min situasjon

Først vil jeg bare takke for så mange gode tilbakemeldinger. De blir satt stor pris på og betyr mye for meg. Bekreftelser og forståelse er hva jeg trenger nå. Og gode ord så klart! dere er fantastiske <3

Jeg tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg om hvordan det egentlig er med meg for tiden. Mange lurer på hvor jeg er, hvordan ting går, hvorfor jeg har sonde, hvorfor jeg ikke er på Levanger etc.
Vel, for å gjøre en lang historie kort. I høst da jeg søkte meg inn på RKFS Levanger var jeg allerede godt på vei nedover. Anoreksien var sterk, og jeg ble svakere. Motivasjonen for å bli frisk var som dere vet FULLSTENDIG. Jeg var klar for kamp! Siden ventetiden var veldig lang, ble jeg ikke akkurat sterkere. Anoreksien hadde et sterkt grep igjen. Til slutt var vekten så lav, at jeg ble innlagt på bup for å få hjelp til å stabilisere vekt, søvn, angst osv igjen, og for å få et bedre og friskere grunnlag når jeg skulle til Levanger.
Jeg slet veldig mye med angst og uro, noe som førte til en del uheldige handlinger. Kroppen min var veldig syk, og enda hvor mye jeg ville bli frisk, var det  anoreksien som dominerte.
Undervektig, full av angst, forvirret, redd, lever og nyreskader og en relativt dårlig kropp ankom jeg levanger. Grunnlaget for å klare opplegget der var meget minimalt. Jeg var for syk. Jeg var der i en uke.
En uke fylt med fortvilelse over min egen situasjon, lite ernæring og væske, frustrasjon over å ikke mestre opplegget og veldig mye angst. Det var gått alt for lang tid. Jeg ble omsider sendt på medisinsk avdeling for å hindre at kroppen gav opp. Der fikk jeg væske og skulle begynne med sondemat, for å så bli sterkere og komme tilbake på RKFS igjen. Men anoreksien fylte mer eller mindre 100% av hodet mitt, og jeg klarte ikke å ta imot frivillig. Dermed ble jeg i ambulanse sendt til østmarka, der jeg er i dag.
De to første dagene her på østmarka var kritiske. Foreldrene mine fikk ingen garanti for om jeg kom til å overleve. Alt i kroppen min var i ulage. Alt jeg husker fra de første to døgnene er smerten. Smerten fra anoreksiens brølinger pga manglende kontroll og fratatt kontroll, smerten av å aldri finne en stilling å ligge på pga sår, bein og smerter i sjelletet, besvimelser, reimer, beroligende.. og min kjære mor. Mamma var der konstant og holdte rundt meg og tørket tårer. Tryggheten og varmen gav meg  mye.
Etter dag 3 klarte jeg å gjøre en avtale med legene om at jeg  skulle ta imot sondematen frivillig.
Det har jeg gjort siden.
Kroppen min har det nok litt bedre nå, etter to uker med sondeernæring, som jeg fortsatt får.
Planen videre er å prøve å følge et opplegg her, som vil ende med en BMI på 17. når jeg har nådd det målet vil jeg få tilbake tilbudet mitt om behandling ved RKSF Levanger igjen.
Foreløbig ligger jeg på BMI 12 og er utrolig preget av anoreksien og tvangstanker.
Jeg sliter med å holde fokus på målet og motivasjon, uansett hvor mye jeg prøver.
Det er en kneik og komme seg over det med å begnne å gå opp i vekt. Jeg klarer liksom ikke å takle det helt. Jeg vet det vil skje på et vis likevel, så det er like greit å trosse anoreksien og komme igang, og komme fort inn på levanger, men det er jammen ikke så lett når man er så lavvektig og ikke klarer å tenke.

Slik er ståa i dag. Det er kanskje en del triggende faktorer her, men jeg velger å være ganske åpen.

~Frida~

besøk = lykke

Tung dag, men heldigvis fikk jeg kjempe koslig besøk av mamma, mormor, søsteren min og mitt kjære tantebarn. Det var kjempe godt å treffe dem alle igjen, spesielt tantebarnet mitt.
Da de ankom rommet mitt, fikk de seg en overaskelse. Rommet mitt er nemlig ganske fargerikt. Jeg trenger å være omringet av farger og motivasjon og bilder av mine kjære for å ikke føle meg så utrygg. Det er mye man kan gjøre med hvite vegger hvis man er litt kreativ.
Besøket bestod av litt prating, litt kos, litt kortspilling, fotmassasje og en luftetur i regnet.
Slenger med noen bilder.

~Frida~

...

Ballen ruller... Anoreksiballen baller på seg!
Hvor er Frida? hvor er motivasjonen min?
Dumme sykdom!


ond sirkel
~Frida~

bedre? + besøk

Dagen i dag har faktisk vært en av de bedre på en god stund.
Kanskje fordi at jeg har gjort alt perfekt i anoreksiens øyne. "jeg/den har full kontroll". Dermed blir jeg ikke så plaget med angst og vonde følelser heller.
Anorektisk autopilot + litt frida.
Kanskje fordi jeg er bedre, hvem vet?

Jeg har også byttet rom. Jeg var livredd og spent når jeg skulle begynne å plukke ned alle motivasjonsbildene og fargene fra veggene, fordi jeg visste at anoreksien ville gjøre motstand når jeg skulle henge de opp igjen.
Men nå henger de vertfall på veggene. Jeg har til og med fått hengt opp litt påskepynt.
Jeg fikk også et kjempe koslig besøk av ei god venninde, som hadde med verdens fineste bursdagsgave til meg.
Vi drakk te og pratet litt. Det var kjempe kos med besøk vertfall.

gaven <3

takker jenta mi for den <3

<3

søte bamsen. 

FArgerik gave. vel, jeg har lovd celli at de skal brukes !


~Frida~

påskehilsen og update...

Ville bare ønske alle sammen god påske!


For min del blir påsken tilbringt her på akuttpost 4 på østmarka. Skulle gjerne ha vært der jeg egentlig skulle vært. Jeg snakker om at jeg skulle egentlig ha levd livet og vært ute med venner og sammen med familien i påsken. Jeg får riktignok masse besøk, og takk gud for det, men jeg kjenner at det sårer litt å tenke på hva alle andre gjør i påsken. Jeg får prøve å gjøre det beste ut av det, uansett hvor tungt og trist det føles.

Dagene går her. Jeg føler meg bedre fysisk, men psykisk føler jeg meg bare som en anorektisk autopilot.
Jeg tenker anorektisk og gjør anorektiske handlinger, og har ikke styrke og vett til å stå imot. Jeg vil, men klarer ikke. Det er den kontrollfølelsen jeg er så avhengig av å kjenne. Jeg klarer ikke å gi fra meg kontrollen, og føler at jeg bare blir mindre og mindre Frida, og mer og mer anoreksi. Jeg trenger friskt liv. Jeg trenger familie og venner. Jeg trenger å føle meg trygg. Nå er jeg konstant redd og utrygg og anoreksien nekter  meg å gjøre noe som kan gjøre den mindre. Altså bedre for Frida.
Jeg føler meg svak. Jeg vil så inderlig bare få slippe denne kampen. Det er for vondt. Jeg er svak.
Jeg vil være sterk. Jeg vil vinne. jeg vil bli frisk, men gud så sliten og lei jeg er av å kjempe og holde ut.

Jeg vil bare være fri!

~Frida~

Svar på Spørsmålsrunden DEL 1

Her kommer første del av svar på spørsmålsrunden. Del 2 kommer litt senere. Takker for så mange fine spørsmål. Håper dere blir fornøyde med svarene. 

smiiiiile

- Hvordan takler kjæresten din situasjonen, slik som den er nå?

Kjæresten min er helten min. Han er helt utrolig. Vi har så mange drømmer og planer og håp sammen, at han er sterk uansett. Jeg er veldig åpen med han om alt, og det hjelper mye. Ærlighet og åpenheten kommer fra Frida. Han ser Frida, ikke sykdommen, og han sier jeg og det livet vi kommer til å få når jeg blir frisk er verdt å kjempe for. Tanken på at det faktisk vil bli sånn, holder oss begge sterke. Men spesielt han. Det å se meg styres og lides av spiseforstyrrelsen er ikke lett for han, men som sagt er vi veldig åpne og ærlige med hverandre. Når vi er sammen snakker vi om drømmen vår. Det livet som venter oss. Dette er veldig tungt for han også, og han har sine metoder for å få utløp for følelser selvfølgelig. Men han står rakrygget der alltid, og det er jeg evig takknemlig for. For meg er det utrolig godt å ha han. Han er min største motivasjon til å bli frisk. Det livet og drømmen vår er grunnen til at jeg fortsatt kjemper. Jeg kjemper for et liv sammen med han.

- Hvordan takler familien din situasjonen, slik som den er nå? 

Familien min kjemper like mye som meg. Det er tungt for dem å se meg  være så syk og preget av spiseforstyrrelsen som nå. Men de har vært gjennom veldig mye forskjellig i løpet av de siste 6 årene, og det har gjort at vi har kommet nærmere hverandre. Vi er åpne og ærlige om alt og lever stort sett på galgenhumor, kjærlighet og hjelpa fra østmarka hele gjengen akkurat nå. Jeg vil spesielt si at min mor er helt utrolig. Hun gir meg all den tryggheten jeg trenger for å kjempe meg igjennom kampene, hun vet alt om hvordan jeg vil ha ting, hun vet hva som er best for meg, hun kjenner sykdommens knep 100%, hun gir meg kjærlighet og omsorg og støtte, hun er utrolig sterk. I tillegg får familien min utrolig mye støtte fra venner og andre folk som er rundt oss. DE er der for meg hele tiden og er sterk som bare det.

- Hva motiverer deg mest til å bli frisk?

Det er et vanskelig spørsmål, fordi det er så mange ting. Det som motiverer meg mest er tanken på følelsen av frihet. I det legger jeg mange ting. Frihet til å ta valg upåvirket av en spiseforstyrrelse, frihet til å føle og kjenne på følelser, og få ut følelser gjennom en ikke-destruktiv/spiseforstyrret handling. Frihet til å gjøre akkurat som jeg vil, Frihet til å leve og kjenne at det er godt å leve. Det igjen innebærer mye. Frihet sammen med min kjære og oppfylle drømmen vår er den største motivasjonen min. I tillegg er det å finne meg selv, utvikle meg og bli til en Frida jeg liker er motivasjon.

Det er så mange ting, men dette er nok det viktigste. Akkurat nå gjør jeg det mye for andres skyld. Jeg kjemper for familien min sin del, og ikke min egen, men jeg vet det vil endre seg når sykdommen blir litt svakere og jeg litt sterkere.

 -Ser du for deg å noen gang bli helt frisk?

Jeg skal bli frisk. Jeg har så mye å bli frisk for. Jeg har drømmer, planer og en kjæreste å dele livet sammen med. Jeg har så mye friskt som venter på meg. Spørsmålet er hvordan bli frisk. utfordringen er veien til å bli frisk. Det er en tøff kamp og krig. Jeg har så vidt startet. Men en dag, skal jeg bli frisk.

- Hvordan ser du for deg et liv uten spiseforstyrrelsen?

Jeg drømmer hver dag om et liv uten spiseforstyrrelsen. Det er motivasjonen min. Følelsen av å være fri, og upreget av en spiseforstyrrelse.

Hvordan livet mitt vil bli, vet jeg ikke, men jeg vet hva drømmen min er. Og det er den jeg kjemper for å oppfylle. Et liv der jeg er fanget i det helvetet jeg er nå, og har vært i de siste 5 årene er ikke et liv. Det er et helvete. Det må vel finnes en himmel der ute også?

 -Hva hjelper deg å holde deg positiv?

Det var et godt spørsmål. Jeg tror nok det må være fordi jeg så sterkt ønsker å bli frisk. Jeg slutter aldri å håpe og jeg tørr å tro på at jeg en dag vil bli frisk. Samtidig har jeg fantastiske mennesker rundt meg som daglig støtter meg og gir meg det jeg trenger av kjærlighet, omsorg og håp. Familien min gir aldri opp. I tillegg er jeg vel en sånn person som prøver å tenke positivt uansett hvordan ståa er.

- Tror du du som frisk kommer du til å tenke på spiseforstyrrelsen som noe som bare ødela deg, eller også var med på å styrke deg også når du ble(blif) tvunget til å være så uendelig sterk på veien mot frisk?

Jeg tenker at jeg selvfølgelig ville hatt et liv uten spiseforstyrrelsen, men sånn er det ikke. Realiteten er at jeg har slitt med spiseforstyrrelsen i snart 6 år. Det har vært utrolig mye vondt og helvete, men jeg har fått mye positivt ut av det også. Jeg har fått et mye nærmere forhold til familien min. Spesielt mamma og pappa. Jeg har lært utrolig mye om kroppen. Jeg har utrolig mye erfaring og har lært utrolig mye om hele mennesket. Jeg har innsett hva som er viktig i livet. Jeg har funnet ut hva jeg skal bli når jeg blir frisk. Jeg har funnet en fantastisk kjæreste som jeg har skapt en framsiktig drøm med. Jeg har funnet ut mye om meg selv. ETC. Det er mye positivt som har kommet ut av dette også, selv om det meste har vært en smertefull tid. Jeg tenker ikke at spiseforstyrrelsen har ødelagt meg. Den har selvfølgelig tatt fra meg mange ting. Som utvikling i alle retninger, ungdomstid, energi, mennesker… i tillegg har den gjort mye vondt med mine kjære, og det er egentlig det verste å tenke på for meg. Jeg har på en måte vært en fange, som de har måttet se på bli plaget og mishandlet av et monster.

Jeg fikk spiseforstyrrelser, og jeg skal nok en dag fortelle min historie. 

-Kjenner du mange som sliter med det samme som deg?(isåfall ser du på det som positivt å dele erfaringer med folk i samme situasjon som deg?)

Jeg kjenner noen som har slitt med det samme ja. I tillegg har jeg en del kontakt med folk som sliter med det samme gjennom bloggen og internett. Jeg tror at når man er i den fasen av spiseforstyrrelsen at man vil bli frisk, er det okei å dele erfaringer med andre likesinnede. Jeg har vertfall funnet utrolig mye positivt med å dele erfaringer med andre som er eller har vært i samme situasjon. Jeg får forståelse, fordi de opplever eller har opplevd det samme. Vi deler erfaringer, viser forståelse og skjønner hverandre. Bare det er utrolig godt. Jeg føler meg ofte alene og ensom mot det store stygge monsteret, og da er det alltid godt med støtte og forståelse fra noen som vet akkurat hvordan det er.

- Hva slags type angst er det du har?

Jeg vet ikke så mye om angsten min, fordi jeg er redd for den. Jeg har angst for angsten. Den er nok sterkt tilknyttet spiseforstyrrelsen. Jeg har mye angst i forhold til forandringer og det å gjøre ting annerledes eller gjøre nye ting. Ellers vet jeg nesten ikke hva jeg skal svare her…

- Kan du beskrive hvordan angsten utarter seg for deg?

Når jeg har angst kjenner jeg først en ekstrem indre uro og rastløshet. Etter hvert blir tankene kaotiske og jeg klarer liksom ikke å forholde meg til noe. Jeg begynner å hyperventilere og blir varm i hele kroppen. Noen ganger er hodet så kaotisk at jeg ”hører” en slags høy brøling, som er uutholdelig.

Hvis jeg ikke får roet meg ned blir jeg ofte så utslitt at jeg enten besvimer eller sovner, men det er mest hvis det er ekstremt. Jeg kan gå med angst en hel dag også. Da er det mer den indre uroen og rastløsheten som plager meg.

- Er bulimien fortsatt et problem, eller er det kun anoreksien som har overtaket nå?

Det er en god stund siden jeg hadde bulimiske tendenser. Det er nok anoreksien som er har overtaket nå ja. Men jeg ser ikke bort i fra at ved senere tidspunkt vil det dukke opp tanker om overspising og oppkast. Det er liksom ikke slik at man har enten anoreksi eller bulimi, så det vil nok variere litt. Akkurat nå kunne jeg aldri ha klart en runde med overspising og oppkast eks.

- Har du noen anelse på hva du ønsker å jobbe med i framtiden?

Jeg skal bli sykepleier. I hovedsak vil jeg jobbe med barn med kreft. Jeg vil også jobbe med premature barn. Jeg har planer om å ta en del videreutdanninger, og når jeg blir litt eldre vil jeg bli jordmor.

- Er du avhengig av noe?

JA! Jeg er avhengig av snus og tyggis. Klarer ikke en dag uten.

- Hvordan er tvangstankene for deg? Opptar de mye av hverdagen? 

Det var et veldig vanskelig spørsmål, fordi tvangstankene er forskjellige ut i fra hvor jeg er, hvilken fase jeg er i, form osv. Jeg får angst og får tanker om at jeg legger på meg og finner aldri ro, hvis jeg trosser tvangstankene. Det kan være alt fra hvordan jeg skal sitte når jeg får mat og i ettertid, klokkeslett, trening etc. De opptar stort sett hele dagen. Jeg har mer tvangsritualer og en rute jeg følger for å komme meg gjennom dagen.

- Når det gikk det opp for deg for første gang at du virkelig var syk?

Det å innse at man er syk, og innse at man trenger hjelp var noe som kom ganske raskt når jeg ble syk. Det å akseptere og godta at man får behandling er mye vanskeligere, så det har gått litt opp og ned. 
~Frida~

sønday fealing...

Dagene er tunge. Jeg føler at jeg bare ER, og dagene bare blir gjennomført av min spiseforstyrrelse og behandlere. HVOR ER JEG?

Heldigvis har jeg mine kjære som kommer på besøk og henter meg litt fram igjen.
I dag var Lars på besøk. Vi kruset oss en trilletur og fikk tatt noen fine bilder i dag også vi.

Fant et morsomt tre

Liggende tre + undervektig frida = vondt

Klatremus

jepp..

lars løftet meg rett oppå...tihi

skal det være en brus? jepp, jeg prøvdesmakte litt:)

Det ble en fin tur, på tross av vær og spiseforstyrrelse..tihi

På ettermiddagen kom pappa på besøk. Han hadde med photoskriveren min, så nå er det bare å begynne å pynte  opp vegger med motivasjonsbilder her altså. Ellers fikk jeg meg en liten trilletur ut da også.

~Frida~

...

~Frida~

lufteturer og div.

I dag har det vært en ganske bra dag. Jeg har virkelig fått gjort mye positivt og friskt, men også dessverre en del syke ting. I dette innlegget skriver jeg bare om det friske jeg har gjort i dag.

Jeg fikk besøk av kjæresten min i to-tida. Etter litt kosing og foring dro vi ut på trilletur(haha,huff) uviten om at det kom til å begynne å regne. Vi skulle uansett til REMA 1000, fordi Den ferske voksne Frida skulle kjøpe snus til seg selv for første gang. Jeg var skikkelig gira når Lars kom, bare fordi jeg i dag skulle kjøpe snus selv. hehe... Vi freste avgårde, Jeg i rullestolen og Lars på sprang puffet. Det var en frisk og herlig tur til REMA(uten regn). Jeg fikk kjøpt litt klistermerker og diverse utstyr til motivasjonsbøkene mine, farris(jej mee), tyggis og selvfølgelig det viktigste. SNUSEN! Jeg stod i kassa, klar med legitimasjon. Som en liten spurv jeg er nå, skjønte jeg at det kom til å bli spørsmål om leg. Jeg spurte kassedama jeg. "Skal du se leg?" haha... hun sa det ikke var nødvendig, men at jeg kunne få vise det om jeg ville. Jeg trengte ikke å vise leg. Litt stolt over den altså.
jaja, spurv er jeg vel likevel akkurat nå.

Turen ja.. Tilbaketuren ble nærmest en løpe/rulletur i regnvær. Friskt synes jeg. Det var uansett deilig å være på en butikk og se friskt liv og røre igjen. Det betyr mye for meg akkurat nå. Det ble ikke lange besøket på kjæresten min, siden jeg skulle ha måltid og diverse. Men den stunden vi fikk var kjempebra.

 

bevis

FARGEDAG<3FRIDADAG

Senere på dagen kom Mamma og stefaren min på besøk. Det er alltid godt å ha mamma her, men i dag ble alt litt stress. Vi fikk liksom ikke så mye tid sammen alene. Jeg fikk liksom ikke snakket ut ordentlig, og det er bare til henne jeg klarer det. Heldigvis kommer hun igjen snart. Vi trillet en desidert roligere tur til Rema-senteret og handlet inn litt diverse ting jeg trengte. Etterpå satt vi oss ned i en koslig cafe og drakk kaffe og te. Deilig å være utenfor de hvite vegger en stund. Da mamma skulle trille meg inn på avdelingen igjen, fikk vi snakket litt mamma-frida-snakk, og jeg fikk litt kos og omsorg. Det trengte jeg virkelig.
Jeg savner å ha henne rundt meg, når ting står på som verst.

Meg og Min kjære kjære mor

trygghet<3

Det har vært en lang dag, og jeg kjenner jeg er sliten og trett. HVILE?
~Frida~

bursdagsgaver i bilder...

Jeg sa at jeg skulle ha et eget innlegg om gavene jeg fikk til bursdagen. Vel, Here it comes!
Jeg fikk utrolig mye fint. Det som var så bra, var at jeg kan bruke alle de tingene nå.
Ble veldig fornøyd.
Her er en smakebit av hva jeg fikk :

Fra mine kjære venner. Fikk et nydelig armbånd også.

Fra min kjære

Er kjempe fornøyd med alle gavene. 

I kortene var det skrevet masse gode ord som gikk rett i hjertet. 

Jeg er så heldig som har så mange godhjertede mennesker i livet mitt. Er evig takknemlig for det. 

I tillegg fikk jeg en avlegger av en blomst av kontaktsykepleieren min her på østmarka. 

"Pass på den, gi den vann og se at den blomstrer." 

Jeg skjønte med en gang at dette var dobbeltmoral. 

JADA! hehe...

~Frida~

prøver på nytt... SPØRSMÅLSRUNDE!

For noen uker siden skrev jeg at jeg skulle ha spørsmålsrunde. Jeg må bare beklage at jeg ikke har svart på den. Men siden det har skjedd utrolig mye disse siste ukene og at ting ikke gikk helt som forventet, er det en del av de spørsmålene som ikke er relevante nå. Så jeg plukker ut de spørsmålene som er relevante, så starter jeg en ny spørsmålsrunde igjen.

Spør i vei!

~Frida~

om pauseknapper, monstre, hugging,tanker og om en vårluftetur...

Hvis jeg hadde vært en knapp, ville jeg vært en knapp som pauseknapp...

Gud bedre, som det braker og vræler i topplokket for tida. Jeg ser for meg et kaldhjertet og mørkt monster som står å hugger hull i hjernecellene mine og sprøyter inn den giftige anoreksimixen. I tillegg har monsteret overtaket på alle andre saker og ting i hodet mitt også. Hodet fungerer ikke som det skal med andre ord. Trollet har hugget i snart 6 år nå. Er det aldri bra nok for den? Er det aldri tomt for gift? Hvorfor kan jeg ikke få lov å være Frida?
Jeg vil ha ro. Jeg vil ha fred. Jeg vil hvile meg, for jeg er så sliten. Men hvileknappen er låst. Monsteret styrer den.
Jeg vil være en pauseknapp!

HUGG HUGG HUGG SPRØYT! 

------------
Det er tungt å være Frida når sykdommen styrer alt av følelser, handlinger og tanker. Jeg har ingen valg. sondematen skal inn i kroppen. Sykdommen styrer resten. Jeg blir så sliten av å konstant bare holde ut og ikke gi opp. Jeg føler at jeg bare er noe som styres av et monster. Jeg vil være Frida igjen.

Mamma spurte et veldig godt spørsmål i går. " I prosent, hvor sterk er sykdommen? og hvor sterkt er vi rundt deg og familien din?" Svaret kom nølende inn ut av munnen min. Sannheten er grusom. Jeg svarte at det ikke kan sammenlignes, fordi de er to helt forskjellige ting som har to helt forskjellige funksjoner. De er liksom imot hverandre, Men når sykdommen er sterkest, stenger den familie og venner ute. Da stenger den alt annet ute. Derfor trenger jeg all den motivasjon og støtte jeg kan få fra familie og venner. Jeg trenger at de er sterkere enn sykdommen, fordi jeg klarer ikke å kjempe selv nå. Jeg er for svak. Sykdommen nekter meg alt som kan gjøres for å få den mindre.
eks.
Frida elsker farger og føler seg 100% bedre kledd i farger--> jeg får ikke bruke farger.
Jeg vil fortelle om mine tanker og følelser til behandlerne--> jeg får ikke ordene ut.
Jeg vil fortelle om hva som kan hjelpe meg i forskjellige situasjoner--> NEI!
Jeg vil se på motivasjonsveggen min og få motivasjon--> jeg føler ingenting...
Jeg vil følge opplegget og gjøre som jeg skal--> JEG KLARER IKKE!

 Innimellom kjenner jeg at familie og venner er sterkest. På bursdagen min eks. Da var jeg en vinner. Jeg skydde sykdomstankene i noen timer fordi timene var fyllt med kjærlighet, herlighet, farger, friskt liv, glede og varme.
Alt det henger på veggene mine nå, jeg tegner tegninger av det, jeg lager motivasjonsbøker, jeg leser og skriver om alt som kan motivere meg. Problemet er at jeg ikke følelsesmessig klarer å knytte meg til det.
Jeg vil, Jeg vil.... Men gud hvor tungt det er å kjempe hele tiden. Vertfall nå som mamma ikke her med meg.
Jeg føler meg utrygg, redd og ensom. HVA ER JEG REDD FOR? si meg det..


----------
Innimellom alt får jeg masse besøk av familien og kjæresten min. I dag var min kjære på besøk. Det er så utrolig godt å bare ha han her, ligge på brystet hans og høre hjertet hans banke, kjenne varme hender rundt meg, snakke ut, få kjærlighet og motivasjon. I dag tok vi en liten rulletur(jeg får ikke gå) ut i vårlufta. Det var herlig. Vi tok masse bilder og nøt den deilige vårlufta og fuglekvitter. VÅR<3

FRIHET!

SAMMEN er vi sterkest

looking for something?

VÅR!

I JUST WANNA BE FREE!!

FREE!!

~Frida~