fredag 26. september 2014

velkommen Frida - til orkdal DPS- og etterhvert til livet

hei jeg heter Frida Johnsen, vanlig pasient på orkdal DPS. Det føles herlig å skrive det denne gangen. jeg har akkurat lagt meg etter en veldig tøff kveld, men får ikke sove, så jeg tenkte å skrive litt til dere om hvordan den første uka mi på det forhåpentligvis suksussfulle behandlingsoppholdet har vært.
Jeg dro fra akuttpost 4 tidlig onsdags morgen i forrige uke. for meg var det kjempetøft. jeg hadde øynene fulle av tårer både fordi at jeg skulle forlate en fantastisk gjeng som har hjulpet meg så vanvittig mye. De har gått gjennom ting sammen med meg slik at jeg har blitt en trygg, friskere og bedre person. jeg har blitt den personen jeg er i dag. så hvem er jeg i dag? og hvem møter DPSn?
når jeg ankommer orkdal dps er jeg verken psykotisk, full av bandasjer eller fjern. Det kommer ei energisk smilende frisk og sunn frøken i høye hæler og pent sminket. håret har visst blitt rødt siden forrige gang, og mye lengre, pluss masse krøller. Jenta har mistet veldig mange kilo, men ser fortsatt ut som en frisk ungdom. både i kroppen, fargene, klærne og sminken. tanken streifet meg, trenger jeg egentlig et opphold her da? jo, jeg gjør nok det. jeg sliter fortsatt jeg også, men jeg har kommet mye mye lengre enn da jeg dro herfra for snart fem måneder siden. og det er den jenta som har brukt sommeren på å ta tilbake livet sitt DPSn møter.
et liv som nesten har gått tapt utallige mange ganger pga psykoseorganisert selvskading. google it! jeg vet heller ikke hva det er. jeg vet bare at det er sånn det er å være meg.
Jeg er som en vanlig 21 gammel jente. shopper, sminker meg, leker med klær og stil, leser anatomi, fysiologi og sykdomslære mesteparten av tiden jeg sitter iløpet av dagen, jobber hardt for å henge med... jobber veldig hardt... spiser så mye hun klarer og kjemper seg gjennom angststormene som kommer.. for de kommer på kveldene. Det er da man kan stille spørsmålstegn. Det er da jeg går fra denne friske jenta jeg  har beskrevet til å være helt ødelagt av angst, angsten får meg til å bli fjern, for det er så vondt, den får meg til å dissosisere fordi situasjonen blir for vond å være i. Den får kroppen og hjernen min til å flykte inn i psykogene anfall som får kroppen min til å spenne alle musklene i hele kroppen mens kroppen står i full bue. pust pust, det går over. For angst er ikke farlig. men likevel må jeg ha noen til å passe på meg når det er slik. For hvis ingen er der, forsvinner frida, og sykdommen og stemmene tar over, og det er da det skjer psykoseorganisert selvskading... det blir vel rettere å si at da skjedde psykoseorganisert selvskading, for i sommer har jeg lært meg teknikker som skal hjelpe meg til å ta kontrollen tilbake. Så jeg gjør det, selv om det er noe av det verste jeg noensinne har opplevd. Det er så vondt og ubehagelig, men thou, ikke farlig.

sånn er det noen kvelder nå også, mens noen kvelder har jeg det bra, veldig bra, og dagene går kjempebra. så jeg må bare fortsette å kjempe, jobbe mot målene mine og ta en time av gangen.
Jeg gjør så godt jeg kan, fordi jeg har et inderlig ønske om å få til dette. jeg har lyst å bli frisk.

De første dagene her var jeg veldig utrygg og redd. Jeg klarte liksom ikke å falle til ro, det var så mange tanker, følelser, undringer og spørsmål, mye uro...hva gjorde jeg med alt dette? jeg puttet det i do. Det var trygt. JEg bruker spiseforstyrrelsen litt mer nå for å klare å forholde meg til ting.
 men jeg skjønte fort at det ikke gikk å holde på sånn. så jeg gjorde store grep. fra å kaste opp totalt 40 ganger i døgnet til bare 2. det har jeg gjort de tre siste dagene. så har jeg begynt å lese skole igjen, jeg er på stua og er sosial, jeg blir med på aktivtiteter, jeg er med i alle grupper og undervisning og i samtaler. jeg snakker mer med personalet. For jeg trenger hjelp.
De to siste dagene har vært tøffe på kvelden. jeg tenker at det er fordi jeg eksponerer meg ift spiseforstyrrelsen. Det skaper noe i helvete til angst som fører til mye uro inni meg og alt jeg forklarte tidligere i innlegget.

Så akkurat nå ligger jeg her og klarer ikke å sove, fordi jeg er så lei meg for noe som skjedde i dag.
psykoseorganisert selvskading. jeg har ikke skadet meg, selvskadet på armene mine på flere år, så hele senkvelden ble tilbringt på akutten, vi ventet på legen som skulle sy igjen kuttet. jeg klarer ikke å tilgi meg selv. armene mine har jo blitt så fine, heldigvis ble det sydd fint, så det kommer ikke til å bli et stort arr, men likevel. det skjedde, og jeg hadde null kontroll i den situasjonen. da var jeg langt borte.... angsten herjet inni meg, så der ville jeg ikke være. psykoseprganisert selvskading, men selvfølgelig mye mindre farlig selvskading enn det som har vært før. men likevel... jeg er veldig veldig lei meg....

så nå tror jeg at jeg skal avslutte dette veldig på kanten ærlige innlegget, og prøve å sove, for i morgen kommer en ny dag, jeg gleder meg faktisk til i morgen. håper noe løsner.
bare spør hvis dere lurer på noe, men hvis det gjelder for personlige ting, kommer jeg til å svare i egen melding.

god natt, krysser fingrene for en bedre dag i morgen.
~Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist