fredag 23. september 2016

Jeg åpner døren til det nye, idet jeg lukker døren til det gamle

jeg teller timer og minutter. Kroppen min er full av frykt. Som om at noe er farlig. Det er kanskje de tankene som dukker opp i hodet og. "Dette går ikke, det er for vondt". Men selv om ubehaget er stort, og følelsen livredd hat fått en ny betydning, så er ikke dette farlig. Det er jo sånn med alle følelser. De er utrolig vonde å kjenne på,og ubehaget gjør at tanker som at "det går ikke,det er umulig,jeg klarer ikke" dukker opp. Jeg regner med at den første tiden min hjemme, kommer til å være preget av masse overveldende følelser. Jeg føler at jeg har mange nye verktøy til å klare å forholde meg til det, og jeg bruker dette hver dag. Jeg ser for meg at når jeg kommer hjem for første gang UTSKREVET fra psykisk helsevern,for første gang alene, for første gang er jeg den personen som skal ta ansvar for alt, idet jeg for første gang lukker opp døren til hjemmet mitt,samtidig som jeg lukker igjen døren til psykiatrien, da kommer det nok til å bli overveldende. Da kommer jeg nok til å face en helt ny utfordring. Jeg har lært å gjøre ting på tross av,og jeg begynner å bli ganske go på det og. Det å forholde meg til alt hver dag når jeg kommer hjem og gjøre alt det nødvendige, blir min jobb,på tross av alle hindringer som angst,ensomhet,likegyldighet,unnvikelsestrangen. Heldigvis er jeg ikke alene. Jeg kommer til å få hjelp, Mn dette kommer til å bli en helt ny verden for meg. På mange måter føler jeg at ryggsekken min med utfordringer er mye tygge enn da jeg kom til bet. Det handler nok om at jeg er bevisst på alt,alt jeg velger og alt jeg velger bort,og alt det innebærer, at jeg er den som skal ta ansvar for alt, det å ha kontakt med kroppen min. når det er så mye som er så vondt,.og når det er så mange utfordringer både psykisk og fysisk,er det lett å drukne i det. Jeg har jobbet litt med å på tross av alt som er vondt,å prøve å fokusere på alt som er bra i livet mitt. Hvis jeg skal klare å overleve,eller leve, så trenger jeg å fokusere å ta inn alt det gode, Mn jeg vet jeg må jobbe for det gode. Alt som er vondt tar stor plass,Mn in the end er det faktisk opp til meg hva jeg vil gi plass til i nuet. om under to uker reiser jeg hjem. For første gang reiser jeg hjem, istedenfor fra et sykehus til et annet. Jeg er ikke klar, Mn etter det jeg har lært,blir man aldri klar. Alt som er nytt er noe jeg bare må gjennom. Sånn er det for alt og alle. Også meg. Men jeg skal gi alt. På tross av alt. Så skal jeg gjøre så godt jeg kan.
~Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist