Jeg er redd, men jeg kjenner at jeg tåler det. Jeg er et sted i meg selv jeg aldri har vært. Å la alt komme. Jeg kjenner at jeg er på vei inn på en reise i meg selv. Et helt liv med fortrengte følelser vil ut. Sorg, masse sorg. Fortvilelse, sinne, lengsel, håpløshet,frykt, selvhat, skamog skyld i massevis. Jeg kjenner det vil ut, og endelig har jeg kommet dit at jeg snart er klar for å la det komme. Jeg tror ikke jeg er redd. Jeg må på denne reisen alene. Fordi det er mitt.
Dette kommer til å ta tid. Og jeg vet det er en prosess jeg må gjennom.
Det jeg kjenner nå er utmattelse. En form for utmattelse jeg aldri har følt før. Etter 13 lange krevende år for meg og kroppen min med enorme stormer og kriger. Jeg har vært i krigsmodus. Nå kommer ettervirkningene på alt. Jeg tror de kommer nå fordi jeg er klar for det. Og endelig klarer jeg å tillate å ta vare på meg selv ved å lytte til kroppen min. Jeg er utmattet, så nå må jeg hvile. Det kommer nok til å være sånn en stund. Det kjennes ut som jeg har utført triatlon i 13 år uten pause. Og at jeg endelig har stoppet og fallt langflat rett ned,ute av stand til å anstrenge meg. Og det er greit. Sånn er det for meg nå. Og det er greit. Jeg kan hvile-endelig.
~Frida~
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
gode ord dør sist