Står jeg stille?

Jeg har mange ganger hatt følelsen av at jeg står stille. Det er ikke lett å være raus med seg selv når man ikke vet hva det er. Med Et liv som jeg har hatt, der alt handler om å ha kontroll på ALT, å prestere bedre enn best, og en konstant flukt fra følelser og fortid, der hvis noe gar galt, uansett om det er andres gjerninger, så må jeg straffe meg selv. Straffe seg selv hvis man føler, hvis man opplever noe naturlig som skjer i kroppen, hvis jeg ikke har kontroll. Den konstante stemmen som forteller meg at ingenting er godt nok,at jeg er svak, at jeg ikke er verd noe, at jeg ikke fortjener. Når man har så stort hat og avsky til kroppen sin og seg selv, at det å være tilstede i kroppen er utenkelig. Det ligger så mye smerte, skyld å skam i den. det er vertfall utenkelig å tilgi seg selv. Å tilgi barnet i meg. Å tilgi kroppen min. Denne behandlingen har gjort mye med meg. Selv om hvert skritt er ufattelig smertefullt, så ser jeg jo at jeg velger å gjøre ting annerledes, jeg bryter mønster hver dag og jeg står i stormen. jeg står ikke stille. Selv om jeg går i rundkjøringer og faller,så velger jeg å fortsette. Jeg har møtt opp til alt av program hele veien. Jeg har stengt av mange unnvikelsesdører,jeg deler smerten min med de her og jeg jobber fulle dager hver dag. Jeg gjør så godt jeg kan. Det er nok. jeg føler at det er så store valg jeg står ovenfor nå. Alt for store. Men jeg forholder meg til det. Jeg flykter ikke. Denne jobben har kostet meg alt. Og det er mange priser å betale. Men gevinsten er å bli hel,og være meg. Og være frida. Ikke et offer. Og de valgene jeg står ovenfor kjenner jeg brister og river i meg. Det er så vondt. Hele kroppen verker. Det er så mange prosesser i gang. Prosesser som skulle vært over år. Jeg møter følelser,smerter,traumer,store valg, enorm frykt på en gang. jeg står ikke stille. Jeg tar valg hele tiden. Gode og dårlige. Erfarer og lærer. Smir viktige verktøy....mot målet mitt. Jeg står ikke stille. ~Frida~