Fri vilje

Livet! hva er egentlig livet? Vi er alle så heldige at vi har fått et liv. Utfordringen min og mange andres er at vi er født med fri vilje. Derfor er det opp til oss hvilke retninger livet vårt tar etterhvert. Det er selvsagt ikke bare vi selv som påvirker livet vårt. Når vi er barn, tar foreldre og familie, lærere osv, valg for oss, men etterhvert som vi blir eldre må vi ta mer og mer ansvar over valgene våre selv. Vi har fri vilje, noe som gjør det vanskelig å ta valg. Jeg for min del har egentlig aldri hatt så mange muligheter til å ta valg, fordi jeg har blitt fratatt så mange år med fri vilje av livet mitt mens jeg var i behandling. enten var jeg fullt fanget av sykdommen og lot den ta valg for meg, eller så ble jeg tvangsbehandlet og ble ikke stillt overfor noen valg. Så nå sitter jeg her med alt ansvar selv og hver dag måtte ta valg. Det er utrolig vanskelig når man har en bakgrunn hvor man har blitt servert løgner fra en djevelsk sykdom som har fortalt deg usannheter i ti år. Nå må jeg ta ansvar og ta riktige valg.
Jeg er sliten, og jeg sliter. Alt er så vanskelig. Jeg skulle ønske jeg hadde en kraft eller styrke i meg til å kjempe meg gjennom alt dette, men jeg kjenner at jeg er lei. Jeg kjenner at selv om kroppen min er normalvektig, så butter alt imot meg mer enn noensinne. Følelser er som fyrverkeri inni meg og alt er et ork. Så kommer slike fæle katastrofetanker om hvordan i alle dager JEG skal klare å nå målene mine? Og hvordan i alle dager skal  JEG klare å bli frisk fra denne helvetes sykdommslidelsen? Jeg er på niende året som syk nå, og har ikke kommet så mye lenger. Jeg lurer på hva som kunne blitt gjort annerledes? kanskje kunne vi vært foruten noe smerte? ikke godt å si, det er bare å akseptere at slik er og var det. fortiden kan vi vel ikke gjøre så mye med nå, vi kan bare akseptere den og gå videre.
Det er også et valg vi står ovenfor. vi har nemlig fri vilje til å velge hvordan vi vil se på livet selv om det er mye motgang. Jeg må si at jeg har vært heldig som alltid har hatt så mye støtte, glede, godhet og kjærlighet rundt meg. Det er slettes ingen selvfølge. Og jeg er glad jeg har valgt livet overfor sykdommen. Det er heller slettes ingen selvfølge.
Som jeg har skrevet litt om tidligere er det mange som sliter på ulike måter. Mange er syke fordi de har en indre smerte som de ikke får bukt med. Så finner de løsninger som ikke er heldige for dem. syke løsninger. Det kan være rus, tobakk, narkotika, alkohol, uheldige forhold, festing, spiseforstyrrelser osv. Det er mange måter å takle indre sår på. Min måte ble spiseforstyrrelsen. Her er man ikke alltid bevisst på at man VELGER seg inn i en syk verden. Hos mange kommer det bare som lyn på klar himmel. uheldigvis. Men heldigvis finnes det hjelp, men også da må man ta et VALG om at man ønsker endring. At man ikke vil leve på den måten. For VILJEN er viktigst. Vil man ikke bli frisk, blir man ikke frisk. Ingen kan tvinge noen til å bli frisk. Man må måtte ønske det selv, fordi en selv er den eneste som kan gå ut av sin egen sykboble og ut i en frisk verden igjen. Det er den store sannheten, og slik er det. Slik er det egentlig med alt når man skal endre noe i livet sitt. Enten man skal slutte å røyke eller om man skal begynne å trene. Man må ville det selv, for du er den eneste som kan gjøre jobben nemlig.
Det å ta valg er vanskelig. Det er vertfall vanskelig før man bestemmer seg for å ta et valg. Da er man kanskje ambivalent til tusen og kjemper for og mot med seg selv. Men når man først har tatt valget, vet man hva som må gjøres. Og da finner man gjerne de verktøyene som trengs for å gjøre jobben. Derfor blir mange veldig friske fra sine lidelser også. Demonene og tankene og fristelsene vil alltid være der, men det handler om å ta ansvar og riktige valg og riktige handlinger. En ting er sikkert, selv om de ikke føles slik alltid og for alle, VI er selv sjef i eget liv, noe man selv kan bli ekspert på. Man kan lære seg selv å kjenne og bli ekspert på seg selv. Til slutt når man målene sine også. Heldigvis.

~Frida~

utfordringer

Jeg sliter. Følelser herjer inni meg mer enn noensinne. Jeg vil bare flykte fra alt akkurat nå, men jeg må bare holde ut. Jeg klarer ikke å holde ut for min egen skyld nå. selvforaktet er for stort for meg. Jeg klarer ikke å se at jeg er verdigfull eller verdig på noen måte nå som jeg er normalvektig. Jeg klarer ikke å få de friske tankene frem hele tiden. Det har vært spesielt vanskelig i helga. Jeg har vært alene med tankene mine og hatt mange valg som måtte bli tatt. Det har vært mye mer vanskelig enn jeg trodde. Det er ikke bare å gjøre ting når man har sterke følelser knyttet til det. Det er en evig hard og tøff kamp. Sykdommen vil ikke gi meg fri. Jeg får aldri ha fred i hodet mitt. Prøver alt jeg har å bruke andre mestringsstrategier som jeg har fått tips om, men av og til må jeg ty til gamle vaner. Det gjør vondt å tape. Fordi mestringen er så stor når jeg mestrer, er tapet ekstra stort når jeg taper mot sykdommen.
Jeg prøver å tenke at det ville vært rart om jeg skulle klare alt med en gang, men så er jeg perfeksjonist også da. Jeg må kanskje senke listen litt til meg selv, men samtidig være veldig streng og strikt ift spiseforstyrrelsen. Jeg kan ikke tillate å la den meske seg igjen. Den tid er over. Jeg er ferdig med bulimien. Den er ikke velkommen i livet mitt lenger. Det verste er å se hva bulimien min eller anoreksien min kan gjøre med familien min. De trigger nok utrolig mye inni mine kjære, og det gjør vondt å se på, i de siuasjonene jeg er fanget i mitt eget tvangsritual av spiseforstyrrelser, og bare må gjennomføre. Så står jeg der å føler meg som verdens verste person som faktisk velger sykdommen fremfor familien min som har gjort alt for meg. Det gjør så vondt. Jeg føler meg hjelpesløs, og det vet jeg de også gjør. Men jeg kan jo heller ikke ta dette til meg, for jeg vet jo at det er sykdommen som gjør dette. Samtidig vet jeg også at jeg har et valg, selv om jeg føler meg tvunget. Jeg føler meg fanget i dette helvetet, hvor jeg vet at jeg utsetter familien min for smerte. Det er en forferdelig følelse.
Men så prøver jeg så godt jeg kan å hente meg inn igjen når jeg faller i fellene til spiseforstyrrelsen. Men det er vanskelig, fordi det er så nytt for meg. Jeg er vant til å adlyde sykdommen og følge dens vei. Når det stormer inni meg nå, kobler jeg automatisk inn sykdommens mestringsstrategier for å unngå smerte eller vonde følelser. Det er rart. kroppen og hodet reagerer automatisk fordi den er så vant til det. Selv om jeg ikke vil liksom, uansett hvor vondt det gjør, så gjør jeg det fordi jeg føler jeg må. Det er som et akutt behov som må dekkes. Jeg klarer ikke å eksistere uten å handle på følelsene mine. Det føles umulig. For at jeg noensinne skal klare å unngå eller beherske angsten eller følelsene, må jeg eksponere meg. Dvs at jeg må utsette meg selv for situasjoner hvor jeg MÅ kjenne på angst eller vonde følelser. Etterhvert vil angstnivået/stressnivået gå ned og jeg vil bli tryggere og sterkere i meg selv. Men igjen handler det om å finne strategier hvor jeg kan stå i følelsene mine, uten å knekke eller ty til gamle mønstre.
Dette med å komme hjem og klare meg selv var virkelig mye vanskeligere enn jeg trodde. Jeg har hatt utfordringer jeg ikke ante ville komme. Det har vært veldig vanskelig å forholde seg til det å skulle spise normalt(ikke for lite og ikke for mye), og jeg har slitt med å kutte ut all småspising av godteri. Alt er jo tilgjengelig nå, så hvorfor ikke spise alt jeg kommer over, samtidig skal det beholdes, så jeg må tenke meg godt om. Dette har altså gått galt noen ganger iløpet av første uken hjemme. Bulimi har også vært et lite problem, men jeg har klart å begrense det litt. Jeg prøver å finne tanker jeg kan tenke når det frister å overspise og kaste opp. Jeg har jo begynt å trene på 3T nå, så jeg prøver å tenke at treningen ikke er noe vits når jeg spiser godteri hele tiden. Ellers trener jeg 3-5 ganger i uken, og passer på å hvile meg mellom. Snart skal jeg begynne på skolen også, så jeg prøver å lese litt til skolestart og oppdatere meg litt. Jeg merker jeg klarer å konsentrere meg lettere med noen ekstra kilo på kroppen. Hjernen fungerer nok bedre også nå. Ellers går jeg til psykolog poliklinisk. Det er mange ting å jobbe med enda, og jeg er langt fra i mål. Det er mange sår på innsiden som enda ikke har grodd. Jeg har gjemt mange av sårene også, så nå har de kommet frem igjen, og må behandles. Sårene verker og gjør vondt.

Jeg merker jeg egentlig bare skriver om de negative tingene her nå. Jeg har jo også mange positive ting i livet mitt selvfølgelig, og det er jeg veldig takknemlig for.  Familie, venner, trening, skole, behandlingsapparat, heiagjeng, delvis frisk kropp etc. så har jeg verdens beste kjæreste som går medisinstudiet i Praha. Jeg er så stolt over han og er sikker på at han klarer det.
~Frida~

kan jeg bli frisk?

nervevrak. Så mye nytt. Så mye inntrykk. Prøver å slippe meg selv ut av min egen personlige boble som jeg har vært inni i mange år nå. Det er vanskelig, og jeg hopper litt inn og ut. Dvs at jeg bruker litt nye og litt gamle mestringsstrategier. Jeg tror det er mye uvaner og gamle mønstre ut og går. Hvis jeg skal passe inn i den friske verdenen, må jeg tilpasse meg. Dvs at jeg må gi slipp. selv om det gjør vondt, så må jeg gi slipp.

11 år, spiseforstyrret og fanget

Jeg var 11 år da jeg ble fanget, og endte opp i min egen boble der sykdommens hviskede ordre og budskap, ble mine sannheter. Det å ni år senere skulle forandre på disse sannhetene er utrolig vanskelig. De er innbygd i meg. De er blitt mine. Jeg har mine forsvarsmekanismer som stanser alle som vil hjelpe meg i å komme inn, slik at de kan veilede meg ut av dette helvetet. Det er dessverre slik at det er bare jeg som kan gå ut av det, selv om jeg har all verdens støtte(noe jeg heldigvis har). Det er tøft å måtte gi slipp, men jeg må velge. Det er sykt eller friskt. Jeg har valgt, jeg har valgt livet, men det syke holder meg igjen med torner og gjennsøker meg hele tiden. Jeg hører skrikene fra spiseforstyrrelsen, Jeg hører stemmene som ber meg om å flykte fra alt. Jeg hører løgnene hviskes når jeg ser meg i speilet. Så tar jeg på meg masken og lever videre, mens jeg kjenner de indre sårene verker og gnager hull i hjertet mitt.

12 år, like fanget, herjet ihjel av en djevel

Jeg strever meg mellom sykdommen og friskheten. Uansett vet jeg hva jeg vil, men det er så vanskelig når jeg har mine sannheter som sykdommen har klistret på hjernen min, og alle rundt meg forteller meg noe annet. Det handler om å forankre de friske faktorene, men likevel brøler sykdommen. Det som oftest dukker opp er "du er IKKE god nok!" og "du er ikke verdig!". Tenk å gå å føle seg slik hele tiden. Uansett situasjon føler jeg at jeg ikke er verdigfull eller ikke fortjener noe. Det kan være i forhold til hva som helst. Alt fra om jeg fortjener at noen hilser på meg til om jeg fortjener å sove om natten. Jeg lever og har levd i en veldig syk verden som er et helvete å komme seg ut av. Nettopp pga disse sannhetene som sykdommen i mange år har servert meg. Det har vært og er som å ha en djevel på skuldrene sine til enhver tid. Jeg får aldri fred. 

Jeg har brukt mange mestringsstrategier for å prøve å flykte fra følelsene som herjer og for å lindre mine indre sår. Alle er syke. Nå gjelder det å finne nye mestringsstrategier for å overleve. Skrikene og ordrene og de falske sannhetene vil alltid være der med meg, men jeg kan finne nye sannheter som jeg kan velge å tro på. Jeg må finne meg selv på nytt. Jeg har mistet meg selv helt disse årene jeg har vært syk. Når det syke tar så stor plass, er det lite av personligheten som blir igjen. Noen ganger synes jeg det er rart at mine foreldre har holdt håpet oppe på at jeg skulle komme tilbake, når jeg har vært på "borte" over så lang tid. 

før innleggelse på Levanger mars 2011

Jeg har vært så fanget i så mange år. Noen ganger har det ikke vært noe håp. Det gjør noe med mennesker når man mister håp og tro på livet selv. Man mister evnen til å stå på, stå for sine holdninger og meninger og troen på seg selv. Når det foregår over mange år er det veldig uheldig. Da får man ikke viljestyrken man trenger til å bli frisk. Man må selv jobbe for å finne styrke og motivasjon til å kjempe seg gjennom helvetet.

I skrivende stund sitter jeg i en sofa hjemme hos meg. Jeg prøver så godt jeg kan å tilpasse meg en frisk hverdag, samtidig som jeg har denne forferdelige sykdommen som jeg må hanskes med hele tiden. Det er slitsomt. Det er en evig eksponering. Det gode med eksponering er at det heldigvis blir lettere etterhvert. Så da får jeg tenke på det. Det vil bli verdt det. Jeg må bare holde meg til strenge rammer og regler jeg har satt for meg selv for å holde meg selv i sjakk fra sykdommen. Det er nok veldig viktig. struktur og normalitet er viktig nå. så jeg krysser fingrer og tær, og kjemper videre her hjemme i håp om å vinne kampen. Hver dag er en kamp, men jeg må ikke glemme å leve. 

sommeren før jeg ble syk. Frisk og glad jente

tro, håp og kjærlighet

~Frida~

surfing

Nå er jeg hjemme. Endelig kom dagen. Jeg har ventet lenge nå. Det føles uvant, men likevel utrolig godt. Følelsene herjer, men jeg står vindfast i stormen, fordi det er viktigere enn noensinne. Kroppen tåler ikke mer. Det er en sak. En annen sak er at hvis jeg noensinne skal overleve og vinne tilbake livet mitt, må jeg starte her og nå. Akkurat NÅ må jeg ta de riktige valgene. Det handler om å omprogramere alle tanker nå. Jeg må slutte å straffe meg selv for alle hendelser som har skjedd i min fortid, for alle feile valg som har blitt tatt, for alle feil jeg har gjort. Jeg må gjøre alt jeg kan for å hindre at jeg handler destruktivt, og det gjelder både spiseforstyrrelsen og selvskadingen. De ytre sårene har grodd, men på innsiden er de like ferske og vonde som før. Jeg må tillate meg selv å la de heles, slik at jeg kan gå videre og leve livet mitt. Som sagt, det er viktigere enn noensinne.

Jeg tenker tilbake. Jeg tenker tilbake til da jeg gikk musikklinja, og hvor bra jeg hadde det da. Det er en liten sorg inni meg over at det er over. Jeg hadde det virkelig bra. Jeg levde, så valgte jeg spiseforstyrrelsen igjen. Jeg valgte bevisst å gå ned i vekt igjen fordi jeg trodde jeg ville få det bedre. Det jeg ikke visste var at det var starten på et nytt helvete. Tre nye år med en forferdelig vond lidelse som nesten kostet meg livet. Jeg hadde akkurat klart å komme meg ut av spiseforstyrrelseshelvetet, så hadde jeg det rimelig bra i to år(hvor jeg var normalvektig), før alt gikk rett vest og nedover igjen. Igjen handler det om at jeg må omprogramere tankene mine nå. For nå har jeg igjen kommet dit at jeg er normalvektig, og kjenner at jeg har et indre ønske om å gå ned i vekt. Her må jeg passe meg. Jeg har erfart mye etter jeg ble normalvektig. Livet er ikke bare "flatt". Det er både godt og vondt. Det er ingen dans på roser, men det er jammen øyeblikk som jeg har lengtet etter lenge, og som er som en dans på roser som fyller opp en tomsinnet kropp i de øyeblikkene man er tom og trist. Det går opp og ned, og slik er livet. Mens jeg har vært syk har jeg hele tiden gledet meg veldig til de gode øyeblikkene, og glemt de vonde, men jeg ser nå at man må ta vare på de gode øyeblikkene og la de fylle deg slik at man holder ut de vonde tidene. Det er slik man overlever. Det er det som kalles motivasjon.
Jeg kjenner en dame som kaller seg surfer. vi er alle surfere som surfer gjennom livet. Vi skal ta i litt, vi skal falle og reise oss, vi skal gråte og smile, vi skal leve. Vi surfer gjennom livet.
Så må vi selv finne de tingene i livet som gjør at vi ønsker og klarer å fortsette. Ingen har det lett. Det har aldri vært min hensikt å klage over at livet mitt er vanskelig, og heller ikke at livet er en dans på roser som jeg sa tidligere, men nå som jeg er i live på en mer normal måte, ser jeg at vi alle kjemper for sitt eget liv, for sitt beste, for nettverket vi alle har rundt oss, for hverandre. Vi gjør ting av kjærlighet, vennskap og glede, og det gir oss noe tilbake. Det gir oss glede i hjerte og kjærlighet. Noe som er en av de viktigste tingene vi trenger for å overleve. Jeg merker meg at jeg kaller det å "overleve", men er det ikke det vi gjør da? Jeg gjør vertfall det. leve og overleve er det samme. Det er bare at vi kanskje bruker det i forskjellige situasjoner.

Jeg har ting i livet mitt jeg er utrolig takknemlig for, og det fyller meg med guts, håp og motivasjon. Jeg har også mål og drømmer som jeg er så heldig at jeg snart skal få realisere. Hvis jeg vil da. Det er opp til meg. det er opp til meg hvilken vei jeg velger nå. Som jeg beskrev i et tidligere innlegg, så har jeg livet i hånden min, og jeg må føre det dit jeg vil, uten å slippe det.
slipp ikke livet, surf deg gjennom det. lev det!
~Frida~

livstegn

hei alle sammen

Nå er det jammen lenge siden, og beklagelig er det. Jeg har vært i kjelleren, langt nede, svevd i det vi kaller mellom "liv og død" i lang tid nå. Ikke pga spiseforstyrrelsen, men pga alvorlig selvskading.
Tilstanden min er alvorlig nå. Det er ikke mer og gjøre. Nå er alt i mine hender. Skjer det en gang til, dør Frida. Da dør drømmene. Da dør håpet jeg har i hjerte mitt, og håpet jeg har prøvd å bruke til å kjempe meg så langt som jeg har kommet nå. Jeg bestemte meg for å bestige fjell, og det har jeg klart. Men jeg er ikke på toppen enda. Det er enda mange topper jeg må bestige for å kunne kjenne at det er jeg som er sjefen i mitt liv. For at jeg skal kunne kjenne at det er jeg som har vunnet. For snart ni år siden ble jeg fratatt all livsglede jeg hadde i hjerte mitt av en djevelsk morder. Anoreksien tok raskt knekken på den suksessfulle livsglade lille sterke jenta som var på alle plan en mester. Jeg var så godt som død. Hadde jeg visst at jeg måtte gå gjennom alt jeg har gått gjennom, ville jeg valgt døden. Det jeg har gått gjennom de siste årene er så vondt for meg og mine kjære at det skulle ikke vært lov. Ingen skulle fått lov å gå gjennom slike umuligheter. Det er helt forferdelig. Men likevel har det gjort meg til den jeg er. Og jeg har et apparat rundt meg som er helt fantastisk. Jeg er kanskje verdens mest uheldige person, men jeg er jammen heldig også. Jeg har møtt ufattelig mange godt mennesker på min vei, og jeg har fått forsterket min relasjon til mange. Det er en gave i seg selv. Jeg er heldig.
Så er jeg heldig som lever. Kroppen min har gått gjennom mye vondt de siste ni årene, og det er på hengende håret at jeg har overlevd alle gangene. Jeg har en misjon her i livet. Det er en grunn til at jeg lever enda. Jeg er takknemlig. Livet er så skjørt, men likevel så sterkt. Man har det så sterkt inni sin hule hånd og kan påvirke det selv på alle mulige måter, og kan føre det frem, men slipper man det, er det borte. borte betyr død. død betyr slutten. slutten er enden på livet. Et liv som er urettferdig endt. Det er alltid urettferdig at et liv ender, men når det er urettferdig, kjenner man det langt inne i hjertet, og det kan ødelegge et menneske. sorg.
I disse ukene har jeg tenkt mye på døden. Jeg har som sagt vært veldig langt nede, og døden har hengt over meg på skuldrene. Jeg tenker hva min eventuelle død ville betydd for mine kjære og alle rundt meg. ville de forstått det? ville de klart å levd videre? ville de klart å besvare alle sørgende spørsmål de har rundt min død? ville de klart å leve et liv uten å klandre seg selv?
Det gjør for vondt å tenke på det. tanken på at min handling med å slippe livet ut av hånda mi nå, kan påvirke så mange mennesker er for vondt. samtidig lever jeg med en ufattelig smertefull lidelse som herjer hele tiden. Det er et håpløst liv ser det ut som. Men som jeg sa tidligere er det jeg som styrer livet mitt. Det er jeg som holder livet mitt i hånda nå, og jeg kan styre det dit jeg vil.
viljestyrke har jeg. Det har jeg bevist mange ganger. Og jeg kan klare det.Jeg vil klare det.

Det finnes så mye inni meg som vil. Jeg klarer ikke å slippe livet jeg har i hånden min nå. Jeg vil leve livet mitt. utfordringen blir å overleve fallene. Det å reise seg igjen og la sårene verke.
De siste ukene har jeg foresten grått minst tusen tårer. full av fortvilelse, sorg og skam som jeg var er nå et annet menneske. jeg kjenner på følelsene mine og klarer å håndtere dem. Det gjør forferdelig vondt, men jeg står i det. Det er forferdelig, og jeg har mest lyst til å legge meg ned å dø, men når tårene har kommet ut ser man enden i smertehelvetet og ser lyset i andre enden. Det er så vakkert. Jeg har savnet å gråte. Gråten kom når jeg lot den komme.

Så lever jeg videre,eller gjør jeg ikke?
Selvfølgelig gjør jeg det. Fordi som jeg alltid har sagt : kjærlighet, tro og håp er sterkest.
~Frida~

Jeg, Frida er på mange måter et puslespill og har vært det i snart ti år. Jeg var en gang hel, men så ble jeg ødelagt. brikkene fløy hit og dit, fra hverandre, og jeg mistet meg selv.
Når jeg tenker på alle som har vært vitne til mitt prosjekt om å bli frida igjen. Stakkars folk, flinke folk, folk som er fulle av kjærlighet, erfarne folk og bare folk. Det har vært mange ulike situasjoner og øyeblikk hvor jeg har lagt en brikke på plass. dessverre er det ikke bare gode brikkker heller. De fleste  brikkene har jeg lett lenge etter, eller kjmpet mot kroppen min om å ta imot brikkene, andre ganger har folk kroppem min sloss ot meg om  å ta imot brikkene.  puslespillet er langt fra ferdig, så nå sitter jeg å tenker på alle situasjonene jeg har lagt brikker. en annen måte å si det på, når jeg har tatt valg. For mange har dette både vært bra og dårlig.Men de finnes mange sjeler der ute som har vært livredd for meg  som har hatt ansvar for meg. I det siste har min sykdom vært så sterk, at jeg er døden nær.Jeg prøver å tenke meg hvordan det må være for mine nærmeste. Jeg hadde aldri klart å miste Lars, mamma, pappa eller søstere min, da hadde puslespeillbrikket spengt i tuseen biter igjen.
Døden er farlig, men jeg har tatt et valg. Jeg vil leve, derfor er hver eneste dag en kanp.
Jeg tenker på når jeg sitter å spiser. da sitter både jeg, anoreksien og bulimien foran matbordet. Det å faktisk skal spise maten som Frida er noe nytt jeg driver med. ikke med bulimien eller anoreksienl meg. bare Frida. Men jeg trenger eileding, ofr jeg er langt fra klok på å sette sammen måltider, hvertfall med bulimien og anoreksien på nakken.
Så ja, jeg sliter en del enda
~Frida~

fortid og fremtid

Når jeg blir frisk skal jeg gjøre masse. Det blir sikkert slik at disse tingene blir gjort på veien til å bli frisk, før jeg omsider stopper opp og innser at jeg har det livet jeg ønsker å ha. Altså at jeg er frisk.
Jeg driver å drømmer mye. Har ikke lagt skjul på det. Men jeg tror at hvis man passer på å belønne seg selv med gode ting i livet når det meste har gått bra en stund, er viktig. Da kjenner man at man lever litt.
Da kjenner man at man mestrer livet og faktisk fortjener å ha det bra.
Når jeg blir frisk skal jeg:

- bli sykepleier og jobbe med kreftbarn eller nyfødt intensiv

- reise til Venezia med Lars på kjærlighetsferie

- gifte meg med Lars. Jeg skal ha lang hvit kjole, det skal være sol, kirka er full, musikken sprer seg til alle celler i kroppene, så kjører vi i limosin videre.

- dra på campingtur med bil og telt sammen med Lars, og reise rundt i Europa.

- spise masse god mat på fansye resturanter uten å "tenke".

- hoppe i fallskjerm

- trene opp en muskuløs kropp(frisk kropp)

- hjelpe mamma med å oppnå sin drøm

- bli mamma selv.

Det er mange flere mål, Dette er kanskje mange langsiktige mål, og det har vært livsnødvendig for meg å ha, men det er like viktig å ha kortsiktige mål som ligger litt kortere frem i tid og som kan oppfylles litt etter litt. Jeg har enda ikke oppnådd så mange mål enda, men jeg har klart masse disse årene. Det er mye som er annerledes nå. Jeg har fks fått spiseforstyrrelsen under kontroll, og spiser delvis normalt og er normalvektig. For meg var det et mål og fullføre behandlingen på Levanger, og jeg klarte det nesten. Det var vertfall ikke min feil at slutten der ble som den ble. Det var deres valg, og jeg gjorde mitt beste, og det er jeg stolt over. Det som kanskje er den største forskjellen fra nå og fra før, er at jeg ikke lar spiseforstyrrelsen herje og styre i livet mitt. Det verste var bulimien. Den herjet så sårt hele tiden. Jeg brukte alt jeg hadde av både krefter og penger på å kjøpe mat, spise det, og kaste det opp igjen. Det var alt jeg brukte tiden min på. jeg klarte aldri å la være, så jeg måtte ty til farlige handlinger for å klare å få en timeout fra alt. Det å slippe å ha bulimien på nakken, føles som en helt ny verden. Jeg er friere, jeg føler meg bedre. skammen er borte. Jeg kan sveve. Jeg trenger ikke å være stuck i sykdommen. Det er så herlig. Og jeg slipper å utsette mine nærmeste med bulimien også. Nå som den er borte, er alt bedre. livet mitt er bedre.
Men jeg er ikke i mål enda. Jeg føler meg ikke frisk enda. Men jeg tror at når jeg klarer å komme meg litt videre  ift selvskading, så vil jeg begynne å jobbe med selvbildet mitt. Jeg er jo et menneske, og jeg må begynne å innse at jeg er likeverdig som alle andre, fortjener det samme som alle andre, har evner og egenskaper som skaper et meg osv. Jeg vil rett og slett finne meg selv. Og det gleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å finne nye sider ved meg selv. Jeg ble jo på en måte ødelagt når jeg ble syk som elleveåring, og nå må jeg finne brikkene og sette dem sammen igjen, og da kan jeg legge til hva jeg vil. Jeg kan bli akkurat den personen jeg vil, det er en herlig tanke. vi har alle valg, og vi kan velge delvis hvordan vi vil være og hva vi vil ha i livet vårt. noe har vi kanskje valgt bort for å få det bedre, selv om det er vanskelig, andre ting har vi måttet oppsøke og kjempet for å få en del av livet vårt. MEN, vi er sjef i våre egne liv, og vi lever bare en gang, så da må vi ta ansvar og ta valg slik at livet blir slik man ønsker å ha det. Jeg gleder meg til å begynne å pusle videre på puslespilllet mitt. Noen brikker har jeg valgt å lagt bort, andre har mer sentrale roller i livet mitt nå, og det er jeg glad for. Jeg er glad for valgene jeg har tatt. Det har jo kommet ut noe godt av det meste. Man må bare huske på å være takknemlig og reflektere over ting.

~Frida~

tenk positivt

jeg vet ikke helt hva jeg sskal skrive om. Ting er vanskelige for tida. Jeg kjemper hele veien mot angsten og følelsene. Det er et evig jag. Jeg skulle bare ønske jeg kunne fått en pause. Jeg vil bare leve litt. Ta en pause fra alle tanker, bekymringer, angst og ubehag. Men det finnes ikke slike pauser i realiteten. Det finne ingen pauseknapp. Men det det går ann å gjøre, er å forbedre situasjonen her og nå. Man kan lære seg mestringsstrategier til å avlede seg og få ting litt til side. Det er vanskelig, og de fleste tenker kanskje at de bare utsetter å kjenne på ting, og kjenner seg kanskje litt urolig og at det ligger å pirker der likevel. Så det er tøft at det ikke finnes noen pauseknapp her i livet. Tror mange hadde hatt godt av det. Men så er det ikke slik, så da må man bare gjøre det beste ut av alt. Jeg har aktivt brukt takknemlighet for å føle meg litt bedre, Jeg har masse i livet jeg må være takknemlig for, og jeg er heldig. Ikke alle har både kjæreste, familie, venner, støtteapparat etc. Så når det går i motbakke, må man tenke på det positive.
For det finnes mye godt her i livet. Hvis man ser godt etter når man ligger der nede i gjørma. Det finnes gleder. en pauseknapp for meg kan være en gåtur på ladestien, og se sjøen og la meg selv seile tilbake til barndommen hvor jeg bare var helt bekymringsløs og lekte i fjæra. DER! hadde jeg en positiv tanke.
ja, tanker er noe underlige greier. har dere noen gang tenkt på tankens kraft. vi kan påvirke alt i livet vårt med tankene våre. nesten alt vertfall. poenget er at man kan bruke det positivt.
med tankene våre kan vi oppfylle drømmer. Det er kanskje et langt løp for å nå til drømmen din, men man starter alltid med en tanke, så en tanke til, og til slutt har man oppnådd det ønskelige. du vet med fornuften din hva som er viktig at man gjør eller handler på, mange har sterke ønsker eller drømmer for livet sitt, og sliter med å starte. De vet ikke hvor de skal starte. men med tankens kraft kan man kjempe seg gjennom vanskeligheter og vinne. Jeg sitter ikke med noen fasit, men det gjør dere. hver og en vet hvordan man skal nå målene sine, de må bare bruke tankens kraft for å være mentalt sterk nok til å nå dit.

~Frida~

de viktige ting.

jeg sitter her på østmarka. Jeg tenker på at verden har gått videre. Jeg føler at tiden har stått stille, og alle har gått videre. Det er jo heller ikke noe jeg bare føler. Det er jo realiteten. Alle vennene mine har gått videre. De er rundt omkring i verden og studerer. Jeg har jo også min drøm, men føler jeg står stille. Hvor mange ganger skal jeg gå rundt i ring? Det er jo egentlig opp til meg, men det er så vanskelig å stoppe. Jeg ble syk først som elleveåring, og ble sendt inn i en syk verden med både et sykt hode og en syk hverdag på sykehus. poenget er at jeg føler ikke jeg har kommet noe lengre i den virkelige verden. Jeg har fått veldig mye erfaring og har lært vanvittig mye på min reise. Jeg har nnoe unikt med meg i ryggsekken min som er spesielt, og det kommer jeg til å bruke i livet mitt. Men samtidig, når man blir dratt ut midt i sosialiseringsprosessen som barn, og plutselig skal tilbake til verden igjen ti år senere, blir det mye som er vanskelig.
Det finnes flotte opplegg for de som skal tilbake til livet igjen, og jeg er heldig som har fått så god hjelp. men jeg tenker på alle menneskene som ikke får hjelp. De som har vært i behandling eller ikke har vært i behandling heller for den saks skyld. De blir bare oversett. Det er hårreisende å tenke på alle som trenger hjelp som ikke får det. En dag er det for sent. personer som i utgangspunktet kunne fått et godt liv ved behandling, dør faktisk. så brutalt er det. Det er selvfølgelig mange grunner til at de dør, men i bunn og grunn handler det om at man har det fælt. man bærer en smerte som for dem er uutholdelig å bære på, og velger derfor destruktive mestringsstratergier for å unngå å kjenne på den smerten. smerten kan være så mangt, men for hver enkelt er det noe som gjør at man ikke klarer å fungere godt nok. De har ikke en god helse. hvis man ser på helsedefinisjonen til professor Peter F. Hjort :
«God helse har den som har evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter og hverdagens krav.»
hvis man tenker seg om er det mange som ikke klarer å leve opp til denne definisjonen. Dermed har man ikke god helse? alt er relativt, men jeg mener at alle har muligheten til å leve opp til den definisjonen. Det å ha god helse er viktig for oss mennesker. Derfor er det så dumt og forferdelig at ikke alle får hjelp til å mestre sitt eget liv. som jeg skrev i sted, det er mange måter å takle den indre smerten på. noen velger rus, alkohol, mat, spiseforstyrrelser,trening etc. Andre klarer kanskje å velge strategier som er sunne, men likevel ligger det en smerte å gnager under slik at man likevel unngår å kjenne på den.
MESTRING er en viktig følelse i vårt liv, fordi det gir oss en følelse av at vi klarer noe vi ønsker. Derfor synes jeg det absolutt skulle vært mer fokus på det man klarer enn det man ikke klarer både til hver enkelt og i helsevesenet. mestring er viktig. Det gir motivasjon og håp til å fortsette noe. når jeg tenker på meg selv og min historie, må jeg innrømme at tålmodighet har vært min utfordring i forhold til det å klare å mestre noe. man må akseptere at ting tar tid. Ingenting kan skje med en gang, men det man kan gjøre, og som mange kanskje synes er vanskelig, og som er veldig vanskelig,er å bestemme seg for hvilken vei man vil gå. Som min mamma sier: Det er alltid vanskelig før man skal ta et valg. etterpå vet man hva man skal gjøre, og det er mye lettere". Det er helt sant det. det er alltid vanskeligst før man skal ta et valg. når man først har bestemt seg for noe, kjenner man en slags trygghet og motivasjon og man vet hva som må gjøres eller er motivert til å ta det som kommer. 
Vi mennesker har mye å lære, men som min gode psykolog sa til meg, hjernen gir oss ikke mer ubehag enn vi tåler. vi tåler alt.
Angst er det dessverre mange som sliter med. Den forferdelige følelsen av å bli herjet med på innsiden er så ubehagelig, men det tar slutt det også. adrenalinet avtar og kroppen tar bare akkurat hva man klarer. Det er selvfølgelig veldig forståelig at angst er både skremmende og ubehagelig, men det går bedre hvis man lærer seg å håndtere den. mange velger også dessverre destruktive handlinger for å holde angsten i sjakk. Angsten har som regel en grunn, og hvis man vil komme seg ut av angsten, må man en eller annen gang jobbe med roten til angsten. Uansett hvor vanskelig det er, så er det det som skal til. I skrivende stund er jeg i en behandling hvor jeg jobber med akkurat det. Vi har alle våre historier. Jeg har hørt mange historier som har rørt meg veldig, men mange, ja, nesten alle har blitt bedre. I de fleste behandlingstilfellene handler det om å gå i roten til problemet. Det er kanskje det vanskeligste som noen noengang har vært gjennom, men tenk på invisteringen. man slipper å ha det slik resten av livet. 
Livet er en gave som vi alle har fått, og alle mennesker på jorda er like verdigfulle. vi er alle forsljelllig, heldigvis. vi har forskjellige evener og egenskaper som gjør oss til den vi er. vær stolt over hvem du er, og lev livet ditt. Det skal jeg gjøre når jeg blir frisk. Men jeg må begynne i DAG. 

følelser er ikke tabu

livet er tøft for tida. jeg er på intensivt avsnitt på akuttpost 4 på østmarka. de har tatt av alt av medisiner for at jeg skal kjenne på følelser som har vært fortrengt i selvskading og spiseforstyrrelser i ti år. jeg gråter såre tårer hver dag for å si det mildt. det er så godt å slippe ut smerten fra alle mine indre sår. Det er etterlengtet. samtidig er det et helvete når angsten herjer, så det blir både brøling og slåing i vegger før tårene omsider kommer. og da slippes alt ut. da er det ingen nød. de kommer. det er så mye vondt som vil ut... jeg har opplevd mye. Det som ofte herjer i meg nå er noe fælt som  skjedde med meg som elleveåring. ingen mennesker i hele verden fortjener å oppleve et slikt overgrep. men det gjorde jeg, og det ødela meg. jeg mistet meg selv. jeg slanket bort smerten. jeg flyttet smerten fra innsiden til utsiden av kroppen min. jeg ble veldig alvorlig syk. men nå vil smerten ut. jeg klarer ikke å olde den inne lenger. det gjør så inderlig vondt.
men oppi det hele har jeg fortsatt nesen vedt mot målet mitt. drømmene er der også. jeg gir alt for at de gode drømmene skal fylle meg, mens smerten kommer ut gjennom tårene. av egen terapi finner jeg det veldig bra å skrive. så jeg holder på å skrive historien min. en bok skal det bli til slutt. jeg tror mange kan bruke boken min til både de som vil lære og få en forståelse om hvordan en slik reise jeg har vært gjennom er, og også for de som har vært gjennom det samme. det er masse håp i boken.. samtidig er det kanskje mange som kjenner igjen hvordan en indre smerte kan påvirke livet sitt og deg som person.
Jeg skal jo bli sykepleier, og jeg må si at jeg gleder meg veldig til å hjelpe folk. Jeg mener at selv syke folk skal absolutt behandles med respekt  og empati på lik linje som alle andre mennesker. alle mennesker har sår inni seg som er forferdelige for de. men på andre mennesker kan det ike merkes. det som er viktig er at sårene må respekteres på lik linje som alle andre sår. indre sår kan væreså store og fæle for en person, og det må respekteres at andre. når jeg tenker på hvor mange indre sår det finnes der ute får jeg lyst til å gråte tusen tårer doe alle, men det er ikke slik det funker. alle må gråte å slippe ut sine sår selv. som Bjørn Eidsvåg sier "du må gråte sjølv, men eg kan gråte med deg."
det sier egentlig alt. vi mennesker har mye å lære om følelser. Det er liksom tabu og vise at man er svak hvis man viser følelser. jeg har gått i ti år nå og unngått følelser, og jeg kan love dere at det er mye verre. jeg jobber knallhardt nå for å lære meg  å kjenne på følelser igjen. vi har bare ett liv. skal de indre sårene få gnage på innsiden resten av livet? jeg sier bare en ting. slipp det ut!
jeg er som jeg er. jeg er åpen om historien min, og kommer til å fortsette med det. historien min er en del av meg. jeg har mange arr på kroppen som viser at livet mitt har vært smertefullt. alle arr representerer på en måte et sår som gjorde vondt. jeg har fått ut følelsene på destruktive måter. nå må jeg lære meg å slippe ut følelser på normale og sunne måter. det er vanskelig, men det er det som skal til. selvskadingen har bare blitt mer og mer alvorlig, og er nå så alvorlig at kirurgene og legene har gitt meg advarselen at det kommer til å ende med døden. slik er det for meg. slik er virkeligheten min. men likevel er jeg takknemlig for det gode jeg har i livet mitt. Derfor oppfordrer jeg alle til å leve det livet vi er så heldige at vi har fått. når jeg blir frisk(ja, jeg sier når, for jeg skal bli frisk) så skal jeg leve hver dag. jeg vet ikke helt hvorfor det ble så mange ord her, men jeg prøver kanskje å formidle at man må ta vare på det gode i livet, være takknemlig, og la kroppen gjøre det den skal gjøre når den vil slippe ut følelser, uansett hvilken samfunn vi lever i. Det viktigste er å ha det bra. herregud det er viktig. vi lever bare en gang. selvfølgelig må vi ha det bra. !!!!
~Frida~

takknemlighet, livet og klokhet

Det er tøft å være Frida for tiden. Jeg er på intensiven, hvor jeg var i 1 1/2 år når jeg ble behandlet for spiseforstyrrelsen. det sitter i veggene. minnene altså. tvangsforing, reimer, angsten, sondemat, timesvis med tvangshandlinger...huff. -Jeg er vertfall glad jeg kom meg ut av det. -men så sitter jeg her igjen, med et helt annet utgangspunkt enn sist. men likevel like livstruende syk på en annen måte. Den dissosiative lidelsen holder på å ta livet av meg, så det er satt inn mange ressurser og regler for å unngå at det skal skje. for skjer det igjen, er det ikke sikkert jeg overlever har jeg fått beskjed om fra kirurgene på sykehuset. Og jeg vil jo ikke dø. Jeg vil jo leve. Jeg gjør alt jeg kan for å klare dette, men jeg må ærlig innrømme at jeg mistet motet og håper litt. Det er ikke så mye livsmot og glede å hente når man er innelåst på et isolat. hva skal jeg kjempe med? Jeg er så sliten. Jeg har kjemper i ni-ti år nå, og er forferdelig sliten. nå har jeg blitt mye friskere fra spiseforstyrrelsen, men da har selvfølgelig noe annet blitt verre. Jeg sliter, og det gjør så vondt på innsiden. Av og til frister det bare å gi opp. Men jeg har ikke samvittighet til det. jeg har så mye i livet mitt som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg har verdens beste kjæreste som har gitt alt disse årene og fortsatt kjemper som en helt, jeg har en mor som alltid stiller opp for meg, og gir meg all morskjærligheten hun eier, noe som er veldig godt å få akkurat nå. jeg har en far som alltid stiller opp for meg. jeg har en søster og et tantebarn som gjør livet mitt lysere og fylt med glede. jeg har en familie mange ville gjort alt for å få. jeg har venner, og et nettverk som er stort og støttende. jeg har utrolig mange som jobber for at livet mitt skal bli godt igjen og bli frisk. jeg er takknemlig. veldig takknemlig, så jeg har ikke samvittighet til å forlate livet enda. Jeg og min kjæreste har en drøm. han har tatt sine steg mot den drømmen, så da må jeg følge etter. Det er jo det jeg så inderlig ønsker. Jeg ønsker bare å være normal og ha et normalt liv. Jeg vet at med min bakgrunn kommer jeg sikkert aldri til å få et helt normalt liv, men jeg kommer til å være så sterk at jeg er sjefen i livet mitt. så gjelder det å ta vare på denne takknemligheten gjennom livet også da. for den er viktig. tenk på alle de små tingene i livet vårt som påvirker oss. om det er sol ute, et smil på butikken, at noen hilser på en, at det kommer lønning, at man kan reise til utlandet, rådyr som lusker rundt i morgenskumringen, alle læringsmulighetene vi har i Norge, komplemanger, sommerfugler, frukt på trærne... Jeg kunne skrive i det uendilige om ting jeg er takknemlig for, og som er med på å forme mitt liv og gir meg glede. i tillegg til de store tingene gjelder det å være takknemlig for de små tingene også.

så nå sitter jeg her i en normalvektig kropp og skriver om hitten og ditten. jeg kjenner jeg føler meg litt lettere. da har jeg enda en ting å være takknemlig for.

I dag hadde jeg besøk av mamma. Det var så koselig og kjenne mammakjærligheten nær meg. Jeg er så glad jeg har mamma. hun har stått på i snart ti år for meg, og er grunnen til at jeg enda lever, hun og mange andre.
Vi gikk en tur ut på epleslang og koste oss med epler etterpå. Det var også sol ute i dag. herlig å komme seg litt ut, selv om man må ha to stykker med på lasset som fotfølger meg. Jeg er takknemlig for denne dagen også jeg, selv om det til tider er helt forferdelig og alt føles helt fælt. men jeg må tenke på alt som er bra.
Det er viktig. viktigere enn noensinne kanskje. så jeg avslutter med det. takknemlighet, håp, og troen på at det en gang skal bli bra. Det kan ikke bli verre, så det må bli

bedre.
~Frida~

ryggsekken

jeg sitter på intensivt avsnitt/lukket avdeling på A4 østmarka. jeg er redd. jeg føler meg fortapt i den djevelske sykdommen mins hender, men heldigvis er jeg i trygge hender her inne. Det er flinke folk rundt meg som vil hjelpe meg til å få et godt liv. For det er jo det jeg vil ha. jeg vil ha et godt liv. jeg vil jo få et godt liv. et annet liv enn jeg lever nå. Alt er bare så vanskelig. men samtidig er jeg takknemlig for at jeg er i live. Jeg er takknemlig for at jeg har alt det gode og fantastiske i livet mitt. jeg har alt som skal til for å få det livet jeg drømmer om. Jeg må bare ikke gi opp nå. Det er så mye godt som venter meg, jeg må bare ville nok til å kjempe hardt fremover. dere tenker kanskje "hva er det å kjempe for når man er normalvektig?" og det er jo sant. Hva er det å bekymre seg for nå. jeg er jo frisk fra spiseforstrrelsen. vel, det er langt i fra. jeg er langt fra frisk. ja, jeg er normalvektig, og ja , jeg spiser. men hvis man tenker at undervekten og spiseforstyrrelsen bare er symptomer på det egentlige problemet, og når man blir friske fra de symptomene vil problemet utarbeide et nytt symptom. For på min innside er det jammen mange vonde sår, og jeg har brukt spiseforstyrrelsen i mange år til å lindre de sårene. dessverre har jeg utviklet en ny lidelse. en såkalt dissosiativ lidelse. i bunn og grunn handler det om at når jeg blir utsatt for en følelse, kobler hjernen min ut, jeg blir fjern og dissosierer. Da går jeg tilbake til jeg var 11 år og gjennopplever et forferdellig traume. det traume er så vondt at jeg skader meg veldig alvorlig. så alvorlig at jeg trenger akkutt operasjon og legehjelp, så alvorlig at det nesten betyr døden. så alvorlig at jeg ikke lenger kan fortsette med det. jeg har vært mye på sykehuset i det siste pga skadene jeg har påført meg når jeg dissosierer. Jeg skjønner egentlig godt at jeg dissosierer, for det traumet jeg opplevde da jeg var 11 år, er så vondt og fælt at ingen ville ha tålt det. livet mitt ble formet av den hendelsen, og skapte en morder i hodet mitt. Jeg er så sint, så lei meg, jeg sørger, og det gjør så enormt vondt inni hjertet mitt. samtidig tenker jeg på hva det egentlig gjorde med meg. jeg har vært syk i 9-10 år nå, og har fortsatt en lang vei å gå. jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å ha en frisk kropp igjen, fordi jeg har skadet kroppen min så alvorlig så mange ganger. Men jeg har fortsatt gutsen, håpet, troen og viljen til å bli frisk psykisk. Jeg lever, og det er alt jeg trenger akkurat nå. i tillegg har jeg verdens beste heiagjeng. jeg og mine har kjempet i snart ti år nå, og det ville være for dumt og trist hvis vi gav opp nå.
jeg har lært at vi må være takknemlige for det fine vi har i livet. For det er så mange skjebner der ute som ikke har eks. klær, mat, foreldre, eller at de har en uheldbredelig sykdom. Det er mange ting vi kan være takknemlige for. Bare se deg omkring i ditt eget liv. du og jeg er heldig. livet er som en gave. så pakk den opp og bruk den. ,gjør det beste ut av alt, uansett hva det er. Det kommer noe godt ut av det meste.
så pakk ryggsekken din med et smil, viljstyrke, takknemlighet og håp, og begynn å lev.

~Frida~

takknemlighet

hei alle sammen.
Nå sitter jeg i godstolen hjemme og koser meg. jeg er sliten. Det er så utrolig mye som har skjedd de siste månedene. kroppen min har vært gjennom mye. selv om det er veldig mye bra som har skjedd, og skjer, balanserer jeg rundt døden innimellom. Det er veldig vanskelig, fordi jeg må gjøre alt for å holde meg tilstede og her og nå hele tiden. jeg prøver å holde meg unna dissosiering. jeg holder meg unna triggere som kan få meg til å dissosiere. dissossierer jeg, skader jeg meg igjen. det kan bare ikke skje. Jeg har opperert nesten 30 ganger, og har nå fått beskjed av kirurgene at jeg ikke har flere sjanser, fordi de klarer ikke å lukke meg igjen. huden er som flis. jeg skjønner ikke hvorfor alt skal være så vanskelig. jeg vil jo ikke skade meg selv. jeg vil bli frisk. jeg vil være normal og fungere normalt. men heldigvis er det mye som er bra. jeg har spiseforstyrrelsen under kontroll. jeg spiser all slags mat. både pålegg, middager, knekkebrød, frukt og grønnsaker. det er utrolig godt å ha et mer avslappet forhold til mat. jeg er også normalvektig nå, og jeg merker at de anorektiske tankene er mye bedre. jeg fungerer bedre rett og slett. snart kan jeg begynne å trene igjen og forme kroppen min som jeg vil. jeg gleder meg til alt dette er over, selv om det er knallhard jobbing for å klare det. jeg kjemper hver dag og står i det. det er så viktig at jeg ikke skader meg selv igjen.

kjæresten min har reist til Praha nå. han skal studere medisin. jeg er så stolt over han. han er helten min. han motiverer meg virkelig til å fortsette å kjempe. vi skal nå drømmen vår. Jeg skal bli frisk og vi skal få det livet vi begge ønsker så inderlig.

jeg er for tiden innlagt på østmarka. Østmarka kommer til å være et sted jeg kan komme å hvile meg og få hjelp når jeg trenger det. de har ordnet det slik at jeg lett kommer inn når jeg trenger det. Det er godt å ha et slikt sted å komme til innimellom. Jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg skal gå den. jeg har også et enormt støtteapparat rundt meg som støtter meg og backer meg opp. Jeg er så takknemlig for all hjelpa jeg har fått. Det er et mirakel at jeg enda lever. jeg har fått mange sjanser. jeg har blitt kalt et håpløst tilfelle mange ganger, og jeg har blitt gitt opp av legene, men likevel så lever jeg. jeg er heldig. og jeg må være takknemlig for at jeg lever. for det er ingen selvfølge. takknemligheten må eg bruke hver dag.

jeg har vært mye på sykehus i mange år nå, og jeg har sett mange ulike skjebner der ute. Det har gjort noe med meg. jeg har sett hva verden kan gjøre med folk. jeg har sett mennesker så langt nede at du ville ikke tro det. når man ser det, innser man hvor heldig man egentlig er. heldig som kan gå selv, spise selv, gå på skole, trene, se og sanse, har venner og familie og være sosial. leve rett og slett. Det er så viktig å være takknemlig for det man har i livet. for det er absolutt ikke noen selvfølge.
så smil til dagen folkens og pakk opp gaven som kalles livet.
~Frida~

hei alle sammen.
kommer med en liten oppdatering jeg. jeg er på østmarka enda, og kommer til å være her en stund. har nettopp vært på sykehuset en uke pga skader av den forrige selvskadingen. legene og kirurgene sier at det er kritisk og alvorlig. så da gjelder det å høre på dem. ro og hvile og proteiner. ellers har jeg det fint jeg. spiser så vanlig som det går ann,  og kjemper på

ha en fin helg'!
~Frida~

følelsen av å kjenne følelser igjen

hei og hopp sann!
Nå kom jeg akkurat inn etter å ha tilbringt en fantastisk lørdag med kjæresten min som det er meningen jeg skal gjøre. Jeg befinner meg på østmarka på akuttpost 4. Her har jeg vært i en to ukers tid. Jeg må si at dette har vært en av mine bedre opphold på Østmarka. Selv om det sitter i veggene, så har det ikke vært noen form for tvang eller uhyggelige opplevelser denne gang. Det har handlet om andre ting denne gang. ja, det har handlet om å redde liv, men på en annen måte denne gang. Dere skjønner at når man har vært syk på så mange forskjellige måter, eller at symptomer har utartet seg på så ulike vis i nesten 10 år, skjønner man at det ligger noe forferdelig vondt og trasig bak alt. Men jeg har i årevis bare flyktet fra dette vonde, og fått ut smerten enten ved anoreksi, bulimi eller selvskading. Det har vært min måte å kontrollere følelsene mine på. Og jeg har ikke vært mottakelig for å tørre å utsette meg for å kjenne på følelser heller. Det som er rart er at når man fortrenger følelser, forsvinner også de gode. Så ordentlig glede i hjerte er det lenge siden jeg har kjent. Det vi har hatt fokus på under denne innleggelsen på Østmarka har vært et høyt fokus på å UNNGÅ at jeg skal få ut følelser på destruktive måter. Dvs fastvakt og full støtte. På den måten har jeg blitt på en måte tvingt til å få ut følelsene på et vis. La meg forklare.
Når jeg føler jeg må skade meg selv får jeg alltid en tanke før jeg gjør det. Hvis man tenker at tanken kommer først, så kommer handling etterpå. Det er alltid en rekke ting som skjer fra tanke til handling, og det er mellom de to fasene min jobb ligger. Den jobber har jeg utforsket litt disse dagene jeg har vært her.. Jeg har hatt noen sammen med meg hele tiden, og så har jeg fått i oppgave å hver halvtime prøve å si akkurat hvordan jeg har det der og da, om tanken er sterk eller svak, og om hva jeg trenger for å mestre. Det har jeg klart. Jeg har mestret å avlede meg selv ved å avbryte før tanken blir til handling. På den måten kommer jeg mer i kontakt med følelsene mine, og jeg har fått hjelp til å takle dem. Og som jeg sa i stad er det også gode følelser. Som i dag, når jeg har vært ute sammen med kjæresten min hele kvelden og bare gjort masse friske ting. Det er så herlig. Jeg har kjent aner av frihet og masse glede. Det er litt rart, for det er så sjelden jeg føler det sånn, men jeg må si at jeg er veldig veldig takknemlig for denne dagen, og veldig glad for alt jeg har klart og opplevd. I morgen skal jeg hjem en tur. Jeg har bestemt meg for å flytte hjem igjen. Jeg tror at jeg har det mye bedre hvis jeg bor i samme hus på rommet mitt hos mamma. Der får jeg hjelp til både mat, struktur og skole.
ha en fin helg
~Frida~

hvor er frida?

Det er grytidlig. Ikke engang måkene har begynt å skrike der ute. Dagen har ikke begynt. I det stille ligger jeg å undrer. For et liv jeg har hatt. For et liv jeg har måttet tåle å overlevd. Jeg skal ikke gå i detaljnivå, men i 9 år har jeg vært under en helt forferdelig sykdom som rett og slett har tatt ifra meg alt, og kun gitt smerte og skam og sår tilbake. Den har fått meg til å gjøre grusomme ting mot meg selv. Det er helt forferdelig. Hvis man ser på kroppen min på alle arrene jeg har, skjønner man det. Man kan jo si at jeg mistet livet mitt til sykdommen da jeg var elleve år gammel. Fra å være et helt frisk jente med mange ressurser og egenskaper, venner og verdier til å bli et spøkelse av meg selv. Sykdommen har tatt fra meg alt. All glede, alle gode minner, all energi, all selvtillit, all konsentrasjon osv. Jeg er faktisk der at jeg ikke klarer å leve mitt eget liv.
Og det er en fæl tanke. Jeg er tjue år, og jeg klarer ikke å leve. Jeg sier ikke at jeg vil dø, for det er uaktuelt, men jeg er fastlåst i en forferdelig sykdomsverden. Det er trist å tenke på, for jeg vil mer enn noe annet leve.

Derfor har jeg bestemt meg for å begynne på skolen til høsten. Jeg skal forlate leiligheten jeg har hatt i ett år nå, og flytte hjem til mamma igjen. Og jeg skal gi meg selv tid og en ny sjanse te å leve.

Akkurat nå er jeg på Østmarka, og skal være her noen dager til jeg har blitt litt bedre. håper jeg klarer å komme meg litt før skolen starter og flytteprosjekt.
~Frida~

tilbake til livet

~kulde
~mørkt
~et hav av salte tårer
Jeg balanserte på tornestien, bak meg var det for mørkt til å se, men jeg enset liv som går tapt.mitt?
på sidene av  tornestien var det ulike verktøy som jeg kunne plukke med meg i kampen mot døden.
For det var den jeg skulle møte. Det var døden jeg så i øynene. Tornestien min vendte nedover. Det som kunne stoppe meg fra å falle var hvis det kom hender som tok tak i mine og reddet meg, eller hvis jeg klarte å balansere på en av tornene. Det gjorde uansett vondt da også. En smerterik ferd fra livet som har vart i ni år. stien har vært så glatt. Og innimellom klarte jeg å bruke verktøyene til å kravle meg opp igjen. For lyset, det så jeg også, men jeg klarte bare ikke å nå det. Det gjorde vondt å ikke kunne bære lyset inni hjertet mitt som alle andre. Det gjorde vondt å hele tiden kjenne en smertens jag på innsiden. Alt jeg ville var jo å være fri. I hjertet mitt var det drømmer. åh, så mange drømmer det var der inne. Av og til kunne jeg bare være der inne i hjertet og leve litt der. For på utsiden herjet en evig krig som jeg ikke ville være i. Jeg gjorde hva som helst for å flykte fra krigen. Men det jeg ikke visste var at for hver gang jeg flyktet balanserte jeg enda mer på den glatte tornestien og havnet lengre ned, og der var det enda mer krig. Så da kunne jeg ikke flykte fra den forferdelige smertekrigen heller.
mange sto ved min side mens jeg gjispet etter luft, falt og slo sår, kjempet, blødde, gråt, lengtet...
Det gjorde så vondt i hjertene deres også. Alt de kunne gjøre var å stå å se på og prøve å få meg til å kjempe imot døden. Men av og til såg de dødsangsten. Det var akkurat som at de visste at jeg visste at døden snart skulle ta meg. Og når jeg aksepterte krigen og gav meg over, fikk jeg oppleve spesielle øyeblikk av glede og frihet. da slapp smerten en stund. Da kunne jeg danse i kjærlighet med mine kjære. Da kunne jeg smile av glede fordi jeg visste at smerten snart skulle ta slutt. Plutselig så falt jeg. Plutselig stoppet tiden, veien, alt.. Plutselig skjedde krisen... Jeg svevde et sted mellom liv og død, hvor ingenting gir noen mening, hvor ingenting betyr noe, hvor ikke smerte fins, hvor tiden står stille, hvor du er den enesten som stopper å puste, mens de rundt deg gjør alt for å gjennopplive min stakkars kropp. liv eller død. Enda har jeg overlevd. Jeg har klart å funnet måter til å ikke falle i dødsriket enda. Det som er så rart er at jeg opplever glede hver gang etter å ha sett døden i øynene. Det virker som at døden ikke er vakker. døden er ikke frihet. Man kan mange ganger kjempe om å bli fri, men det er noe man må kjempe for å bli, i det livet man har fått.
Jeg går enda på stien min etter å ha overlevd døden nok en gang. jeg vil ha livet. Jeg er villig til å kjempe for min frihet, for jeg vet at den finnes der ute, og det er meningen at jeg skal finne den. Så jeg fortsetter å lete.

ja, jeg leter. livet er slettes ikke lett. Jeg har opplevd motgang i livet i 9 år nå. Men det siste året har jeg sett at det er mange som kjemper med meg for at jeg skal få livet tilbake igjen. For det er mulig. Man må bare innse at mørket finnes der, og heller ta vare på og bygge på de gledene og positive tingene som finnes også. Og viktigst være takknemlig for at de er der. Selv om de er sjeldne. Det finnes så utrolige mange måter å lide på hvis man tenker på hele verden i alle land. Alle har ulike sår enten på innsiden eller utsiden. Uansett hvor vanskelig det er gjelder det å akseptere dem, for å klare å leve på det som er bra i livet. Jeg har masse bra i livet mitt,  og det er derfor jeg er i live i dag. Jeg har ganske mange sår på innsiden, og jeg har måttet kjempet i håp om å få delta aktivt i kjærlighet og glede i mitt eget liv igjen. Det har vært tøft. og som jeg sier er det av og til at jeg har gidd opp. Det er da jeg har vært så heldig at jeg har så mange rundt meg som har støttet meg opp mot livet igjen.

Men livet er tøft. Alt for tøft noen ganger. av og til ønsker man rett og slett å forsvinne fra livet for alt gjør så vondt. Når man får slike tanker føler man at de er ulovlige, for de er farlige. Det er da man MÅ skjønne at det er en selv som sitter med MAKTEN. For det er oss selv, ene og alene som bestemmer om vi vil innvolvere oss i de tankene som kommer. Det går ann å "Leke" litt med de tankene. Det går ann å få dem ut og ufarliggjøre dem, skjønne dem, og akseptere dem og ta dem på alvor. Det er tankene som er der, så det får de bare være, men det er vi som bestemmer om man vil høre på tankene eller dele dem og gi mindre plass til dem.

husk, livet er for dyrebart til å miste. Det finnes mange måter å miste sitt eget liv på, og det betyr ikke nødvendigvis å dø. Det som er sikkert er at alle fortjener å leve det livet vi alle er så heldige å ha fått, og for din og andres skyld, VÆR TAKKNEMLIG!
~Frida~

tanker

Jeg er så enormt lei meg for å ikke ha klart å fullføre behandlingen på Levanger. Nå sitter jeg her da, helt alene, på Akkuttpost 4 på Østmarka hvor jeg tilbringte 1 1/2 år pga alvorlig undervekt og sykdom. Det er egentlig rart å være her. Jeg er jo utrolig mye friskere nå enn sist jeg var her. Men jeg merker at sykdommen/anoreksien sitter litt i veggene her også. Det er fryktelig vanskelig å spise mat og drikke næringsrik drikke. Men jeg gjør det likevel. Jeg vet jeg trenger det, og jeg må bare tenke at jeg har kommet lengre enn å fortsette å høre på sykdommen. Jeg har vært syk lenge nok. Jeg har vært syk i ni år for faen.!
I forhold til all tiden jeg har "mistet" som syk, kjenner jeg at jeg bærer en stor sorg inni meg. Det gjør forferdelig vondt å tenke på at jeg har latt en idiotisk sykdom ta så stor del i livet mitt og stjele all tid, all glede, alt livsmot, all energi og guts, ja hele Frida egentlig. Det smerter inni meg. Og det som også gjør vondt er å vite at det gjør så vondt inni flere hjerter enn mitt eget. Jeg har mange som er glade i meg i livet mitt, og det gjør også vondt for dem. Til dere som har fulgt bloggen min en stund kan dere kanskje tenke dere hvor vondt det må være for min mor. Et stakkars mammahjerte som har opplevd å nesten miste datteren sin gang på gang. Eller min kjære som har måttet sett meg så syk og nær døden og oppleve å måtte bryte gjennom en tykk isvegg av sykdom for å kunne nå inn til kjæresten sin. De fortjener et bedre liv, og jeg fortjener å få et bedre liv. Jeg har faktisk lært det. Jeg fortjener å leve livet mitt. Nå sitter jeg på en akuttpost å gjør alt annet enn å leve livet mitt. Det er realiteten her. Og det gjør vondt å tenke på.
Sist jeg satt her, satt jeg bare å drømte om hvordan livet mitt skulle bli. Det har jeg gjort lenge. Men i de siste  6 månedene har jeg faktisk gjort alt jeg kan for å jobbe mot å realisere drømmene mine. Jeg har tatt mange utrolig viktige skritt for å komme meg nærmere livet igjen. Men det har vært vanskelig, for jeg har en djevelsk idiotisk sykdom som har styrt livet mitt i ni år, og jeg har måttet trosset dens løgner og stå imot dens fristelser. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv, for det har faktisk føltes helt unaturlig for meg å gjøre det. Tenk å måtte forandre alle sannheter man har fulgt siden jeg var 10-11 år. Det har vært som å ta 10 års skolegang på 3 måneder.Men jeg har da alikevel fått til noe. Jeg har funnet utrolig mange nye verktøy på den tid, og det er gull verdt. Jeg må bare velge å bruke dem aktivt nå. Jeg kan ikke la all kjempingen på Levanger være forgjeves. Jeg kan faktisk velge om jeg vil gi meg over og gå tilbake til sykdommen nå, eller jeg kan velge å fortsette på veien min som jeg allerede har tatt viktige skritt på. Jeg må velge å være ærlig mot meg selv nå, og fortsette å ta riktige valg. Det er så viktig. For da jeg bestemte meg for å ta opp kampen mot min spiseforstyrrelse på Levanger, bestemte jeg meg faktisk for å velge den bort og velge livet istede for. Det er sannheten. Det er sannheten jeg må velge hver dag fremover nå. Det er så viktig.

Jeg lærte veldig mye om tilitt og ærlighet på Levanger. Til andre, men også meg selv. Jeg må nå velge å stole på Frida, for Frida hun vil velge riktige valg. Frida er meg. Jeg er Frida, og det er viktig å huske på. For JEG vet hva som er riktige valg og ikke. Dermed må jeg ta riktige valg, og stole på valgene jeg tar. Jeg må stole på meg selv.
~Frida~

back on Østmarka - i en mye bedre tilstand enn sist

hei alle sammen. Nå er det jammen meg lenge siden sist. Siden jeg gjennopptar kontakten på bloggen min skjønner dere sikkert at noe er "galt" eller forandret. jo, det er det. jeg har vært tre måneder på Levanger nå, og har blitt veldig mye friskere og fått mye god hjelp. Det har vært vannvittig tøft da. Jeg har nok aldri hatt det så tøft i hele mitt liv. Jeg har kjempet og trosset og stått i følelser jeg ikke ante jeg kunne føle på, og det har gått veldig bra. Jeg har nådd mål jeg ikke trodde jeg noensinne ville nå. Jeg har mestret mye og stått imot sykdommen. Ja, jeg kan vel egentlig si at jeg nå endelig etter ni år er sterkere enn sykdommen. Den er vesentlig mye mindre, og godt er det.
Men et sted gikk det jo galt siden jeg skriver her igjen. Dere skjønner, i det siste har jeg slitt med en enorm utmattelse. Jeg har vært så utrolig sliten og trøtt at jeg faktisk har hatt store problemer med å holde meg våken om dagene. Så på tross av alt jeg har klart de tre siste månedene, ble jeg i går skrevet ut pga manglende samarbeid som de så fint kalte det. Jeg var sjokkert, lei meg og fryktelig sint. Jeg var livredd for at jeg måtte sendes hjem, for jeg er på ingen måte sterk nok til å klare meg selv enda. sykdommen min er slu og sterk, og jeg er fortsatt svak på noen områder. Etter ni år i alvorlig sykdom, krever det mer enn tre måneders behandlingstid. Så jeg var ufattelig sint og skuffet i går og tydde dessverre til gamle mestringsstratergier. For første gang på tre måneder skadet jeg kroppen min veldig alvorlig. i blålys ble jeg sendt til sykehuset og fikk hjelpen jeg trengte der. Det var kritisk og farlig, og jeg er nå fryktelig sint på meg selv for at jeg på nytt mistet kontrollen og tydde til selvskading igjen. Men det kan jeg ikke gjøre noe med nå. Alt jeg kan gjøre nå er å fortsette den gode jobbingen med maten og stå imot sykdommen min. alt jeg kan gjøre nå er å se fremover og holde ut. Jeg er fortsatt en fighter og jeg har disse tre månedene bevist for meg selv at jeg klarer det jeg vil klare, på tross av sterke sykdomstanker. Jeg klarer å finne andre sannheter i livet mitt enn de sannhetene og løgnene som sykdommen har levert meg i ni år. Jeg må bare fokusere på at jeg er sterk nok til å kjenne at det er andre sannheter enn det jeg må tro på. jeg kjemper for å tro på dem hver dag. For jeg vet at jeg kommer til å nå målene mine til slutt. Jeg kommer til å bli frisk, fordi jeg har et så inderlig ønske om det. Jeg har jo store mål med livet mitt. Jeg har et enormt støtteapparat i form av en fantastisk kjæreste, fantastiske foreldre og en enormt flott familie og mange venner. så får jeg fortsatt hjelpen jeg trenger akkurat nå. Jeg er i skrivende tilstand på østmarka på A4. kjente og trygge fjes å forholde seg til. Det er sørgelig trist å tenke på at jeg har mistet plassen min på Levanger, men jeg får ta med meg alt det flotte jeg har opplevd og tenke fremover nå. Jeg er i mye bedre form og har gått opp over 10 kg, og har et mye bedre utgangspunkt enn før til å stå imot sykdommen. Likevel er det trist og vanskelig å måtte forlate en herlig jentegjeng på Levanger som jeg har tilbringt både gode og dårlige stunder med. Jeg kommer alltid til å huske den varme hjertevarmen jeg har fått ta del i der. Jeg må også benytte anledningen til å si at jeg har fått veldig god hjelp på Levanger, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg skal ta med meg de nye verktøyene jeg har fått videre i livet mitt. takk, evig evig takk.
Så nå er jeg tilbake på Østmarka igjen, og blir her kanskje noen dager. Det vil tiden vise. Jeg er vertfall i trygge gode hender her, så skal jeg ta vare på meg selv.
~Frida~

siste innlegg før levanger

wow, seks uker gikk fort. i morgen er dagen. jeg legges inn på Levanger i morgen.
Det ble en tøff start på den "turen". selvskadingen tok litt knekket på meg denne helga, men likevel er jeg like motivert for kampen som starter i morgen. jeg ska vinne denne kampen. jeg er klar for et nytt liv. jeg er klar for å kjempe hver eneste dag. jeg er klar for å vinne hver eneste dag. det er hva som forventes av meg. å seire over spiseforstyrrelsen som har herjet i meg i ni år. Jeg skal vinne hver eneste dag. Jeg er klar for det.
Det har vært noen tøffe år både for meg og for mine kjære. Jeg skal bevise at jeg skal klare dette. både for meg selv og for dem. Jeg er klar for kamp. Jeg skal vinne. Dette skal gå bra.


i seks måneder har jeg kjempet mot mine plager. Det har vært tøft, men jeg har kommet igjennom på ett vis. Jeg er evig takknemlig for den behandlingen jeg har fått her på Orkdal DPS. De har vært unike og helt fantastiske hele gjengen. noen bedre, og de vet de har betydd mye for meg.de vet hvem som har vært uutholdelige og fantastiske. jeg er evig takknemlig for all tålmodighet og støtte fra dere.


som sagt tideligere er det ikke tillatt med blogging på levanger, så her ender reisen på bloggingen for en stund for meg dessverre. takk for alt. Jeg lover dere at jeg skal vinne tilbake livet. jeg lover dere at jeg skal leve. jeg lover dere at en sprudlende Frida skal dukke opp igjen om noen måneder. Jeg drar til levanger i morgen. da begynner kampen. Jeg skal kjempe med all styrken jeg har. spesielt for den styrken jeg har inni meg nå vil jeg takke min mor og far og min kjæreste for. De har vært utrolige og tålmodige og fantastiske støttespillere i kampen min. Jeg har blitt mye friskere, og mye mere klar for kampen om livet på grunn av dem. Dette skal gå bra. Jeg har 100% tro på meg selv i denne kampen. jeg skal klare dette.

aller mest vil jeg takke min kjæreste lars. han har vært helt unik i kampen min. ham har vært enestående og sterk. jeg er så takknemlig for å ha en så fantastisk kjæreste. Det skal egentlig ikke gå ann å være å sterk som 20-åring, men det gjør det faktisk. i det siste har jeg og lars fått øyeblikk som kjærester skal ha, og vi har levd livet i det små. jeg gleder meg sånn til vi skal leve fullt og helt.det blir så bra. det blir fantastisk.


så til slutt vil jeg takke alle lesere for all støtte og hjelp. dere betyr mye for meg.
det er en stund til dere får høre fra meg nå, i og med at det ikke er tillatt med blogging på levanger. Jeg kan forsikre dere lesere at jeg skal kjempe videre og bli frisk. takk for følget denne gang. jeg håper på at dere følger meg videre etterhvert.
~Frida~

hotell og spa

livet kan være bra. livet kan være supert, selv når man er syk. Men når livet er bra når man er syk, sier det noe om at man har blitt friskere. så ja, jeg har blitt friskere, for jeg har det bra.
akkurat nå ligger jeg på hotell britania sammen med min kjære. Jeg fikk i bursdagsgave, hotell med spa osv. vi har kost oss sammen som kjærester i hele dag. vi har vært på spa, vi har spist en sunn god middag sammen. bare jeg og han, ingen sykdom tilstede. det er herlig. det er godt å gjøre noe sånt sammen før jeg skal til Levanger.


vi har hatt det kjempefint sammen i dag, og det trengte vi virkelig. vi har hatt tre tunge år nå, og da er det godt å gjøre noe som føles bra og godt for oss begge.

jeg har eksponert meg på mange områder i dag. fks spiste salat med dressing, drakk drikke med sukker i, spaavdelingen, RØDVIN+++, men jeg likte ikke rødvin da.

nå skal vi kose oss videre med film her.
snakkes
~Frida~

din djevelske onde sykdom. jeg tenker på all smerten du har forårsaket for meg og mine kjære. du er så slu og ond. du lurer deg inn i uskyldige sjeler og ødelegger all glede, all livsgnist. du stjeler liv. Du kan på mange måter være til hjelp, men på en ond måte. du lurer deg inn og gjør ofrene dine avhengige av deg.

du kom til meg da jeg var en livsglad ung jente på elleve år. i ni år har du holdt det gående. du gjorde mine sår til et mesterverk som skulle bli ditt. Du sa at jeg kunne mestre. du innviterte meg inn i din verden. først var du bare en vennlig stemme. gikk jeg ikke etter dine ordre straffet du meg. du fikk meg til å tro at din verden var den eneste. men jeg vil ikke være i din verden lenger. jeg vil  ikke være venner med deg lenger. hele den verden du har visst meg er en stor løgn, mange små løgner. ja, de var for meg sanne, men jeg tror på alle rundt meg at du er en løgner. de rundt meg vil at jeg skal ha et godt liv. du har bare ført meg skritt nærmere døden. er det dit du vil ha meg? vil du at jeg skal dø? men vet du hva? jeg vil ikke dø. jeg vil leve. jeg er lei av å overleve. jeg vet at det finnes glede å finne igjen. jeg kan faktisk få akkurat det livet jeg vil ha. Så du kan bare slippe taket nå, for jeg er klar til å gi slipp på deg.


jeg har så mange drømmer. det er først den siste tiden at jeg først har trodd på at drømmene mine skal gå i oppfyllelse. før har jeg vært litt lei meg, fordi jeg har ikke trodd at jeg skulle nå drømmene mine. Men jeg er faktisk så heldig at jeg snart skal få hjelp til å komme flere skritt nærmere målene mine. jeg må ville det. jeg må gi slipp på sykdommen. den har på mange måter hjulpet meg til å overleve. men nå må jeg gi slipp på den, og ta imot hjelp til å overleve på andre måter, slik at jeg en gang skal få leve. Det er jo det jeg ønsker. Jeg ønsker å leve.


jeg har kommet dit at tall og kropp ikke er så viktig. det er mye viktigere å ha det bra. i det siste har jeg fått opplevd mye bra. men jeg vet at hvis man har en frisk kropp er det mye lettere å ha det bra. jeg har en barnekropp, noe jeg må gi slipp på. jeg er voksen nå. jeg må gi slipp på barnet i meg. det er vanskelig, for det skjedde så mye vondt som har gitt indre sår. kroppen min ble min måte å kontrollere livet på. jeg må gi slipp. jeg har fått jobbet litt med sårene, men jeg må bare akseptere fortiden og se fremover nå. ja, det er mye vondt, men det finnes så mye godt også. jeg må bare lete litt, slippe inn litt, se litt og åpne opp for nye ting. verden kan være en god plass, så lenge man tar de riktige valgene for en selv. jeg har mine mål og drømmer for livet mitt, og jammen skal jeg kjempe for å få det til. Det blir verdt det.



~Frida~

takk

hei alle sammen!

først må jeg bare si tusen takk for alle gode koselige hilsninger på 20-årsdagen min. blir helt rørt jeg.
så vil jeg si tusen takk til alle som gjorde dagen min så bra.
Jeg har hatt to kjempebrae feiringer.
lørdag feiret jeg med venner og hadde fest. jeg storkoste meg virkelig. Det var så herlig å treffe venner og bekjente igjen. tusen takk for det.
søndag feiret jeg med familie. takk til mamma som fikset det.

I dag er det akkurat ei uke til jeg skal på Levanger. Tenk det! om ei uke har jeg begynt på en ny etappe på friskveien min. Det er nok den viktigste biten for å bli frisk. snart skjer det. Det vi har ventet på så lenge. og jeg er klar. Jeg er så klar som det går ann å bli. nå er det ingen unnskyldninger for å snu eller flykte. På mandag er jeg i gang. Jeg gleder meg. tenk det! jeg får en glimrende sjanse til å få best mulig behandling. jeg er kjempeheldig. Jeg er kjempetakknemlig. Og jeg skal bruke sjansen min også. For jeg er klar.


jeg er veldig spent. Det er jo ikke uventet heller. Det blir litt av en kamp. hver dag skal det jobbes. hver dag blir en  kamp, men jeg skal gjennom. jeg skal vinne. Det blir godt å kjempe sammen med andre også. Vi er flere mot denne forferdelige sykdommen. jeg er ikke alene. jeg gleder meg til å komme igang.


det som er litt dumt er at det ikke er tillatt å blogge under behandlingen. så dette er nok noen av de siste ordene dere får fra meg på en stund. men dere kan jo følge meg litt på facebook.


det er rart. jeg har vært på dpsn her i et halvt år. mye har skjedd. jeg har virkelig fått helt fantastisk hjelp og jeg har vokst og blitt friskere på så mange måter. jeg er så takknemlig for det.
~Frida~

viktige ord fra frida

Det gjør vondt inni meg. Jeg har hatt min første dag uten bulimi på leeenge. Grunnen er at jeg og behandleren min ble enige om at jeg skulle prøve å la være å overspise og kaste opp fordi vekten min raste opp så fort. fortere enn jeg klarer. vektoppgang skal skje, men ikke som følger av overspising. da henger ikke hodet med. jeg skal spise sunn og riktig mat for å gå opp i vekt, og det skal skje på Levanger.
Jeg har passert bmi 15 nå. jeg lever i en helt ukjent kropp. Det føles helt forferdelig. sykdommen tvinger meg til å tenke at det er forferdelig. jeg prøver å tenke at jeg har lov til å tenke nytt, men klarer liksom ikke å gi slipp på sykdomstankegangen min. Den er det jeg har brukt de siste ni årene. Det å plutselig skal tenke og handle på en ny måte er fryktelig skremmende og skummelt, ja nesten livsfarlig. jeg føler jeg befinnner meg på dypt vann. Det er tusenvis av hender som vil hjelpe meg, men sykdommen brøler så høyt. jeg klarer ikke å høre på alle rundt meg som vil at jeg skal bli frisk fra sykdommen. sykdommen brøler høyere.
jeg prøver å la være å tenke anorektisk som jeg har gjort lenge nå. Jeg prøver å tenke nytt. jeg prøver å tenke at kiloene jeg har gått opp er friskt, men sykdommen lar meg faen ikke være i fred.
Det gjør så vondt inni meg. for jeg vet at tiden jeg har foran meg nå blir et helvete. Det er så mye jeg må gi slipp på. Det er så mange tunge bakker å gå. Det er så mye eksponering og trossing. Det er så mange endringer som JEG må gjøre. Det er så mange følelser jeg må eksponere meg for og overleve. Det er så mye at jeg klarer liksom ikke helt å tenke at det blir verdt det til slutt. men det er ikveld. det kan være annerledes i morgen.
Det er rart, i dag hadde vi billedterapi. temaet var drømmer. mitt bilde var stort sett fyllt med overskrifter og ord. FRISK KROPP! REISE! BARN! SYKEPLEIER! BRYLLUP! HJEM! VALG! INGEN SMERTE!
etc. jeg vet jo at den eneste veien dit er å gi slipp på sykdommen. likevel spiste jeg en mager kveldsmat. jeg lyttet og søkte til anoreksien for å flykte fra bulimien. hvis jeg tenker meg om var det nøyaktig det samme som skjedde sist jeg skulle på levanger... anoreksien tok over når jeg skulle "rense" kroppen og "gjøre meg klar for" Levanger. Det er mindre enn to uker til innleggelse. hvis jeg skal gjøre meg mest mulig klar og ha et godt utgangspunkt for det, burde jeg visst at veien å gå ikke bør være gjennom anoreksien. det blir da kanskje vanskeligere å komme i gang når jeg kommer dit. er det noen som har gode råd?

Jeg vet jeg må gi slipp. jeg vet jeg må gå videre. jeg vet hva jeg vil med livet mitt. jeg og mine har ventet på dette i ganske lang tid nå. dette er sjansen min. sykdommen vil tilogmed at jeg ikke skal dra til Levanger. den prøver å overbevise meg. men jeg har bestemt meg,og jeg har varslet mamma og pappa om at de ikke skal komme å hente meg når jeg kommer til å ringe gråtende fortvilt til de. Det kommer til å bli beintøft. det er det ingen tviil om. men dette er min sjanse. tiden har kommet nå. jeg har i årevis pratet om drømmer og planer og ønsker. Nå er det på tide at jeg beviser at jeg virkelig vil det. Jeg beskrev det tidligere som en slags skillsmisse. det er nok det som gjør så vondt. jeg får bare tenke at jeg kommer til å overleve det. det er vertfall ikke et alternativ å fortsette å leve som jeg gjør nå. da kommer jeg ingen steder. det kan ikke en gang kalles et liv. alt er bare sykt. jeg vil jo finne den friske frida jeg. jeg vil leve det livet jeg fortjener.
Så å ty til anoreksien nå, blir rettog slett bare som å snu totalt på alt. Det går ikke din slue sykdom!

Frida vet bedre. Frida vet at det finnes et godt liv som er ment for henne. Jeg er Frida, og jeg får til det jeg vil. så sta er jeg. Det er bare at jeg er vant til å gå på autopilot for fullt og døyve det som måtte komme av følelser gjennom spiseforstyrrelsen eller selvskading. jeg kjenner at kroppen min er full av tårer. jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne klart å gråte. jeg kunne grått i timesvis. jeg skulle ønske jeg klarte å tømme kroppen min for smerte gjennom tårer. jeg lurer på når det kommer. når jeg lar det komme? kanskje det...

jeg savner meg selv. jeg savner styrken min. I dag er bare en ufattelig tung dag. jeg er vant til å overspise og kaste opp. i dag har det bare vært utrolig mye TID, og jeg aner ikke hva jeg skal fylle den med. Jeg savner venner, håndball, skole,familie, liv....
De kjenner frida. jeg  husker nesten ikke hvordan hun er. jeg er liksom så syk... livet har gått videre for de fleste, og det er over to år siden jeg hadde et tildels normalt liv med skole, venner, fritid osv. tiden har gått, og alt har gått videre. Det er vanskelig å hekte seg på igjen. man må liksom finne seg selv litt på nytt.
så har vi perfeksjonisten i meg som bare tenker at jeg må yte best i alt. Der har vi den jenta som jeg en gang var. som ble syk. jenta som måtte klare alt 100%. jenta som hadde for mye ansvar på sine spe skuldre. jenta som måtte fylle tusen roller 100% og være best. den jenta følte seg aldri god nok. hvorfor følte jeg det? jeg er og var mer enn bra nok. Det ligger så mye smerte i fortiden. hva skjedde egentlig med den lille jenta?
Den jenta som var så glad og sprudlende og frisk. hvordan kunne hun bli så syk? jeg blir nesten sint når jeg tenker på det. det er så urettferdig. for den jenta er borte. livet har gått videre og jeg har vært fanget i et sykdomshelvete i mange mange år nå. jeg kan ikke hjelpe den lille jenta opp igjen. alt jeg kan gjøre er å finne frida på nytt og ta imot hjelp til å bli sterk og få kvalitet og glede i livet igjen. for selv om jeg ikke føler meg som en person, så er jeg det. jeg har bare vært fanget, og den eneste som kan slippe frida fri, er jeg.
første skrittet er å ta imot all hjelp jeg kan få på Levanger. første skritt er å sørge for at jeg er klar for kamp når dagen kommer. inntil da kan jeg bare prøve å være sterk og samle motivasjon og styrke.

takk for at dere kommenterer. jeg blir veldig glad for all støtte.
~Frida~

puslespill

beklager at det er så lang tid mellom innleggene her. prøver å skrive så ofte jeg får til.
Det har vært en liten tung bakke, et fall, ei kneik for meg nå. Jeg har vært gjennom nok en operasjon igjen pga selvskading. Det toppet seg for meg i påsken uten å ha noen å snakke med hver dag, så jeg gikk på en ordentlig smell, men det gikk bra, og nå er jeg hjemme. skal tilbake til DPS`n i morgen. Da er det to uker til prøveuken på Levanger. Det nærmer seg nå. Jeg er kjempespent. Jeg vil så innmarri at dette skal gå min vei nå. De andre gangene jeg har vært på Levanger, endte jeg opp dødssyk på østmarka. Men jeg vet inni hjerte mitt at ting er annerledes nå. Jeg er både psykisk og fysisk sterkere og er mye mer moden, voksen, erfaren og ikke minst klar for å bli frisk. Men det skremmer meg også. Jeg må virkelig gi slipp på spiseforstyrrelsen nå. på ordentlig. Det er beintøft. Det er som en skillsmisse. Jeg har hatt spiseforstyrelsen til å styre livet mitt halve livet, og jeg var også veldig veldig ung da jeg ble syk, så det er utrolig mye jeg må lære meg. Jeg har på en måte skapt min egen virkelighet, og overlevd på syke mestringsstratergier. jeg har det siste halvåret lært meg noen nye, men har vært avhengig av spiseforstyrrelsen likevel. nå er det på tide å bli helt frisk.

Jeg er friskere på utrolig mange måter, og det har jeg å takke DPS`n for. De tok meg imot med åpne armer når andre hadde sendt meg hjem for å dø. Jeg fikk beskjed om at det ikke var håp. jeg var for syk. Sannheten er at ingen er "for syk". Det finnes alltid måter å helbrede et menneske på, man må bare aldri gi opp håpet og fortsette å lete. uansett hvor ødelagt jeg følte meg, ble jeg innhentet på et tidspunkt jeg egentlig var i ferd meg å ta avskjed med livet. Dpsn gav meg håp, tro og livet tilbake sakte men sikkert, så fort og så langsomt som jeg klarte det, slik at jeg mestret alt som for meg var dødsskummelt. de gikk skrittene sammen med meg, og løftet meg opp og gav meg retningslinjer når jeg fallt. jeg følte meg ødelagt. nå er noen brikker lagt på plass igjen, og jeg er klar for å fortsette på levanger å legge på plass flere brikker i puslespillet mitt.
~Frida~

påskeupdate

tja, hvordan har min påske vært? ikke så bra, ikke så dårlig. sånn midt på treet. Jeg har hatt alt fra drømmedag til krisedag. Det har vært skikkelig tungt å tilbringe påska(som jeg egentlig elsker) på sykehus, istede for å vært med venner på Oppdal eller hyttetur, skiturer, slalåm, påskeegg etc.
Men jeg tenker at jeg skal være fornøyd at jeg har overlevd påska. Jeg må ta ting som de er nå, og det er snakk om overlevelse og fokus på å hele tiden ta riktige valg som fører meg i riktig retning. Det er tre uker til jeg skal på Levanger nå. Nå må jeg bare holde ut, ta riktige valg, ta imot hjelp og gutse på, uansett hvilket utgangspunkt jeg er på. Jeg har forresten mange flotte friske planer før jeg drar til Levanger også. Jeg skal blandt annet feire 20 årsdagen min. Jeg er heldig som enda lever, så det må feires. Så skal jeg og min kjære på hotell og spa. I helga var jeg sammen med kjæresten min på en liten fest. Jeg storkoste meg, og fikk virkelig vært Frida igjen. Det er nok utrolig godt for han også, at jeg er så frisk. Det er vertfall utrolig godt for meg å være Frida sammen med han.

Det er tøffe tider. tiden min på Levanger kommer snart. Det er da det skal kjempes. Jeg kjenner jeg er livredd. livredd for hvilke følelser jeg kommer til å få. hva gjør jeg om jeg får lyst å gi opp? for den følelsen kommer til å komme helt sikkert. hva gjør jeg når jeg føler meg skitten?eller når angsten topper seg? jeg er så utrolig redd for å mislykkes. Levanger har siden jeg var tolv år gammel vært vår "redning". Nå har tiden kommet snart, og det er da JEG må gi alt. Jeg kjenner tårene presser seg på nå. Jeg vil så gjerne bli frisk. Jeg er så lei av å leve et sykt liv, et begrenset liv, et ulevelig liv. Jeg vil være fri. Jeg vil kjenne at skuldrene er senket og ingenting tynger over meg. Jeg vil ha gode selvfølgeligheter i dagene mine, som nå er vanskelig, men som skal bli enkle ting. Det å kunne gjøre ting uten å være redd eller uten å tenke. Jeg vil at normale ting skal være selvfølger.

Jeg har så mye jeg har lyst å gjøre i livet mitt. Jeg har så utrolig mange mål, som jeg er i full stand til å nå, men da må jeg gi slipp på sykdommen. da må jeg velge livet fremfor sykdommen. I ni år har jeg prøvd å hatt begge ting i livet mitt, og jeg har kun balansert på dødsleiet og levd et meget begrenset liv. Jeg har følt meg skikkelig fanget. Jeg fortjener ikke å ha et slikt liv. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg fortjener å få det livet jeg ønsker meg, og det eneste som kan gi meg det, er MEG SELV.
så jeg prøver å bruke tiden på å samle det jeg trenger før Levanger. Alle gode råd mottas med takk.
jeg vet jeg har tusen grunner til å bli frisk, men jeg tar gjerne imot fler

.

~Frida~

ukjent farvann

huff, har hatt en forferdelig dag i dag. jeg kan vel egentlig si at jeg har hatt en forferdelig dag fordi sykdommen har vært fly forbannet, og sykdommen bor jo i meg, så jeg har ikke hatt det godt.
det hele handler om at kroppen min forandrer seg, og for meg er det nytt og skummelt. jeg har bodd i en anorektisk undervektig kropp så lenge og det har vært trygt og godt, og det har tilfredstilt den djevelske sykdommen som bor i meg. kroppen min forandrer seg, og det er mye som skjer for tida. Det har vært mye å takle, og jeg har hatt en ganske intensiv bulimiperiode nå. Det har ført til at vekta har skytt i været, og det viste seg på veiingen i dag. over 2 kg opp på en uke. Det er helt forferdelig vanskelig å takle. jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. sykdommen raser i meg. Jeg, Frida bør klare å tenke at dette er ett skritt i riktig retning, men det er vanskelig å takle, fordi det ikke skjer på riktig måte. Jeg vil ikke gå opp i vekt av overspising og bulimi. Jeg vil eie kiloene jeg går opp. jeg vil ha kontroll på vektoppgangen. I bunn og grunn handler dette vel også om at jeg må gi slipp på barne/anoreksikroppen. plutselig popper det både pupper og rumpe og lår ut. Det er nytt og fremmed. Jeg føler meg fremmed i egen kropp. Det er ikke min kropp.
Samtidig har jeg vært vant til å la sykdommen styre alt og meg, og det å ikke ha kontroll er plutselig forferdelig vanskelig. jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg vil jo ha en frisk kropp, men jeg vil få en frisk kropp i kontrollerte former.
en annen ting jeg tenker mye på er hvorfor skal jeg dra til Levanger hvis jeg har en frisk kropp? jeg føler meg ikke syk nok. jeg vet det er en feil tanke, men den tanken dominerer meg veldig nå. Jeg vil mer enn gjerne ha all hjelp jeg kan få til å bli frisk av spiseforstyrrelsen, men den tanken ødelegger for meg. Det er fire uker til jeg skal på levanger nå. følelser er et kaos inni meg. jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal tenke eller gjøre. jeg trenger en pekepinn eller et sted å gjøre av følelsene mine. jeg blir litt oppgitt. vanligvis har jeg skulle flyktet til selvskading for lengst, men jeg har holdt ut gjennom vel og mye nå, og jeg akter å fortsette med det. jeg skal ikke flykte. så hvis det er noen der ute som har gode råd til en fortvilet meg, så tar jeg gjerne imot?
~Frida~

former og klær

åh det er så gøy å shoppe klær  nå! Jeg har jo både pupper og rumpe og lår til å fylle klærne med nå, så det er spennende og herlig, og litt skummelt, mn mest bra :)
Det var jammen meg tøft å se kroppen forandre seg i starten, men nå begynner jeg å bli vant til å ha en kropp med litt former. Jeg har et godt stykke igjen, men jeg er hvertfall på riktig vei. Jeg må bare tenke at det er en del av å få et friskt liv, det å ha en frisk kropp, så det må jeg bare akseptere. akkurat no føles det ganske greit. tørr ikke å kjøpe meg så mye bukser og slikt, siden jeg er på vei opp i vekt, men det er likevel morsomt at buksene jeg har sitter bedre nå. Jeg synes det er spennende jeg, og jeg prøver å bevare den følelsen, og skyve alle sykdomstanker unna.

~Frida~

til kjæresten min

kjæreste helten min
ville bare skrive et innlegg om deg og meg, og hvor takknemlig jeg er for at du fortsatt er i livet mitt. For tre år siden traff du noe i meg, og jeg i deg, du tok en del av meg, og jeg av deg. Du gav meg hjerte ditt, og jeg mitt. I de tre siste årene har du kjempet så sterkt kjære. Du er den sterkeste personen jeg kjenner. du har kjempet gjennom død og liv, smerte etter smerte, lengsel etter lengsel, fordi du har hatt tro og håp. kjærligheten har vi klart å bevare på våre spesielle unike måter. Vi har klart å knust isvegg etter isvegg for å nå inn til hverandre. Bare for at vi elsker hverandre så høyt.
Vi har en drøm. Vi har levd på den drømmen så utrolig lenge nå. hver kveld har vi begge tenkt på den, og hver dag har vi begge kjempet for at den en dag skal bli virkelig. hver dag kjemper vi.
Det har vært mang en kamp, mange vegger, mange bakker, mange smerter, men du har holdt ut kjære, og jeg er så stolt over deg. Det krever litt av en styrke for å stå støtt i denne stormen. Si meg, hvor får du styrken fra spør jeg deg ofte. Du sier alltid "fordi jeg vet at du en dag blir frisk". Du har troen så sterkt kjære, og det gir meg også tro og håp. Det gir meg styrke. Du sier "når" og ikke "hvis". Du sier at det blir verdt det, og jeg tror deg. Derfor kjemper jeg også.
For tre år siden var vi bare et kjærestepar. veien vi har gått har hatt mange humper og hull, og jeg har fallt mange ganger, men likevel har du stått støtt og ventet på at jeg skulle reise meg igjen, slik at vi kan gå videre. jeg har fallt så utrolig mange ganger, men du har uansett sett solen der fremme og vist meg den, du har klart å fylle meg med det lyset, og gjort meg sterk igjen. ingen gjør meg så sterk som deg.
Du er så fantastisk kjæresten min. Du stråler av liv, du oser kjærlighet, du representerer alt friskt jeg har i livet mitt. og jeg er så takknemlig for det.
takk for at du er du. Takk for at du fortsatt kjemper med meg. Vi har hverandres ord på at vi en dag skal realisere drømmen vår. Vi går begge på veien dit nå. Jeg går på frisk-veien, du går sammen med meg, og vi har begge nøkkelen til livet. Jeg må bare velge det fullt og helt.
kjære, du har vært så redd mange ganger. Du har en hard konkurent som har holdt deg tilbake. sykdommen min er en djevel som har tatt så mye av meg fra deg. Det er beundringsverdi å se hvor hardt du har prøvd og prøver å vinne meg, for du klarer det jo. Utallige mange ganger har du knust isvegg og nådd inn til meg. uansett situasjon. Du tok en spesiell plass i hjertet mitt for tre år siden, og du klarer å fylle hele meg med kjærlighet og liv. Det vi har er så spesielt at vi kan mestre hva som helst.
jeg husker når vi lå sammen på taket den varme sommerkvelden. "godbye, and our life can start" sa vi til sykdommen. Jeg var fanget den gang også, og jeg hadde bestemt meg for å bli frisk. Veien tok en voldsom kronglete sti, og veien har blitt tøff og hard, men veien har blitt vår vei nå, som den var den gangen. Jeg har de to siste årene vært voldsomt fanget. Jeg har blitt tatt i fra deg, nesten tatt av døden, men likevel har du stått støtt, fordi du vil ha tilbake jenta di. fordi du vet at det blir verdt det. fordi du elsker drømmen vår mer enn noe annet, og fordi du tror på den. Jeg tror på deg. Drømmen blir en realitet. Men lenge har jeg tvilt, men nå tror jeg igjen. Jeg har noen ganger glemt hvor sterke vi er, og glemt hvor fint livet er når vi lar kjærlighet og glede fylle det. Du viser meg det gang på gang.

Du vet at denne jenta velger livet. 

her er jenta du forelsket deg i. Vi vet begge at hun skal bli hel igjen. Vi vet begge at vi skal få livet.

 vi har vært gjennom så utrolig mye kjære. Jeg vil du skal vite at du har reddet livet mitt mange ganger, bare ved å ha vært der og bevart tro, håp og kjærlighet. Du gir meg en grunn til å kjempe hver dag. Du gir meg styrke og mot. Jeg er så sterk når jeg tenker på oss sammen.

ingen flere fall nå kjære. Veien foran oss er fremtiden vår. Jeg velger deg nå. Jeg velger livet.

Sammen skal vi vinne. 

Jeg skal kjempe for oss og livet vårt.

Du skal få jenta di tilbake.

 jeg elsker deg

~Frida~