samtale på RKFS

Da var jeg endelig hjemme igjen etter en laaaang kjøretur og time på RKSF.
Det gikk veldig greit egentlig. Hadde litt vanskelig for å fokusere og være 100% "tilstede", men for psykologen var heldigvis ikke det uforståelig og uvant. (hehe)
Egentlig er disse samtalene mest for å få en vurdering av meg, sykdommen, min historie, utfordringer etc, slik at de kan lage et best mulig behandlingstilbud for meg.
Alle disse spørsmålene og reflekteringer rundt min situasjon generelt, er litt skremmende for meg. Jeg tenker liksom ikke over ting så mye for tida. Alt fra humørsvingningene, søvnen, spisemønsteret, tankene, depresjonen og alt det andre, er ganske alvorlig, men jeg klarer liksom ikke å akseptere og forstå det når jeg er midt oppi gjørma. Samtidig er det ikke så lett heller, når alt er så forstyrret. Det fikk jeg vertfall en bekreftelse på i dag.
Det er jo egentlig greit, så skjønner jeg at jeg virkelig trenger behandling, og helst så raskt som mulig.
Det er viktig å ta vare på alt som finnes av motivasjon til å jobbe seg ut av dette, for tro meg(!), dette opplegget krever MYE motivasjon. Av erfaring vet jeg at motivasjonen for å bli frisk, blir mindre jo lenger ned i vekt man kommer. Logisk egentlig, fordi sykdommen blir jo større, dess mindre vekta viser.
Derfor ble det veldig klart lagt frem at jeg trenger et behandlingstilbud raskt, slik at jeg og motivasjonen min forsvinner helt. Hvem er det som vil bli frisk da? Ikke en bitteliten Lea skjult bak en monstersykdom vertfall.
Så det er godt mulig at jeg trenger noen tiltak før behandlingen. Det er ikke uvanlig, sa psykologen vertfall.
Jeg er egentlig veldig enig i det, selv om jeg er delt og har to meninger om den saken. Den ene meningen vil jeg si ikke tilhører meg, men sykdommen.
Mer om den saken har jeg vel egentlig ikke å si, jeg står fortsatt på venteliste, men det vil nok skje noen tiltak før innleggelsen på Levanger. Regner med det.

Ellers har vi det bra. litt forvirret, litt ambivalent, men ellers bra:)

~Lea Amalie~