lørdag 24. mai 2014

djevelen på min skulder

Det er morgengry, sola har så vidt stått opp... jeg har stått opp.. magen rumler, den vil ha mat, men hodet vil ikke... Ambivalence in my mind!
Jeg har en spiseplan å forholde meg til, og den er rimelig streng, men så har det seg sånn at livet mitt er kontrastfyllt. alt eller ingenting, svart eller hvitt, ja eller nei. åpen eller lukket.... all mat eller ikke mat... jeg klarer liksom ikke å forholde meg til en mellomting. noe som irriterer meg fordi jeg tror det å ha funnet mellomtingen ville gjort livet mitt mer stabilt. Jeg vet at den mellomtingen sannsynligvis ville vært med på å gjøre meg friskere, fordi det verken trigger anoreksien eller bulimien. Men så er det den berømte angsten da, som jeg er så livredd for. som jeg frykter og ikke klarer å gjøre noe med. angsten som jager meg til jeg ligger på gulvet å rister i full spenning...Angsten som jeg tror jeg dør av... og jeg vil ikke dø! Jeg vil heller ikke ha det slik som jeg har det nå... Jeg vil bli fri fra dette!

djevelens mørke røst jager håpet 
djevelens mørke røst krever min sjel
jeg danser i mørket, og finner ikke den riktige vei
jeg vil bare danse i frihet og aldri bli lei
hvor er lysets gleder som skal fylle mitt hjerte?
mitt hjerte er bare fyllt av smerte

djevelens røst hvisker at jeg er skitten og uren
og alt Frida ønsker er å være pen
pen nok til å føle seg bra
og en selvtillitt som ingen kan ta.
hvor er den glade lille pike?
hun skjuler seg, i frykt for at ingen vil henne like.

djevelens røst jager meg til mørkets hall
han lusker rundt meg og roper på meg med sitt kall
klyper meg rundt hjertet hvis jeg mislykkes i noe
da kommer han i nakken min med sin klo
hvorfor må jeg eksistere i dette?
når jeg kan leve i det lette?

himmelen rundt meg er fyllt av en stjernehimmel
jeg ser opp, for den virkelige verden gjør meg svimmel
himmelen blinker stjernerne så klart
om ett minutt er minnet så svart
sykdommen jager meg
så jeg finner ikke riktig vei

jenta har en drøm hun vil sette i fri
og hun har all verdens tid
men hun er fanget i sin egen kropp
aldri er det nok, aldri en stopp
hun vil bare slippe det
men virkeligheten klarer hun ikke å se.

fanget i egen kropp med en djevel i hodet...
sliten... lei... deprimert... vil/vil ikke...
faen faen faen faen i helvete!


Spiseforstyrrelser er noe herk. Det tar fra deg alt. Tid, krefter, energi, konsentrasjon, kropp og sjel, og deg selv..etterhvert forsvinner en selv...
så kommer deperesjonen. depresjonen av å være tilskuer på sidelinja i eget liv hvor du står å ser på at en djevelsk sykdom styrer kroppen din...

du blir borte.. du forsvinner, fordi det er ikke lenger du som kontrollerer kroppen din...
vingen du prøver å fly med er brukket, føttene du skal gå med er bundet, og hendene dine er styrt av djvelen.. så du står fast, fanget, du klarer ikke å leve livet ditt... du prøver å være sjef, men mislykkes, fordi noe i deg er sterkere enn deg.. du prøver, dag etter dag, år etter år, et helt liv...
verden rundt deg blir betydningsløs..alt som betyr noe er hva som skjer med kroppen din..
alt som betyr noe er kontroll... du mister alt i livet ditt, fordi du velger sykdommen.. fordi det er det eneste alternativet som lyser opp foran deg, og den eneste stemmen du hører er dens. Den brøler til deg når du ikke vil høre, og hvisker til deg når du er sårbar... du er fanget uansett...

Jeg er fanget uansett...

hjelp, noen hjelp meg å ta kontroll!

hvor kastes ballen? i mål? bak mål? hvor Frida?

~Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist