
og gå rakrygget gjennom livet sitt
men på hennes vei lurer mørket og bratte stup
når hun først faller, faller hun i store djup
så reiser hun seg og forstsetter å gå
snart oppdager hun at hun går i runddans, 
for hun gikk akkurat fordi et sted hun nede lå.
men denne gang gikk hun forbi og over, 
og innimellom er lilleFrida trett og sover.
Men fred i hodet sitt er det ikke
og det er lite som skal til før lilleFrida skal bikke
Hun har sett djevelen og døden selv
etter det har hun låst seg inne i låste hvelv.
Fordi Lillefrida vil ikke ende sitt liv
For hun har så utrolig mye giv
Frida vil danse og danse
og vandre rundt og sanse
For hun vet at livet har mange skatter
nå hyler hun ikke, det er bare latter... 




hun prøver å overleve, men alt hun klarer er å sveve
hun svever mellom døden og to ulike liv
samtidig søker hun mot og ekte driv
hun vet ikke hva som er rett og galt
fordi verden hennes er svartmalt
hjertet hennes brister 
mens kroppen hennes rister
hvilken vei vil hun gå?
hva er riktig for henne nå?
lyset venter, mens mørket jager
og all trøst blir veldig mager
Fordi egentlig ønsker hun å være den sterke
Men sårene hennes bare fortsetter å verke
hva gjør hun med smerten i hjertet?
hun prøver å rense hjertet sitt
men hun sier bare "hvorfor får jeg ikke livet mitt?"
hun vil bare leve, og elske det
og føle at alt går henne med.
så vær nysgjerrig å ta en titt
og dans, dans gjennom livet ditt....


Kjære Sykdommen

Nå er det ti år siden du kom snikende inn i livet mitt. Du brukte skitne manipulerende triks for å få det til. Du fikk meg til å føle at jeg trengte deg. Det gjorde du klart for meg, at jeg ikke kom til å klare å få bort den indre smerten alene. Så du hvisket stille til meg at du skulle hjelpe meg, og livet mitt skulle bli perfekt. Jeg skulle bli perfekt, og det var akkurat det jeg ville. Du fortalte meg at jeg da var en skitten drittunge som var stygg og ekkel. Jeg fortjente ikke å ha det bra. Jeg var ikke verd noen ting. Det var da du kom inn i livet mitt sykdommen. Det var da jeg hørte din stemme for første gang. Da jeg var i en sårbar posisjon pga mye vondt jeg hadde opplevd. du kunne hjelpe meg med smerten min hvisket du. Jeg hørte på stemmen din, fordi jeg trodde på deg. Jeg trodde deg! Etterhvert så jeg resultater, både innvendig og utvendig. Jeg likte dette. Jeg hadde gjenntatt kontrollen jeg så voldsomt hadde mistet eller blitt fratatt. Jeg var herre over egen kropp fordi jeg klarte å gjøre fantastiske ting med den. Jeg klarte å la være å spise og bli tynnere, og samtidig opplevde jeg har trykket på innsiden avtok. Men så begynte du også å bli sint på meg hvis jeg ikke adlød ordrene dine. Jeg ble redd deg. Sinne er min svakhet, og det visste du, ikke sant? Hviskingen ble til brøling, og jeg følte meg fanget i en verden som var totalt ute av kontroll, men jeg fortsatte, og jeg visste ingenting om hvor dette ville føre hen, eller hvilke konsekvenser dette innebar. Det jeg gjorde hjalp, og det var alt som betydde noe for meg. Kontroll!
En vårnatt opplevde jeg noe forferdelig dramatisk som ingen skal bli utsatt for. Dette satte fart på prosessen, fordi etter denne hendelsen rakket du på meg og brøt meg ned psykisk. MIN SKYLD, SKITTEN, SKAMME SEG! stemmen din skapte følelser inni meg, og de har vært der i ti år nå. 
Du tok ifra meg alt du, og selv om du innvitere meg inn i din verden, så var det et helvete. du tok bort meg selv og mine verdier. Du forandret meg og gjorde meg syk. 
Du har nesten lurt meg i graven mange ganger, men jeg har englevakt. Det er meningen at jeg skal leve.


stemmen din jager meg. Du rakker ned på meg hele tiden. 

Det er tre stemmer i hodet. Den ene beskrev jeg i det første diktet. Jeg tror den stemmen er følelsene mine. Den kom da jeg var fem år, da jeg opplevde noe følelsesmessig vanskelig. Jeg klarte ikke å føle pga av det som skjedde, så det kom en jentestemme av ei lita sårbar jente. hun hyler, gråter, ler og skratter. Jeg tror stemmen og den lille jenta er Frida og det hun uttrykker er følelsene som jeg enda ikke har lært meg å uttrykke. 

Når alle tre stemmene holder på, blir det krig i hodet mitt. Jenta hyler, sykdommen brøler mens den ander stemmen hånflirer av meg. Jeg blir så redd, selv om jeg er vant til dette. Jeg er bare så lei av dette. Jeg vil være bare Frida. 


Livet har bydd på mange utfordringer for meg de siste årene, men alt jeg har opplevd har jo på et eller annet vis påvirket meg og gjort meg sterkere. når man utsettes for ting både på godt og vondt, lærer man jo på det og er bedre rustet til å takle det senere.
Spiseforstyrrelsen har gjort at jeg har vært veldig langt nede til tider, og det var en lang stund jeg var sikker på at jeg skulle dø. Og det ville jeg egentlig ikke. Men når det ikke er en selv som styrer handlinger og tanker lenger, er det en forferdelig følelse av hjelpesløshet og motløshet som fyller en. Jeg hadde vertfall mange ute-av-kroppen-opplevelser hvor jeg opplevde at det var noe annet som styrte kroppen, og det var kanskje ikke spiseforstyrrelsen som var verst der. Den alvorlige selvskadingen er nok verre, for den er dødlig. Det å være vitne til at "noe" torturerer din egen kropp uten at man selv får til å stoppe det, er helt forferdelig. Det er en lammende følelse i kroppen, og man kjenner at man har skadet kroppen så ille, at det er like før man dør, uten at ønsket om å dø er der. når det blir så ille at man trenger å fraktes i Sea King til Trondheim og blir møtt med fullt traumeteam og rett på operasjon.
Det var heftige tider dette, og slik var det lenge og ofte. Jeg klarte ikke å ha kontroll. på denne måten mistet jeg nesten livet mange ganger, fordi en sykdom inni meg gav meg ordrer og styrte kroppen min. 
dette var fælt for både meg og de rundt meg. Det var ikke et spørsmål om jeg kom til å dø, spørsmålet var når.

Jeg er så glad jeg har kommet over dette nå. Når jeg lå på sykehuset gang på gang trodde jeg aldri at jeg skulle klare å komme meg over dette. Jeg trodde jeg skulle dø! og jeg ville ikke det. 

Derfor er jeg veldig takknemlig over at jeg får så god hjelp. hjelp som fungerer, og det er herlig!

En hånd som strekker seg etter en annens
mens den andre torturerer
hjelp henne! hun dør!
hun vil løpe vekk, men føttene er bundet
hun vil slå, men hendene er bundet
hun vil fly, men vingene er skadet
kjære engler, hjelp henne bort
hun dør, hun forsvinner, hun glir inn i himmelriket
kjære engeler, vil dere ta imot henne?
kjære engler, vil dere at hun skal være på jorden?
kjære engler, ser dere hva hun ønsker i hjertet sitt?
ser dere at hun strekker hånden sin? 
vil ha en hånd, hun vil leve
vi ser det, vi ser henne, vi ser hjertet banker
hjertet slår, hun puster
så vidt...

~Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist