torsdag 4. august 2016

Neste trekk- Å velge å dele smerten min som er så tungt å bære alene

Jeg er en veldig sta person. Jeg er en person som alltid velger å finne ut og gjøre ting alene. Jeg er sinnsyk dårlig på å ta inn råd eller en annen versjon av noe,fordi jeg er så sta og tenker at sånn er det! sånn har det vært hele livet. Hvis jeg skal lære noe nytt lærer jeg meg det selv,og sitter heller å prakkes eller finne min måte å gjøre ting på,enn å ta imot hjelp eller at noen andre lærer meg noe. Jeg er så sta at jeg vil heller slite enn å ta imot hjelp. hva handler dette om?,spør jeg meg selv Jeg tror det handler om at jeg alltid har gjort det sånn. Og da startet det nok med at jeg følte at jeg ikke fortjente hjelp. Da har det blitt en sperre der. Dette er et dilemma for meg nå. For jeg klarer ikke alle utfordringene i bet på egenhånd. Hvertfall ikke når jeg gjør det på min måte. For mine måter har jo aldri funka,hvertfall ikke når det kommer på behandlingsplanet. Og jeg ønsket å bryte stahet min på bedre ting. Akkurat nå føler jeg at jeg prøver å komme meg opp på et stort fjell,men jeg har store lenker rundt føttene som drar meg tilbake til fortiden min. Jeg er så fokusert på komme opp,og har kjempet for det så lenge at føttene mine verker. Jeg lurer meg selv til å tro at jeg kan komme opp med lenkene på eller velger å ikke forholde meg til at lenkene er der. Men bruker all tiden min på å prøve å finne en nøkkel, alene. Det er folk rundt meg som viser meg en annen vei opp. Mn den er så tøff og vanskelig og jeg tenker at min plan er bedre. Selv om jeg ønsker å lytte til de rådene så kaver jeg der jeg er. Jeg fokuserer på toppen av fjellet. Skjønner etterhvert at jeg ikke kommer til klare det. Føler meg fortapt. Som et offer. Jeg velger å være et offer. Selv om jeg ønsker å være et voksent velgende menneske,kaver jeg rundt alene. Jeg vet inni meg at eneste vei opp er å slå løs de lenkene. Og at jeg må gjøre det sammen med noen. Jeg klarer det ikke alene. Da vil jeg gå i sirkler resten av livet. Jeg må velge å slippe noen inn,selv om jeg tenker at jeg ikke fortjener det. Jeg må velge å inkludere andre og dele sannhetene mine som jeg bærer så fryktelig tungt på. Det er mange sperrer for at jeg kan velge å gjøre det. Men jeg begynner å skjønne at hvis jeg skal bryte det største mønoterer mitt. Det å dele,på tross av skyld,skam og diverse tanker. det er mitt neste trekk. Er jeg villig til å ta det,på tross av skyld,skam og diverse tanker? ~Frida~

1 kommentar:

  1. Husk at vi støyter deg takk at du går ikke du kjem stå på glad i deg venen... Blir nokk ikke siste kjis når jeg får mulighet å se deg... Husk de rosene som skjiner pga. Du lærer folk det du sjemper for ♧rosserPÅarmen♧

    SvarSlett

gode ord dør sist