fredag 22. august 2014

noen skritt tilbake

livet er tøft for meg akkurat nå. Jeg fikk et tilbakefall på fredag. Det toppet seg litt for meg, og det endte alvorlig. Jeg tror at de store forandringene som jeg har fremfor meg og har stått i den siste tiden har stresset meg veldig, og jeg har ikke helt vært så flink til å snakke nok om det. Jeg har oversett følelsene og kaoset og gått litt på autopilot. Jeg har vært dårlig til å takle det med de nye mestringsstatergiene jeg har lært, og brukt spiseforstyrrelsen mer. Men som jeg har sagt før har ikke spiseforstyrrelsen samme funksjon for meg som før. Så det hopet seg opp og jeg gikk på en skikkelig smell. Mange skritt tilbake, nederlag tap smerte... Det føles så uvirkelig. NEI NEI NEI! Det skulle ikke skje igjen. Jeg har kommet over det. Jeg er over den forbanna dissosieringen og konsekvensene av det. Men det skjedde, som et resultat av at jeg ikke har gjort jobben min hver dag og tatt vare på meg selv.
Men det skjedde, og jeg er i live, så jeg må bare tilgi meg selv for det og gå videre. Jeg lå i sykehussenga i en uke og bare hulket som et lite barn full av gråt fordi jeg var sikker på at livet mitt var ødelagt. At jeg hadde tapt kampen. At jeg var alene. At jeg ikke skulle bli frisk. Alt var over...
Men så må jeg prøve å finne ut hvordan jeg kan klare å komme meg over dette uten at jeg skal gi opp. For det kan jeg ikke gjøre. Fordi jeg har ikke ødelagt alt. Jeg har hatt et tilbakefall, og det må jeg bare akseptere. Jeg kan ikke gjøre noe med det nå. Jeg kan bare tenke ut hvordan jeg vil forholde meg til det. Jeg har tenkt mye på det. Og har kommet frem til at ja, jeg tok noen skritt tilbake, ja, det var en smertefull opplevelse både fysisk og psykisk, men nei, jeg har ikke tapt. Jeg må bare bruke noen dager på å reise meg igjen og gå videre på friskveien min. Jeg har fått beskjed om at jeg har full støtte i ryggen både av østmarka, skole og dpsn, så alt går etter planen likevel, bare ikke etter planlagt tid.
Mye av stresset ligger rundt skole. hovedredselsen min er å mislykkes. Jeg er livredd for å mislykkes. Jeg har så lyst å klare det. JEg har så lyst å mestre å ha en normal hverdag med skole, venner og trening. psykologen min og behandleren min her på østmarka mener at jeg må bare kjøre det samme opplegget som i fjor med skole i starten, så kan jeg bruke litt tid på å tilpasse meg dpsn og alt som skjer der, og ordne med skoleoppgaver og sende inn prøver og innleveringer, så kan jeg begynne på skolen når jeg er klar. Om det er om to uker, en måned eller seks månender. Jeg fikk melding fra skolen om at vi kom til å finne en løsning på det praktiske og at jeg kommer til å klare skolen også i år som målet mitt er. Men ønsket mitt om å fungere normalt og ha en normal hverdag er så sterkt. Jeg vil være en normal elev og være med på det sosiale. Men jeg får vel bare gi det litt tid. Det skal gå bra uansett. Jeg må bare være tålmodig, realistisk og sterk og ha håp og tro på meg selv.
Det skal gå bra. Jeg skal klare det

~Frida~

4 kommentarer:

  1. Bloggen min het lenge 2 skritt fram og 1 tilbake, for det var sånn jeg følte det var når selvskadingen var på sitt værste. Og det er egentlig sånn det er.

    Og du har jo hørtes klassiske "tap er ikke å falle, men å nekte å reise seg!" Du reiser deg igjen nå og er litt sterkere. Kanskje faller du igjen, men du har ikke tapt ennå!

    Masse glad i deg! Klemmer

    SvarSlett
  2. Om du ikke hadde kommet langt allerede, hadde du ikke kaldt det "tilbakefall" om du skjønner, så du har egentlig fortsatt kommet like langt bare du innser at veien opp ikke alltid går like fort. Ingen oppoverbakker uten nedoverbakker. Og veien ned er lettest fordi man ikke først kanskje ikke vet at man er på vei dit. Men den oppover derimot vet du allerede svaret på, så dette skal du klare! Vet du klarer det, for du har ikke tapt, man må feile for å klare å vite hva man skal gjøre neste gang man er i samme situasjon. Don't ruin today by thinking of the bad yesterday** alltid alltid alltid tenk her og nå, hva som skal til, og som sagt så vet du svaret, du har det inne hos deg, sterkere enn sykdommen. Stå på videre, og ikke vær redd for å falle, det gjør vi alle! Og vi kommer over det ved å reise oss og ikke tenke på hva som skjedde, men å tenke hva gjør jeg neste gang ♥ dette klarer du ♥

    SvarSlett
  3. Kjære Frida, Du har ikke tapt. Du har snublet i en humpel langs veien, Men reiser deg igjen. For å nok en gang få bevist for deg hvor sterk du er. Mulighetene er ikke ødelagt, Du er ikke ødelagt, du skal klare dette. Jeg har ingen tvil på at det skal gå bra, for det skal det. Du skal fortsatt bli sykepleier, å du skal fortsatt vandre videre mot livet å finne flere skatter. Nå fant du et hull, og etterpå fant du styrken igjen, Det å bli frisk er ikke noe som kan være tidsinstilt, her fungerer virkelig '' veien blir til mens man går'' Noen ganger er den annerledes en vi ser for oss, Og vi kan ikke klare alt igår, selvom vi helst ville. Du reiste deg igjen, å du er en sinnsyk kjemper å jeg er kjempe stolt av deg. Jeg har virkelig tro på deg. Fortsett som du gjør, du er kjempe flink. Det er ikke å forvente at det aldri blir tilbakefall, Så tenk på at det var et tilbake fall, Å det er faktisk ikke så mye iløpet av den siste tiden. Nå er du her, Å jeg vet at du klarer det <3

    SvarSlett
  4. Er veldig vanskelig for meg å svare.. Men likte innleggetditt. Har hatt et tilbakefall selv. Jeg kan ikkje forstå all din smerte nå. Men noe av det siden vi har sittet på samme plass. Men det at du ser dine feil, vrir det om til en lærdom, gjør deg til en sterk, smart person. Takk Frida som står frem som et godt forbilde <3

    SvarSlett

gode ord dør sist