Plutselig står hun med gule gummihansker å virker på rumpa I takt med adele

hun valgte en annen vei,og det gjorde hele forskjellen..💖 Hun som før var stengt inne bak lukkede dører er mesteparten av tiden fanget i sin egen leilighet. Ikke fordi døren er låst, men fordi det er så mye hun er redd for. Fordi når hun blir alene over flere døgn fylles hodet hennes med vrangforestillinger, for det lille hun sover dras hun inn i marerittene verden der alt hun er redd for skjer,og i marerittene er alt mulig. Vrangforestillinger hun har er at marerittene er virkelig. Hun er livredd for at alt det groteske forfredelige skal skje. Hun ligger skrekkslagen og venter på at det skal skje i desperasjon og håpløshet. Hun er også lei seg fordi hun mister så mye tid. Hun blir ofte så redd at hun dissosierer i timesvis. Hun er fryktelig fortvilt og lei seg,for alt hun ønsker er å få hvile etter en 6 måneders kamp på vestre viken. Men det finnes ikke ro. Isåfall finner hun den ikke. Hun er så sliten. Men i dag var det plutselig ukedag i hodet hennes også,og da visste hun at det skulle komme et kjent fjes fra dpsn, å da bestemte hun seg for å trosse frykten og bryte mønster ved å reise seg å gå tappert over gulvet mot døren der ytterjakka og skoene var. På med jakka,opp med glidelåsen til det vanlige punktet,akurat sånn at skjerfet legger seg fint mellom. På med skoene,som må knytes. På den ene skoen irriterer hun seg over at den snorene og knuten alltid blir for lang. Men hun driter i det. Minste problemet mitt,tenker Hun og ler litt for seg selv. Akkurat idet hun undrer seg over når ringeklokke ringer,ringer klokka, det betyr at skuldrene fyker opp til øra anspent idet hun tar med seg nøklene og går ut døren. Husk å låse,sier hun fort til seg selv. Ned trappa. Hun prøver å fokusere på her og nå og da legger hun merke til at det lukter hund i gangen. Nå har naboen vært på tur igjen,tenker hun før hun vrir om nøkkelen og den siste døren,utgangsdøren. Det kjente fjeset ble overasket når hun raskt sier hun trenger å prøve å gå en tur. Det passet ganske bra på en dag som denne for sola skinner og himmelen er knallblå. Det er definitivt høst og deilig høstutstillingen. Hun legger merke til at nabolaget hennes minner om bakklandet, små bygårder med fargerike små hus. Og hun som alltid har hatt lyst til å bo på bakklandet. Iløpet av turen dukker det mange tanker opp. At Hun har allerede startet på julegavene, at turen var en god ide fordi hun føler seg litt lettere til sinns , at den dyre blenderen som står på kjøkkenbenken full av ingredienser til smootie var like død som de ,spøket hun om da de passerte kirkegården. Da hun passerer butikken kommer hun på at det ville vært lurt å handle litt. Greit å ha litt mat selv om hun ikke eier matlyst for fem flate øre. Hun ler litt når hun tenker på hva hverdagskost en hennes har vært oppgjennom årene. I disse tider er det saltstenger,twix og frosne druer (annbefales ) som alltid kommer hun ut fra butikken med minst en og halv pose mer enn hun hadde tenkt. Hun ler litt og tenker,jaja,sånn er jeg bare. Har alltid vært. Hun spør modig om hjelp av det kjente fjeset om å bære en pose. Hun vet hun må bli flinkere til å ikke belaste de delte magemusklene og buken generelt. Derfor bærer hun sin pose på ryggen med en hånd i hver pose-hanke. Hun kjenner at det går bra. Når hun står på trappen og leter desperat etter nøkkelen livredd for at posen på ryggen skal ryke,tenker hun at dette øyeblikket no det mest irriterende og krevende øyeblikket for mange. Når man kommer hjem sliten etter jobb eller skole med tre bæreposer i den ene handa og en unge på hofta og vesken henger på ryggen samtidig som man leter etter nøkkelen,så er det å finne den riktige, å idet man har kommet så langt at det koker i toppen og det er like før man bare slipper alt og setter seg ned å griner, for det er så vanskelig å få riktig nøkkel inn i nøkkel låsen. Så er det gjerne en trapp til før man kan slippe alt man har i hendene å kaste alle ytterklærne fordi det er så varmt. Når hun kommer inn og har pakket ut varene ser hun den store glassmugga med smootiesingrediensene kommer hun på at hun har en liten blender. Så setter hun i gang og kokelere. Plutselig fylles hun av mestringsfølelse. Radioen står på full guffe i det hun danser rundt og synger på sitt eget kjøkkengulvet med en god følelse. Og mens hun holder på tar hun den store oppvasken som har vokst og vokst siden lørdag som hun ikke har kunnet tatt fordi hun ikke turte gått av sofaen. Nå står hun med gule gummihansker og virker på rumpa i takt med adle, med rak rygg tar hun ansvar å vasker opp,tørker støv. Så setter hun seg fornøyd i sofaen og puster lettet ut. Så flink og modig jeg var nå,sier hun til seg selv. Og igjen kommer tanken "jeg får til mer enn jeg tror. Mye mer. På tross av kan jeg jo klare alt jeg vil. . ~Frida~