Sannheten om realiteten min er vanskelig å svelge- vertfall å akseptere

jeg er så sliten og lei av alle de fysiske utfordringene. Den konstante smerten i magen. Smertetoppan som er helt lammende.det å leve med en tarm som er nesten død. Men jeg føler ikke at jeg fortjener å føle meg trist,sliten eller lei eller ha sorg over å ha mistet den spreke og sunne kroppen min,siden jeg har gjort dette mot meg selv. Jeg føler at skam og skyld er de eneste følelsene jeg fortjener å kjenne på. Selv om jeg vet at jeg burde jobbe med alle disse følelsene... Jeg kjenner disse følelsene hver gang jeg må ligge urørlig i senga mi I stede for å gjøre det jeg har lyst til,eller det jeg akkurat da ble hindret i å gjøre. Eller når jeg må bruke helga mi på et heftig tømming regime I stede for å hvile og sove,noe jeg så sårt trenger etter en lang og krevende uke. Eller når jeg må bruke dagen min på å sitte å vente i timesvis på akuttmottaket fordi det er noe med magen min som trengs å bli kikket på. All den tiden og kreftene jeg må bruke på sånne ting. Det er vanskelig å ikke bli sint på seg selv da. Vertfall når jeg vet at jeg må leve med disse tingene resten av livet. Jeg spør meg selv er det verdt det? Jeg vet at jeg må finne en måte å leve med det på. Mn det er vanskelig å måtte gi opp en del ting som har vært et mål jeg har strekt meg etter så lenge. Samtidig vet jeg at mange lever med slike lidelser og klarer å akseptere det og finne et verdig liv uansett.noen dager tenker jeg at jeg skal klare det. Mens andre dager der det fysiske og alt det psykiske føles så tungt at jeg har hodet under vann og jeg kjemper for å få luft. Når jeg egentlig må akseptere at jeg er under vann og slutte å kjempe og heller jobbe med å prøve å puste under vann. Jeg klarer heller ikke å drukne,fordi jeg klarer ikke å gi opp. Det er kanskje nettopp det som gjør at jeg overlever disse situasjonene. dette var offeret frida sine ord. Og hvis jeg skal si dette som den voksne personen jeg prøver å bli,men ikke er fullt og helt enda: jeg savner å ha en frisk og sprek kropp. De fysiske utfordringene er vanskelig å akseptere. Hvertfall når det stormer som verst. Det er vanskelig å tillate meg selv å kjenne på de følelsene jeg har,siden jeg føler at jeg ikke fortjener det fordi disse fysiske utfordringene er resultater av hva jeg har påført kroppen min. Det er vanskelig å akseptere det,og jeg klarer ikke å tilgi meg selv. Men som et skritt på veien,vet jeg at jeg nettopp må klare det. Å tilgi meg selv og akseptere,så kan jeg peile ruta derfra. Jeg jobber med å ikke være et offer. Jeg har følt meg som et offer hele livet. Og det å bli en person og alt det innebærer er en lang vei. Det er vanskelig å være noe jeg ikke er,eller å vite hvordan jeg skal være. På mange måter føler jeg meg som et barn. Ei elleve år gammel jente. Jeg har jo vært låst inn halve livet og mangler den vanlige utviklingen som andre har. Jeg har selv lært meg hvordan jeg skal handle. Derfor ser jeg nå at siden følelsene mine har vært skrudd av takler jeg dem ofte som et barn når de plutselig skrus på igjen. Egentlig er det jo logisk.siden jeg ikke kan noe annet. Men det er også veldig skamfullt. Det var tøft å få disse tingene slengt i trynet. "du oppfører deg som et offer og handler som et barn den var tung å svelge og føltes som et angrep. Men etter å ha fordøyd det litt forstår jeg jo hvorfor det er sånn. ~Frida~