tirsdag 9. august 2016

Å gjøre det umulige

"mot er å gjøre de tingene man ikke tørr" sa min TK-kontakt til meg like før jeg trykket på dagens startknapp . i dag skal jeg gjøre det umulige Jeg har hele mitt liv skånet andre for mitt ubehag og mine følelser. Ja jeg skriver om følelsene mine. Men jeg har aldri klart å vise følelser eller ubehaget mitt til de jeg elsker mest. Jeg var veldig liten da jeg skjønte at mine følelser var så farlige og ødeleggende at jeg skrudde dem av. Jeg hadde et tomrom inni meg som jeg fylte på med prestasjoner. Men uansett om jeg var best eller presterte på høyeste plan,følte jeg at jeg aldri var god nok.... Det var nok fordi det var noe annet jeg trengte. Følelsen av å ikke være god nok, Fikk meg til å se på meg selv. Det var nok en grunn til at jeg valgte å beskytte meg med å gå inn i en helt annen verden,der jeg fikk kontrollere noe annet enn følelser. Jeg fant etterhvert ut at jeg ble en mester på å ha kontroll. Jeg kunne gjøre hva jeg ville med kroppen min. Og jeg klarte å gjennomføre. Klarte å ha kontroll. ...det ble en besettelse Nå var det veldig mye fælt som skjedde dette året. Det ble for vondt.. Det var mye lettere å kontrollere,og jeg trengte å kontrollere. Men ikke skjønte jeg at det var noe annet jeg trengtesom en narkoman med dop,MÅTTE jeg ha denne kontrollen. Jeg gjorde dette for å overleve. Men når man går inn i denne beskyttelsen/unnvikelsene, og lever i det i flere år der ting eskalerer og tilslutt blir et stort rotete nøste. Det har ikke akkurat blitt bedre av at jeg har blitt pakket inn og beskyttet enda mer i et tiår i systemet. jobben min er å fjerne alle disse lagene,til jeg tilslutt står igjen som det sårbare nakne menneske jeg trenger å være. Å da begynner den beinharde ekstreme eksponeringsfasen,der jeg skal rase ned alle vegger og gå inn i alle smertene. Når alt er over,kan jeg selv velge hva jeg vil ha av beskyttelse i livet mitt. Da er jeg hel. Da ser jeg hva jeg trenger. På mange måter gjør vi det umulige her. Vi har blitt fortalt at det er umulig. Vi har kjent at det er umulig. For man er så forferdelig redd. Det å gjøre det umulige åpner nye dører. Kanskje blir en knust drøm plutselig realistisk. det å å holde seg på veien når alt gjør så hinsides vondt er vanskelig. Men det er enklere å gjøre det når det som tidligere føltes som "bare skjedde",er i dag noe jeg kan velge eller velge bort Etrer en evighet der alle rundt meg har tatt alle valg for meg og bestemt over meg,er det en ganske spesiell følelse å plutselig ha frihet til å velge. Forferdelig skremmende og vondt, men også en frihetsfølelse. ~Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist