Det er så mange tanker tanker i hodet. jeg klarer ikke helt å sortere alt. Det er så mye rot. Det blir kanskje litt feil å skrive om så personlige ting her, men dere vet jo så mye om meg allerede, og jeg har jo ingenting å skjule.
Det er bare at jeg går rundt som en smilende og fornøyd frøken, som egentlig har det ganske kjipt og ille... vi kjenner alle til masken. det er mye som kan skjules bak en maske. Egentlig er jeg så lei av den jævla maska at jeg har lyst til å kaste den på gulvet å tråkke på den. kanskje da kommer gråten, eller et virkelig smil. men jeg kan ikke det, da er jeg naken. Jeg er veldig sårbar akkurat nå. Det er så mye jeg går rundt å kjenner på hele tiden. jeg må bare si at jeg er veldig perfeksjonist, så det preger jo alt jeg føler også. jeg tenker på alle tingene som ikke er bra ift ting som faktisk går veldig bra. jeg får ikke til noen ting er en veldig vanlig tanke i mitt hode. grunnen til det er nok ikke at jeg ikke får til ting, det er bare det at jeg har så sinnsykt høye krav til meg selv, jeg er rett og slett litt av en mentor for meg selv, en versting. så ingenting er bra nok med andre ord. Så jeg får først mestringsfølelse når noen andre gnir inn i hodet mitt at jeg har gjort noe bra, og da kjenner jeg det. men klarer aldri å konkludere med deg alene nei. men jeg føler jeg ikke får til ting. det er nok også fordi jeg alltid som regel gjør ting halveis, fordi jeg er så redd for å mislykkes. jeg taper heller og vite at jeg hadde mer å gi, enn å mislykkes. jeg er så redd at det skal skje, også er livet mitt over.
jeg vet dette ikke er en normal tenkegang, men sånn fungerer hodet mitt nå.
jeg er veldig redd, mye angst og uro... skulle ønske noen kunne tatt rundt meg og sagt at de skulle passet på meg og tatt imot tårene mine. jeg skulle noen kunne snakke høyere enn stemmene når ikke jeg klarer det. det er jo alltid da jeg går ett skritt tilbake. stemmene og sykdommen min blir for sterke. men jeg kan aldri være sikker. fordi plutselig skjer det noe i hodet mitt...
 |
| min første tatovering. tro, kjærlighet og frihet |
kl. er 4 på natta nå.. tror det er på tide å sove litt...
~Frida~
Jeg kjenner meg veldig godt igjen med det der å ha høye krav til seg selv. Det er tøft og vanskelig å ha det sånn. Det å aldri bli fornøyd er slitsomt og frustrerende. Man blir rett og slett sliten.
SvarSlettMen det er ikke sant det man tenker. Man KAN faktisk noe. Man kan faktisk masse. Man greier bare ikke helt å tro på det selv. Og det KUNNE jo ha blitt gjort bedre, sant? Den tanken må man bare prøve å skyve langt ned i grøfta og tenke på alt man faktisk har fått til, og de positive tingene i det man har gjort.
*holde rundt Frida* Glad i deg, klem <3