livets fasit? hva er livet? hva er døden? svarene finnes i ditt hjerte.

hei alle sammen. Jeg merker jeg alltid starter innleggene mine med det. hehe.
Jeg skriver sjeldnere nå for tida. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har vel kanskje skrevet nok for et helt liv. pluss at jeg har veldig mye å gjøre. Fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden er holder jeg på med ett eller annet. Det er mest skolearbeid jeg holder på med. lesing lesing og lesing, prøver og oppgaveskriving. Men det er godt å være i gang igjen, og jeg synes det er kjempe spennende å diskutere fag med helsepersonellet rundt meg. de har jo vært gjennom alt dette før, så jeg har fantastiske lærere rundt meg døgnet rundt. Men jeg kjenner at perfeksjonisten sitter på skuldra hele tiden og forteller meg at jeg kan gjøre bedre, men nå har jeg kommet dit at jeg heller prøver å lytte til de rundt meg som sier at det jeg presterer er godt nok. Det er vanskelig å tro på det, men etter en god prat og en nøye vurdering av mine egne prestasjoner blir vi som regel enige om at det jeg klarer å prestere på skolefronten akkurat nå, er godt nok. Hva kan man forvente da? jeg er jo ikke frisk. For noen uker siden lå jeg passiv i reimer døgnet rundt og hadde kun en tanke i hodet. Jeg har kommet langt nå, selv om hver dag er en kamp. Jeg kjemper mot gamle fæle minner, sterke stemmer og bilder i hodet. Jeg prøver hele tiden å fortelle fastvakten min om hva stemmene forteller meg. når jeg deler dem, blir de ikke så farlige lenger, selv om de fortsatt er intense. Det er mange runder iløpet av en dag. Vi driver mye med realitetsorientering og tilbake-til-virkeligheten-20014-orienteringer for å si det sånn. Så blir jeg veldig lei innimellom og oppgitt over hvor håpløst jeg føler alt er. hvorfor kan jeg ikke bare få lov å være frisk? Det er så urettferdig at det hele tiden skal være ett eller annet. Jeg vil ha fred og ro. Det får jeg til innimellom, men så snubler jeg igjen, og har noen dårlige øyeblikk, før jeg reiser meg igjen. Men det må sies at jeg får utrolig mye god hjelp. Jeg føler meg 100% trygg her på DPSn. I mine dårlige øyeblikk er det selvsagt vanskelig å kjenne på tryggheten jeg er så sterkt avhengig av, så da må jeg kjempe meg tilbake til meg selv med hjelp av personalet. De er der for meg hele tiden. Jeg er aldri alene. Mange ville kanskje tenkt at det må være utfordrende å aldri få privatliv og være alene, men i min situasjon har jeg blitt så vant til det, at det er nesten vanskelig når jeg er alene igjen. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne vært en selvstendig og sterk person som klarer å ta valg og avgjørelser som er bra for meg selv både på kort og lang sikt. Det er ganske sårt å være 20 år og være så hjelpetrengende hele tiden. Jeg ser vennene mine reiser verden rundt og er glade og fornøyde studenter nå, mens jeg sitter stuck i min egen syke verden. slike tanker har jeg ofte, og de eskalerer gjerne og utvikler seg til motløshet og håpløshet. Det er lett å svartmale absolutt alt og tenke destruktivt om alt. Det er urettferdig at noen må slite så fælt og ha det så vondt. Men innimellom har jeg mine stunder jeg også. stunder hvor jeg er 100% tilstede og koser meg. Det er for eksempel når jeg sitter med gitaren i hendene og synger for full hals. Eller får koselige meldinger fra venner eller bekjente. eller når man blir satt pris på av andre mennesker. eller når man har gode samtaler med fantastiske mennesker. eller når jeg får 5-er eller 6-er som karakter på en oppgave jeg har jobbet hardt med. disse tingene har jeg i livet mitt jeg også, og det er så godt. Jeg prøver å tenke at det er så mye postivt jeg kan fylle livet mitt med fremover. Jeg kan faktisk fylle det med hva jeg vil. Jeg kan bli den personen jeg vil. Jeg kan få oppleve det jeg vil. Jeg har mulighet til å få akkurat det livet jeg vil. Men da må jeg fortsette å gå på RIKTIG vei, ikke snu eller gå en annen vei. Ikke adlyde stemmene. Ikke la motløsheten fylle hjerte mitt. Det er så mye annet jeg kan fylle hjertet mitt med. Og jeg gleder meg til jeg finner det. Det finnes så mange ting man kan fylle ensomheten og tomme rom i hjertet med. Man må finne lyset som skal erstatte mørket. Men da må man ville det med hele seg. Sommer, kjæreste, tantebarn, sang, musikk, skole, gode ord, sommerfugler, gode smaker, gode samtaler, vakre mennesker, gode nyheter. Man har et valg hele veien. Velger man lyset eller mørket? Nå har jeg blitt voksen, og selv om alle de traumatiske opplevelsene jeg har opplevd oppgjennom årene sitter klistret fast i hjernebarken min som superlim og på cellenivå, så har jeg faktisk et valg. Jeg kan velge å rett og slett slutte å la fortiden min prege meg og livet mitt. Jeg kan ta et valg om å gå videre. Gå videre til lyset og forlate og ta avstand til mørket en gang for alle. Jeg vet det vil være der og lure i buskene for alltid, men det handler om å ta kontroll over eget liv og egne følelser, og ikke minst handlingene som man velger å iverksette av egne følelser og tanker. Jeg må gi slipp på barnet i meg. Jeg må gi slipp på smerten som i årevis har fått styrt alt i livet mitt. Jeg har vært så redd. Jeg vil heller dø og forlate jorda enn å sitte alene med smerten og sårene mine. Hvis jeg har planer om å fortsette og bli værende på jorda og samtidig få et godt liv mens jeg er her, så må jeg tørre å stikke hull på den ballongen hvor smerten og sårene mine sitter, og få det ut av kroppen og systemet. Da er det igjen helt avgjørende at disse uutholdelige greiene kommer ut på riktig måte. Det er vel det som skjer med meg akkurat nå. Jeg har ingen muligheter eller svært liten mulighet til å ty til mestringsstrategier som gjør at jeg flykter fra alt, og jeg blir tvingt til å faktisk kjenne på følelser og all helvetes smerte. Der og da tror jeg jo at jeg holder på å dø av angst, og er helt overbevist om at dette kommer til å rase rett til helvete. Ihvertfall ender jeg i helvete med tanke på all faenskap som kommer ut av kjeften på meg når følelsene raser inni meg. Den store forskjellen fra før er vel at jeg lar ikke følelsene bare rase INNI meg lenger, de kommer faktisk ut. Det er mye sinne, mye gråt av sorgen og såre øyeblikk. som regel er dette så intenst at jeg blir fjern og forsvinner fra denne virkeligheten.

Nå høres kanskje ut som jeg konstant går å lider, og sånn er det jo ikke. Jeg har jo gode øyeblikk, ja til og med gode hele dager. selv om mørket lusker, så har jeg kontroll. Jeg er sjefen over hva jeg vil slippe inn og ut mesteparten av tiden. Men når jeg ikke klarer å ta gode valg og er helt "speica" får jeg god hjelp til å holde ut, selv om jeg i daværende tilstand er meget uenig i det som foregår.

Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg skal overleve dette. Jeg har lyst å være jenta som overvant sykdommen og klarte å gi slipp. Jenta som fant veien til lyset og som lever i det. Jenta som fokuserer på at sola skinner, og som endelig selv kan tro på at hun selv skinner som sola som hun skrev i en sang at hun så sterkt ønsket å gjøre. Jenta som kjempet så hardt at hun oppnådde drømmen sin og ble sykepleier og som i en dag i fremtiden hjelper mange syke skjebner til å nå lyset de også. Jeg vil en dag få oppleve min lykkeligste dag i livet hvor jeg går opp kirkegulvet mot min nye prins, og kort tid etter vil jeg oppleve å ha mitt eget kjære barn på brystet. Der og da føler jeg for første gang morskjærligheten og skjønner fullt og hellt hvorfor mamma aldri gav meg opp. Jeg lever hver dag og føler endelig at jeg er på toppen av livet mitt. En dag mange lykkelige år senere sitter jeg med barnebarnene mine på fanget og forteller om mitt fantastiske liv. Jeg forteller dem sannheten om livet, for der og da har jeg funnet den.

tenk det! dette kan bli mitt liv. Men det er kun hvis jeg velger at det skal bli det, og foreløbig leder jeg kampen. men det er forbanna jevnt, så jeg må passe på. hvert skritt i riktig retning er like viktig.

Siden jeg har vært i sykehusverdenen lenge, har jeg jo møtt mange triste skjebner. Jeg har til og med opplevd å miste noen fordi de tapte kampen mot en alvorlig sykdom. Jeg har fulgt vennene mine til graven. Det å se et menneskets lys sakte slokne, er noe av det tøffeste jeg har opplevd. Det er så urettferdig og vondt. Vi fikk jo livet i gave og mange lever det også, men så blir livet plutselig frarøvet dem. Det er ingenting som er føles rettferdig i en slik situasjon. Jeg har også selv levd med tanken om at "det" skjer ikke meg. Men her sitter jeg, 20 år gammel og har opplevd mere livskriser enn en 90-åring. Jeg glemmer aldri den gangen jeg helhjertet bestemte meg for å ta mitt eget liv. En grusom følelse av sorg fylte hver centimeter av kroppen min. Jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Jeg følte at jeg ikke fortjente å leve livet mitt, og at jeg måtte dø. Jeg har aldri grått så mye som de øyeblikkene. Jeg hadde så lyst å leve, men jeg hadde fått dødsdømmen, og jeg ventet på å henrette meg selv. Jeg visste samtidig at snart ville lidelsene ta slutt for min del, men tanken på all sorgen jeg kom til å etterlate meg gjorde forferdelig vondt. Det gjorde at jeg klarte å forbli på jorden litt ekstra tid. Jeg glemmer aldri dødsangsten, og følelsen av å sakte kjenne mitt eget liv renne ut av meg. Det var for sent og angre, og jeg fikk for første gang se døden i øynene. Men jeg hadde englevakt. En engel reddet meg, og gav meg en ny sjanse til å leve. Etter det jeg overlevde, var det ikke vanskelig å komme frem til konklusjonen at det var en mening med at det gikk bra. Jeg skulle leve. Frida skulle leve. I dag er jeg takknemlig for dette. Jeg fikk en sjanse til. Etter det har jeg valgt veien tilbake til livet. Men den har vært tung å gå, og jeg har ramlet utallige ganger. Men det er da det er så fantastisk at det finnes mennesker som bærer håpet for deg og lyser opp stien du skal gå, når alt er mørkt og vondt. Jeg har lært at uansett hvor langt du har gått i feil retning eller på feil sti, kan du snu. Du kan finne tilbake til den riktige veien. En ting er sikkert, livet gir deg aldri opp før man gir opp selv. Men det er dessverre tilfeller hvor vakre mennesker med store drømmer og en enorm livsglede, blir fratatt sitt eget liv totalt. De kjemper og kjemper, men kroppen kjemper imot deg. vakre mennsker blir til skinnende stjerner på himmelen. vakre mennesker går rundt på jorden i en åndelig skikkelse og passer på alle de er glade i, sørger for at alt er bra, før de seiler videre inn i sitt fredfulle drømmeparadis, himmelen. Jeg synes det er alt for urettferdig at uskyldige mennsker skal dø, så jeg klarer ikke å tro annet enn at de havner på et godt sted til slutt hvor de finner fred og frihet som de ikke fant på jorden. Hvis det ikke fantes en himmel, hva er meningen da? hvorfor ender noen mennesker opp med å dø da? Det er jo ikke rettferdig. nei, jeg tror på himmelen. Det finnes mange sjeler som flyr og vandrer i himmelen, og venter på oss, men de har ett ønske, og det er at vi lever vårt liv fullt og helt mens vi har det dyrebare livet her på jorda. Vi mennesker må hjelpe hverandre slik at vi klarer det. Vi må hjelpe hverandre slik at vi klarer å leve et så godt liv som mulig. Vi må hjelpe oss selv med å ta gode valg. For det er opp til oss selv hvordan vi vil at livet vårt skal se ut. Det er dessverre mange mennesker på jorda som ikke har det bra. Det er så mye fælt som skjer i verden. krig, sykdom, skillsmisser, krangel, terror... jeg har ikke ord. Hvorfor skulle vi mennesker ha et ønske om å ødlegge et annet liv. For en ting er sikkert, om vi er jente eller gutt, lang eller kort, tynn eller tykk, glad eller trist, frisk eller syk, ensom eller sosial.. vi har da alle lik verdi, og vi fortjener da alle et godt liv. Det som er så synd er at det er så mange mennesker som dessverre tar en rekke feil valg her i livet som igjen fører til at vi ender på feil vei. mange velger bort lyset. Fordi også lysets vei har tornestier. også lysets vei har dype hull i bakken. Fordi også i Lyset er det mørke. Det er noe vi bare må akseptere å leve med. Det som er viktig er hvordan vi mennsker velger å fokusere på livet. fokuserer vi bare på det som er mørkt og trist er det stor sjans for at det er nettopp det som kommer til å fylle oss. Men velger vi å fokusere på livets skatter, på gode mennesker som gir oss noe, på det vi mestrer fremfor feilene vi begår, på bakkene vi bestiger fremfor bakkene vi faller, på det som gjør at vi synes det er godt og meningsfylt å leve, til slutt kan man sitte som et krøkete og eldgammelt menneske på et gamlehjem, lykkelig og fornøyd over det vi har opplevd og klart å utrettet i livet vi har levd. Er ikke det noe vi alle egentlig ønsker? Det å kjenne at "jeg levde livet mitt til det fulle og hele". Hvis det er det du ønsker, så synes jeg at du nå skal stoppe opp på veien din, og tenke deg om. Tenk på alt du har i livet ditt som du er og bør være takknemlig for. Tenk på alt du har opplevd og alt du ønsker å oppleve. Tenk på alle menneskene som du har rundt deg som er glade i deg og som du er glad i. Tenk på hva i livet ditt som gjør at du stangerer, og tenk deg godt om hva du bør gjøre med det. Tenk på hvem du vil være som person, og hvilke signaler du vil sende ut til andre. Tenk på hva du kommer til å bety for noen og hva du betyr for noen. Tenk på hva du vil endre i livet ditt som kommer til å gjøre at du får det bedre. Tenk på hva du vil med livet ditt... for du lever bare en gang.

Jeg sier ikke at jeg sitter med alle svarene eller fasiten om hvordan man får et godt liv. Jeg sier bare det hjertet mitt forteller meg på vei til lyset gjennom livet, etter å ha levd i mørket i mange år. Jeg vet bare en ting. Livets muligheter er mange, og det er opp til deg om du vil ta dem..
~Frida~

livet er en gave - ta vare

hei alle sammen
jeg ligger i senga mi på dpsn og hører musikk jeg selv har laget. Det får meg til å mimre tilbake på alt som har vært og alt jeg har opplevd. Jeg har kommet til et sted i meg selv hvor jeg kjenner at jeg er sterk nok til å tenke litt tilbake, gråte litt over det, smile litt over alt det rare og alt det fine. En ting er alt jeg har lært oppgjennom årene jeg har vært syk. Jeg har lært mye om hvor viktig det er å tenke at man er sjef i eget liv, at man hele tiden har valg som er helt avgjørende for hvordan livet ditt blir videre. jeg har hatt mange runder og mange har vært oppgitt over at ingenting har kunnet hjulpet meg, men til slutt så gikk det opp for meg at jeg må tenke over konsekvensene av det jeg gjør. konsekvensene for meg har vært store og alvorlige, ikke bare for meg, men for mange rundt meg. konsekvensene av valgene jeg har tatt har gjort at jeg har mistet mye dyrebart i livet mitt. Jeg har mistet mye tillitt til mennesker jeg er glade i, jeg har mistet mange sjanser som andre har gitt meg, jeg har mistet venner og kjæreste. det verste er nok å miste tillitt og kjærlighet. Det er noe vi mennesker er så utrolig avhengige av å ha. Vi trenger å kjenne at vi har noen rundt oss som bryr seg og tar vare på oss, vi trenger kjærlighet og omsorg, og få høre at andre er glade i oss. vi trenger tillitt fra andre. tillitt gir forventninger og at man kjenner at man har et ansvar til å ikke bryte den tilliten. Jeg har brutt tilitten til mange, og det gjør meg vondt. gang på gang har jeg sviktet. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Jeg liker å tro at det er en del av sykdommen min. bekymringen er at det er en del av meg, Frida.
De desperate ordene fra sangene mine hører jeg i bakgrunnen nå. Det er mye sorg i ordene. men mest av alt er det ord fra hjertet som sier unnskyld til mine kjære og mine venner og til verden. Jeg er så lei meg for all smerte min sykdom har forårsaket. Så mye angst og reddsel og bekymringer til mange. mange har vært redde, mens jeg har kavet videre i min egen sykdomsboble i så mange år. Frida har vært borte, og det er jeg så lei meg for. Jeg er lei meg på vegne av alle rundt meg, men også for meg selv. vil jeg noen gang klare  å tilgi meg selv? Det som er bra er at jeg har klart å kommet litt ut av boblen min, og begynt å lytte. Jeg snakker og lytter om hverandre dagen lang nå, fordi jeg endelig føler meg trygg og får god hjelp. Det er så godt å få ut all smerten, bekymringene og tankene gjennom munnen i form av ord, og ikke skade meg selv fordi det gjør så vondt å holde alt inni meg. jeg lover dere, det er mye som skal ut. Det er så mange spørsmål som søker svar, og endelig gjennom mange timers prat med fantastiske mennesker her på dpsn får jeg svar. Jeg tilegner meg ny kunnskap hver eneste dag, og jeg synes det er så spennende. Mamma har spurt meg i lang tid nå, Frida, er du ikke nysgjerrig på livet? hva som finnes inni deg og hva du kan utrette? svaret har i lang tid vært nei. Men nå endelig synes jeg det er fantastisk spennende å snakke, lytte og diskutere. Det er spennende å eksponere meg selv og bli kjent med meg selv og min identitet. Den dagen jeg forstod at jeg kunne bli akkurat den jeg vil, ble jeg så glad. I det siste har jeg begynt å bruke resursene mine. Jeg synger og spiller gitar for andre, jeg snakker om erfaringene mine til andre, jeg tegner, skriver dikt og jeg klarer til å med å gjøre skolearbeid igjen. Det er så deilig. Jeg lærer, jeg er som er svamp, trekker til meg alt. Jeg er sulten på livet. Det eneste som mangler nå er at jeg kommer meg på beina og blir fysisk aktiv igjen, men jeg vet at det er noe som kommer til å ta tid, for kroppen min er temmelig herjet etter alle operasjonene jeg har vært gjennom de siste årene. kroppen er sliten, og det må jeg akseptere. selv om jeg gjerne skulle ha løpt maraton, kan jeg ikke gjøre det enda. men jeg vet det kommer.
Nå er målet mitt å komme skikkelig i gang med skolen igjen, og fullføre(for en gangs skyld). Og det skal jeg klare.
Dette har jeg kanskje ikke fortalt før, men jeg er over gjennomsnittet opptatt av kreft, og har lest alt av bøker det går ann å lese om det. Når jeg blir ferdig sykepleier skal jeg jobbe med kreft. Jeg vet ikke hva det er med menneskene som opplever å få kreft, men jeg tror det gjør noe med dem. Det å få en alvorlig sykdom gjør at man ser livet på en annen måte. man lærer å se skattene på veien, og det er det jeg beundrer ved dem. makan til livskraft og ståpåvilje som kommer frem. jeg tror at når man må ta frem uante krefter til å kjempe, så gjør man det. de, og jeg kjemper for livet. Jeg kjenner meg igjen i dem. Det som er så fantastisk er at mange blir friske, det som er synd er at mange dessverre taper kampen, men de etterlater seg dype spor i hjertene til folk. de glemmes aldri.
sannheten om livet vet ingen, men en ting er sikkert. man har fått livet i gave og man får det bare en gang. man vet aldri når det tar slutt, så lev livet ditt, og lev det sammen med dem du er glade i. livet er uforutsigbart. ta vare på det.

Det er rart, for ordene mine kommer fra hjertet denne gangen. Det er så mye jeg har lyst å gi, men dette var alt for denne gang. takk
~Frida~

å begynne å spise igjen

hei på dere!
har hatt en litt tung dag i dag. siden jeg ikke spiser, og ikke har gjort det på lenge, begynner jeg å bli ganske dårlig. Alt er et ork. Så psykologen min kom ned på rommet mitt i dag og sa at det ikke kunne fortsett slik. hvis jeg bryter ned kroppen min igjen nå, kommer ikke jeg til å være i stand til å ta imot behandlingen de tilbyt meg her. så det sier seg selv. Jeg må altså begynne å spise igjen. Så i kveld satte jeg meg ned å skrev en kostliste, så dro vi ut å handlet inn. så imorgen starter jeg. Men jeg er redd. Jeg er redd for både hvordan kroppen, hodet og sykdommen kommer til å reagere. en ting vet jeg, mer mat, mer gråt. og det er kanskje like greit. jeg har tusen tårer som jeg gjerne skulle fått ut jeg, så det blir bra. BRA, men tøft. Jeg har klart det før, og jeg skal klare det igjen.
Men jeg må bare skrive litt om hvor fort man egentlig blir fanget i anoreksiens klør igjen. en uke uten mat, og tankene mine er helt hysteiske bare jeg nærmer meg mat. når kroppen er tom for mat, er jeg også tom for følelser. Men jeg skal klare det. Ingen flere utsettelser nå.
~Frida~

orkdal dps

hei alle lesere!
Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet, og mange lurer sikkert på hva som skjer, har skjedd og hvor jeg er nå. Vel, det er veldig mye som har skjedd de siste to ukene. Etter mye om og men, ble jeg endelig plassert på Orkdal DPS igjen, noe som jeg er veldig glad for og takknemlig for. De som jobber her har enda ikke gitt meg opp. Jeg har i lengre tid følt meg både motløs og som et håpløst tilfelle, men nå kjenner jeg for første gang på lenge at håpet er tilbake i hjertet mitt. Jeg får veldig god hjelp her, og jeg kjenner meg mer og mer trygg for hver dag som går. Jeg har fastvakt døgnet rundt nå, og det er det mange grunner til. Den største grunnen handler vel mest om sikkerhet. Jeg har og har hatt en tung periode hvor jeg dissosierer mye, og da er det ikke trygt for meg å være alene.
Jeg er litt usikker på om jeg skal dele dette med dere, men samtidig ønsker jeg at dere skal forstå.
når jeg dissosierer opplever jeg å gå tilbake til tre andre personligheter. de tre personlighetene har opplevd ulike traumer eller vanskelige ting. dissosiasjon handler om at man i mange år har lagt lokk på følelser, så hjernen har rett og slett lært seg å koble ut fordi ting blir så vanskelig. Så når jeg dissosierer går jeg enten tilbake til ei jente på fem år. Da er jeg redd og engstelig og helt stille. Da er personalet raskt ute med å prøve å roe meg ned og trygge meg. min andre personlighet er 11-åringen som opplevde noe veldig traumatisk. Det er når jeg er i den tilstanden at det blir farlig, fordi jeg kjenner på de samme smertene og kroppslige reaksjonene som jeg gjorde den gang, og angriper der smerten sitter. Der og da kjenner jeg ingen smerte og har lav smerteterskel, og jeg angriper meg selv. Dere skjønner sikkert at dette blir alvorlig når jeg er alene. Den tredje personligheten er en sint person. jeg tror at den personen er et resultat av alt sinnet jeg har holdt inne i alle årene. Det er mye stress i kroppen når dissosiasjonen foregår, og jeg er mye redd. Det personalet prøver å gjøre er å fortelle meg hvem jeg er, hvor gammel jeg er og at jeg er trygg. dette kan vare noen timer, men som oftest blir det såppas tungt for kroppen og hjernen og stressnivået blir så høyt at jeg enten besvimer eller får anfall. Anfallene jeg får er helt ufarlige så lenge personalet passer på at jeg puster godt nok, for som oftest spenner jeg kroppen så mye at jeg puster veldig overflatisk.
Dette er kanskje uintressangt, men det er kanskje nødvendig for å skape mer forståelse.

Det har vært noen tunge måneder, både for meg og familien min. Mamma har opplevd å få meg hjem fra sykehuset, men så har det skjedd noe alvorlig, og jeg har endt opp på sykehuset igjen. i det siste har ting og tilstanden min vært veldig alvorlig, siden dette er vanskelig å kontrollere tingene jeg sliter med, men nå begynner ting å roe seg.
Jeg begynner å bli lei nå, kroppen er sliten etter mange alvorlige operasjoner og styr. hjernen er sliten av alt som har foregått rundt meg og inni meg, men jeg har ikke gitt opp. Jeg gir meg aldri. Jeg vet hva jeg vil skjønner dere. Selv om jeg har mistet mye, både av meg selv og de rundt meg, har jeg ikke mistet drømmene mine.. Jeg er fortsatt fast bestemt på å bli sykepleier. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg er ferdig sykepleier. Da skal jeg heise flagget, ja jeg skal til og med spise kake. Drømmene som bor i hjertet har vært motivasjon for meg, men jeg merker at det er vanskelig å gjøre enkelte ting. Jeg merker for eksempel at det er veldig vanskelig å spise. Tidligere har jeg brukt selvskadingen for å få ut følelser, men nå som jeg blir så godt passet på og det ikke lenger er en mulighet, kommer et nytt symptom. nå virker det som at jeg kontrollerer følelsene mine ved å ikke spise igjen. Jeg må virkelig prøve å snu dette, for nå har det gått en uke uten mat og minimalt med drikke. Jeg må lytte til hjertet og ta et valg. For legene har sagt at hjertet mitt og kroppen min ikke klarer en runde til i anoreksiens klør som undervektig. så uansett hvor vanskelig det blir, må jeg prøve å få hjelp til å snu det før det er for sent. jeg merker det jo veldig godt, siden jeg nesten besvimer hver dag.

ellers må jeg bare skrive noe om hvor takknemlig jeg er for at jeg ikke er gitt opp av orkdal dps og familien min. Det så ganske svart ut for livet onsdag for to uker siden da jeg ble hentet i luftambulanse og kjørt i full hast til trondheim. Selv om kroppen min har vært gjennom dette mange ganger, gir den ikke opp, og den gav ikke opp da heller, så det må være meningen jeg skal leve siden jeg har overlevd og sitter her i dag. Det er meningen jeg skal leve livet mitt. Sist jeg var her på orkdal dps fikk jeg veldig bra hjelp, og det får jeg nå også. Dere skal vite at jeg har det bra og får god hjelp og føler meg trygg. Det er utrolig godt å endelig klare å senke skuldrene, slippe bekymringene og bare slappe av og hvile. både jeg og mamma har vært på vakt. sykdommen har vært farlig det siste året. Men nå går det bedre, og jeg får hjelp. Jeg kjenner at håper vokser litt mer for hver dag. i går tok jeg til og med frem gitaren og sang for de andre pasientene her. Jeg koste meg, og det var godt å gi av seg selv. Jeg er jo en giver. Jeg har alltid vært slik. Jeg vil gi av meg selv. fremover har jeg tenkt å lære meg nye mestringsstratergier for å takle ting og kanskje være på forkant før anfall og dissosiasjon. Så må jeg gjøre noe med spiseforstyrrelsen. jeg vet jo at den bare vil føre meg til graven, slik den nesten har gjort mange ganger, men jeg vet at Frida vil noe annet. Hun vil bli frisk og hjelpe folk.

Jeg vil bare si at jeg leser alle kommentarer jeg får av dere, og setter pris på det. både de gode omsorgsfulle ordene og realitetsorienteringen og kritikken. Selv om jeg er sårbar skjønner jeg noen ganger at det er vanskelig for andre å sette seg inn i min situasjon. Det er derfor jeg prøver å forklare litt.
dere husker sikkert at jeg snakket litt om ullevål. Jeg har sendt søknad og jeg og psykologen min driver å gjør opptak av intervjuer om meg selv og sykdommen. Det er rart å gå tilbake og tenke på fortiden når hun stiller spørsmål, men det er ganske greit også, for da blir jeg mer bevisst på hvordan ting var, og fremgangen jeg har hatt. Jeg gikk jo fra å være veldig syk og aldri snakke om følelser, nå tegner jeg, skriver jeg, gråter, maler, synger og snakker jeg jo som er foss om følelser, selv om det er vanskelig. Men nå skal det gå fremover, uansett hva som skjer. Det er jeg veldig klar over. Denne gangen skal jeg gå gjennom. Denne gangen skal det gå bra. Jeg skal vinne tilbake livet mitt, vennene mine, skolen, meg selv og tillitt. Jeg gleder meg sånn til å bli glad igjen, fordi jeg er jo egentlig ei jente som elsker livet. Jeg gleder meg til å bryte ned den syke grunnmuren som jeg har bygd opp gjennom ti år, og begynne på en ny grunnmur og finne ut hvem Frida er. Jeg vil rett og slett begynne å bruke ressursene mine og evnene mine og bli den beste utgaven av meg selv som jeg klarer å være.

takk for at dere leser, kommenter gjerne, da blir jeg glad.

klem fra Frida
~Frida~

motløshet

hei alle sammen!
Jeg er ikke i så godt humør nå. Jeg trodde alt skulle ordne seg nå, og at jeg skulle få riktig hjelp. Så blir jeg lagt inn på A3 hvor jeg var i nesten 5 måneder i belter. Det er mye jeg kunne sagt om den behandlingen jeg fikk, men velger å la være. Det er nok at fylkeslegen vet hvordan behandlingen foregikk, men poenget mitt er det, at jeg trodde at jeg skulle få slippe å komme hit til dette stedet igjen. minnene sitter i kroppen. Angsten herjer hele tiden og jeg føler meg skikkelig utrygg.
Jeg ble lovd at jeg skulle få rett hjelp nå, for min type problematikk, så skjer dette. Jeg er så lei meg og skuffet og forvirret at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har fått behandling i ni år, men aldri rett hjelp. Det var kanskje når jeg var på Levanger for ett år siden og Dpsn som virkelig hjalp meg og behandlet meg som et menneske. Jeg var trygg der, og da gikk det ann å behandle meg også. Det viktigste i en behandling er at man er trygg. Ellers kommer man ingen vei.
jeg er så lei av å være syk nå, og jeg skjønner jo at det er jeg som må ta tak i livet mitt hvis jeg skal bli frisk. sannheten er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.  Jeg var elleve år når jeg ble syk, så jeg vet ikke hvordan det er normalt å reagere på følelser og tanker. Jeg sliter veldig med impulsivitet og handler ofte på automatiske tanker. Det er ikke noe jeg ønsker å gjøre. De bare kommer og jeg vet ikke hva som får de til å komme heller. Jeg vet bare at jeg ikke vil ha det slik lenger. Jeg er møkklei, og orker ikke dette livet lenger. Jeg har så lyst å klare å fullføre skolen i år, og komme meg inn på sykepleien så fort som mulig. Jeg vil ha friske tanker, ikke disse dystre negative destruktive tankene hele tiden. Det er forferdelig frustrerende og destruktivt å gå å tenke bare svart hele tiden.
Men jeg må innrømme at jeg virkelig innerst inne ble lettet og glad da jeg fikk beskjed om at jeg skulle få hjelp fra ullevål og dpsn igjen. det er slik at man får helst ikke være på dps når man sliter med det jeg gjør, og de fra ullevål skal komme å snakke med meg, ikke motsatt mest sannsynlig.

for å være helt ærlig skulle jeg ønske jeg fikk plass på levanger igjen, for jeg sliter sånn med spiseforstyrrelsen nå. tvangsspising mer spesifikt. Jeg er motløs og redd og skuffet over alt, og ser snart ikke noe håp. Jeg som hadde fått håpet tilbake. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. om jeg skal skrive meg ut herfra, eller om jeg skal være til oppbevaring her. Ingen av delene er uansett ikke bra for meg.
noen som har noen råd til meg.?
~Frida~

østmarka neste, SF og kveldstanker mm.

Jeg sitter i sofaen på sykehuset nå. Det er nest siste kvelden her, og har vært her i to uker nå. Jeg synes jeg må skryte av den gode hjelpen jeg har fått her. De er gode mennesker og flinke leger og sykepleiere, og jeg har følt meg trygg for første gang på lenge, og det har vært godt, for da har jeg fått hvilt meg godt. Ingen kaos i hodet og følelsesmessige sammenbrudd. Så takk for oppholdet Orkdal Sykehus kirurgisk avd.

På mandag reiser jeg videre. Det er bestemt at jeg først skal tilbake til østmarka, men mest sannsynlig til A4(den posten jeg fikk behandlign for SF). Det er egentlig en lettelse av  jeg ikke skal dit jeg var før. grunnene til det vil jeg ikke legge ut om her. ville bare gi en liten oppdatering om hvor jeg befinner meg i verden.

I dag satt jeg å tenkte på hvor mye livet mitt har tapt seg. Jeg ble syk som elleveåring, men hadde fortsatt livskvalitet i livet mitt. Jeg hadde glede i hjerte mitt. så ble jeg så frisk at jeg kunnee være hjemme i 2009-2011. Jeg hadde de beste årene i livet mitt. Jeg fullførte grunnskolen med glans, gikk på fester, hadde masse venner, kjæreste, familie etc. Jeg strålte som en blomst igjen. Jeg levde livet, selv om jeg slet med bulimi. Jeg hadde noe å stå opp om morgenen for, og jeg koste meg med livet mitt og var fornøyd. Nå har jeg ingenting. Jeg ser at den djevelske sykdommen har tatt ifra meg absolutt alt. Alt jeg har igjen nå er familien min, noe jeg er enormt takknemlig for. fordi jeg holdt på å miste den også. Jeg mistet en utrolig fantastisk kjæreste som jeg elsket over alt på jord. Jeg er aldri ute med venner lenger, og jeg er bare alene. Jeg har sosial angst, så kommer meg aldri ut på noen aktiviteter lenger, og jeg har ikke ork til å eksponere meg heller. Ikke er det noen behandlingsplasser som vil ta imot meg heller, på grunn av at jeg har en så alvorlig selvskading. Så da blir jeg sendt hjem eller lagt i belter da, og da kommer jeg ikke lenger. Jeg går i en destruktiv sirkel hvor alt negativt bare gjenntar seg om og om igjen. Jeg begynner å bli motløs og lei nå. Jeg er så trist og lei meg for alt jeg har gått glipp av, og for at jeg ikke kan få være en frisk ungdom. Jeg er jo menneskelig, så det finnes grenser for hvor mange år jeg klarer dette uendelige destruktive livet. Jeg savner sånn å være den jenta jeg var. livsglad, energirik, lykkelig, sprek, energisk, utadvent og viljesterk og sta. Jeg hadde alt i livet mitt til å få et godt liv. Jeg var et friskt menneske. Hva skjedde, spør jeg meg selv om noen ganger. Det er først nå at jeg har innsett at skylden ikke er min egen. Det var mennesker som utsatte meg for krenkelser og hendelser ingen mennesker i hele verden fortjener å bli utsatt for, og det ødela meg. Det sugde ut alt liv og gnist inni meg. Og en lumsk, jævlig og livsfarlig sykdom flyttet inn i meg. Den kunne gjøre meg lykkelig igjen hvisket den til meg. Den hvisket løgner til meg, og fikk meg til å tro på dens sanneter. Dens syke sannheter og løgner ble mine, og jeg lot aldri noe annet menneske komme inntil meg med sine sannheter. All fornuft og vett var borte. Jeg var inne i min egen boble. Der har jeg vært i ni år nå. Jeg prøver å komme ut. Jeg prøver virkelig hardt å be om hjelp, be andre mennesker banke virkelige sannheter og "leveregler" inn i hodet mitt, men jeg faller i fellene til sykdommen gang på gang.
Det er så slitsomt, for jeg vil så gjerne være normal. Jeg vil bare leve livet mitt. Jeg ser vennene mine reiser både utenlands og andre steder i Norge for å studere og leve ut drømmen sin. Mens jeg gang på gang faller i gamle mønster og forblir i den onde sirkelen min.
Skulle jeg prøvd hardere? hva skal jeg gjøre?
Det ligger så mye skam i sykdommen min. i spiseforstyrrelsen altså, så det er vanskelig å skrive om det her. Det begynte med anoreksi, så bulimi, og nå sliter jeg med både anoreksi, bulimi og tvangsspising. Jeg lurer på om noen har noe tips til meg? Jeg vil ikke spise all dem gjørma av mat jeg pakker innpå hele døgnet. Jeg er faktisk over normalvekt nå, noe jeg opplever som helt forferdelig og vanskelig. Jeg er ikke vant til det, og jeg gjemmer meg bort i store klær og vil ikke gå ut. Jeg er så redd for å bli avslørt. jeg er så redd for at folk skal tenke at jeg er svak som spiser så mye.
Jeg vet det høres helt rart og teit ut, men slik fungerer det i topplokket mitt.  Og jeg er er så lei av å ha det slik. Hvorfor kan jeg ikke bare spise et normalt måltid, beholde det, og ikke tenke mer og heller ikke spise masse godteri fordi jeg har begynt å spise. Det fungerer slik at hvis jeg spiser et eller annet på morgenen, så har jeg en  tvangstanke som sier at jeg må forsette å pakke innpå resten av dagen, og da er det gjerne veldig usunne ting som is, drops og kjeks. og da spiser jeg normale måltider i tillegg. Det er forferdlig. Jeg vil ikke plage dere mer med dette, men jeg lurer bare på om det er noen der ute som har noen råd til meg ift tvangsspisingen? Jeg trenger virkelig hjelp til det.

Her ble det mye pjatt om spiseforstyrrelsen min, men jeg trengte å få det ut.
jeg fikk en kommentar om jeg ville legge ut diagnosene mine. Noe jeg synes er litt vanskelig, for jeg sliter med å innrømme noen av dem selv. Men kanskje det kommer frem senere.
Jeg kan vertfall si at jeg muligens har en tilknyttningsforstyrrelse i bunnen, noe som kanskje var grunnen til at jeg fikk spiseforstyrrelser. En tilknyttningsforstyrrelse kommer av at man ikke har fått dekt omsorgsbehovet som barn. Det var ingenting i veien med barndommen min. Foreldrene mine var toppers, og jeg har verdens beste foreldre. Det er bare at noen barn er født med et veldig stort behov for oppmerksomhet og omsorg. Så hvis de ikke får dekt det behovet og opplever avvisning på noen måte, kan man få tilknyttningsforstyrrelsen. Jeg fikk vel bare det mer og mer mens jeg var i behandling også, hvor jeg ble knyttet meg til behandlere og sykepleiere hver gang jeg var på et sted, så ble jeg avvist og sendt videre. Dermed ble jeg mer og mer tilknyttningsskad. Når man er tilknyttningsskad er det slik at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, så jeg fikk vel det dekt ved å gjøre alt motsatt av det jeg fikk beskjed om, saboterte behandlingsopplegg og løy om mye. Det er typiske ting å gjøre når man har en tillknyttningsskade. Jeg er jo ikke et barn lenger, men skaden er der fortsatt, for jeg har aldri fått noe hjelp for den. Jeg var så redd for at foreldrene mine skulle tenke at de ikke gjorde oppveksten min god nok. Sannheten er at de var veldig gode foreldre, men det var jeg som var født med problemet.
I tillegg ligger det mye frykt i forbindelse med en slik lidelse. Noen kan være redde for å bli avvist, krenket, eller noe så lite som å bli konfrontert. I mitt tilfelle er jeg livredd for å bli konfrontert, avslørt og det å få kjeft eller ris. Det er det verst tenkelige i verden for meg. Hvis det skjer, tenker jeg automatisk at jeg har gjort noe galt, og da blir jeg skuffet og sint, og vender sinnet og skuffelsen mot meg selv, noe som tidligere har endt med selskading som sulting, bulimi eller alvorlig selvskading(vil ikke utdype det noe mer). så det var litt mer personlige ting om meg.
har dere noen spørsmål, så er det bare å spørre.

så, jeg sitter her i sofaen, rastløs og smertepåvirket, redd for fremtiden, og lei av alt. Er det noen der ute som har noen gode råd å komme med til meg, så blir jeg veldig glad og takknemlig.


~Frida~

on the road again

hei alle sammen.!

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Det er mye som har skjedd, og jeg har ikke hatt internett før nå eller vært i form. Som sagt har mye skjedd. For to-tre uker siden var jeg så motløs at jeg ikke ante hva som ville skje med meg. Jeg klarte ikke å se at livet skulle bli bra for meg. Jeg hadde ingen håp og tro på at jeg skulle klare å bli frisk. Jeg visste at veien til å bli frisk ville bli humpete og ujevn, men at ting skulle bli så vanskelig ante jeg ikke.
Jeg har jo gått i en negativ fallende sirkel et års tid nå, hvor alt har gått imot meg. Jeg har gått ett skritt frem, og tre tilbake hele veien. Det har vært utrolig frustrerende for både meg og familien min. Når skal det komme et lite lysglimt liksom? Jeg har vært inn og ut fra østmarka det siste halve året og ting har bare blitt verre og verre, uten å skulle utdype det noe mer. Hovedsaken er at østmarka ikke var noe bra for meg. behandlingen de kunne tilby var noe av det verste jeg har vært med på, og det så heldigvis familien min også etterhvert. Så jeg slapp å dra dit, selv om det egentlig var det eneste stedet jeg var trygg mot den forferdelige sykdommen jeg har. Behandlingen de tilbydde meg var egentlig en typisk siste utvei, bare for å holde liv i meg i deres øyne. Men det var liv i meg, og jeg har faktisk følelser også. Jeg opplevde det traumetisk å være der. Jeg følte meg som et oppbevaringsobjekt, så jeg skrev meg ut, gang på gang. Men så gikk det ikke bra hjemme heller. "nissen er alltid med på lasset" som man sier. sykdommen herjet i meg uansett hva jeg gjorde og tenkte. Til slutt endte jeg opp med å handle på de destruktive tankene som sykdommen gav meg, selv om jeg ikke ville. Jeg følte at det ikke var noe valg. Jeg vet at jeg har valg som alle andre, men når man har en slik sykdom som jeg har, er det ikke tilfellet at man føler at man har valg. alt skjer på impuls, og man handler på impulsive destruktive tanker med en gang fordi det føles riktig. utrolig rart, men det er slik det er.

så nå ligger jeg i en sykehusseng på Orkdal sykehus St.Olav og venter på at kroppen skal heles, slik at jeg kan dra videre i behandlingsprossesen. Det blir mest sannsynlig at jeg drar til Orkdal Dps, før jeg skal videre til ullevaal for mer spesialisert behandling der. Jeg er utrolig spent. Det er mye å jobbe med fremover nå. Jeg har fått avklart mye i det siste. både i forhold til hvorfor jeg ble syk, diagnoser og behandling. En ting er sikkert, det er utrolig viktig at jeg samarbeider fremover.
man kan se for seg at jeg er en bil. hvis jeg blir bedt og annbefalt om å svinge til høyre, så kan jeg ikke svinge til venstre eller fortsette rett frem. hvis jeg blir bedt om å stoppe eller senke farten, kan jeg ikke gasse på fremover. det har jeg gjort mye de siste årene. Det ligger litt i problematikken min. Jeg gjør det motsatte av det jeg blir bedt om. Jeg føler en slags kontroll når jeg gjør det. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet bare at den eneste behandlingen er å gjøre som jeg får beskjed om, selv om det føles feil inni meg.

uansett, nå håper jeg at jeg snart får riktig hjelp. jeg vet jo at jeg føler meg trygg på Dpsn, og at jeg kjenner folkene som jobber der godt, og det er veldig viktig for behandlingen, så det blir nok bra. jeg er mer spent på behandlingen på ullevål. Det blir spennende.

vel, det var en liten update fra min verden.
~Frida~

pain is only temporary - pride is forever

hei alle sammen!
Nå er det en stund siden jeg har skrevet. Jeg har vært inne en tur igjen. Jeg møtte veggen sist lørdag og tok ett skritt tilbake. Veien blir til mens man går, og jeg må regne med at veien går litt opp og ned. Jeg fant ut at det å skulle gå rett fra å være innlagt i ni år og helt uten ansvar, med helsepersonell rundt meg hele tiden til å gå til å være hjemme hele tiden uten noen som helst profesjonell hjelp, var et stort sprang. Det var bare det at jeg ønsket så sterkt å mestre mitt eget liv MED EN GANG, og tenkte ikke på alle utfordringene som ville komme. Jeg har klart mye de siste måndtene. Jeg gikk fra et veldig sykt liv inne på A4 østmarka. Jeg var døden nær fordi jeg var så sykt undervektig. Alt i livet mitt handlet om mat, vekt og kontroll. Jeg slapp ingen andre ting eller gleder inn i livet mitt. hele meg var fanget i en anorektisk boble hvor jeg klamret meg fast i kontrollen av å være tynnest mulig, sulte mest mulig, ha mest mulig vondt. Det var for vondt å kjenne på smerten og sårene på innsiden. Men jeg ble tvingt tilbake til livet og smerten min måtte komme frem. Det forsto jeg etterhvert. Jeg forsto etterhvert at jeg ikke fikk lov å la sykdommen drepe meg sakte men sikkert. Men likevel kjempet jeg imot. sykdommen min kjempet imot. Men jeg var livsglad likevel. hjertet mitt var full av drømmer og håp. sakte men sikkert kjempet jeg meg hver dag tilbake til livet igjen. Etter mange år i spiseforstyrrelsens klør måtte jeg gi slipp. Det var en måte å skade meg selv på, fordi den smerten jeg bar på på innsiden var så stor at det var bedre å kjenne på ytre smerte. dessverre har selvskadingen utviklet seg i farlig retning. Det siste halve året har den vært livstruende. Det er på tide å stoppe. Det er på tide å begynne veien tilbake til livet. Jeg må lære meg å ta ansvar for mitt eget liv. Jeg må lære meg å ta vare på meg selv. Jeg har jo forstatt drømmene i hjerte mitt som jeg så inderlig har lyst å nå, og da må jeg kjempe som en helt hver eneste dag nå. Det handler om å ta riktige valg. både små og store valg. alle valgene jeg tar vil påvirke fremtiden min. og det er den jeg må fokusere på nå. Fremtiden og Frida...
Jeg velger å se på den med nysgjerrige øyner. Jeg velger å se på den med friskt fokus.
Jeg har vært innelåst i en syk verden i ni år. som elleveåring ble jeg fratatt livet, og familien min ble fratatt meg. Jeg har vokst opp på instutisjoner og utviklet en syk identitet. Nå er det på tide å finne tilbake til Frida. Jeg har opplevd så mye vondt, men er ikke bitter. Det smerter, men jeg prøver å fokusere på det rundt meg som er vakkert og som gir meg noe godt i hjertet mitt. Det er de gode tingene som skal løfte meg frem og videre i livet. De vonde minnene og sårene på innsiden gjør vondt, men det må jeg bare godta. Jeg har mistet mye, og det må jeg også bare akseptere. Det jeg må fokusere på er at hjertet mitt ikke er fyllt opp av vonde ting, selv om det kan føles slik noen ganger. Jeg har et valg. Jeg kan velge å være bitter og aldri komme meg ut av traumene og minnene, eller jeg kan velge å gi slipp på det og gå videre, ta en dag i gangen og sette pris på de små gleder som livet består av. Det er så mange skatter. Det er mye bedre å kjenne på de gode tingene i hjertet enn all smerten. hvorfor i all verden skal jeg fylle livet mitt med smerte slik jeg har gjort de siste årene? hvorfor har jeg trodd at jeg fortjener bare smerte? hvorfor har hele livet mitt bestått av å flykte fra følelser og indre konflikter? fordi jeg er redd. fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til livet. Jeg prøver så godt jeg kan, men det har ikke vært godt nok. Jeg må rett og slett omprogramere hjernen min. Det programmet jeg har fulgt opp de siste årene har vært veldig sykt. For å bli frisk må jeg fylle livet mitt med friske ting hver dag. og gi slipp...

Jeg har en syk identitet. Men det er ikke noe jeg ønsker å fortsette med. Jeg vil være den beste versonen av meg selv. Men da må jeg bli trygg på meg selv og få selvtillitt. Slutte helt med syk adferd. Ta helt avstand fra sykdommen som har tatt i fra meg livet. Nå tar jeg livet tilbake.

Vel så ble det ett lite skritt tilbake, men jeg gir meg ikke. Jeg skal klare dette. Min største oppgave nå er å holde meg i live. og hver dag velge livet...

Jeg må også bare få si at jeg er veldig takknemlig for alt det gode jeg har i livet mitt. takknemlighet er viktig.

"pain is only temporary-pride is forever"
~Frida~

nok en bra dag

"man kan ikke gjøre noe med gårsdagen eller morgendagen, kun dagen i dag"

Jeg lever enda. Nå har jeg vært hjemme i tre dager, og hver dag som kommer blir bedre og bedre. Jeg kjenner jeg blir sterkere i meg selv for hver dag og klarer å mestre det jeg skal mestre, og jeg holder ut de vanskelige timene. Alt i alt er det flere gode timer enn dårlige, og jeg klarer alltid å reise meg eller omprogrammere meg når sykdommen prøver å herje med meg. Den får ikke lov.
Jeg går på skole hver dag nå, jeg besøker familien min og venner, i dag har jeg vært på håndballkamp i to timer, jeg har vært på shopping, jeg gjør lekser, SÅ sykdommen får ikke plass i livet mitt. i tillegg har jeg tatt et valg om at jeg ikke vil være med på sykdommens løgner og bedrag lenger. Dette er mitt liv og jeg vil leve det.

Det er trist å tenke på at jeg har mistet ni år av livet mitt til denne sykdommen. Jeg kjenner sorg over det, men det er nok en motivasjonsfaktor til å fortsette med det jeg har startet på nå. Jeg tenker på hvor forferdelig deprimert og apatisk man blir av å være innlagt. hva det gjør med deg som menneske. Det tar i fra deg følelsen og evnen til å mestre eget liv, noe som er veldig viktig for oss mennesker. Vi har behov for å selvrealisere oss, men da må de  grunnleggende behovene som en frisk kropp, mat, hvile og søvn være dekket først. Jeg kjenner at jeg kan klare dette. Jeg har energi og guts til å komme meg gjennom en dag uten å gi opp hele tiden eller være superdeppa. Det er godt å kjenne på. Det å kjenne på at man mestrer å gå skrittene gjennom stormen er BRA! så det er veldig bra for meg å være hjemme og prøve meg litt etter litt, for hver dag som går. Så dette går fint.

En ting jeg tenker litt på er at jeg kommer fra en liten bygd hvor alle kjenner alle, så det er litt pinlig å være elefant i rommet noen ganger. De fleste har jo lest bloggen min, og kjenner til det meste. Men likevel tenker jeg at noen kan lære av bloggen, kjenne seg igjen, søke trøst, finne motivasjon, se at det går ann. også kommer det jo ut bok etterhvert! så da får jeg bare være litt klein og spessi...
Jeg er som jeg er, og historien min er med meg.


~Frida~

Carpe Diem - første skoledag og update

Chris Medina synger "what are words if you dont mean them when you say them".
Det er så sant. Det kan kanskje ikke sammenlignes med denne sangen, men det fikk meg til å tenke på hvor lenge jeg har sagt og skrevet at jeg skal gjøre forskjellige ting, uten å ha gjort noen endring i livet mitt. Jeg har hatt store drømmer om mye, og i dag tok jeg endeelig første skritt mot drømmen min, nemlig å bli sykepleier. Jeg stod opp halv sju i morges og fikset meg for å dra til skolen. Nå sitter jeg hjemme i stua foran ovnen og kjenner mestring over å ha gjennomført min første skoledag. yey, endelig kunne jeg starte på livet igjen. Etter å ha vært "innelåst" både i mitt eget hode og i sykehusverdenen var det jaggu på tide. Det har vært tøft i dag, det skal jeg innrømme, men det er mye bedre å ha et liv og en slik hverdag som gir en fremtid, enn å ligge i en sykehusseng og være syk.
Det som er mest overaskende er hvor godt hodet og topplokket fungerer. både faglig og sosialt. Jeg har i dag erfart at den gamle Frida fortsatt er der og har guts til å klare det jeg vil og ønsker.
Jeg bestemte meg for å ta en dag i gangen, og ha fokus på at på skolen skal jeg lære. Ingen skulking pga sykdommen. Den får vike. Jeg er sjefen. Den har stjelt nok av livet mitt.

Jeg har altså da lært veldig mye i dag, og jeg har en super klasse og fantastiske lærere. Det er givende å dra på skolen og det er kjempeviktig. Allerede på første dagen fikk jeg begynne på et prosjekt om noe som engasjerer meg veldig mye. Kreft. Jeg har siden jeg ble lagt inn på barneavdelingen som 11-åring visst at jeg vil jobbe som sykepleier, og det å være sammen med kreftpasienter gjorde virkelig noe med meg. Jeg har aldri sett noen mennesker som var så livsglade og energiske som kreftbarn. Det som var tøft, var at dessverre forsvant de en etter en. noen ble ikke friske. De døde, rundt meg, noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ville hjelpe. Siden da har jeg visst at jeg ville jobbe med kreftbarn.

Men jeg må jo starte et sted. Så nå lar jeg sykdom og alt sykt vike for skole og praksis. Dette er drømmen min, så da hjelper det ikke uansett hvor mye katastrofiske og løgntanker sykdommen serverer meg. Jeg skal bli sykepleier, ferdig med det.

Det er selvfølgelig utfordrende for meg å hoppe rett inn i en ny og ukjent hverdag, men jeg tar utfordringene og kaver meg gjennom, fordi jeg vet det blir verdt det. Det er mye nytt og ukjent, og jeg er redd for mye, men man kan ikke la det være til hinder. Det er mye man kan være redd for her i livet, og man kan ikke stoppe å leve av den grunn. Jeg tror nok jeg blir vant til ting etterhvert. Den største utfordringen i starten er å holde ut, og gi meg selv tid og rom. Jeg er Frida, og jeg bestemmer, så tar vi en dag i gangen.

Min første skoledag på 2 1/2 år gikk altså veldig bra, og jeg sitter nå dødssliten i sofaen og kjenner en liten mestring inni meg. Det er vel bra. Jo, det er perfekt.

Ville bare gi dere en update!

~Frida~

nytt liv

hei alle sammen

nå er det nesten to uker siden sist. Jeg har akkurat kommet hjem til vakre Lensvik igjen. Det ble en tøff start på året for meg, men det har styrket meg veldig. Jeg har lært å bruke ord for å få ut alt som verker på innsiden, og det gjorde godt. Jeg har vært syk i 9 år nå, og jeg har mistet mye. Nå har jeg kjent på kroppen hvor sårt det er å miste noe så dyrebart og jeg vil ikke miste mer. Jeg har fortsatt muligheter til å få det livet jeg ønsker meg, så var jeg så heldig at jeg fikk denne ene sjansen til for å leve. Det er et mirakel at jeg lever enda, og det er jeg takknemlig for. Jeg har bestemt meg for å nå begynne å ta en dag i gangen og prøve å ta vare på meg selv. Jeg skal prøve å leve med andre ord. Det kommer til å bli veldig tøft, for jeg har ikke hatt et normalt liv siden jeg var 11 år, og nå er jeg snart 21 år gammel. På onsdag begynner jeg på skolen igjen. Det betyr at jeg må sove om natten. Det betyr at jeg må stå opp om morgenen og komme meg ivei på skolen. Det betyr at jeg må spise nok mat slik at hjernen får nok næring til å lære. Det betyr rett og slett at jeg må ta ansvar for eget liv. Det er skremmenede, og jeg er livredd. Nå har jeg bodd på instutisjon i åtte år, og plutselig skal jeg klare meg i den virkelige verden. Det er mange spørsmål inni hode. Er jeg god nok? kommer jeg til å klare det? kommer jeg til å sovne om kveldene? kommer de andre til å like meg? vil jeg mestre dette? Alt jeg vet sikkert, er at jeg har så inderlig lyst til å klare det, og at jeg har en stor heiagjeng rundt meg. Jeg vet nok ikke best, så jeg må stole på de rundt meg i starten nå.

Det er mange ting som ikke er bra enda, selv om mye er bedre. Men jeg har virelig bestemt meg for å prøve så godt jeg kan og enda mer. For vi lever bare en gang. Livet er nå, og vi er de eneste som kan leve det. Jeg er hjemme nå, og har en utrolig stor og fantastisk mulighet til å velge livet. Det livet jeg ønsker meg. Det livet som betyr at jeg blir sykepleier og når drømmen min. Jeg ble lagt inn på sykehus som barn, og da visste jeg med en gang hva jeg ville bli.

Siden jeg skal bli sykepleier og hjelpe andre mennesker og få en fremtid, må jeg allerede nå tenke på hva jeg legger ut på nett. Som sagt blir alt jeg skriver her på nettet for alltid, og hvis jeg skal få en god fremtid er det noe å tenke på. Så jeg har bestemt meg for å prøve å ikke skrive så personlige ting fremover. Jeg skal i vertfall skrive bare det positive. hva synes dere om det? Denne bloggen er fyllt av sykdomstanker og sykdom, kanskje jeg skal fylle den med liv fra nå? om hva som foregår i mitt nye liv. For jeg har bestemt meg for at livet mitt skal endres fra nå av. Eller jeg har allerede begynt.
~Frida~

nyttårsord

2013 er snart over. Dette året har igrunn bare vært mørkt og veldig tøft. Jeg har ikke sett glede i noe, og jeg føler jeg på mange måter har mistet fighteren i meg selv. Jeg føler jeg har mistet meg selv mange ganger. Depresjon er ikke lett. Det er som å bli dradd ned i et dragsug og at man er omgitt av smerte fra indre sår som verker og verker. Man vet ikke hvordan man skal forholde seg til det. Man vil bare flykte fra det. Det gjør så vondt. Etterhvert utvikler man det vi kaller Automatiske tanker. Man handler automatisk på følelsene vi har. ofte er det destruktive tanker som ikke fører oss noen vei. Man havner i en destruktiv sirkel og klarer ikke å se lyset slik at man klarer å klamre seg fast i gode ting som kan hjelpe en ut av sirkelen. Det er så trist å ensomt å være alene i en depresjon. For man er som regel alene. Uansett hvor mange man har rundt seg, er man alene i sin egen sykdomsboble. Der inne er det så mye sykdom at det ikke er plass til andre, uansett hvor stor kjæreligheten er. Hvis man vil inkludere andre i livet sitt, må man velge å gå ut av boblen og gi slipp på den. Det er kanskje veldig vanskelig, for boblen har vært hjemmet mitt så lenge og det er trygt. Den store verden er stor og skummel. Men det finnes en vei ut av depresjon også. Man må bare velge å gi slipp.

Jeg for min del har mistet noe som betydde veldig mye for meg. Kjærligheten. Den kjærligheten var omgitt av store drømmer og håp, men jeg var fanget i bobla mi. kjærligheten slapp ikke til. Det var summen av de automatiske tankene og valgene jeg tok som førte til at kjærligheten tok slutt. Det var uutholdelig å være i en slik situasjon. Min kjæreste tok et valg, et valg som måtte tas for å berge liv. Uansett hvor sårt og forferlig trist det er, er det virkeligheten, og det er normalt å kjenne sorg over det. Men man kan ikke la dragsuget suge en ned fordi. hjertesorg går over det også, og uansett hvor vanskelig det er, så må man bare reise seg, og begynne å ta riktige valg. Kanskje var dette meningen for å få opp øynene mine. Kanskje var det meningen for å få meg til å tenke på meg selv og hva som er bra for meg fremover. Kanskje er dette meningen for å få meg til å tenke fremover. Nå må jeg tenke på meg selv og mitt eget beste, akkurat som han gjorde da han tok det valget. Livet er ikke lett. Livet er en berg- og - dalbane. Vi må bare prøve å gjøre det beste ut av det.
hjertet mitt har vært fylt av sorg og smerte i mange år nå. Kanskje er det på tide å finne tilbake til den lille Frida som barn og finne ut hva som skjedde med henne? hva var det som var så vondt for henne? hva skjedde med henne som gjorde henne så ødelagt? Det er en tøff jobb å gå gjennom slike ting, men det er en viktig jobb for å klare å gå videre. Det er en viktig jobb som må gjøres før jeg velger livet igjen. Livet som jeg har bare en gang. Livet som egentlig skal være fylt av glede. Jeg er 20 år nå, og skal egentlig være en utslitt og opptatt student. Istede ligger jeg i reimer på akuttpost fordi jeg er til fare for meg selv og mitt liv. Fordi jeg noenganger får slike automatiske tanker som er farlige. Det er da jeg må tenke at det er løgntanker. Selv om jeg ikke har tenkt at det er det før, kan jeg gjøre det nå. Jeg må finne mine sannheter som er basert på virkeligheten. Som er basert på hva en 20åring egentlig skal føle i hjerte sitt. Det finnes en vei til den friske 20åringen jeg egentlig skal være. Men da må jeg begynne nå. Jeg må lete innerst i hjertet mitt etter hva jeg vil med livet mitt. livet mitt er verdigfullt. Selv om jeg har mistet mye, er Jeg fortsatt der inne et sted. Så det passer utmerket godt å starte året med å begynne på en ny vei. nye stier, nye strategier, nye valg, nytt liv venter.

Så til alle der ute som sliter eller har det bra. Jeg ønsker alle et godt nyttår. Måtte dette året bli et godt år fyllt av liv, og ikke sykdom. Vi velger hva vi vil fylle livet med. Det er opp til oss.
Lev godt.
I kveld er det nyttårsaften, og jeg skal straks avgårde for å feire med mine venner. Det skal feires. I kveld feirer vi livet, og for fremtiden.

GODT NYTTÅR!!
~Frida~

jeg reiser meg igjen

Jeg vil egentlig beklage overfor mine lesere mitt forrige innlegg "alene- dypt alene". Jeg har vært "innelåst" i flere uker nå, og ser veldig svart på ting. Det gjør noe med en å ikke "leve", selv om jeg egentlig bare føler at jeg eksisterer. I de siste dagene har jeg kjent på ensomhet, noe som er helt forferdelig. Jeg har ligget i tåreelver og trodd at jeg var alene i denne verdenen. At jeg ikke skal mestre noe som helst. At jeg er ferdig med å leve. Jeg er så redd for å være alene. Men grunnen til at jeg er alene er fordi jeg har gått inn i mitt sykdomsrom og ikke sluppet inn noen. Det er ingen som vil være i sykdomsverdenen min. Jeg har vært der i ti år nå, og min mor har stått ved min side. Hun har ikke gitt meg opp, hun har bare fått nok av sykdommen min. Det er fullt forståelig. Ja, jeg mistet min kjæreste for noen dager siden, og det pga sykdommen min. Jeg valgte å bli værende i den syke verdenen og bygde vegger rundt meg. De er langt fra borte, men jeg har skjønt at det er bare jeg som kan rive ned de murene igjen. Det er min jobb fremover nå. Hvis jeg skal ta del i den virkelige verdenen og bli frisk, må jeg gå skrittene gjennom veggen og stormen. Jeg skrev jo tidligere at jeg har masse drømmer. Selv om alt er forandret nå, betyr det ikke at livet mitt er over. Jeg har jo så vidt begynt. Jeg må bare reise meg. Jeg er i bunnen, det går ikke ann å komme lenger ned. Eller døden finnes, men den er ikke et alternativ nå. Jeg vil leve kjenner jeg. Jeg er ikke alene. Jeg har mange rundt meg som er glade i meg. De husker nemlig den Friske Frida som en gang fantes. Det er på tide å finne henne igjen. Hun må da finnes et sted der inne, blandt murer og vegger. Hun vil ut i livet å fly. hun vil ut i livet å fortelle verden om hvordan hun klarte å bestige fjell. hun vil fortelle hvordan hun drepte sin sykdomsmorder en gang for alle, og at hun tok tilbake livet sitt.
Takk til alle venner og familie. Jeg er glad i dere.

måtte år 2014 bli mitt år, og deres!

klem fra Frida.

PS:slenger med en lenke om hvordan depresjon og automatiske tanker fungerer. verdt å se, for litt mer forståelse.


http://www.helsefilm.no/v1/film/details.aspx?filmid=90110

~Frida~

forståelse om å være psykisk syk

Jeg lengter sånn etter å få til å forklare, skape forståelse om min kamp. Forståelse er så viktig. Man føler seg så alene uten det. Det er som å fly i ukjent land uten kart. Det er som å vandre i en ørken uten sko. 

Forståelse for psykiske lidelser er vanskelig. Det er vanskelig å sette seg inn i en situasjon som handler  om en annen persons sted. For ingen kan klare å forstå helt, selv om de vil. Det å ikke forstå kan føre til hjelpesløshet. En følelse av å ikke skjønne. Det kan være noen man har nær. Personen man ikke forstår kan virke annerledes, borte, mistet, fjern fra denne verdenen. Da er det viktig for hver enkelt å kunne forstå. Jeg fikk en mail av en venn som beskriver hvordan det er å leve med psyksk lidelse, så jeg ville dele den. Det er virkelig bra skrevet.

Å være psykisk syk er todelt.


På de vonde dagene,


Er det en forbannelse.


Man føler seg så ubeskrivelig ensom.


Det å stå mitt i en verden av mennesker , Uten at de rundt deg aner hvilke kamper du kjemper.


Det å ligge alene om natten å rulle seg i den kvelende angsten, Å stå opp om morgenen å fortelle


At alt er fint. Det å være fastnet i sitt eget land langt avsted, Uten at noen aner.


Uten at noen aner hva hverdagen som deg egentlig vil si.


Du forteller det til morgen solen når du våkner. Til stjernene når mørket faller.


Du visker det til fuglene som flyr. Til den regntunge asfalten under føttene dine. Til trærne, Havet Og himmelen omkring deg.


Slik blir også den verdenen du deler med andre, I tillegg til den som lever inni deg, Din egen.

De rundt deg ser deg. Men ikke i den forstand du iblandt skulle ønske at dem så deg.


De ser din silkemyke unge hud, De ser ditt kullsorte lange hår, De ser dine smil og din vennlige latter.


De ser dine egenskaper, Og de ser hvordan du utad ser ut som hvilket menneske som helst.


Det er fint, For du ønsker jo ikke at noen skal ta del i din hemmelige verden fra innsiden.


Ikke ønsker du å la dem ta del i noe som er ditt og bare ditt.


Det er så privat, Så personlig - likevel så tungt å bære alene.


Ikke Ønsker du heller, At de skal analysere hver milimeter av din atferd omkring dem.


Du ønsker ikke oppmerksomhet, Til det vonde.


Ønsker ikke at noen skal låse seg inn i din verden, Å bli revet ned av den. 

Likevel er det så vondt.


For ditt ansikt er en skikkelse verden ser skallet på.


Inni der er det noe som sier '' Se meg, Føl meg, Forstå meg ''


Samtidig som du ønsker å gjemme deg langt bort fra verden Å aldri åpne dørene igjen,


Så er det samtidig så vondt og smertefult å føle at den du er, Ikke er forstått.


At ingen ser deg, Slik du ser verden gjennom dine øyne.


Å føle seg helt alene , I sitt eget mørke å vite at det ikke er noen som vet.


Eller noen vet kansje, Men ingen forstår. Du blir sittende tilbakelent, Alene med Din angst,


Ditt kaos, Dine indre oppgaver og dine kvelende demoner. 

På de aller tøffeste dagene, Er dette nesten uutholdelig.


Du føler deg alene i verden. Innestengt i deg selv. I et hav av spøkelser, du ikke engang har forbindelse med.


Som et fremmed objekt, På andres planet, Hvor hvert fotsteg føles fremmed , skummelt og alene.


Uten fotfeste, Uten tilhørighet.


Du vil så gjerne skrike det, Hyle det ut.


Samtidig så vil du grave deg ned å aldri mere se lyset.


Bli liggende, Alene.


Alene.

Ditt todelte liv,


Hvor du strekker deg mot omgivelse i den forstand du mestrer og klarer,


Og i blandt kansje altfor mye for det som er sunt for deg og for hva du har godt av å prestere.


Det hele kan føles bunnløst og forgjeves, Energitappende og overvelmende.




Men på de gode dagene, Kjenner du styrken.


Styrken.

Uansett hvor mange fugler som flyr rundt deg i horisonten,


Som flakser slik at du føler at alle på engang skal treffe deg i hodet Å gjøre slutt på det en gang for alle


Så finnes styrken der. Styrken når du våkner og dagen er ekstra god.


Taknemligheten over en fredfull natt, uten kaos og tankekjør.


Uten at du forsvinner, Hvor du kjenner deg trygg, tilhørig og tilstede.


Da blir det verdt det.






På de vonde dagene er det vondt å være et medmenneske.
Følelsen av Ensomhet, Utilstrekkelighet og Fremmedhetsfølelser.


Men på de gode dagene, Er det så styrkefyllende å føle at man har så mye kjærlighet og vakre ting i dette livet.




Todelt. Det å være psykisk syk er så fryktelig todelt.


Det gjør deg så innmari svak, Likevel så fryktelig sterk.
Bølgedalene suser rundtom deg som et utemmet tidevann,


Som skyller inn alt av utfordringer på en gang.


Det kan føles nyttesløst, Mørkt og utilstrekkelig. Uovervinnelig.




Men vi Barn av Mørket,


Vi Kjenner vår egen pust igjen, Så fort det begynner å lysne.


Når lyset kommer, Å dagene igjen kjennes vakre, meningsfylte og verfifulle som en sommersol som stryker oss om nakken mens vi tusler på stien frem,

Da er det vakkert igjen.


Da er ikke alt det vonde overvelmende,




Men noe som føles ut som om det er mulig å mestre.




Følelsen av mulighet, Følelsen av Håp, Følelsen av Et verdifult og vakkert liv.




På de dagene, Er psyken en Velsignelse,  ikke lengre en forbannelse.

~Frida~

et juleønske - fra en venn

Jeg vil gjerne dele en hyggelig og varm kjærlig julemail jeg fikk av en god venn. Dette er noe å tenke over.

Kvelden senker seg og det blir nattesro, 
Varme føtter legger seg tilbakelent under myke tepper
Med en kopp julekaffe og et julemagasin i mine hender. 

En tåre triller nedover mitt kinn
Jeg kjenner slik en endeløs smerte når jeg tenker på alle dem 
Som ikke har noen som Elsker dem, Eller tar vare på dem.
Jeg gråter for dem som ikke blir hørt, som vandrer rotløse rundt i evigheten bortgjemt. 

Jeg gråter for dem som ikke har et hjem, 
Som ikke har trygghet i livet sitt som gir dem den lune følelsen om kvelden. 

Mens jeg legger mitt hode på min myke pute, 
Tenker jeg på dem som ligger å holder varmen ute under et tre, 
Bak en busk, Inne i skogen Alene.


Mitt jule ønske er ikke ting. 

Til Jul Ønsker jeg meg, At de som er fanget inni sin egen kropp, 
Som vandrer evig rundt i verden uten å ha tilhørighet skal bli sendt varme fra julens vakreste stjerne. 
Jeg ønsker dem håp, jeg ønsker dem glede, jeg ønsker dem kjærlighet. 

Jeg ønsker at de som gråter, Skal bli spurt hvordan de har det 
At noen skal gi dem et smil for så å fortelle dem at det er bra at dem er til. 

Jeg ønsker at de skal vite å få høre 
At deres verdi er helt unik og vakker slik som alle andre. 

Til Jul så ønsker jeg meg, At de som rusler gatelangs, Under en bro 
Klarer å slappe av å falle til ro, At de får en dag, eller en time 
Hvor livet føles fredelig og stormen ikke herjer. 

Menneskene ser slitne, svarte fingre Som strekker seg etter de siste cigarettene i pakken, 
En skitten vinterjakke som bedekker en mager kropp og utav toppen stikker det opp et slitent ansikt 
Tømt for glede og et bustete hår.

Kjære menneske jeg ønsker meg 
At du og alle andre 
Kan gi mennesket bak disse klærne
Kjærlighet.

Kan du være så snill å si 
Hei, Hvordan står det til med deg - Og god jul ? 

Jeg ønsker at de som ikke har det lett, 
Skal bli sett på med kjærlighetsfylte øyne i julen 
uten å få bitre blikk fordi de er annerledes som er det de aller minst trenger.

Jeg Ønsker at det skal være plass til dem som ikke har vært fult så heldige. 
Jeg Ønsker at de som har tatt gale veier ikke skal føle at det er dem det er noe galt med 
Jeg ønsker at samfunnet kan gi dem som kjemper en sjangse. 

Jeg Ønsker at verden kan gi hverandre en sjangse 

Til å se hverandre mer. 

Jeg Ønsker at de rundt dem skal se dem, Lytte til dem 
Å gi dem et smil av verdighet, Respekt og forståelse. 

Jeg ønsker at når dere alle ser noen dere kansje tror trenger en oppmuntring
Kan finne fram de gode sidene inni dere selv 
Å gi dem litt av deres varme , Nå i disse mørke kalde tider. 


Kansje ser du en dame som er lei seg i butikken, 
kansje har hun ingen som ønsker henne god jul? 
Eller kansje hadde hun det men nå er dem borte ? 

Kansje ser du en Gammel ensom mann med sin stokk gående rundt 
I julegatene,
Kansje har han ingen. Kansje kan ditt smil varme hele det nye året 
For han med gleden over å ha blitt lagt merke til ?

Kansje ser du en liten gutt, Som er redd mens han sjelvent holder mamma eller pappa i handa?
Kansje gruer han seg til julaften fordi at foreldrene bare drikker ? 
Da skulle jeg ønske at noen kunne fortelle ham at det aldri er hans skyld
At han er verifull.

Kansje ser du en sliten rusmisbruker som vandrer rundt å jager etter dagens 
Medisin bergtatt av sitt mørke,
Tror du at kansje din vennlighet kunne for et lite øyblikk fått tårene hans til å tørke ?

Muligens ser du en som gråter, 
FOrdi hele verden er en skummel klode
Kansje sliter han daglig på grunn av sitt traumatiske hode ?
Ville du ikke gitt han litt av din indre varme ?


Om jeg kan få opfylt et juleønske
Så er det at solen skal skinne for alle dem 
Som ikke har kjærlighet, Som ikke har tro og håp
Som ikke har en hånd å hålle i , 
Som ikke har trygghet, 
Som ikke har kjærlighet. 

Ja jeg må si med ærlighet, 
At dette er mitt juleønske for i år.

dette var jammen et verdig ønske. Tenk om alle ønsket slike ting til jul. Da ville verden vært et bedre sted. kanskje er det flere slike ønsker som skal til.
Takk regnbuepiken
~Frida~