mening?

Jeg hater sykdommen min. Jeg er drittlei av den. Noen ganger føler jeg at alt jeg er, er sykdom. Fordi alt jeg gjør er sykt. Det føles vertfall slik. Jeg vet jo at jeg er et menneske med mange friske sider også,men det hjelper ikke når sykdommen har et fast grep rundt hele deg slik at føler deg totalt fanget. Dagene mine går ut på å planlegge,handle og gjennomføre og dermed tilfredsstille sykdommen. Sannheten er at jeg har slitt med denne sykdommen så mange år at jeg ikke husker hvordan det er å leve uten. Jeg husker små glimt fra barndommen min. Men jeg husker alt fra da jeg begynte å bli syk. Elleve år gammel. Jeg husker alle gangene jeg har stått på den jævlig viktige vekta og følt at jeg har beseiret alt hver gang vekta har stoppet på tredvetalle, eller tjuetalLett. Hvorfor følte jeg det? At jo mindre jeg veide,jo bedre og mer verdifull følte jeg meg. Tallet på vekta bestemmer alt. Og der er jeg enda i dag. Elleve år etter.
I alle disse årene har jeg følt at Frida har vært fanget langt der inne, mens sykdommen har regjert alt og vært sjefen. Hva har jeg gjort for å fortjene å være slave i egen kropp? Hva har jeg gjort for å ikke fortjene å leve mitt eget liv. Mens jeg har vært fanget i alle disse årene,har verden gått videre. Så jeg sitter å lurer på hvordan jeg noensinne skal klare å bli frisk,bli hel,bli en del av samfunnet,bli meg selv. For det føles som en reise, et skritt, en bøyg som er helt umulig. Men så lurer jeg også på hvorfor jeg fortsatt er her? Hvorfor er jeg i live hvis jeg bare er dømt til å lide, til å tape hver eneste kamp jeg går inn i. Hvorfor lever jeg? Hvis man er kjent med historien ville man tenkt mirakel på mirakel, for det er et mirakel at jeg lever etter alt jeg har vært gjennom. Det må være en mening med at jeg lever. Det er det eneste som holder meg i live akkurat nå. At det er en mening. Hva er meningen med livet mitt? Jeg leter fortsatt etter svar. Jeg leter fortsatt etter meningen. Intil videre får jeg bare fortsette å eksistere,holde ut og ikke minst håpe..
~Frida~