mandag 3. desember 2018

en ny epoke

hoj, hvor og hvordan starter man, vel jeg har jo allerede startet. jeg føler et lite ansvar for å ikke ha gid en lyd fra meg på så lenge. og jeg skulle inderlig ønske å si at det er fordi jeg har reist masse, hatt myk sand under føttene, deilig vann..mmm ja, det hadde vært himmelen, men jeg må nok dessverre si at jeg har vært mer som i helvete de siste to årene. 


det gikk bra en stund etter jeg kom fra bet... men etter en stund ble alt så slitsomt. jeg vqr helt utslitt hele døgnet, og sov ekstremt lite. hvis jeg sov,kom marerittene. så sliter jeg veldig med fortiden(traumer) i form av hallusinasjoner. og så var det alt det fysiske. jeg var så dårlig og kvalm hele tiden pga en forstoppelse som nittiåringer har. så gikk det liksom gradvis nedover. så kom selvfølgelig og jeg visste den ville komme, anoreksien med klørne sine godt plantet inni meg.
så da gikk jo vekta raskt ned også. nok et problem!!!

så de siste par årene har jeg logget som en ball i senga mi døgnet rundt.  og med alt dette blir man jo så klar deprimert. jeg må si at jeg har vært gjennom mye, men ikke depresjon. det er virkelig som om alle farger forsvinner, håpet og motivasjonen suges ut av deg og du bare eksisterer eller går på autopilot. jeg er nå i en periode der jeg gråter av ingenting. det kan være nok at noen hever stemmen liksom. det er litt irriterende å aldri komme seg gjennom en vanlig samtale uten å grine. men de sier det er positivt...

så ja, da så...legene vet best..vel det ligger vel noe i det. men jeg synes at kunnskapen generelt i helsevesenet og samfunnet  er alt for dårlig. det må bli bedre. vi må bli bedre, på å tåle smerten og ubehaget isteden for å åpne whisky flaska kl.16 hver dag. og du skammer deg over det, mn du vet ikke hva annet du kan gjøre. du vet ikke at smerte kan kureres ved å møte den.
ps. jeg blir aldri ferdig med dette temaet. trenger en pause


så er vi kommet til her og nå. hvor mange lurer jeg er og hvorfor. for over 2 år siden havnet jeg på sykehus på samme måte, og endte opp med en stor fistel. det er rett og slett et hull fra tarmen og ut på magen, men tarmen går videre. denne fistelen gikk veldig langt opp, så mye av det jeg spiste gikk rett i en stomipose. måtte bruke stomiutstyr.  så gikk del vel rundt to år uten noe form for sykehus...yeeeh...vel, mn siden jeg var så dårlig og hadde store smerter, ble jeg lagt inn her på gastrosenteret på st.olav. jeg kom hit mandag kveld, og tidlig neste morgen lå jeg der. på operasjonsbordet. og jeg merket at folk behandlet meg bedre... dette er en vanlig jente med et fysisk problem,..ikke åh nei ikke den gale jenta igjen....
når jeg våknet fikk jeg vite at operasjonen var vellykket... jeg har aldri møtt en så kul og omsorgsfull kirurg før. han har jeg mye å takke for, som i det hele tatt var den som ville operere. så når jeg våknet hadde jeg selvsagt et rent helvete. de fire første dagene var så intens smertefullt at jeg trudde jeg skulle dø..jeg tror jeg tryglet gud noen ganger og. 
men ja de fjernet tykktarmen min og la ut en tynntarmstomi

så nå er det vertfall en del som kommer til å bli mye bedre og lettere for meg.
trenger heller ikke å lære å bruke utstyret. der har jeg blitt litt av en ekspert.

jeg er litt ute av trening så jeg er litt usikker på om dette ble litt for mye deling eller lite.

uansett ha en fin kveld, men sist vil jeg vise noen bilder, dere som kjente den fridaen, så tro på henne.. tro på meg!


karipia mi.. vi vokst opp sammen. du har alltid vært en god venn, og savne dæ fælt.
oda, du bare bæst. du e så rå, en inspirasjon..modig., miss you


tnåh, ratel... du e bare så goillgo. savne dæ å

crazyhairday every day

marthemi, åhoj så mye arti vi har hatt det. savner deg veldig


~Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist