mandag 21. april 2014

hold on- be strong

høytider er tøffe.. hvorfor er det slik? hvorfor skal de som sliter slite enda mer i høytidene? Jeg har virkelig prøvd hardt å få dette til å bli en fin påske, med herlig besøk av gode fantastiske venner og familie, men likevel kjenner jeg sykdommen tar kveletak på meg. Jeg ser vennene mine fester og har det kjempegøy i påska. de lever livet rett og slett. mesteparten av tiden står jeg i denne kampen med en sterk vilje om å komme meg gjennom dette og bli frisk, men jeg må innrømme at det er veldig tungt til tider. Jeg kjenner jeg begynner å bli lei. Jeg kjenner det begynner å røyne på litt nå. I påsketidene er det kanskje litt mer vikarer enn vanlig her, og jeg merker sykdommen min spiller litt på det. Jeg føler liksom ikke at jeg er forpliktet til å gjennomføre dagene som jeg skal gjøre...Og akkurat det at jeg ikke gjør det, gjør noe med meg... Jeg blir utrolig stresset av mitt eget oppstyr rundt mat fks. Det går over stokk og stein på det området. Samtidig prøver jeg å tenke at det skal være litt ekstra i påska. man skal kose seg med litt godt. men når jeg omtrent går å tenker på mat hele tiden og ikke gjør annet enn å tenke på hvordan jeg skal få gjennomført regimet mitt, så er det et tegn på at det begynner å gå feil vei igjen. Jeg vil ikke tilbake, og jeg vet at det er jeg som må gjøre grepene, men det er jammen ikke lett dette. Jeg prøver hver dag å snu dette, men når kroppen roper etter sukker, og jeg fyller magesekken med det jeg vil ha, og deretter vrenger magesekken og tømmer alle hulerom i kroppen etterpå, er jeg i gang i en negativ destruktiv sirkel. Jeg vet ikke engang om dette handler om mat. Jeg tror egentlig ikke det. I dag fikk jeg ikke gå på butikken når det ekstreme behovet meldte seg, og det klikket helt for meg. Jeg fikk hysterisk angst og gråt lenge. Jeg fikk lyst å gjøre forferdelige ting for å flykte fra angsten... hva er dette for noe? skal jeg virkelig gi etter så lett? må jeg leve med dette resten av livet? den forferdelige angsten som både kommer når jeg fyller magesekken, eller ikke får muligheten til å gjøre det. Jeg er så lei av dette. Jeg vil ikke ha det slik mere... Jeg har tilbringt halve livet mitt på sykehus, og jeg gjør det fortsatt. Jeg har nettopp fyllt 21 år, så er livet mitt slik... Jeg vet at mye av dette handler om at jeg har opprettholdt sykdommen min fordi jeg har en intens frykt for å møte traumer og følelser, og at det igjen er bare jeg som sitter med nøkkelen. Det er bare at det er så forferdelig vanskelig..Jeg vet at jeg må legge fortiden bak meg, men det er ikke så lett når den jager meg hele tiden. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette.. Det er høytid, og jeg vet at på tirsdag er påsken over, og da er det tilbake til hverdag igjen. det blir litt godt, fordi da blir det fokus på kostliste, rutiner, døgnrytme og behandling igjen. Det er det jeg trenger. Denne fordømte påska kan bare bli over nå. Og jeg som brukte å elske påska.. hva skjedde?
hva skjedde egentlig med Frida? venner sier de savner den utadvendte, glade, energiske og omsorgsfulle friske frida.. den jeg en gang var. Jeg har så lyst å bare være henne igjen. bare frida, ingen sykdom...
Jeg har så mye i livet mitt jeg må være takknemlig for, og det er jeg... Jeg har fantastiske venner, en fantastisk familie. Jeg har verdens beste tantebarn som jeg er fadder til, og snart får jeg enda et tantebarn. Jeg mestret skolen. og jeg får behandling... det er ikke alle i min situasjon som har alt dette.. det har jeg.. og både venner, familie og behandlere strekker ut hånden til meg... jeg er der at jeg strekker hånda mi tilbake og tar imot styrke og hjelp, men noenganger klarer jeg ikke det og følger den slue stemmen i hodet slik jeg har gjort hele livet... hvorfor gjør jeg det? hvorfor velger jeg noenganger den letteste veien? Det er jo ikke den som gjør meg frisk.. mamma sa i dag "hold ut frida, det er det som gjør deg frisk", og det er det jo... Jeg må holde ut... skjerpe meg, og stå i det for faen...

Jeg skal da for svarte ikke ha det slik som nå.. Jeg skal jo få et liv..
nå skal jeg drømme meg bort i drømmeland, og håpe jeg får en god natts søvn. i morgen er det en ny dag med nye muligheter, heldigvis... siste dag før ny uke.. takk og lov!
hold on be strong

~Frida~

1 kommentar:

  1. <3

    Røddager er noe herk... i allefall når det blir så utrolig mange av dem.

    Masse gode klemmer til deg og håper du får sove godt!

    Søvn gjør alltid ting litt bedre. <3

    Glad i deg vettu

    SvarSlett

gode ord dør sist