update

Det er tungt og vanskelig å hele tiden holde fokus oppe. Jeg prøver å holde fokus på alt jeg klarer,  og ikke alt jeg ikke klarer. Men det må liksom være svart/hvitt, alt/ingenting osv. Jeg er perfeksjonist og vil klare alt. Det er viktig for meg å vinne over sykdommen hver gang. Men når jeg ikke gjør det, når jeg tar en omvei, flykter fra følelsene, er liksom alt lov. Det er som å slippe et monster ut av buret. Jeg begynner å tenke syke tanker og lar ballen rulle. plutselig har jeg rotet meg helt bort, og er fanget. jeg sitter inni et garnnøste av sykdomstanker. Det er da jeg må rope på hjelp å be noen om å klippe meg løs. Det som er viktig er at jeg roper om hjelp, ellers kommer jeg meg ikke løs. Slike garnnøster havner jeg inni nesten hver dag. sykdommen hvisker og  tisker og lukker meg ut av angsten ved å gjøre destruktive handlinger. Det den ikke forteller meg er at det er han som skaper angsten også. Den lukker meg inn og har full kontroll. Til slutt er jeg fanget i mitt eget hode.
Det er før det skjer at jeg  må bruke mestringsstratergiene mine og holde fokus. Hvis jeg for eksempel sliter med oppkast etter et måltid, og klarer å si det til kontakten min, er det så mye lettere å la være.

I helga har jeg en jobb og gjøre. Jeg må følge kostlisten. Jeg må bryte sirkelen om å kaste opp. Jeg skal ikke skade meg selv. Jeg og kontakten min har skrevet en kontrakt om det, så blir det lettere å følge opp. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til i helga. Da trenger jeg ikke å veie for og imot, være ambivalent, spekulere, stresse osv. Saken er klar. Planen for helga er klar, og jeg bestemmer. Dermed basta!

Det jeg sliter mye med akkurat nå, er å gi slipp på vekten, gi slipp på sykelig tynnhet, se kroppen forandre seg, tro på at kroppen vil begynne å fungere igjen og at vekta ikke skyter i været, stole på at andre vet bedre enn meg, for det gjør de. Jeg er syk. hjernen min er hjernevasket av sykdom. Dette er som en skole. Jeg må lære meg alt på nytt. Det er nye normer, handlinger, verdier, holdninger og ting som skal læres og finnes. Da må jeg følge spillereglene, ellers blir jeg ikke frisk. Jeg vil bli frisk. Dette er min sjanse til å nå det målet.

takk for utrolig gode tilbakemeldinger. Det er kjempegodt å lese og få så mye støtte. setter stor pris på det altså.

GOD HELG!
~Frida~

en tung dag, som kunne kostet meg et tap

...men jeg snudde, Jeg snudde, dere!

I dag har det vært en vanvittig kronglette dag. Tirsdager er den verste dagen i uken. Tirsdager er nemlig veiedagen. Tallet på den hvite boksen visste at jeg hadde gjort jobben min. Jeg hadde gått opp tre kilo på en uke. I mitt syke hode var det tydelig katastrofalt, og klarte like gjerne å ødelegge resten av dagen min også. i hele sommer har tallet som står på vekten vært viktigst. viktigere enn søvn, mat, drikke, mennesker, meg, alt... tallet på vekta "gjorde" dagen min. var tallet høyere enn sist fikk det sin straff, var tallet lavere jublet jeg. Absolutt ALT avhenget av tallet på vekta.
tenk å bli så opphengt i noe som egentlig er helt ubetydelig.

som dere skjønner var tre kilo litt for mye for meg. Jeg mistet både munn og mæle, mens sykdommen blåste seg opp ti ganger større enn meg, og gjerne ti ganger sterkere der og da. Det fantastiske fokuset jeg hadde hatt hele uka, all mestring, alt forsvant som ballonger i lufta, og ble erstattet med en enorm angst og panikk. Ikke søren om jeg skulle bli med på dette. det var helt uaktuelt. ikke mere spise og beholde og hvile. ikke mere mestring. nå var det sykdommen som fyllte bordet. Jeg hadde ikke sjangs.
både frokost og lunsj gikk bokstavlig talt rett i dass, og etter frokost massjerte jeg en lang rask gåtur til butikken for å spyle ned enda mer frustrasjon i dass. Etter det hadde jeg bestemt meg for å skrive meg ut og aldri røre mat igjen. Det var ikke kapasitet igjen i hodet mitt til å tenke på noen av mestringsstratergiene jeg skrev i går. Her slo sykdommen full alarm.
Jeg snakket med kontakten min om tankene som gikk gjennom mitt ambivalente hode. Jeg sa at hun kunne gi meg utskrivingspapirene. Jeg sa jeg hadde tapt kampen. Nå kunne jeg gi opp. Aldri i verden om jeg kunne klare å snu nå. Sykdommen hadde okkupert hele meg. Jeg var på full fart mot sykdomsverdenen igjen. Døren bak meg var nesten lukket. Jeg ble utrolig trist. Det var det. Meg var det ikke håp for. Jeg kunne like gjerne dø. Å dø var vel det samme som å gå tilbake til sykdomshverdagen.

I et ambivalent helvete satte jeg meg på stuen å drakk en kopp te. plutselig kom det en av mine medpasienter inn strålende blid. Jeg ble fort smittet av det. Tenk om jeg kunne være så glad. Så kom jeg på at jeg hadde jo vært det disse dagene hvor jeg har tatt valgene. Jeg hadde blitt så glad av all mestringen. Jeg hadde jo vunnet og seiret over sykdommen mange ganger hver dag. Mestringen gjorde meg glad. Jeg var ikke lenger fanget. Slik var det i går. Det eneste som endret det var tallet jeg så på vekten i morges. Så slo det meg. er det virkelig mulig at jeg skal la det tallet ødelegge livet mitt? Det er jo det jeg lar det gjør hvis jeg gir opp nå. Dette er min sjanse. Jeg løp inn på rommet mitt. Jeg visste at nå kommer det til å komme mye tanker, og det må reflekteres over, det må skrives ned. Jeg skrev meg inn på friskere spor.

Selvfølgelig kan jeg ikke la det knekke meg. Det er jeg som bestemmer over livet mitt. over handlingene mine. over om jeg vil innvolvere meg i ulike tanker. Dette er min sjanse til å bli frisk. Ja, dette er en mur, men jeg kan da bryte muren og fortsette på veien min. Dette er min vei, og fy søren, jeg tråkker jammen meg ned sykdommen og kaver meg videre. her er det jeg som er sjefen.
Jeg løp ut på gangen og ropte på kontakten min. Jeg trengte bekreftelser. jeg trengte at noen bakket meg opp til å ta et valg om å fortsette den helomvendingen jeg hadde startet på i dagboka. Jeg kunne da vel snu. Det eneste som hindret meg i det var sykdommen. Det er jo derfor jeg er her. For å bli frisk fra sykdommen. Jeg og kontakten min brukte en halvtime på å snakke om hvorfor jeg skulle snu.
og jeg snudde. Jeg leverte inn bankkortet mitt, og jeg og kontakten min ble enige om å starte på nytt og se fremover. blanke ark.

Jeg snudde... kveldsmaten ble spist og beholdt. Jeg er tilbake på veien etter en stor omvei som kunne kostet meg å tapt. Jeg puster lettet ut. Jeg kan fortsatt vinne. Jeg kommer til å vinne.
~Frida~

wish it, do it, dream it

"wish it, dream it, do it"
det er et sitat som har gått igjen ganske mye de siste årene. mesteparten av tiden har jeg vært på "wish it", og av og til "dream it". Vel, nå er det "do it" som gjelder. nok en arbeidsdag er over. Det har vært en utfordrende dag i dag. Det er ikke alltid like lett å fokusere og handle riktig 100% av tiden. Jeg er vant til å konstant bli styrt av sykdommen. Nå har jeg tatt over styringen, med en haug av flinke folk rundt meg, en stor heiagjeng, masse indre og ytre motivasjon. Men av og til mister jeg fokus. Det er vanskelig å bruke de nye verktøyene til å takle følelser. Når jeg klarer det, fylles jeg med mestring, men det er som sagt ikke alltid det går. Av og til er det sykdommen som styrer. -hvis alt går bra, er det som regel fordi jeg har fokus på riktig plass hele tiden. Men i dag etter lunsj ble det noen utfordringer, og jeg valgte feil mestringsstratergi. Jeg valgte å bruke sykdommen til å takle følelser. Det skjedde litt ubevisst.
Men i ettertid klarte jeg å be om hjelp til å finne nye mestringsstratergier som jeg kan bruke neste gang det blir slik. Det ligger mange følelser som skam bak, så det er liksom ikke bare å be om hjelp. Det er litt vanskelig. her er noen mestringsstratergier:

Mestringstratergier istede for å flykte:
- tenke meg om i 1/2 time om hva som gjør at jeg vil flykte.
- skriv hva sykdommen vil at jeg skal gjøre, og levere det til personalet.
- veie for og imot om hva som er lurt å gjøre.
- be om hjelp til å ikke innvolvere meg i de destruktive tankene.
- hvis det er et vanskelig måltid, be om ekstra støtte.
- fokusere på alle målene mine
- gjøre avtaler mellom måltidene
- levere inn bankkortet
- tenke at det er jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre
- avlede tankene ved å gjøre noe annet
- les og se på målene mine

som sagt "do it". for når jeg tenker meg godt om. Har JEG egentlig noe glede av å gjøre som sykdommen sier? sitter jeg igjen med gode følelser etterpå? eks ved overspising og oppkast, har jeg det godt med meg selv etterpå da? NEI, jeg sitter igjen med SKAM, vonde følelser, ingen mestring, 100-lapper og 1000-lapper rett i dass(bokstavlig talt) og ett skritt tilbake. Er det ikke mye bedre å sitte igjen med en mestringsfølelse som fyller hele meg fordi jeg har vunnet over sykdommen? Jo, det er nok det. Det er derfor jeg spesielt må bruke den øverste mestringsstratergien. Tenke nøye gjennom hva det egentlig gir meg å følge sykdommens ordre. og tenk hva det gir meg og ikke gjøre det. Det handler om å ta de riktige friske valgene. Nå er det slutt på å drømme seg bort i livet jeg vil ha. Nå kjemper jeg for å få det livet jeg vil ha. Hver dag, hver time, hvert sekund. Det krever at jeg hele tiden er fokusert. Det krever at jeg ber om hjelp. Det krever at jeg står imot og kjemper mot sykdommen. Det krever at jeg hele tiden følger opplegget.

Jeg tenkte jeg kunne legge ut kostlisten min. slik at dere ser en del av jobben jeg gjør hver dag.

kostliste

08.00
1/2 brødskive med brunost
1/2 brødskive med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med leverpostei, agurk og paprika
1 appelsin
1 næringsdrikk med jordbærsmak(300 kcal)
1 glass vann
1 kopp te/kaffe

11.00
1 eple/pære
2 glass vann

12.00

1/2 brødskive med brunost
1/2 brødskive med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med leverpostei, agurk og paprika
1 appelsin
1 glass vann
1 kopp te/kaffe

13.30
1 eple/pære
2 glass vann

16.00
1 middagsposjon
1 frukt
2 glass vann

19.30

1/2 brødskive med brunost
1/2 brødskive med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med leverpostei, agurk og paprika
1 appelsin
1 næringsdrikk med jordbærsmak(300 kcal)
1 glass vann
1 kopp te/kaffe

i fase 1 handler det mest om mat og hvile, men jeg har også masse samtaler med både personalet, lege, fysioterapeut osv. i tillegg har vi noen grupper. Det er mest fokus på mat og hvile i starten når man er lav i vekt og slik. Men etter hvert blir det flere ting jeg kan bli med på. Jeg er kjempefornøyd det opplegget. Det er tøft, men det skal det være, for eneste veien ut er gjennom, og gjennom skal jeg.



~Frida~

høst og prosjekt frida

 luften ute er så herlig for tiden. Siste rest fra sommerluften og kommende høstfarger i trærne. Det er litt rart. når det er vinter gleder vi oss til sommeren, høsten til våren, og motsatt. Det er så godt å legge merke til de små gledene der ute. Før var alt fokus på sykdommen, men nå klarer jeg å se litt mer hva som er rundt meg. fargerike trær, ekorn som løper rundt her og der, sjøen, sola osv. Det gjelder å sette pris på de små tingene. De påvirker oss veldig mye. Omgivelsene påvirker oss.

Jeg gleder meg sånn til jeg kan fylle livet mitt med det jeg vil. Nå er livet mitt som et blankt ark. Jeg kaller denne behandlingen "prosjekt Frida". Jeg har allerede klart å fylle det blanke arket med friske faktorer, og jobber hver dag med å fylle det med mer. Jeg har allerede fyllt ut det arket til den syke frida, og det er ikke noe å ettertrakte i det hele tatt. Nei, nå er det jeg som er sjefen, og jeg vet rimelig godt hva jeg vil. Jeg vil bli frisk. Og nå er det så fantastisk godt å bare kan si at jeg går på den veien. Veien mot frisk.
~Frida~

jobber mot et mesterverk

Det humper og går her.. opp og ned, men fremover JA! hver dag er en arbeidsdag.
Jeg mestrer og mestrer, og den følelsen av å mestre, å være sjefen, driver meg videre. Det bobler i kroppen. Endelig er det jeg som bestemmer.

Jeg spiser etter kostlisten, jeg hviler og jeg går opp i vekt... Mamma sa at jeg strålte når hun var på besøk. tro meg, det er lenge siden sist. Denne gangen kan jeg faktisk bekrefte at jeg stråler på innsiden også. Middagen sliter jeg litt med, men jeg setter meg som mål å faktisk øve meg på å spise kjøtt, saus, potet og grønnsaker. De siste dagene har jeg klart ca halvparten, men i dag under middagen ble jeg fort ferdig med halve middagen, og jeg hadde god tid til å fortsette. Jeg fikk et lite dytt fra personalet og fullførte måltidet. Det eneste som lå igjen på fatet var en liten potetbit. Så i dag har jeg klart å spise en voksenpersonsposjon med middag og beholdt den. Dette er stort. Jeg har ikke gjort det på mange år. Jeg overser lett sykdommens straffer, for mestringen er så mye bedre å kjenne på. her er det jeg som bestemmer altså. hver dag er en arbeidsdag. Det er tøft. Jeg må hele tiden tenke FOKUS FOKUS! og hva jeg har fokus på. Jeg har virkelig en følelse av at jeg er på jobb. Det er en veldig vanskelig jobb, men tenk for et mesterverk av et liv jeg har fått til når jeg er ferdig med jobben. Thats my gold.

~Frida~

videoblogg- jeg er sjefen

~Frida~

at the end of the day

Jeg klarte å spise både Lunsj, middag og kveldsmat i dag. Jeg har ikke klart så mye på mange år. Jeg kjenner at jeg er litt stolt av meg selv. Det var jo egentlig bare å spise, uten å prøve å tenke. Jeg tok heller del i samtaler rundt bordet og fokuserte på jobben jeg skulle gjøre. Jeg klarte å banke vekk all panikk idet jeg satte meg foran middagen, så tenkte jeg at "nå, er det jobben min å spise opp dette", og da klarte jeg det jammen. Det var bare å rett og slett drite i hva sykdommen fortalte meg. Det er bare løgn alt sammen.
Jeg kjenner mestring. En ny god følelse, og den er herlig. Før i dag følte jeg meg så motløs at jeg trodde slaget var tapt, men så etter en samtale med både personalet her og mamma, fikk de meg til å innse at det er jeg som bestemmer. Nok en seiersdag til meg, og ett skritt nærmere frisk. Jeg har faktisk troen nå, etter å ha kjent på hvor herlig mestringsfølelsen er, og det er så godt å endelig kjenne. Det var sykdommen som prøvde hardt å overbevise meg om at jeg ikke kom til å klare noe. Angsten fikk meg til å ville ha det mindre ubehagelig, så jeg prøvde å flykte. Eller jeg prøvde ikke, men tankene prøvde å få meg til å flykte, men nå vet jeg at eneste veien ut, er gjennom.
Jeg må faktisk stå opp hver dag nå, og tenke at jeg har en jobb og gjøre. ingen flere flukter og utsettelser nå. Nå er jeg igang. Kampen har startet, og jeg har brutt mange murer allerede.
Jeg må bare ikke være så hard mot meg selv. Jeg har klart masse allerede, og det må jeg være stolt av. Jeg må gi meg selv litt ros og tid. Dette kommer til å ta tid, men tiden skal jeg bruke konstruktivt. Skal jeg bli frisk, må jeg gjennom.
~Frida~

dagboknotat og mestringfølelse

10.september kl.23.00

første dag på post 4 er over. Jeg er utslitt etter en tøff dag. jeg lurer virkelig på hvordan jeg skal klare dette uten å krepere. Jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve all angsten. Det finnes grenser for hva man skal klare første dag da. Det som gjør det så ubehagelig er jo selvfølgelig sykdommen som ikke vil gi slipp og som protusterer. det er jo den jeg skal kvitte meg med. Da må jeg slutte å lystre den og dens løgner. Jeg må heller lyte til alle rundt meg som vil meg godt og som vil at jeg skal få et godt liv. Jeg må stole på at de vet bedre, for det vet jeg med fornuften min at de gjør. Jeg kan tenke på at jeg må slutte å flykte til sykdommens "øyer", og fokusere på FRIDA og hva jeg får til i stede. 

HVOR ER FOKUSET MITT? 

på sykdommen:
- kontroll
- bulimi
- oppkast
- angst
- tynnhet
- selvskading

eller på FRIDA:
- energi
- venner
- familie
- kjæreste
- selvtillit
- ressurser
- mestring!
- evner
- glede
- skole
- mål i livet
- verdier
- hobbyer og interesser

osv...

Det handler om å fokusere på de riktige tingene nå. MEG eller sykdommen. Det er ikke rart at det føles som et helvete akkurat nå. Jeg har tilfredstilt sykdommen i åtte år. motstand når jeg plutselig gjør det motsatte er ikke rart. Men for meg er det viktig at jeg kjenner mestring og at jeg er sjefen. Det er så utrolig viktig akkurat nå. Dette er mitt prosjekt og da må jeg kjenne at jeg mestrer det og at det sakte men sikkert går fremover, i mitt tempo. Jeg er den eneste pasienten de har prøvd det nye opplegget på, så de må vel være åpen for mine synspunkt og meninger og. Det er som sagt mitt prosjekt, og jeg vet hvor mine grenser går og hva jeg klarer å takle på en gang også. I dag gråt jeg for første gang på årevis også. hadde så mye angst. Jeg takler ikke å ha det så ille hver dag altså. Jeg skal tross alt overleve dette også. 
-------------------------------------------
11.september kl. 11.30

angsten er så stor og sterk. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. alt er så vanskelig. Jeg skulle ønske jeg slapp å føle. Sykdommen er så sterk nå. Jeg vet ikke hvem jeg skal høre på. Hva er målet mitt? Jeg er her for å bli frisk. Jeg må høre på de rundt meg. sykdommen prøver å få meg til å flykte til alt mulig, og det gjør meg så utrolig forvirret og ambivalent. Det er så vanskelig å være til. Jeg skulle nesten ønske at jeg var død akkurat nå. så vondt gjør det. Jeg skulle ønske jeg kunne klart å gått å autopilot og gjennomført det jeg skal perfekt. Jeg vil så innmarri bare bli frisk NÅ! Det er så urettferdig at jeg skal ha det slik. Jeg må ta tilbake kontrollen fra sykdommen nå. Jeg er alt for undervektig.

kl. 15.30

Middagen er et problem. hvordan skal jeg klare det? Jeg har så stor angst ift å spise middag at jeg finner ikke ord. Men hvis jeg tenker på det livet jeg skal få eller som jeg ønsker, så inkluderer det middag også. Jeg vil jo spise middag med kjæresten, venner osv. 
Hva er det som gjør at akkurat middag er et problem? Tap av kontroll fra sykdommens side er det. Jeg aner ikke antall kalorier. Da "mister" jeg kontroll mener sykdommen. 
Nå må jeg fokusere på FRIDA igjen. Hva er mine mål? ja, jeg går opp i vekt av å spise kostlisten, men hva er det egentlig som er så vanskelig med å bruke maten, som er min medisin til å gå opp i vekt? Jeg må opp i vekt. Frida har ingen glede av å ha en kropp som ikke klarer annet enn å sove. Dette er mitt liv. skal sykdommen få det? da kan jeg like gjerne dø. Det er jo det jeg gjør uansett da. I spiseforstyrrelsens klør visner jeg. 
Jeg har ett liv, og nå har jeg sjansen til å ta kontroll over det igjen. Det er jo jeg som skal leve mitt liv. 
Hvis jeg gir dagene mine bort, taper jeg.
Hvis jeg bare gjør som jeg får beskjed om, så blir jeg frisk. Jeg får kjenne mestring. Men det er jeg som må gå skrittene. Det er jeg som må spise og drikke. Dette er min kamp, men jeg har kjempemange rundt meg som vil hjelpe meg. Hver dag blir en arbeidsdag nå, og jeg har min jobb og gjøre. Jeg må følge opplegget. 
--------------------------------
Jeg er i full fyr og flamme av mestringsfølelse nå. JEG KLARTE Å SPISE MIDDAG!
Jeg har klart jobben min, og jeg kjenner mestring lang vei. Det er så herlig. Jeg blir så opprømt og glad nå. Jeg får det endelig til.
~Frida~

hold fokus

uff angst, angst til tusen. Sykdommen prøver å felle meg. Den vil ha meg til å gi opp. Den hvisker og roper om hverandre "hvorfor gidder du i det hele tatt å prøve", "du har ikke sjangs", "du kan bare ligge å råtne, du slår ikke meg". Den prøver å få meg til å flykte. Den får meg til å prøve å finne stratergier til å flykte.

Se for deg navnet FRIDA. Frida kjemper mot sykdommen, og den prøver å få meg til å flykte til ulike "øyer" utenfor FRIDA. "øyer" som selvskading, utsettelser, feil blandt de som skal hjelpe meg, skulle vært en annen plass, angst, skulle vært på tvang osv osv. Det kan fortsette i det uendelige. Jeg må FOKUSERE på HVOR jeg vil peile inn mitt FOKUS. Skal det være på alle de andre "øyene", eller på FRIDA. Hva skal jeg være nysgjerrig på? Fluktstedene SYKDOMMEN vil ha meg til å flykte til, eller FRIDA? HVA er målet mitt? hvorfor er jeg her? JO, fordi jeg vil nå målet mitt. Dette er mitt prosjekt. prosjekt BLI FRISK! og da må jeg ha fokuset mitt på FRIDA!

Jeg kan se for meg et barn som ligger på gulvet og ruller. barnet springer ikke med en gang. Først prøver det å krabbe, når barnet krabber begynner det å reise seg, faller, så reiser seg og prøver på nytt. så går barnet, før det begynner å springe. Barnet har fallt mange ganger, men det har aldri gitt opp. Det lærer seg hvordan man skal gå først etter å ha fallt.

Slik er det med oss alle, og faktisk meg også akkurat nå. Det er mange ting jeg ikke har klart perfekt i dag, men jeg har klart mange ting også, og det som gjorde at jeg ikke klarte en ting, kan jeg lære av og gjøre det annerledes i morgen. Dette er en kamp, og det er jeg som skal vinne den.

Jeg har visst meg svak for sykdommen for dens løgner og feil de siste åtte årene, så nå prøver den igjen. Annet er det heller ikke å forvente. Det er bare at nå må jeg bruke de riktige verktøyene og kjempe imot. Ikke gi etter, ikke flykte.. holde ut! Det er verdt det.

Hold fokus! FRIDA er fokuset! Jeg må for all del falle, men jeg reiser meg opp igjen. Ingen flyktninger nå. jeg må velge. livet eller døden.

Jeg har valgt! Jeg har valgt Frida og livet. Nå gjelder det bare å fortsette å velge det minutt for minutt, time etter time, dag etter dag. til slutt er jeg der. Til slutt har Frida, jeg, LIVET!
~Frida~

update

Nå er det like før jeg skal innlegges på spesialpost 4. Det er på høy tid at jeg får hjelp. Det var litt skepsis i forhold til hva som var lurt å gjøre den siste uken "ute". Jeg er på grensen for å si det sånn. Det har jeg fått flere bevis på denne uka. jeg er både psykisk og fysisk utmattet nå. i går besvimte jeg på butikken, og ble kjørt i ambulanse til sykehuset. var veldig dehydrert og hadde lavt blodtrykk og puls, så jeg fikk litt intravinøst næring og væske.

Det er på høy tid at jeg får hjelp. Jeg føler jeg burde klart mer, men hvis jeg tenker meg om så har jeg klart mye. Det var ikke mange som hadde tro på at jeg skulle klare å være hjemme og samtidig holde meg stabil OG få den motivasjonen jeg trenger for videre behandling. Vel, etter 8 år innlagt på sykehus og psykehus så har jeg klart å bo helt for meg selv og ha alt ansvar selv i 3 måneder. Fra å være overvåket 24/7 til å være helt alene. Det kan jeg være stolt over da.

Det viktigste for meg denne sommeren er erfaringen jeg har fått. Jeg har erfart så utrolig mye.
sykdommen min er egentlig gamle indre sår som gir utrolig mange symptomer i ulike psykiske lidelser som angst, anoreksi, bulimi, deperesjon, selvskading, OCD, tvang osv. Sårene må jobbes med hvis jeg skal få det bra og bli frisk. Hvis jeg ikke tar opp kampen fortsetter det i det uendelige og en dag sier det stopp. Det har jeg fått mange bevis på denne sommeren. Under storåsfestivalen fikk jeg en kraftig reaksjon med epilepsianfall og psykogene anfall og ble sendt på sykehuset hvor jeg lå hele natten med anfall. en annen gang i sommer fikk jeg samme type anfall og ble lagt i narkose og flydd i helikopter til trondheim, i går kollapset jeg på butikken. Kroppen vil ikke mer. den roper etter hjelp, og det samme gjør jeg.

Min kjære sendte meg en melding her en kveld. "jeg er så utrolig glad for at du skal ta opp kampen igjen kjære", og da måtte jeg tenke meg om. for første gang på åtte år kunne jeg si at jeg også var glad for det, og mene det fra innerst inn i hjertet.

Jeg gleder meg til å få hjelp nå. Jeg gleder meg til å gi fra meg kontrollen. Nå er det sykdommen som kontrollerer meg. Jeg har pakket og er klar for mandag nå. jeg og mamma vasket rundt i leiligheten min slik at det er rent og pent, jeg har pakket og ryddet. Nå er det klart for at jeg kan begynne.
~Frida~

im ready people!

vel, nå skjer det saker og ting her. nå skjer det endelig noe, og godt er det å tenke på. snart får jeg hjelp.

Jeg var på møte med østmarka post 4 i dag. De tok turen til min vakre hjembygd Lensvik hvor vi satt i ring skviset innpå et legekontor og snakket i to timer. det var to timer hvor jeg både satt med skuldrene høyt og lavt for å si det sånn. Mange nye ting som må synke inn i forhold til behandlingsopplegget, men alt i alt er det bare helt fantastisk, og jeg er ivrig etter å komme i gang. Dette blir mitt prosjekt. Jeg tvinges ikke til noe, dette kommer fra meg. mitt ønske om å få et bedre liv. Det kommer ikke til å bli lett, men det vil bli verdt det, og jeg må gjennom det for å få det livet jeg vil ha.
Det er noen endringer siden sist jeg var der. De har visstnok brukt sommeren på å utarbeide noen nye ting i behandlingen. BLA må jeg psyke meg opp til å innta to næringsdrikker pr dag. det er hviletid etter lunsj og middag osv. men jeg lar ikke det stoppe meg. Det er jo det som er medisinen min, og jeg vet at det som butter imot inni meg nå, ikke er meg. Det er sykdommen. Dette skal være mitt prosjekt, og jeg kunne ikke vært mer klar enn jeg er nå.

Jeg er så glad for at jeg avbrøt behandlingen før sommeren. Nå har jeg akkurat den motivasjonen jeg trenger til å ha styrke og guts for veien frem til mål. Jeg gruer meg veldig, men vet at når jeg først kommer igang, blir det lettere. Jeg har et helt annet utgangspunkt nå, enn sist jeg var på spesialpost 4. Jeg har masse nye erfaringer etter å ha bodd alene. både gode og dårlige, men jeg trenger de alle.

kl. 10 på mandag står jeg på døren på spesialpost 4. klar for kamp. fighteren i meg skal en gang for alle krige som aldri før. hver dag blir en arbeidsdag. på nytt skal jeg lære meg å leve. livet skal jeg sakte men sikkert få. Jeg er klar. fra innerst inn i hjertet, kjenner jeg lettelse. Det er så godt å ENDELIG være klar. Jeg er ikke redd. jeg er lettet.

klask high five dere!
~Frida~

det finnes en vei

jeg gleder meg til å komme i gang med behandling igjen nå. jeg har klart mye i sommer. men nå er det nesten ikke å forvente at jeg skal klare mer helt alene. med en bmi på 13 er det på tide å fullføre behandling en gang for alle. Jeg har det som trengs i meg. motivasjonen er der den skal være og jeg er klar.
Jeg var på forvernsamtale i forrige uke. opplegget høres veldig bra ut. Det blir litt mer som de gjør det i sverige. jeg skal være på østmarka i noen uker, så hjem for å "trene" selv, mens jeg jobber med ting sakte men sikkert, og går opp i vekt selvfølgelig. Det blir godt å komme i gang.

Mens jeg venter her hjemme driver jeg og psyker meg opp så godt jeg kan. jeg skriver motivasjonsfaktorer og notater til meg selv osv. jeg tenkte å dele noen med dere.

verdt å kjempe for:
- jeg skal bli sykepleier
- jeg skal få barn og stifte familie
- få en kropp med overskudd til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil.
- finne meg selv og egenskapene mine igjen, og bruke dem.
- reise masse
- begynne å studere igjen
- turer i skog og mark
- finne meg selv på alle måter
- ingen angst og tvang
- festing med venner
- slippe å fryse og være kald HELE TIDEN
- 

kjære Frida
- etter 8 år i spiseforstyrrelsens klør fortjener du å få et godt liv.
- all smerte og angst forsvinner når du slipper det ut på riktig måte.
- bulimi, tynnhet, sult... det lindrer bare smerten en stund. du må gjennom den for å bli frisk.
- lytt til alle rundt deg som vil deg godt i livet.
- hver dag er en dag i livet DITT!
- skal du la spiseforstyrrelsen ta mer av livet ditt? ditt eneste liv.
- du har evner og ressurser til å få akkurat det livet du vil ha.
- du fortjener å få et godt liv.
- all behandling du kan få er verdt det.
- du fortjener å ha et normalt forhold til mat.
- du fortjener å ha en frisk kropp.
- En kropp som bare makter å sove er ikke et liv.
- dagene skal ikke overleves, de skal leves.
- du kan få en frisk kropp igjen.
- du kan begynne å trene og spille håndball igjen.
- være tante for Aurora
- alle sår skal gro, og du kan finne fred i sjelen.
- tenk på hva du kunne brukt alle pengene som går til mat på.

spørsmål til meg selv:
- er det verdt å leve med en kropp som bare makter å ligge i en seng, fremfor å ha en sunn frisk kropp jeg kan bruke til hva jeg vil?
- hva gir det meg å være tynn? mestring? jeg har evner og ressurser til å mestre andre ting i livet. 
- hvorfor bruke mer tid på å døyve mine indre sår på syke destruktive måter, når jeg kan jobbe meg gjennom smerten og bli fri og frisk.
- hva gir det meg å være på evig flukt? hvorfor ikke få hjelp til å møte problemene fremfor å flykte?

Det er mye jeg gjerne skulle ha tenkt, følt, kjent hele tiden. Men akkurat nå er det viktigst å huske at det er mange som vil hjelpe meg, og at det bare er for meg å ta imot hjelpen. Det er vanskelig å klare å se så mye positivt akkurat nå. Det eneste positive med å være i den tilstanden jeg er i nå, er at jeg ser klart hvilket liv jeg ikke vil ha, og at det å være tynn ikke gir meg et godt liv. Det er så mye annet der ute i livet som jeg ønsker, og det får jeg ikke når sykdommen setter så mange begrensninger for meg.
Det finnes en vei dit, nå gjelder det bare å gå den. Jeg skal gå den.


~Frida~

et brev

en spent mor kom til meg med et brev en dag. Hun visste hva det kunne være. kunne det være det en mor har ventet på i åtte år. en mor som har ventet på at datteren skulle få det brevet akkurat nå. fordi hun nå er klar. i åtte år har andre kjempet for meg, hatt tro på meg, og ikke gitt meg opp. i håp om at jeg en dag skulle ta hendene som vil hjelpe meg fordi jeg selv ønsker det. jeg har blitt påtvingt en ytre motivasjon til å bli frisk. det er ikke nok. motivasjonen må komme innenfra i hjertet, og man må ønske det med hele seg. jeg tok et valg før sommeren om å avbryte behandlingen for å prøve å finne den motivasjonen. det har jeg gjort.
jeg har prøvd å levd med fullt ansvar for min egen helse med en spiseforstyrrelse som har okkupert meg fullstendig. jeg har erfart at smerten som jeg i årevis har døyvet på mange ulike destruktive måter må ut for at jeg skal kunne bli fri. tynnhet,sult,overspising, selvskading... det hjelper ikke. det sitter lengre inn enn de symptomene. det sitter i sjelen.

en spent mor kom til sin datter med et brev. i brevet stod det at nå får hun hjelp. og vet dere hva? hun er klar for kamp. fordi alt annet i verden er verdt å gå gjennom enn å overleve i spiseforstyrrelse, angst,
smerte og en ulevelig hverdag.
~Frida~

hello there

hello there!

ville bare gi et livstegn. her går det opp og ned, med både gode og dårlige dager. må vel egentlig si timer, for det går virkelig opp og ned. sliter veldig mye med angst. det er vel egentlig det som er verst nå, men prøver å fokusere på det som er positivt i dagene mine. det er mye å være glad for også, og det som gjør at jeg ikke er glad er det sykdommen som sørger for. Så den kan jeg vel egentlig bare sende en viss plass. Men det er ikke til å unngå at den får noen timer av dagene mine. Jeg trøster meg med at det ikke skal være slik for alltid. En dag...
~Frida~

takknemlighet

Min kjære mor fortalte meg at jeg i nuet måtte se meg rundt og tenke på alt jeg har i livet mitt som jeg må være takknemlig for. Familien min som har støttet meg hele veien, vennene mine som også har vært der for meg, min fantastiske kjæreste som har gitt meg hjertet sitt, alle gode minner jeg har, alle drømmene jeg har, alle evner og egenskaper jeg har fått og sist men ikke minst FREMTIDEN!

Jeg har så mange ting jeg må være takknemlig for, og jeg kan bruke det som motivasjon. For det jeg har skrevet om nå er livet, og det jeg lever for nå er sykdommen. Vil jeg ha livet eller døden. Fordi det eneste som hindrer meg i å få livet, er sykdommen.

Når jeg tenker på hva alle de jeg er glad i har gitt meg i livet, og kommer til å gi meg fremover også, er jeg ene  og alene utrolig takknemlig langt inni hjertet mitt. Det ville vært en selvfølge å velge dem og livet. Når jeg tenker på hva sykdommen har gitt meg, får jeg lyst å gråte. Det har vært åtte år hvor sykdommen har hvisket løgner, syke handlinger, løgner, syke tanker, syke sirkler, smerte, avhengighet, kontroll, angst etc. Men likevel har jeg brukt den til å døyve mine indre sår.

Mamma spurte meg i dag om jeg trodde det var muligheter for at jeg kunne finne andre måter å takle alt på. Ja, svarte jeg. Det tror jeg. Men det vil ta tid å rive ned alle murene, få alle sår til å gro, lære å leve på nytt, mestre livet og følelser. Jeg må rett og slett starte på nytt.

Jeg begynte dette innlegget med å snakke om takknemlighet. Jeg er takknemlig for at jeg fortsatt har en mulighet til å leve. Jeg lever enda, og jeg velger livet. Derfor velger jeg å ta videre behandling også. Så vil jeg bare si TAKK til alle jeg er glad i, for at dere er i livet mitt. 

~Frida~

pic

måtte bare vise dere at jeg lever litt ekstra i dag. bursdagsfest:)

 dette bildet ble tatt forrige helg da jeg var på festival. det var kjempemoro. Det endte dessverre ikke helt som jeg ønsket pga epilepsianfall, men det det var utrolig moro så lenge det varte. traff masse gamle kjente igjen og koste meg skikkelig.

GOD HELG TIL ALLE SAMMEN!
~Frida~

noen få ord...

mange lurer på når jeg skal ta videre behandling igjen. svaret på det vet jeg ikke. Alt jeg kan si er at det pågår en innsøkingsprosess nå, så jeg er på venteliste.
noen lurer på hvorfor jeg ikke legger meg inn på akuttposten igjen. Grunnen til det er vel fordi jeg har så utrolig godt av å kjenne på den helhetlige erfaringen av å være hjemme. Jeg vil kjenne helt inn til ryggmargen at jeg aldri noensinne vil tilbake til slik det er nå. Jeg vil kjenne at jeg er helt motivert og kan gå inn fullt og helt for endring. Det var egentlig planen også. Jeg har jo lenge savnet denne motivasjonen. Jeg hadde den for ca 2 år siden, da jeg også var fanget i bulimi og elendighet. Det var da jeg søkte meg inn for behandling på Levanger. Dessverre var ventelisten lang og uheldigvis kom tanken om at "jeg er ikke syk nok, tynn nok" inn, sammen med en følelse av ukontroll. Jeg gikk lett tilbake til anoreksien og ble raskt veldig tynn og syk. Den feilen gjør jeg ikke igjen. Jeg vet at veien blir bare enda lengre å gå hvis jeg gjør samme tabbe. Derfor passer jeg på å holde meg stabil i vekt. Jeg har bodd hjemme i over en måned nå. Ingen trodde jeg skulle klare det, men vekten har vært stabil hele veien. Alle trodde det å komme hjem skulle bli katastrofalt i mitt tilfelle. Men jeg har bevist det motsatte. Det har selvsagt gått opp og ned, men jeg har gjort jobben min bra. Jeg har ikke skadet meg selv på noen måte heller, noe som var mye av det jeg slet med da jeg var innlagt. Den trangen melder seg selvsagt noen ganger når ting føles håpløst, men jeg klarer å legge fra meg tankene og distansere meg fra dem. Det jeg ville skulle skje med meg, skjer. Det er et helvete, men et helvete jeg vil bort fra. Da trenger jeg hjelp. Jeg er motivert for å bli frisk på en helt annen måte enn jeg var da jeg ble påtvunget den motivasjonen. Den kom ikke fra innerst inn i hjertet på en sliten Frida. Det gjør den nå.

Samtidig i all elendighet er ikke alt elendighet. Jeg har fått gjort masse av det jeg hadde lyst til i sommer og opplevd mye. Det som har betydd mest er å få være med familie og venner og kjæreste igjen. Jeg har til og med hatt overnattingsbesøk av min kjære tanteunge Aurora, og vi har lekt sammen, akkurat som jeg lovde henne på nyttårsaften da hun spurte meg når jeg skulle komme hjem å leke igjen. Det er herlig å se friskhetene rundt meg å tenke at "en dag, er jeg også en del av dette fullt og helt".

Etter helga skal jeg også tilbake til paradiset Hitra og stå på varden og se solnedgangen gå ned i havet i armene på min kjære. Noe jeg har ventet på lenge og som var og er en stor motivasjonsfaktor for meg. Hitra er vårt lille paradis. Der ute har vi skaarøya som bare er vårt.

Det er mange ting å glede seg over i livet. Det er bare det at når man døyver følelsene sine, døyver man også de gode. Man får ikke samme glede over ting. Den gleden vil jeg oppleve. Jeg vil finne ro i sjelen min og leve livet. Jeg vil kjenne at jeg kan lene meg tilbake å leve i nuet, uten at den evige angsten jager meg. frihet, er det ikke det det kalles? vel, jeg vil dit. Jeg vil ha friheten.
~Frida~

murene må rives

Jeg må sette ned foten. bulimien tar overhånd noen ganger. Det føles som jeg ikke eier selvkontroll. Fråtser i meg mat og bruker tusenvis av kroner på å spise mat, for å så kaste opp. Jeg er ikke engang sulten. Jeg bruker timesvis på å døyve smerten. HVA I HELVETE ER EGENTLIG SMERTEN? jeg har brukt så mye tid, energi og år på å døyve smerten med bulimi, anoreksi, kontroll, selvskading og flukt. Jeg har flyktet fra den i årevis. jeg husker ikke engang hvordan det er å føle godt, eller føle noe i det hele tatt. Jeg klarer noen ganger ikke å tro på at jeg kan finne godhet å slippe den inn gjennom de tusen av murene jeg har bygd opp gjennom årene. murer som har blitt symptomer. psykdommer. spiseforstyrrelse, angst, posttraumatisk stresslidelse, angst, selvskading, ocd osv. kroppen og hjernen går i forsvar. psykogene anfall, epilepsi, dissosiasjoner, angst, abstinenser og et evig jag etter en måte å døyve smerten på. Det har lenge vært bulimi nå. Jeg har døyvet smerten ved å søke smerte av å tiltrekke vonde følelser med kalorier, for å så kaste dem opp etterpå. Jeg sitter igjen med skam, vonde følelser og skittenhetsfølelse. akkurat som det uskyldige barnet og offeret jeg var og er etter utilgivelige handlinger fra andre. Det er så mange sår i sjelen min. Jeg straffer meg selv. smerte tar smerte. Det gjør for vondt. sårene verker, og jeg klarer ikke å makte annet enn å døyve smerten med strategier jeg kjenner til og som er trygge. Jeg tørr ikke å lete bak murene og prøve å rive dem ned. Det gjør for vondt. Jeg er så redd. Jeg trenger styrke. Mitt eget hat mot bulimens herjinger og alt annet spiseforstyrrelsen og de andre psykdommene har gjort er våpenet mitt. snart skal den lille uskyldige jenta bli fri.

Snart er det klart for krig. murene må rives
~Frida~

svar på spørsmålsrunde

Svar på spørsmålsrunde

-Hva veier du nå? Er vekta di stabil eller går den nedover? Hva spiser du i løpet av en dag? Tror du at det holder med den oppfølginga du har.nå? Angrer du på at du takka nei til behandling?

- jeg vil ikke svare på hva jeg veier, men jeg kan si at jeg veier det samme som ved utskrivelse, så ja, vekten er stabil. Hva jeg spiser iløpet av en dag er veldig forskjellig. Sliter veldig med bulimi, men prøver å få i meg litt utenom også. Jeg får vertfall i meg nok til å holde vekten. Jeg angrer ikke på at jeg skrev meg ut. Denne sommeren har gitt meg den erfaringen jeg trenger til å bli motivert for endring, altså videre behandling. Jeg har fått erfart hvordan det er å leve med spiseforstyrrelsen alene og ha ansvar alene, og jeg kan si med store bokstaver at jeg er veldig motivert for endring og behandling nå. Jeg ønsker ikke at livet mitt skal være som det er nå.

-Hvordan ser dagene dine ut nå som du er hjemme? Når du målene dine bedre enn i behandling? Hvordan reagerer de rundt deg på at du ikke er innlagt? Blir du "overvåket" mtp måltider? Er bulimien et problem nå?

-vel, jeg har ikke så mye innhold i dagene mine. Jeg er veldig sliten etter åtte år med behanding, så jeg sover veldig mye, ellers prøver jeg å være litt med familie og venner. Så har jeg jo en del problemer med bulimi som tar mye av tiden.

-Jeg har lært mye mens jeg har vært hjemme. Jeg har heller ikke skadet meg selv på noen måte, så det er jo et bra mål jeg har klart.

-i starten var alle litt sjokkerte og selvfølgelig livredde når de fikk vite at jeg skulle flytte for meg selv og ha ansvar for meg selv. Men som jeg ser, ser også de rundt meg at det kanskje er dette jeg nettopp trenger for å ta videre behandling.

- jeg blir på ingen måte overvåket iforhold til mat. Jeg har alt ansvar selv for det.

- ja, bulimi er noe av det jeg sliter med i størst grad nå.

-

How has your weighed changed since you've gone home? Is it going up or down? What do you enjoy in life? Do you think you'll go back to the hospital any time soon? What is your biggest wish in general? Can you show us some recent pictures of yourself? You haven't posted any pictures in a while.. :( How does your eating disorder affect your everyday life? If you could tell your 10-year-old-self something, what would you tell her? Sending you some love from Germany. 

-       vet du oversetter til norsk, så jeg svarer på norsk også. Vekten har gått litt opp og ned, men veier ca det samme som da jeg ble utskrevet.

-       Det som holder meg i live er kjæresten min, familien min, venner og planer for fremtiden.

-       Jeg har allerede begynt innsøking til videre behandling.

-       Mitt største ønske er å bli frisk og leve slik jeg drømmer om.

-       Cameraet mitt er dessverre ødelagt, det er derfor jeg ikke har lagt ut noen bilder i det siste.

-       Spiseforstyrrelsen ødelegger livet mitt, og det er det som gir meg motivasjon til å ta videre behandling nå.

-       Skjønte ikke helt det siste spørsmålet.

Når du ikke har noe som helst matlys, hva spiser du da? 

-       Vel, som både anorektiker og bulimiker har jeg vel egentlig alltid matlyst. Og er jeg anorektisk handler det mer om å unngå å spise, så spørsmålet er litt vanskelig å svare på.

-Hvilket forhold har du til bloggen din nå? Er du like interessert og engasjert, eller føler du litt avstand til den? Kan du fremdeles identifisere deg med den?

- bloggen har for meg vært dagbok, terapi, oppdateringer til folk osv. Den betyr mye for meg. Jeg har tidligere hatt mye å gi og skrive, men i det siste har jeg tatt litt avstand fra bloggen for å hvile, ikke ha så mye fokus på den ”syke frida” osv. Men når jeg skal inn i behandling igjen, kommer jeg nok til å bruke bloggen mer.

-Har du energi og overskudd til å nyte sommeren?

- jeg prøver så godt jeg kan, men noen ganger må jeg rett og slett tvinge meg selv UT og gjøre friske ting. Men som sagt, det er ikke alltid lett.

-Hva tror du skal til for å finne motivasjon for å starte med behandling? Er vekten stabil,går du opp eller ned? Har du noen andre å prate med enn fastlegen,en gang pr.uke? Har du noen form for oppfølging under måltider? Hva får du til å spise/drikke i løpet av en dag? Kommer du til å oppdatere bloggen oftere?(ønsker bare å høre hvordan du har det) Kan du legge ut noen bilder av leiligheten din? Hva er det største problemet pr.i dag? Hva er det mest positive? 

- jeg tror jeg gjør akkurat det rette for å finne motivasjonen jeg trenger for videre behandling. Det å kjenne mine begrensninger til livet pga spiseforstyrrelsen gjør veldig mye med meg.

- som jeg skrev tidligere er vekten stabil

- jeg har folk jeg kan prate med hvis behov.

- jeg har ansvar for mat å slikt selv.

- som sagt er det forskjellig hva jeg får i meg hver dag. Noen dager er jeg veldig bulimisk, mens andre spiser jeg litt og ofte.

- bloggen er som sagt terapi for meg. En slags ventil. Nå bruker jeg en del andre ventiler som ikke er friske, men når jeg skal i behandling kommer jeg nok til å blogge mer.

- det største problemet er nok bulimien.

- Det mest positive er erfaringen og den modningsprossessen jeg går gjennom nå, som får meg til å ville ha en endring i livet mitt.

-Hva i fortiden din er det som har skapt størst problemer for deg? Har du spesifikke minner om evnt. traumer?

- jeg opplevde mye uheldige ting som et barn aldri skulle blitt utsatt for. Jeg har nok skrevet en del om det tidligere. Men jeg har en del traumer som preger meg veldig den dag i dag.

--Hvor høy er du? -Dersom du skulle si en ting som er livsviktig for deg idag, hva ville det vert?

Jeg er 167 cm.

- familie, kjæreste, venner og drømmer.

- Har du kontakt med venner? Hva hjelper på en tøff dag? Har du noen hobbyer utenom sangen? Synger du noe nå? Har du prøvd andre former for terapi? Eks hypnose etc... Tror du du skal tilbake til levanger noen gang? Hva er best av levanger og østmarkA?

- ja, jeg har fantastiske venner!

- en tøff dag hjelper det å snakke med min kjære om at livet skal bli bedre.

- hmm… hobbyer? Vel, jeg er egentlig ganske kreativ av meg da. Liker å male og slikt.

- jeg har vel prøvd det meste.

- i mitt tilfelle er nok østmarka best, fordi der behandler de annen problematikk jeg sliter meg også. Bla angst og ocd.

-Siden alle spør om sykdomsrelaterte ting tenkte jeg å sende deg noen spørsmål som er relatert til noe helt annet -Hva er favorittfargen din? -Hvordan type musikk liker du? -Ser du mye filmer / serier, og hva er favorittene dine?

-Grønn og orange

- jeg liker alt mulig…vamp, marion raven, RHCP, eva cassidy.. hoj, veldig mye forskjellig.

- favorittene er alle krimseriene(CSI osv) og Greys ofc, house, privat practice

Hvordan går det med forholdet ditt med Lars oppi alt dette? Hva gjør dere for å bevare kjærligheten?

- det er selvsagt tøft for han. Men han er sterk som fjell og nekter å gi opp. Vi drømmer oss bort i hvor fantastisk vi skal få det når jeg blir frisk.

-Kommer ikke på noen mange spørsmål, men hvorfor heter bloggen din leaamalie.blogspot.no?

- jeg var først anonym blogger og brukte navnet lea. Jeg har bare ikke fått endret enda.

Takk for alle spørsmål! Håper dere ble fornøydeJ

~Frida~

still alive

hei og hopp alle sammen!
må komme med en liten oppdatering før jeg svarer på spørsmålsrunden tenkte jeg. tusen takk for alle spørsmål. tenkte det var lurt å ha en spørsmålsrunde, nå som jeg er så dårlig til å skrive for tida, og at det er mye som skjer i tillegg.

ja, det er sommerferie. wuhu, er ikke mye sommerferie-varme akkurat. Det irriterer meg litt. her prøver jeg alt jeg kan å virkelig få sommerferiefølelsen helt inn i ryggmargen, men været er ikke akkurat til hjelp. Det er jo rene vinteren. vel, jeg får være glad det ikke snør vertfall. tja, jeg kan vel bare slutte å snakke om været, og begynne å snakke litt om hvordan det egentlig går.
mange lurer sikkert på om jeg lever enda. Det gjør jeg. Jeg tror det er veldig bra at jeg er hjemme nå.
Det jeg ønsket skulle skje, skjer. Jeg får mer og mer motivasjon til å ta videre behandling, fordi jeg rett og slett for hver time som går blir mer og mer sint, forbannet og lei av at sykdommen skal ta så stor plass. livet mitt er veldig begrenset.

inni meg er en stor smerte. Det er store sår som over mange år har blitt til forskjellige symptomer. smerten fra sårene har vært så vond. det er angst og uro. et intens behov for å unngå å kjenne på den fyller hele meg som en voldsom abstinens. flukten fra følelsene. flukten fra smerten og angsten.
selvskading, sult, overspising og oppkast, kontroll etc. overlevelsesmekanismer.
Å leve slik er ikke å leve.

hvis man tenker at alle de indre sårene er store troll. troll blir til stein når de kommer ut i sollyset. de blir ikke farlige lenger. Men prossessen med å bli klar for kamp mot trollene krever en enorm viljestyrke og motivasjon. Jeg modnes for hver dag som går. sårene gnager. Og jeg er endelig på vei til et veiskille som jeg i årevis har ventet på. At jeg skal gå klar til kamp for min egen del, fordi jeg føler jeg fortjener et bedre liv enn jeg har nå og har hatt. jeg skal ikke overleve dagene, jeg skal leve livet. et nytt liv.

så sånn praktisk talt kan jeg si at jeg lever. jeg holder meg stabil.
- vekten min er stabil og den samme som da jeg ble utskrevet.
- jeg har ikke skadet meg selv på noen måte
- jeg prøver å få mest mulig ut av dagene mine
- jeg lever.
~Frida~

spørsmålsrunde

kjører igang en spørsmålsrunde nå, siden så jeg har fått så mange spørsmål om det.
spør ivei, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan.

fortsatt god sommer!
~Frida~

dont give up life

the world is not a place to hide.
we get born, and then we die.
some stand still. some climb hills.
some break walls, and then they fly.
dark and cold, release the fear.
I always told you, it will be wourth it,dear.
so dont give up this world.
because the world is me,
and I know you love me.
A little girl cries, and you know why?
the problem is gone.
she is free.

dette fikk jeg akkurat av min kjære. Det sier så mye. Det forteller at vi har valg. vi har alle valg om hvordan vi vil leve livene våre. Det sier noe om at vi kan velge hva vi vil fylle dagene våre med. Det sier noe om at vi kan velge hvem vi vil være. Det sier at man kan bruke sin indre kraft til å få til det man kjemper for, og vil. alt er mulig, uansett.

Jeg har en drøm. Jeg har en drøm om hvordan livet mitt skal bli. Jeg og min kjære har egentlig overlevd på den drømmen. Men for meg har det bare vært en drøm. Poenget er at jeg også er en del av alle. Jeg kan faktisk oppfylle drømmen min. Men da må jeg kjempe for den, og det gjør jeg.
Jeg er riktignok ikke i behandling. Etter åtte år innelagt i den syke verdenen, har det ikke fått meg friskere. Jeg har lært utrolig mye, men jeg er ikke frisk. Det å selv ha ansvar for min egen helse, min egen hverdag, mitt eget liv, har lært meg noe også. Jeg lærer hver dag. Men mest av alt ser jeg at jeg ikke har det livet jeg ønsker å ha. Men likevel er det den motivasjonen jeg trenger til å fylle meg med indre kraft til å nettopp få det livet jeg vil ha. Til å fortsette kampen. Men jeg er sliten, jeg trenger å hvile. Men jeg holder meg i live. Det er ikke målet. Jeg taper ikke dagene mine. Jeg kjemper fortsatt her hjemme. Tankens kraft. På egenhånd i handlinger.

Jeg tok ansvaret, jeg har ansvaret og jeg klarer det. Men jeg vil ikke være i live. Jeg vil leve.
Det jeg ville skulle skje med meg, skjer. Jeg fylles sakte opp med kraft til å fortsette.

det min kjære skrev til meg, skal skje. Jeg skal gråte. gledestårer. Og jeg skal vite at det er fordi at jeg har beseiret kampen. at jeg er fri.
~Frida~

update

hei alle sammen, og god sommer :)

beklager at det er så lenge siden jeg har skrevet, men har ikke hatt internet før nå.

Mye har skjedd siden forrige oppdatering. Ting ble ikke helt som planlagt. Jeg fikk nemlig ikke tilbake plassen min på spesialpost 4 etter tenkeuken. for å få det måtte jeg ha vært på akuttpost 4 i tre uker, altså fase 1 for å bevise min motivasjon for å bli frisk. Jeg prøvde i en dag på akuttposten, men det var for vondt med alle minnene jeg har derfra. dørene var stengte, mindre frihet igjen osv. Selv om personalet der gjorde masse for at jeg skulle ha det bra, klarte jeg ikke å få meg selv til å ha det greit.
Det er ingen andre enn meg selv å skylde på for at jeg ikke klarer å fortsette videre behandling akkurat nå. Jeg er lei og sliten av å ha det vondt. Og motivasjon nok til å klare det har jeg heller ikke. Jeg tror jeg kan ha godt av å få kjenne litt på hvordan det er å klare seg selv nå. Og hittil har det gått veldig bra.
Jeg har fått innredet min egen leilighet(kommunal bolig) helt som jeg vil ha den, sentrumsnært og ikke så langt fra huset til mamma. Jeg har det koselig og Frida-aktig rundt meg, og trives kjempe godt.

Alt er jo ikke bra fordi. Hver dag er en arbeidsdag enda. Det er hard jobbing for å holde meg stabil og så frisk som mulig. Jeg har funnet ut at nøkkelen er å spise lite og regelmessig, og følge noen strenge regler jeg har laget til meg selv. I tillegg er jeg til legen 1 gang pr uke for en samtale, veiing og blodprøver. Det er noe helt annet nå når jeg samarbeider. Det er godt å kunne være ærlig om hva jeg trenger.

Jeg er fortsatt veldig lav i vekt og trenger mye hvile, også for at jeg er sliten etter alt som har skjedd de siste to årene. Det er godt å endelig kunne slappe av. Jeg har mange planer for sommeren som jeg gleder meg til. Blir ting vanskelig, er det bare å gå bort til huset til mamma. Det hjelper alltid å komme seg ut å få litt friskt innputt. Jeg skjønner at ikke alle har troen på at dette skal gå bra, men jeg ser på dette som en del av det å bli frisk, eller en timeout fra alt. Jeg trenger å være litt Frida igjen, og det får jeg tid og mulighet til å være hjemme. Jeg er veldig streng mot meg selv når det gjelder å la spiseforstyrrelsen spise av dagene mine. Jeg går litt i autopilot når den melder seg, og kommer meg ut.

planen er å ta videre behandling. Men da vil jeg være mer motivert og klar. Man blir kanskje aldri helt klar, men man kan bli mer motivert og klar enn jeg er nå, for det har jeg vært før. Jeg vil bli frisk, men er rett og slett ikke klar til å gi slipp på spiseforstyrrelsen enda. Jeg har prøvd å være i behandling lenge nå, og jeg har blitt mye friskere på mange områder, men det er områder jeg sliter med å bringe ut og fram til å behandle enda. Det gjør for vondt rett og slett. Det er mye bedre å la symptomene styre den indre smerten som sitter så langt inn. Det er så mye som må jobbes med, men akkurat nå trenger jeg litt tid til å være Frida og finne min indre motivasjon til å fortsette.

Jeg er også hjemme for å prøve å fylle dagene mine med livskvaliteten jeg vil ha. Det er vanskelig, men noe får jeg til, og mer vil det bli. Det er en treningssak og noe jeg må jobbe med hver dag. Jeg vil fylle dagene mine med det jeg vil, mine tanker, mine følelser og ikke innvolvere meg i spiseforstyrrelsens. Den er der i bakgrunnen hele tiden selvfølgelig, men jeg klarer å ikke la det styre meg. Noen ganger skjærer det seg litt, men hva er det å forvente. Jeg kan si at det går mye bedre med meg nå, enn da jeg var på post 4. Det er mange grunner til at det ikke gikk bra på post 4, men mest fordi jeg blåholdte på spiseforstyrrede symptomer fordi behandlingen var for vond. Man må klare å gi slipp for å klare behanddlingen, og det klarte jeg bare ikke. det er realiteten. Men målet mitt er å en dag bli klar for det. Jeg skal jo bli frisk.

Jeg kjenner det er godt å være "ute i det fri". Det er mange gleder jeg hadde glemt. små ting som varmer et slitent hjerte. Jeg prøver å nyte alle slike gleder, og bruke det som motivasjon til å gjøre det som skal til for at jeg skal kunne være hjemme. Det er en hard jobb, og det er opp til meg, men det ansvaret tar jeg. Dette er nytt på mange måter, men det er bra for meg.

I helga er det festival i bygda, og jeg får besøk av Lars. Vi skal kose oss masse.

håper dere har det bra også.

klem fra meg
~Frida~

valget er tatt

 ja, nå er dere vel spente.

valget var vanskelig, men som min mamma sa, "dette er det beste valget du noensinne har tatt". Det eneste riktige ut i fra hva jeg ønsker med livet mitt, og for min egen del og helse, velger jeg å fortsette behandlingen.
valget er tatt, og jeg føler meg hundre kg bekymringer lettere, selv om jeg vet at nå er det en stor kamp foran meg. Jeg er utslitt etter en hel uke med ambivalent tenking, og når jeg ser tilbake, finner jeg enda en grunn til å velge videre behandling. Jeg har ikke noe liv nå, og jeg har alt som skal til inni meg for å klare å få akkurat det livet jeg vil ha.

Det som gjelder nå, er å følge behandlingsopplegget. Det kommer til å bli beintøft, men det er den eneste veien å gå for å få det livet jeg ønsker.

jeg setter pris på at dere skriver så ærlig til meg. det er ikke godt å kjenne på, men det er virkeligheten og realiteten.

wish me luck! Denne gangen har jeg pakket en blå bag. Den røde skal jeg brenne, for den bringer ulykke tror jeg.
~Frida~

livet eller døden?

 er det ikke rart?..

 - at en djevelsk røst inni meg roper og brøler så høyt, at ingen smerte er vondere enn å ikke adlyde. Når jeg ikke adlyder må alltid smerten erstattes på en eller annen måte. metodene har vært så mange. Jeg "liker" å kalle dem ventiler. Det er alle de syke metodene, og de få friske. De syke er de trygge og vante metodene, og som regel de som er lettest og minst smertefull. De friske er så uvante og samtidig en så utrolig tung vei å gå. De friske er som å gå opp nye stier i en ugått skog. som å svømme på åpent hav, for å så finne land.

- Den høye røsten inni meg roper så høyt nå. Det er vanskelig å se land, finne riktig sti. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. alt er så utrygt, så jeg fortsetter på den vante og trygge. Det er minst smertefullt. Men samtidig vet jeg at det ikke er riktig vei å gå, så det gjør vondt alikevel. Jeg går på sykdommens vei, mens jeg ser den friske veien på den andre siden. Hva vil jeg? vil jeg unngå smerte? tror jeg på at jeg kan klare å komme meg over på den friske veien? tørr jeg å gi slipp på det trygge og vante og lettvinte,for å så utfordre hele meg selv og mitt liv for å vandre sakte men sikkert over på den friske veien. tørr jeg og vil jeg? Ja, jeg vil, men noe i meg er sterkere enn meg.

- er det ikke rart? Den lille piken jeg en gang var er fortsatt full av sår. De indre sårene som en gang var er nå symptomer, anoreksi, bulimi, og en sliten kropp full av arr og sår. Jeg var et uskyldig lite barn. Jeg var en gang fri. Det er så langt borte nå. Jeg føler meg ødelagt. Uansett hvor mange sår jeg prøver å få utløp for, hjelper det ikke. Hvis jeg noensinne skal heles, må jeg tilgi meg selv for alle arr, alle symptomer, alle historier, alle flukter, alt sykt, så må jeg gi slipp på det. Jeg må la meg selv heles. Jeg er den eneste som kan. Selv om sårene i den lille jenta jeg en gang var aldri helt vil gro, og at jeg ikke eier skyld i noen av dem, er jeg den eneste som kan gi slipp på den, ikke la de prege meg og livet mitt. Jeg kan VELGE de bort. Jeg kan velge å la livet fylle meg med nye gode ting. ting som er viktige. ting som kjærlighet, opplevelser, verdier, holdninger, mennesker som gir meg noe, gleder osv. Det er så mye godt her i livet, og livet er for kort til å ha det vondt. Livet skal leves. Kanskje jeg skal prøve å finne tilbake til den lille jenta jeg engang var, og gi slipp på alle sår, og gi meg selv fri. begynne på nytt.

- Jeg må ønske det av hele mitt hjerte. Jeg må ønske å velge livet. Jeg har blitt fortalt at jeg balanserer på en knivvegg mellom liv og død. Vil jeg leve eller dø? så enkelt er det. jeg vil leve, og da er det viktig at jeg velger livet hver dag. Jeg må eie dagene. Gir jeg dagene mine til sykdommen velger jeg sakte men sikkert en vei mot døden. Det er sårende smertefullt å tenke på, at det kjente og trygge og lettvinte, ikke lenger er en vei jeg kan gå på. Jeg tvinges ikke lenger av leger og helsevesen til å leve. Jeg må tvinge meg selv til å velge veier som holder meg i live.

- Når jeg oppsummerer dette innlegget, er vel det egentlige valget "enkelt", ikke sant? Jeg burde fortsette behandling og være på et trygt sted hvor jeg får hjelp. Men hva med den inderlige lengselen etter livet her og nå. Hva med den intense slitsomme tanken på opphold med triste sykehusdager alene, i en hard og tøff kamp hver eneste minutt, sekund. Hvorfor skal den veien være den eneste veien til å få livet i gave sakte men sikkert, og helt nytt, helt ukjent, men likevel full av muligheter. Jeg har levd en uke i tenkeboksen. kjempe for drømmelivet, eller hvile og holde meg selv i live i livet så godt jeg kan? Dette hadde vært et veldig enkelt valg for de fleste, men for meg som har vært på sykehus i 6 av 8 syke år er det et forferdelig vanskelig valg å ta. livslysten er så stor, men livsgnisten så liten. Jeg har prøvd å finne tilbake til livet denne uken, i en voldsom amvivalens. Det har vært umulig, men jeg har klart det innimellom. Når jeg har opplevd livets gleder, har det fyllt meg med noe nytt, fantastisk. nemlig gode følelser. frihet, glede, liv, gnist... Jeg vil bare ha mer og mer av det. Er det nok? er det nok til å holde meg gående og i live? Er jeg sterk nok?

FRIDA... ER DU STERK NOK? tårene triller... valget må taes. snart, snart...


kjære blomst, vil du blomstre?
kjære blomst, får du næring?
klarer du deg? vokser du? blomstrer du?
overlever du der ute?
ser du sola? lar du deg skinne? vil du skinne?
kjære blomst, vil du leve?
kjære blomst, er du sterk nok?
er du det?
hvis ikke, er du klar for døden?
tørr du gamlbe? er du villig til å satse livet?
du kan velge å blomstre hvor du vil. 
du trenger ikke være fanget.
hvis du ser sola, kan du blomstre deg vakker, hvor du vil, til hva du vil.
hvis du ser sola, kan du blomstre deg fri...
fri blomst. vil du bli det?


valget må taes.
~Frida~

tenkeuken

Jeg merker godt at dette er en tenkeuke. Det kverner og går frem og tilbake i topplokket. Jeg har aldri hatt det så vanskelig i hele mitt liv. Nå er alt opp til meg. Jeg må ta et valg om jeg vil fortsette behandlingen eller avbryte.
fortsetter jeg behandlingen, må jeg gjøre en del forandringer og gjøre ting annerledes enn jeg har gjort. Jeg må opp i vekt og kjempe hardt hver dag. etterhvert vil jeg komme i fase 2, og jeg vil kunne få oppfylle en liten drøm, nemlig leilighet i trondheim. Avbryter jeg behandlingen, er jeg på egenhånd mot eller med sykdommen, og etter hva jeg har opplevd de siste dagene, tror jeg det blir utrolig vanskelig. Det er vanskeligere enn jeg trodde. Og avbryter jeg behandlingen må jeg bo i en omsorgsbolig. Det er ikke akkurat det jeg ønsker. Det er et utrolig vanskelig valg å ta, fordi jeg er så ambivalent. Det er utrolig godt å være hjemme, og jeg vil så iinderlig oppleve alt i sommer. Men samtidig vil jeg ikke ha det som jeg har det nå heller. Valget er så vanskelig. hvem velger?
Det er alltid vanskelig før man bestemmer seg. det vet jeg. kanskje det blir lettere når jeg har bestemt meg.
skal jeg høre på llysten eller fornuften? jeg er spent på hva jeg bestemmer meg for.
~Frida~

endelig hjemme

Da var jeg endelig hjemme i Lensvika, i min egen seng.. ah, så delig. litt skummelt. Nå står jeg på egne bein, men godt. Jeg er på mitt eget rom. og jeg kan fylle rommet med det jeg vil. Jeg kan fylle det med friskhet og Frida, eller velge å gi etter gamle vaner og la sykdom fylle rommet.
foreløbig er det bare friskhet. sykdommen sitter i hodet, den brøler høyt nå, men den gode følelsen av å være hjemme føles bedre å kjenne på, så jeg velger å fokusere på det og kose meg istede. Jeg skal jo klare dette, ikke sant?
Det føles litt rart å være hjemme også, jeg har ikke vært hjemme på 1/2 år nå. Jeg føler meg litt som en svevende ball. Håper jeg kommer litt på bakken etterhvert. Ting vil nok falle litt mer på plass når jeg får pakket ut og fikset opp rommet mitt. Jeg og pappa har nemlig vært på shopping og handlet møbler på Ikea i dag. Nå skal rommet mitt bli nytt. Jeg må bare slappe av og ikke gjøre alt på en gang. Jeg har så vidt kommet hjem, og vil at alt skal være i orden med en gang. Rommet får være prosjektet mitt fremover. Det er greit å ha fokus på noe positivt og som er bra for meg også. Jeg må bare være tålmodig, og tåle at det tar tid å pusse opp ett rom.

Jeg skal bo hos pappa, men på vei hjem måtte jeg innom mamma å si "halloen,her er jeg", og da fikk jeg gleden av å si godnatta til tanteungen min Aurora. Jeg fikk verdens beste tanteklem. "er du ikke på sykehuset lenger nå tante?" Det var mange spørsmål. og i dag var det godt å svare lille aurora.

Jeg er i grunn ikke utskrevet. Jeg er bare på tenkeuke. Jeg merker godt at dette er en tenkeuke, for tankene surrer og går. skal - skal ikke fortsette behandlingen. hvis jeg fortsetter er det mye jeg må ta tak i, mange endringer. Jeg trenger det, men jeg tror bare ikke det er riktig tidspunkt for meg. Jeg trenger å kjenne på kroppen hvordan det er å leve i virkeligheten, jeg trenger å kjenne min styrke overfor sykdommen, jeg trenger å leve litt.

vel, jeg er hjemme, og godt er det.
~Frida~

veien vidre..

Nå nærmer sommeren seg. Jeg savner liv. Jeg savner festival, bading, ferie,venner, fest, liv...

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Det har vært en tung tid. Det er vanskelig for tida. Hvis jeg ser tilbake på alle forbedringer jeg har hatt, bør jeg være fornøyd. Ser jeg på tingenes tilstand, skjønner jeg at jeg har ting å jobbe med. Jeg sliter med å følge opplegget.

Den er min venn som jeg når det stormer, roper på.
Den er min fiende som stjeler et menneskets innerste håp.
Den er min største skam.
Den stjeler mitt alt, mitt fokus, min tilstand.
Den tar all plass når jeg gir den plass.
Den gir en rus, en avhengighetsskapende rus.
Den er vond og smertefull, men likevel så god.
hvorfor trenger jeg den i livet mitt?

Det er bulimien jeg snakker om. Hvorfor trenger jeg den i livet mitt? Jeg har så mye annet godt og så mange andre mennesker som vil meg godt. Jeg har så mye kjærlighet og glede rundt meg. Hvorfor kan jeg ikke forankre den i meg, istede for å ty til mine gamle "uvaner" og mestringsstrategier?
Det er bulimien som gjør at jeg ikke klarer å forholde meg til opplegget her. Ikke bare det selvfølgelig.
Det har lenge vært spørsmål om jeg er motivert nok til å gjennomføre siste kamp. Jeg spør meg selv hver dag. Er jeg klar til å gi slipp på sykdommen? Sannheten er: Nei, jeg klarer ikke å gi slipp på den enda. Hvorfor? fordi den er min eneste måte å leve på. Jeg kan ingen annen måte. Men de tre siste månedene har jeg lært meg å være sterkest. Jeg har motbevist usannheter sykdommen i årevis har overbevist meg om. Jeg har lært meg at det er jeg som er sjefen og at sykdommen ikke kan gjøre meg  noe. Jeg trenger ikke å være redd for den. Angsten kommer, men den er ikke farlig. Tankene kommer, men jeg bestemmer selv om jeg vil innvolvere meg i syke sykdomstanker eller om jeg vil få hjelp til å tenke friske. Det har vært begge deler, men jeg har ofte valgt å tenke meg inn på friske veier. Min vei fortsetter. Jeg har et mål jeg skal nå. Jeg skal bli frisk. Jeg skal en dag være klar for å gi slipp på sykdommen, men den dagen er ikke i dag.

kall det utsettelse, kall det ikke tap, for jeg fortsetter på min vei mot å bli frisk. Jeg skal nemlig snart gjennom en tenkeuke. Tenkeuken skal jeg bruke på å finne ut hva jeg vil videre og om dette er riktig tidspunkt for behandling for meg. Det som er bra, er at jeg er mye sterkere nå og klarer å holde sykdommen under kontroll. Jeg balanserer på en knivvegg, men jeg står støtt, og bikker jeg i feil retning, klarer jeg å bruke mine nye verktøy for å balansere meg inn på riktig spor igjen. Jeg spør meg selv hva er det som gjør at jeg ikke er motivert nå, når jeg endelig er på en plass hvor jeg føler jeg kan få den hjelpen jeg så sårt trenger? Jeg kjenner inni hjertet. Det er sorg der. Sorg og lengsel over å ikke få leve. Jeg lengter etter å bare få en smakebit av livet, for jeg glemmer hvorfor jeg hver dag står opp her. Jeg glemmer hvorfor jeg skal kjempe. Dessverre har jeg glemt det så mye at jeg har sluttet å tro på det. Så hva må jeg gjøre? Vel, jeg klarer å holde sykdommen i sjakk, og jeg ønsker å leve litt. Det å oppleve friske ting igjen, det å smake litt på livet, vil forhåpentligvis gi meg den siste gutsen til å kjempe videre. I sommer har jeg en utmerket mulighet til å oppleve livet. Det er festivaler, mulighet for ferie, jeg kan være med venner og familie, jeg kan reise, jeg kan være med Lars, jeg kan feste, jeg kan gjøre HVA JEG VIL. og som min kjære mor sa "for å klare å leve og være hjemme Frida, er det så enkelt at det er en ting du må gjøre, og en ting du ikke må gjøre". Min mor har så rett. Jeg må spise nok for å kunne oppleve og få utbytte av ting, og jeg må styre unna bulimien. Når jeg tenker på hvordan dagene mine kan bli i sommer, med alt jeg har lyst til og uten bulimi, kjenner jeg en enorm glede inni meg som dreper alt mørke som finnes. Tenk, jeg kan leve. Og ja, jeg må spise, og det kan jeg jo. Jeg spiser jo nå, så det er ikke noe problem. Det er ikke farlig. Jeg er sjefen.

så dere må gjerne bli både skuffet og forbløffet nå, og kall det gjerne for enda en utsettelse og flukt, men jeg sier at dette er bare noe jeg trenger for å komme meg videre på veien. Jeg kommer nemlig ikke videre nå, og da må jeg prøve noe nytt. Det som er bra, er at jeg har kommet så langt og mye lenger i hodet, at mulighetene for videre behandling er mye bedre for meg nå, enn de var før. Så lenge jeg er motivert kan jeg gjennomføre et behandlingsopplegg.

For dere som blir bekymret pga av dette. Jeg vil få oppfølging av lege med både veiing, blodprøver og medisiner i sommer, og jeg er i en tilstand hvor jeg spiller på lag med de som vil hjelpe meg nå. Det er ingen luring og slikt, for jeg vil faktisk klare det denne gangen. Jeg har ingen planer om å ligge på sofaen i stuen uten energi pga mangel på næring, og havne på akuttpost etter tre uker. Jeg har masse planer i sommer. Og det fantastiske er, at jeg kan gjøre alt, så lenge jeg gir kroppen min drivstoff til å klare det og ha glede over det.

... Etter 1 1/2 år, jeg skal endelig hjem.

~Frida~