torsdag 10. februar 2011

Gjesteinnlegg 1 - fra min kjære barndomsvenninde

Min kjære barndomsvenninde, ville gjerne skrive et gjesteinnlegg på bloggen min. 
Etter å ha lest igjennom disse ordene, sitter jeg med tårer i øynene. 
Ingalill er ei veldig spesiell og fantastisk jente, med helt fantastiske gode egenskaper, en utrolig personlighet, og hun er et tverrsigjennom godt menneske. 
Takk kjære deg, for at du ville skrive dette slik at jeg kan dele det på bloggen min.
Jeg er så glad i deg jenta mi<3


Så her kommer gjesteinnlegg nr.1 på Fridas blogg. 
--------- <3 --------------------------------<3------------
Nå har det seg slik at jeg er en av de heldige som får skrive et innlegg her på bloggen til Frida. Ble skikkelig glad inni meg når jeg fikk høre at hun faktisk ville jeg skulle skrive et gjesteinnlegg. Kan vel forsåvidt presentere meg selv. Navnet mitt er Ingalill, er to år yngre enn Frida, ble adoptert fra sør-korea når jeg var 4 mnd og har siden da bodd i samme bygd som Frida. Vi bor i en liten bygd, og alle vet hvem alle er. Har nå tenkt å skrive litt om det å ha kjent Frida siden jeg var bittelita, til nå. Jeg må bare advare dere på at jeg ikke er like god som Frida til å skrive på en "formidlende" måte, men skal gjøre mitt beste.

Jeg er omtrent fem år og er på besøk hos bestemoren min. Frida bor i huset ved siden av, og jeg kjeder meg. Jeg går bortover for å høre om hun vil finne på noe. Vi er ute å sykler, og Frida klarer til slutt å overtale meg til å prøve å sitte på sykkelrattet. Jeg er redd det skal gå galt og at vi skal sykle oss av. Vi syklet hele veien bortover i full fart, og alt gikk bra. Ingen skadet seg. 
Jeg følte meg så modig

Jeg er seks år og skal begynne på skolen. Jeg vet hvem du er, men snakker ikke særlig med deg på skolen, du er går jo i to klasser over meg. Du er mye større og har venner som også er mye større.
Jeg følte meg så mye mindre.

Jeg er hos bestemor og jeg kjeder meg nok en gang. Frida har en stor hund som jeg egentlig er redd for, men går likevel bortover fordi jeg vil leke med henne. 

Jeg er ni år og går i fjerde klasse. Vi får besøke klasserommet deres. Der hang det lapper der dere hadde skrevet om dere selv og om hobbyer og div. Jeg leter etter din lappe og finner den tilslutt. Du hadde skrevet med limegrønn og oransje blyant på annenhver linje. Limegrønt og oransje ble nå plutselig yndlingsfargene mine. Du er populær blant guttene, har mange venner, er pen, mye eldre, kjempegod i handball, og har masse fine klær. 
Du ble mitt forbilde.

På denne tiden merker jeg at du ofte er borte fra skolen, og at det er noe galt.
En vanlig skoledag er over og jeg har på meg jakken og skoene mine. Det er da klassen din kommer ut fra klasserommet. Ei gråtende jente kommer bort til meg, og jeg spør hva som er galt. Som svar får jeg får jeg et trist blikk. Så går det noen sekunder før hun sier,
 -Vi har fått vite at Frida har anoreksia.

Jeg ville forstå, men klarte ikke.

Jeg merket raskt at det var noen som manglet. Spesielt på handballbanen. Med handballen var du ei stjerne! Du kunne alt og var rett og slett best. Jeg var veldig ung når dette skjedde og skjønte egentlig ikke konsekvensene av en spiseforstyrrelse. Det eneste jeg visste var at du var syk. Og veldig tynn.

Tiden gikk og jeg ble eldre og fikk mer vett i hodet. Jeg skjønte mer og mer hva som egentlig hadde skjedd. 
Jeg spurte stadig vekk; Hvordan kunne dette skje deg? Du var jo så perfekt?

Jeg går i sjuende klasse og føler meg så voksen og moden. Jeg innrømmer at jeg er i fjortisperioden og venninnene mine betyr alt, og uten de hadde jeg ikke klart meg. Vi blir en sammenspleiset jentegjeng, men vi mangler noen. Jeg har en herlig periode og finner på alt mulig sprell. 
Hvor er Frida?

Jeg begynner i åttende. Vi er fortsatt samme jentegjeng. Det er da du kommer tilbake og er "frisk". Alle er kjempeglade og glemmer sykdommen helt. Herlige jentekvelder og uforglemmelige fester står på listen. 

Det er mye vi ikke vet.



I skrivende stund er jeg 16 år, vokst mye, både på innvendig og utvendig, siden den gang. Jeg begynner å forstå ting og begynner å tenke mer på andre istedet for meg selv. Jeg tenker tilbake på den tiden da jentene betydde alt, og at det kanskje ikke er så teit likevel. Venninner betyr selvfølgelig ikke alt. Men jeg vet med erfaring at gode venninner, familie og kjærlighet er alt som betyr noe.
Og du er heldig Frida, det må du vite. For alt dette har du. 



En dag av gangen er nok. Ikke se deg tilbake over fortiden, den er forbi. Ikke la den tære, men la den lære. Fremtiden er din sjanse, det er den du kan gjøre noe med. Lev ut drømmene dine og gjør det så vakkert, at det blir verd å huske ♥ 

Takk for meg :-)
<3-----------------------------------------------------------------<3


Dette er hva JEG kaller ekte venner. 
Tårene triller fordi jeg har gode følelser, fordi jeg er så glad at slike fantastiske mennesker finnes, fordi de er mine venner. 
dette bildet er tatt fra en jentekveld. Utkledningskveld faktisk<3


når det er sagt, så skal jeg love dere at jeg skal følge ingalill's råd. 
Jeg skal leve drømmende mine<3
Takk kjære venn for et vakkert gjesteinnlegg
Er så uenderlig glad i deg jenta mi<3
~Frida~

BRADAG..

Bradag, bradag, bra-daaaag!
Endelig!


Har vært på skolen, fått snakket masse med folk, hatt en kjempe fin samtale med læreren min, fått kjøpt bursdagsgave til mitt kjære tantebarn og morsdagsgave til min kjære mor, tatt solarium, hatt besøk av en happy treåring etc.
Frisk-dag med andre ord. Det er så utrolig godt å ha slike dager innimellom. Ingen monstersykdom som kommer å spolerer med løgner og dritt. Altså, det kan ha noe med at jeg følger instruksene dens til punkt og prikke, men likevel. Det er en bradag! Jeg har fått gjort unna viktige ting som har stresset meg i flere dager, og kan endelig senke skuldrene og vente på helg.
PJOOH!

Tenkte å fortsette kvelden med å lage morsdagskort og bursdagskort + avslapping med Tv og pledd.
"Liker" som man sier på Facebook :)

Hva har dere gjort i dag?
~Frida~

onsdag 9. februar 2011

PROSJEKT - Frida-motivasjonsbok til 3.verdenskrig på Levanger...

En vanlig samtale mellom meg og mamma:

  • F- "mamma, hvordan skal jeg finne motivasjon når jeg har det vanskelig på Levanger. Jeg trenger virkelig motivasjon hele veien."
  • M- " Vel, du har jo alltid oss her hjemme da. Alle kommer til å heie på deg, og du vet vi støtter deg"
  • F- " Ja, men hva med de dagene jeg er så lei og frustrert at jeg ikke klarer å snakke med noen da? Hva gjør jeg da?"
  • F- " Jeg fikk en ide!"

Som jeg kanskje har nevnt tidligere, har jeg en fantastisk stor herlig familie som har støttet meg hele veien, Jeg har venner som er fantastiske, og jeg har en kjæreste som er ubeskrivelig i alle positive retninger.

Den geniale ideen Frida fikk i hodet sitt, var en motivasjonsbok. Mamma gledelig tatt på seg ansvaret med å bringe denne boken i de tusen hjem, til familie og venner. Der kan de skrive hva de vil, og kjenner jeg familien min rett, blir de ordene som skrives ned, motivasjonsord for meg når ting blir vanskelig på Levanger. Boken skal leveres til Frida når hun drar til levanger for FINAL WAR!
Jeg er akkurat ferdig med å fargelegge og fikse boka.
Så her er den:

Første side har jeg skrevet til mine kjære

Kjære venner, familie og kjæreste
Etter alle disse årene med spiseforstyrrelsen, hvor dere har betydd alt for meg, 
har jeg med godt håp og mot tatt ett valg. 
Et valg som vil forandre mye.
Et valg som vil gi Frida-jenta deres et nytt liv.
Jeg har tatt et valg om å gå inn i en siste kamp MOT spiseforstyrrelsen.
Det kommer til å bli en kamp som sannsynligvis vil bli noe av det vondeste, tyngste og vanskeligste jeg har opplevd. Det blir tøft, men vet dere hva?
Jeg går rakrygget gjennom den krigen med livet i behold, 
for jeg nekter å la spiseforstyrrelsen ta fra meg livet.
Jeg skal kjempe, trosse og vinne. 
Jeg skal bli FRI og FRISK!
--------
I krigen jeg snart skal gjennomgå trenger jeg ord fra dere, som jeg kan lese og finne motivasjon når ting er vanskelig. Ord, bilder og tegninger.
Jeg er uendelig glad i dere alle sammen<3
Frida


Nå gir jeg denne boken til mamma, og kjenner jeg familie og venner riktig, kommer jeg til å finne motivasjonen jeg trenger, når jeg får den tilbake på Levanger.

------------------------------------------------------------------------------------------------------

Det var den boka. Men så tenker jeg på hvor mange fantastiske mennesker her på bloggen som har gitt meg så utrolig mye gode ord og gitt meg motivasjon og støtte. Dere er helt fantastiske!
Derfor har jeg tenkt å lage en "veien til å bli frisk-motivasjonsside".
Siden det ikke er lov å blogge under oppholde på Levanger, kan jeg gå inn på den siden å lese ordene deres, som betyr så mye for meg.
Så hvis dere vil, kan dere legge igjen en motivasjonskommentar på den siden. Det ville betydd mye for meg.

Jeg fikser siden med en gang:) Men først, skal jeg gi mamma boka, og sende henne ut på motivasjonsfunn:)
KLEMMER TIL DERE ALLE<3

Følelseskaosballer ruller...

Følelseskaosballen ruller... Og jeg ruller med!

Huff, det er slitsomt for en sliten Frida å kjempe imot og holde ut dag inn og dag ut. Veldig veldig slitsomt.

Jeg kom akkurat hjem fra Levanger. Samtalen gikk veldig bra. Det var etter samtalen at den såkalte følelsesballen begynte å fyre seg opp.
Samtalen bestod mest av å fullføre de siste av de tusen spørsmålene jeg måtte svare på, for at de skal kunne lage et best mulig behandlingsopplegg for meg + at de får et bedre innblikk i mine problemer. Ellers var det mest snakking og drøfting. Vi er alle enige om at jeg trenger hjelp ganske fort, men ingen kan gjøre noe med at ventetiden på behandlingsplass er lang. Psykologen antok at det vertfall ikke var noe plass ledig før april.
Ja, jeg vet. TO MÅNEDER! Mamma var temmelig ute av seg da hun fikk den beskjeden. Jeg var mest likegyldig. Min reaksjon kom etterpå.
Men jeg skjønner det jo godt. Jeg unner de som får behandling der nå, alt godt og selvfølgelig må de få den tiden de trenger. Det skjønner jeg virkelig godt og det godtar jeg fullt og helt.
Men likevel, hva skjer med meg nå? Hva skjer de neste to månedene?
Alle var som sagt enige om at jeg trengte hjelp ganske raskt, og psykologen har snakket med min behandler på bup om at en innleggelse for å holde ting stabilt er veldig aktuelt. Min logiske, friske og fornuftige del av hjernen er enig. Jeg trenger å ha rammer rundt meg som kan hjelpe meg til å stoppe den negative utviklingen. Det vil jeg jo. Frida vil det. Jeg ønsker ikke å havne så langt ned i vekt og forstand at jeg mister meg selv, i verste fall livet. Jeg vil jo bli frisk. Samtidig er jo alle kjent med at det bor en monstersykdom i meg.
Den er veldig uenig. Den vil helst bare knipse bort alle rundt meg, og fortsette å overta kroppen og hjernen min fullt og helt.
Jeg klarte å være helt ærlig om alt i dag, heldigvis (for meg). Å være ærlig om hvor slem sykdommen er med meg for tida, medfører straff. Etter samtalen kom den. Et kaos av en blanding av straff, fortvilelse og håpløshet bygde seg opp til en følelseskaosball i brystet. Den hadde torner, og var skikkelig vond. Et voldsomt trykk prøvde å presse den ut i gråt, sinne, frustrasjon. Men den var så vondt. Tornene gjorde at den  bare satt fast. Altså et angstanfall som varte i flere timer.
Ballen har jeg nå klart å svelge, men likevel er jeg ganske forvirret. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå.
Siden jeg fortsatt er klar i topplokket og ikke er bare anoreksi, har jeg fortsatt et valg. Men siden monstersykdommen er så umulig for tida, er valget vanskelig å ta.
Jeg vet vertfall en ting. Jeg får et veldig bra behandlingstilbud på Levanger som jeg vet vil hjelpe meg til å bli frisk, men jeg trenger hjelp før den tid.
Konklusjonen min, på tross at følelsesballer og ambivalens, er at jeg sannsynligvis blir værende på en kjent plass, nemlig akkuttposten på Bup Lian frem til jeg skal på Levanger.
Jeg vet at jeg trenger det nå, og jeg vet at det er det riktige valget. For jeg skal jo bli frisk.
Jeg skal jo nå målet mitt. Jeg skal jo leve!
Derfor må jeg ta et valg. Jeg må velge å ta imot hjelp.

Det er ikke noen tvil om at  jeg skal bli frisk, jeg må bare finne nok motivasjon og styrke til å velge riktig nå. Jeg har motivasjon, jeg har håp, jeg har viljestyrke nok til å ta det riktige valget, det vet jeg. Det vet de rundt meg. For ingen monstersykdom kan vinne over Frida.
PUNKTUM!
~Frida~

GOD MORNING + en liten gåte

GOD MORNING SUNSHINES!

Jeg ville bare ønske alle en fin dag!
En liten frokost + nydelig te + kaffe for å holde meg våken er inntatt, og vi setter på kursen mot Levanger.
Jeg skal gjøre mitt beste, og jeg kjenner dette blir en BRA DAG!


En liten gåte før jeg fyker: 


Midt på et bord i et firkantet rom er det et kakestykke, og i hvert sitt hjørne av rommet sitter det et troll, et spøkelse, en heks og en smart svenske. Hvem tror du får kaken?
~Frida~

tirsdag 8. februar 2011

Ø K O N O M I - grøss og gru!

Huff, bare ordet gir meg gåsehud og skamfølelser til tusen...

Jeg er vel ikke alene om det? Det finnes tusen grunner til å hate det ordet, og det finnes sikkert enda flere grunner til å elske det. I mitt tilfelle- hater det!

Min grunn er enkel.
Min grunn er spiseforstyrrelse.
Min grunn er skyhøye pengesummer rett i dass(bokstavelig talt).

Av og til dukker jo tanker rundt økonomi opp i hodet mitt. Skamfølelsen prøver å skyve de unna, for det er  for vondt å tenke på hvor mye av konfirmasjonspengene mine, stipendet mitt, sparepengene mine, lønningene til foreldrene mine, sparepengene deres etc(!) som har blitt brukt til å tilfredstille den forhatte sykdommen min.
Jeg tenker på hvor utrolig mye energi og stress som har gått til planlegging, innkjøp, pengestyr, diskusjoner og kaos som bulimien har medført. Huffamei!
Jeg skammer meg, det gjør jeg. Samvittigheten og skammen er så stor at alt som handler om penger og økonomi  er noe jeg har store problemer med å snakke om, forholde meg til, og tenke på.
Hvis noen for eksempel gir meg en gave, graves jeg ned i skam og dårlig samvittighet. Hvordan kan noen gi MEG en gave? Hvordan kan noen bruke penger på meg, jeg fortjener det ikke! Slike tanker dukker opp i hodet mitt.
                                                            
Jeg husker på en gang, Jeg skulle feire 16 årsdagen min. Jeg var midt oppi bulimien, men jeg skulle feire 16 årsdagen min. Pappa hjalp meg med litt med kostnaddene med mat, husleie og diverse, og jeg hadde alt klart. Det skulle bli en fantastisk 16 årsfeiring. Jeg hadde innvitert masse venner, og alle gledet seg.
Kort oppsummert hvordan festen var:
Hele huset ble rassert, bursdagspengene mine bli stjelt, og jeg fikk ikke nyte min egen 16 årsfest, og jeg satt igjen med en erstattningssum på 6000 kr. 
Jeg gråt i timesvis, jeg trodde det var slutten, hvordan skulle JEG som hadde nok å styre med med mitt eget pengestyr og bulimi, få dekt 6000 kr.
Den natta ville jeg bare dø. pappa tok seg av resten. Han kontaktet foreldrene til de som hadde ødelagt ting, han ordnet opp med alt, og dekket resten med sine egne penger. Mens jeg satt å gråt og gråt.
                                                                                                                                     

Siden den bulimien har minket litt de siste månedene, og det brukes relativt mye mindre penger på mat, sitter jeg fortsatt igjen med et ekstremt vanskelig forhold til det med penger. Jeg synes det er kjempe vanskelig.
Men jeg jobber med saken, virkelig!
Siden jeg de to siste årene har brukt penger på SALG, Firstprice, 70% avslag, coop-billigst-produkter, you name it! , så lar jeg meg selv innimellom unne meg å kjøpe ting jeg virkelig har lyst på. Jeg tillater meg selv å bli glad for gaver som kun symboliserer vennlighet og gavmildhet. Jeg prøver å styre unna Salgsvarer. OG jeg prøver å gå inn for å tillate meg å tenke at jeg fortjener det.

Men likevel, det er så vondt å tenke på hvor mye penger..huff..ja...æsj! Og tanken på hvor mye annet jeg kunne brukt de pengene på. Jeg kunne reist jorda rundt to ganger for de pengene. Jeg kunne kjøpt meg merkeklær hver måned, Jeg kunne kjøpt meg de tingene jeg alltid hadde så lyst på de gangene jeg måtte bruke pengene på mat isteden, Jeg kunne dratt på kino alle de gangene vennene mine ville ha meg med, Jeg kunne kjøpt fine gaver til vennene mine uten å gråte meg i senk av abstinenser etter maten jeg ikke kjøpte, Jeg kunne... AHHH, jeg kunne gjort så mye annerledes. Men jeg kan ikke forandre på hvordan ting var.

 Det var bulimien som styrte meg på den tida, og jeg hadde ingen kontroll på penger, hvordan jeg fikk tak i penger, hvordan jeg hver dag gikk i banken å tok ut penger fra sparekontoen min som mine kjære foreldre har spart siden jeg ble født,  hvilke løsninger jeg fant på når jeg var blakk osv.

Det var bulimien. Den gale gale gale bulimien som styrte meg, mens jeg skammet meg og gråt der jeg satt fanget inni meg, mens bulimien styrte alle handlingene.
Det var bulimien. Det var ikke meg. Jeg må bare prøve å akseptere at de handlingene var ikke gjort av meg. Fordi JEG ville aldri i hele verden ha gjort de tingene som jeg gjorde. BULIMIEN SKAL SKAMME SEG!

Men så har det seg sånn, at bulimien er ikke en person.Den er i meg, ergo: jeg skammer meg.

Okei, Pust ut, tørk noen tårer nå Frida... Det skal ordne seg! 


Så ja, jeg gråter, skammer meg, og det gjør vondt inni meg,når jeg hører ordet økonomi.
grunnen fikk dere nettopp forklart av en sliten og lei Frida.

Jeg skal avslutte med et eksempel som fikk meg til å gråte. 
Kjæresten min kom en kveld til meg og gav meg en nydelig gave.
Gaven var dyr, den var personlig, den var valgt av min kjæreste fordi han kjenner meg så godt, og den var perfekt til Frida.

  • F " ååååh, så snill du er, men den må jo ha kostet så mye, du..."
  • L "Frida, er det noen i hele verden som fortjener å være litt ekslusiv, så er det deg"
  • F " gråter"


Jeg og min kjære har store planer om å være litt ekslusiv i fremtiden, og føle at det er fortjent fra min sin side.
JEG har store planer om å kjenne på det å være litt ekslusiv innimellom.
Og jeg har store planer om å jobbe med mitt forvrengte bilde på penger.
Det er en del av det å bli frisk.

Men fortsatt sitter jeg her i dag, blakk, blakk, blakk... Jeg er 17 år, jeg går ikke på skole,er syk. men ingen støtte fra nav, før jeg er 18 år (som er på april).
Så takk gud for at jeg har en familie som forstår, en kjæreste som forstår, og hjelper meg litt med penger fortida. Gud, hva skulle jeg gjort uten dem?

Fler som kjenner seg igjen i dette? (dumt spørsmål) jeg vet mange kjenner seg igjen i dette. 

~Frida~

utrolig.... :)

Utrolig hva en lang god dusj, etterfulgt med diverse ansiktsmasker, kremer, hårkur, sminke og fargerike klær kan gjøre med formen du. 

For to timer siden lå jeg i ett med sofaen, inntullet i pledd og varmeflasker, og ble underholdt av tv-en og min kjære mor som vasket. Jeg følte med rimelig lat og daff en vending, så jeg bestemte meg for å vertfall PRØVE å gjøre noe med det. Og heisann, det ble jo bedre. :)

Nå tenkte jeg å fortsette dagen med å være snill med kroppen min, og putte innpå litt mat, drikke en vanvittig god te som jeg fikk av min kjære, og bare slappe av.
Dagen i dag er litt bedre kjenner jeg. Kanskje fordi jeg har SOVET i natt. Helt sykt egentlig. Jeg har ikke sovet på 100 år. Takk gud for sovepiller som funker.

I morgen er det en ny runde på Levanger. Glede-gruer meg, men regner med det går rimelig greit.

Jeg har egentlig lenge tenkt å spørre om noen har lyst å ha et gjesteinnlegg på bloggen min. Det kan være om hva som helst. ROP UT hvis du har lyst! :)

Klem på dere!<3
~Frida~

mandag 7. februar 2011

Erfaringer som psykisk syk kan brukes til noe nyttig også..

Når man har en historie som min, er det mange faktorer som er interessant og lærerikt for lærevillige studenter.
Jeg har møtt utallige sykepleiere, leger, psykologer, miljøterapeuter etc, og de har alle vært forskjellige, behandlet meg forskjellig, hatt ulike mål og gjort ting forskjellig. Med min erfaring har jeg lært hva som er lurt eller hensiktsmessig, eller ikke. Hva som hjelper, og hva som ikke hjelper. Hvordan man ikke skal gjøre ting, og hvordan man absolutt ikke skal gjøre ting. Dette er selvfølgelig veldig forskjellig fra person til person, Altså pasient til pasient. Nettopp fordi det er ulike lidelser, ulike årsaker og grunner, ulike personer og behov etc.

Med relativt grei erfaring innenfor både spiseforstyrrelser, selvskading, deperesjon og diverse "godsaker" blir jeg ofte spurt om å dele historien min, erfaringene og råd til studenter eller fra fagfolk som skriver oppgaver osv.
Det setter jeg egentlig enorm pris på. Jeg får faktisk være med på å hjelpe andre som sliter, ved å dele min historie, slik at de kommende "hjelperne" får tips og råd fra en erfaringsrik frøken.

Jeg sitter gledelig i et auditorium og forteller legestudenter om hvordan de skal ta imot og forholde seg til unge jenter som sliter, eller hvor viktig det er å ta hensyn til hele pasienten. Ved spiseforstyrrelser eks. Hvis man vil hjelpe, behandler man ikke bare de fysiske symptomene med kostliste og veiinger, nei, man finner friske faktorer, man tenker på sosiale og psykiske behov også. Verdiene og meningene til pasienten. Hvis man skal behandle en pasient så bra som mulig, må man se hele mennesket.
Jeg kan ikke telle på mine ti fingrer hvor mange ganger jeg har følt meg som en sykdom. Et objekt. Et prosjekt. Sviktet, fordi jeg og mine verdier og meninger ikke har blitt hørt. Vekt, kropp og sykdom.
Hva med det mennesket som langt der inne er gjemt? Dere tar poenget mitt.

Derfor er det alltid godt for meg å dele erfaringene jeg har gjort meg, med de kommende hjelperne, som igjen skal behandle slike mennesker som eks MEG.
En gang da jeg var 15 år, og fikk et slikt "oppdrag", lovte jeg legestudentene at jeg en dag skulle gi ut en bok. Boka skulle hete "Leksikonet om Anorektikerens triks og knep".  hehe..

Hvorfor tar jeg opp dette? skriver om dette akkurat nå?
Jo, fordi jeg sitter akkurat nå sitter å skribler, tenker, reflekterer og skriver om diverse ting om mine erfaringer og min historie, som en psykolog skal bruke som en del av en hovedoppgave.
Ganske vanskelig å trekke ut viktige poeng, når det er så mange ting som er viktig.
Hovedsaken i oppgaven skal være "relasjon mellom behandler og pasient", så jeg har mye å skrive om.
Jeg synes egentlig det er ganske interessant selv også, og nøste opp litt, tenke litt tilbake og "mimre" over ting som hjalp og personer som hjalp meg. Hva de gjorde og hvorfor det det gjorde hjalp meg osv.
Spennjanes! som vi sier i Trøndelagen.
Jeg vil gjerne være med på å hjelpe kommende behandlere til å feie monstersykdommen av veien, for å si det sånn.


~Frida~

Om venner...

Vet dere?
Jeg kan prøve, men jeg tror nok ikke det kan beskrives med noen ord i hele verden, hvor godt det føles når man kjenner at man har venner rundt seg. Det beste med alt, er når gode venner viser,skriver, sier at de støtter deg uansett og er glade i deg. Uansett hvor stor monstersykdom man har, uansett om man er trist eller lei, uansett frisk eller syk, så varmer det hjertet og bidrar til at ting føles mye bedre. Tilhørighet og støtte er så viktig!

Venner har alltid vært viktig for meg. Det å føle at man er en del av en helhet, en vennegjeng forskjellige mennesker, meninger, holdninger, tanker og personlighet, og et bånd knyttet i mellom hver og en. Det er en gave, det er noe som må taes vare på.
Når jeg tenker på hva venner betyr for meg, Frida, så er det så mye. Og når jeg tenker på hva venner betyr for sykdommen min, får jeg lyst å knipse den enda hardere. Venner og sosialt samvær UTFORDRER sykdommen, fordi vennebånd forsvinner aldri, og forsterkes hver gang de kommer nærmere. Det gir gode følelser. Personlig er ikke mine følelser helt i lage for tiden, men når det kommer til venner, vet jeg, føler jeg, og kjenner jeg dem.

Jeg har kanskje ikke vært som de andre i vennegjengen. Jeg har en litt annen historie, men likevel kjenner jeg tilhørighet. Det er det de som sørger for. Og det må dere vite betyr mye for meg, kjære venner<3
Det å vite at dere er der, uansett hvilken kamp jeg går igjennom, så betyr det mye å bare vite det.

Jeg setter utrolig pris på dere <3 Jeg lover at dere snart skal få se Frisk-Frida.

~Frida~

Jeg må bare knipse anoreksitrollet litt!

Frida: " JAAA, hjelp meg, legg meg inn, ta kontroll, Jeg vil ikke forsvinne, dere må hjelpe meg, jeg klarer ikke å snu denne runddansen alene, dere må hjelpe meg å snu!"

Anoreksitrollet: " Neialtså, det går jo kanskje litt feil vei, men jeg har kontroll, jeg lover å si i fra hvis vekta begynner å nærme seg nullpunktet, og jeg har faktisk klart å spise litt mer i det siste, dessuten er formen litt bedre, jeg er bare litt forkjøla"



Jeg var på bup i dag. Som dere kanskje skjønner er verken kropp eller sjel i skjønneste orden for tida. Kroppen begynner å si fra om at den trenger litt hjelp, Jeg prøver å si fra om at jeg trenger hjelp til å hjelpe meg selv, og anoreksien finner på overbevisende løgner. Anoreksien fikk dessverre styre hvilke ord som kom ut av munnen min på slutten av samtalen i dag.
Etter at Frida hadde fortalt hvordan ting artet seg i disse dager, og var veldig ærlig, ble både behandleren min og mamma "litt" bekymret. Frida må ikke forsvinne for oss, det var vi enige om. Og det vil bli gjort tiltak hvis hun man ser at Anoreksien tar for mye skade. JA! det vil det!
Bah, men som sagt, anoreksitrollet var veldig aktivt i dag, og klarte å formulere setninger som betrygget min kjære mor og behandler. Men jeg, jeg er redd. Fordi jeg fikk ikke sagt hva jeg mente om saken.

Likevel, jeg regner med at jeg snart vil få et FRIVILLIG tilbud om en innleggelse for å stabilisere litt, slik at jeg ikke forsvinner før jeg skal begynne 3.verdenskrig på Levanger.
OG, JEG, ALTSÅ FRIDA, tviholder på alt jeg har av motivasjon, drømmer og håp, og SKAL ta imot et FRIVILLIG TILBUD om (hater ordet innleggelse) STABILISERING, for å STABILISERE ting, for å få best mulig utgangspunkt når jeg entreer Levanger.
JEPP!

Hvis ikke mirakler skjer, og jeg får en telefon om at jeg har fått plass på Levanger de nærmeste dagene da.

Jeg er fortsatt håpefull, og jeg gir meg ikke! 
Jeg skal skal skal SKAL SKAL SKAL klare dette!
HVORFOR?
FORDI jeg nekter å sitte fast lengre, fordi jeg SKAL OG VIL leve det livet jeg drømmer om sammen med min kjæreste. Jeg skal bli sykepleier og hjelpe andre, slik som jeg alltid har ønsket. Jeg skal reise og utforske verden(den virkelige verdenen), Jeg skal spise middag på en romantisk resturang i Venezia og seile nedover elven i romantisk atmosfære sammen med kjæresten min, jeg skal få nydelige og friske barn og stifte familie, jeg skal leve..
Det er så mye jeg vil gjøre, og oppleve!
Derfor skal jeg sparke anoreksien i ræva(unnskyld uttrykket) og sette meg ved kjøkkenbordet å spise litt mat nå!
Bare for drømmene's skyld, vekta's skyld, MIN skyld... OG for å for engangsskyld straffe anoreksitrollet.

PUNKTUM!
~Frida~

søndag 6. februar 2011

tanker om helga, liten mestringsfølelse og monsterstraff(selvfølgelig)

Spisemønster, tvangsritualer, tvang i tallsystemer og klokkeslett, angst og Dumme sykdom, er herved blitt utfordret og trosset.
Denne helga var... BRA!

Straffen for at jeg har "sviktet", vært "svak", ikke hatt "kontroll i monstersykdommens øyner, ligger jeg å kjenner på nå. Det er ikke behagelig, det gjør vondt. Men (elsker ordet "men") jeg vet at det må til, og jeg vet at jo mer jeg trosser i sykdommens underlige verden, jo mindre blir den verdenen. Og jeg skjønner jo at det gjør vondt. Sykdommen gir seg ikke så lett. Men det gjør ikke jeg heller.

Jeg har gjort fremskritt. Selv om de fremskrittene er mikroskopiske og kanskje ikke synlige for andre, er de store skritt for meg. Tanken på at jeg skal gå disse skrittene mye fortere og mye oftere når jeg omsider kommer på Levanger, får meg til å grøsse. Jeg gråter nesten litt over tanken.
Jeg kjenner hvor mye det koster meg å trosse litt, og tanken på jeg på Levanger skal trosse ALT, skremmer meg. Den skremmer vertfall sykdommen. Men jeg vet at med den kompetansen og de rammene de har der, er det mulig. Og jeg skal gjøre det. Det er jo derfor jeg har valgt å dra dit. Fordi jeg nekter å gro fast i denne syke verdenen. Fordi jeg vil at tankene mine og følelsene mine skal dreie seg om andre ting enn nå. Fordi jeg NEKTER å se på at sykdommen får ta fra meg livet mitt.

Jeg kunne sikkert sittet hele natten og ramset opp grunner for at jeg skal gjennom muren på spiseforstyrrelsen og kverke den, men alt i alt så vet jeg selv at jeg skal det. Jeg må det. Jeg ønsker det og vil det.
Hvorfor? Fordi jeg er lei av å gjennomføre dagene og overleve dagene. Jeg vil leve dagene og leve livet.
Og jeg vil KJENNE DET!

Som jeg sa tidligere i dag, er jeg forferdelig trøtt og sliten. Det er nok ikke så rart at kroppen er det, og vertfall ikke hodet. Men det er en annen faktor jeg vet spiller inn LITT. Nemlig søvn. Jeg har sovet kun 5 timer siden torsdag, så jeg håper inderlig at jeg får sove i natt. Det trenger jeg virkelig, for jeg skal på Bup i morgen. Jeg gleder meg litt, sykdommen gruer seg. Fordi jeg har tenkt å være dønn ærlig om alt.
Jeg skal fortelle om alt fra søvn, tanker, vekt, mat, tvang og hva det nå er for noe...
Men først, SØVN!

Takk for en "frisk" helg og god natt:-)
~Frida~

Jeg er sliten og trøtt, forhåpentligvis Godnatt!

Trøtt og sliten...

Vanligvis er jeg trøtt og sliten av sykdommens herjinger, men i dag kan jeg litt stolt og ærlig si at jeg enkelt, simpelt, ukomplisert, udramatisk sett si at jeg er sliten og trøtt FORDI:
  • Jeg har hatt et kjempe koselig besøk av kjæresten min.
  • Vi gikk tur med hundene (eller hundene gikk tur med oss)
  • Jeg klarte å kjempe meg gjennom 1 time med en deilig middag i magen. (altså maten, lå i magen i en time,HURRA FOR MEG!)
  • Jeg og kjæresten min dro til noen venner å så film. 
I helga har jeg virkelig fått utfordret sykdommens fæle tvangstanker og tvangsritualer. Både i dag og i går. 

Det er så rart, for jeg bruker som regel alltid torsdagsnettene på å skrive en plan på hvordan jeg skal gjennomføre helgene, og i helga trosset jeg tvangsritualene på et høyt nivå, altså jeg  snudde dagene helt på hodet på planen, og tilpasset masse tid som jeg kunne finne på noe med venner og kjæresten min. 
Og det som er så rart, er når jeg har denne planen, går de fine tingene jeg skal gjøre med venner og kjæresten så bra. Jeg storkoser meg,stresser ikke, og har det bra. 

Jeg er helt avhengig av å ha en detaljrik plan på helgene, for da kan jeg gjennomføre helgene uten stress, angst, og ambivalente følelser. 
Det å skrive en plan på hva man skal gjøre i helgene,er langt fra normalt. Men situasjonen min er ganske alvorlig, og derfor hjelper det meg å ha en sånn plan. 

Uansett, jeg har virkelig hatt det bra denne helga. Og det er så godt å kjenne at jeg mestrer ting, som sykdommen forteller meg er umulig. 

Jeg kommer til å fortsette å trosse og trosse, til sykdommen blir så sinna at den pakker angsten, tvangstankene og spisemønsteret i en koffert, og flytter ut av MIN kropp. Altså hodet. 

Takker alle vennene mine, som er så snille og omsorgsfulle for tida, og støtter meg. 
Takker alle lesere på bloggen min for tilbakemeldinger som gir meg så mye. 
Takker familien min som legger sånn til rette for meg, slik at dagene blir lettest mulig for meg.
Og ikke minst takker jeg kjæresten min som er så tålmodig, sterk, hensynsfull ,og at han fortsatt elsker meg. 

Kjæresten min kjøre meg hjem isted, og vi var fint enige om at denne helga hadde vært veldig bra for oss begge. <3 
IKKE SANT KJÆRE? (han leser bloggen min, men er litt sjenert på å kommentere) 

Når det er sagt, er jeg fortsatt trøtt og sliten.
Så jeg håper for guds og min skyld at jeg får sove i natt.
Har nemlig ikke sovet siden torsdag. 


lørdag 5. februar 2011

Jeg er redd! Et viktig innlegg fra meg..

Jeg er redd. 
Skikkelig "stressa-engstelig-oppgitt-bekymra-REDD". Og jeg har vært slik helt siden jeg valgte å si mitt egentlige navn. 

Hva er jeg redd for? 

  • Jeg er redd for at folk som jeg har kjent lenge, plutselig finner denne bloggen og oppdager min skjulte hemmelighet, og deretter forandrer syn på meg. 
  • Jeg er redd for fordommer.
  • Jeg er redd for at jeg ikke klarer å fortsette å være like åpen og bruke bloggen til det som var hensikten, fordi jeg vil ta hensyn til venner og bekjente.
  • Jeg er redd for å bli stemplet som syk, nå som jeg virkelig har bestemt meg for å bli frisk.
  • Jeg er redd for at folk tenker på meg som sykdom, og glemmer meg.
  • Jeg er redd for å bli... "jenta med spiseforstyrrelsen".

Det er mye jeg er redd for. Men oppi alt dette så vet jeg at jeg har begynt på veien til å bli frisk. Jeg vet at denne bloggen vil være min "dagbok" på veien dit, og jeg vet at jeg har venner og familie og en en kjæreste som vet hvem Frida er, og de støtter meg uansett.
Det jeg vil at folk skal tenke på når de tenker på Frida, er mine egenskaper, min personlighet, minner, hvem jeg har vært for dem, og at det skal være fokus. I tillegg har Frida en historie, som preger henne enda.
Historien har vært skjult, fordi jeg så gjerne bare ville vært Frida.
Men i meg, finnes det en historie. En historie med spiseforstyrrelser som har tatt mye fra meg, men samtidig gitt meg mye. Den historien fortsetter. Jeg har et mål, og det er å bli bare Frida.

Det innebærer at jeg må kjempe meg ut av denne sykdommen som har fanget store deler av meg i mange år.
Det innebærer at jeg på nytt, må finne meg selv.
Det innebærer at jeg må akseptere fortiden, og se fremover, og gradvis slippe taket på denne runddansen i den spiseforstyrrede verdenen.

Det er vanskelig. Jeg var 11 år da jeg utviklet spiseforstyrrelser. Sykdommen har utviklet seg og grodd seg fast i meg oppgjennom årene, og jeg vet ikke hvem jeg er uten den.
Jeg har mye å jobbe med. Jeg må starte på nytt med mange ting.
Følelser, hva er det?
Frida, hvem er det?
Mat, hva er et normalt forhold til mat?
Selvbilde, godta meg selv..

Jeg har så mange drømmer. Jeg har så mye å leve for. Jeg har venner, familie og en kjæreste som betyr alt for meg, Jeg har gode egenskaper. Jeg har ETT MÅL.
Jeg skal kjempe, jeg skal trosse, jeg skal vinne, Jeg skal bli fri, jeg skal bli FRISK!

Og denne bloggen kommer til å bli med på den veien...

Frida

FRIDA!

Vel, det er mitt virkelige navn. 
Nå skal du trykke på denne linken, så skal jeg forklare deg noe.


ALLE MINE LESERE MÅ LESE DETTE INNLEGGET! VIKTIG INFORMASJON!

Nå skal jeg fortelle dere en historie.
En historie om om meg.
Jeg  fikk anoreksia da jeg 11 år, bodde 3 år på sykehus og psykehus, der dagene var fyllt med tvangsforing, selvskading, smerteeeee og helvete. Da jeg var 15 år ble jeg utskrevet med  skjult bulimi. Jeg begynte i 10.klasse sammen med de tidligere klassekameratene sine fra barneskolen og noen nye. Jeg hadde fortsatt bulimi.
Med bulimi medfører en stor skam, skyld og vonde følelser, så jeg lagde meg liksom to liv. Ett frisk og Ett sykt.
Jeg fortalte ingen av vennene mine at jeg hadde bulimi, bare familien. Den var skjult fra det friske livet.
Det friske livet bestod av venner, fester, kino, shopping og skole.
Jeg ville ikke lenger være "den syke jenta".
Jeg begynte på videregående med to liv. Det syke livet holdt jeg for meg selv hjemme med familien min. Det friske livet bestod av en helt ny hverdag. Ny skole, nye venner, nytt friskt liv. Jeg hadde det bra, det funket å ha to liv. Men nå i det siste har det syke livet mitt, begynt å påvirke det friske. Livene er i ferd med å møtes.
Folk ser at jeg er syk nå. Jeg kan ikke skjule det lenger. Jeg er anorektisk igjen.

Når jeg opprettet denne bloggen var det mest for meg selv. prøve å formulere hvordan min hverdag er, hvordan min kamp er, hvordan mine følelser og tanker er.
Men dette skulle være en anonym blogg, fordi jeg ville ikke at mine venner, hele skolen, alle skal finne ut hva jeg tenker, hvordan jeg har det, hvordan det går.
FORDI JEG VIL IKKE VÆRE DEN SYKE JENTA FOR ALLE. Fordi jeg vil de skal behandle meg som meg.
For å skjule det syke livet mitt for andre opprettet jeg en blogg med et navn som ikke er mitt egentlige navn.
For å hindre at noen jeg kjenner kan kan lett søke seg frem til min blogg hvis de googler mitt navn + blogg.
men nå som de rundt meg ser at jeg er syk, og de skjønner at jeg har anoreksi kan det være det samme.
Jeg har uansett store planer om å bli frisk, så om de leser bloggen min eller ikke spiller ingen rolle for meg.

Så jeg tar et stort skritt her nå.
Alle innleggene dere har lest er skrevet av meg.
Alle tankene er skrevet av meg,
Alle tårer av kommentarer er skrevet av meg
Alt er skrevet er meg.

I morgen skal jeg fortelle dere hva mitt egentlige navn.

Om noen søker opp navnet mitt og blogg finner de bloggen min, og da får de heller bli sjokkerte over alt jeg har vært gjennom, fordi ingen hadde trodd at jeg hadde en slik spiseforstyrrelse.

I morgen forteller jeg dere hva jeg heter :-) 

Jeg håper at dere forstår hvorfor jeg valgte å gjøre dette med anonym blogg med et navn som ikke er mitt?
Jeg håper dere forstår at jeg er fortsatt den samme som Lea Amalie.

hvorfor lea amalie? 
Jeg sendte en mail til ingeborg for noen måneder siden og hun doblet og delte.
Ingeborg spurte om jeg ville finne et annet navn istede for mitt eget. Lea synes jeg er det fineste navnet som finnes. Så da ble jeg liksom Lea.

Amalie-navnet var egentlig en god venninde av meg sitt navn. En venninde jeg opplevde å miste. En venninde som var like syk som meg, jeg holdte ut, men hun klarte ikke mer, hun lot spiseforstyrrelsen vinne og tok sitt eget liv. Men jeg levde fortsatt. og Amalie lever i meg, hun passer på meg fra himmelen.  Amalie vil at jeg skal bli frisk.
LEA AMALIE Fordi jeg vil bli frisk, og leve alt jeg klarer å få ut av livet, for meg selv og for Amalie.

  hva synes dere om dette innlegget? Synes dere jeg bør si mitt egentlige navn?

fredag 4. februar 2011

verdt hver eneste tross, hver eneste tanke...Oh yeah!

Overskriften taler vel for seg selv. Kveldens trossing ble suksess!

Jeg var forberedt på det meste, og følelsene og tankene holdt nesten på å vinne før jeg dro.
Men jeg SKULLE, som jeg nevnte tidligere i dag. Jeg skulle ut sammen med venner og være sosial! Jeg skulle trosse tvangstanker og ritualer i kveld. Jeg skulle!

Vet dere hva? Jeg gjorde!
Jeg dro til Ungdommens kulturmønstring uten sykdommen i kveld.
Kort sagt, jeg hadde aldri kunne forestill meg en bedre plass å være på.
Jeg har virkelig VIRKELIG hatt en frisk-kveld sammen med vennene mine, og det føles så utrolig bra.
Følelsen av å "være" var tilstede, følelsen av at det gikk bra var også tilstede, følelsen av at jeg hadde det bra fylte meg. Suksess!
nypyntet for friskkveld

Pepsi Max-reklame? Tja, men også "frisk-frida-reklame"

Smilet forklarer de gode følelsene, ikke sant?

Ungdommens kulturmønstring er vel kjent for de fleste. Det er en mønstring der ungdom kan vise frem sine talenter. Det kan være alt fra sang, dans, andre musikkinnslag, foto, kunst, maleri,dikt osv.
Jeg har selv deltatt mange ganger, noe jeg synes er kjempe gøy. I år var første gang på mange år at jeg satt blant publikum, og det var greit egentlig. Jeg hadde mest lyst å løpe opp på scenen og bare synge. Jeg savner virkelig den følelsen, jeg elsker å synge.
Men i kveld var det mange ungdommer som var deltakere, og showet var virkelig bra.
Jeg satt selvfølgelig å gråt for hver sang som ble spilt, og det er rett og slett fordi det er rørende å se så mange fantastiske mennesker formidle musikk. Jeg ser hva som foregår inni dem, når de står på scenen, fordi jeg vet hvordan det føles. Jeg savner det virkelig. Men men, jeg har ikke tenkt å gi opp sangkarrieren min enda jeg.
Uansett, det å være sammen med venner, og ha det så bra som jeg har hatt det i kveld, gir meg veldig mange gode følelser. Det er så godt å kjenne at jeg bare glir inn og kjenner at alt jeg ofret for å være der, var verdt det.
Så folkens, de gode følelsene er funnet, og de henges herved på "frisk-knaggen". 

Frida

Har du en kaffe å anbefale?

Jeg har egentlig likt kaffe lenge, men i det siste har jeg virkelig fått smaken på det.
Ingenting er så godt som kaffe før man løper ut døra til skole eller jobb.

Men, jeg er da ikke alene om å drikke kaffe, så jeg lurte på hvilken kaffe dere drikker, og om dere har noe å anbefale? 
Kaffe er Kaffe, men begynner å bli litt lei av samme sort.

Jeg vurderer å kjøpe meg en slik kaffemaskin, noen som har erfaring med det?

Trossehelg - Bort med seg monstersykdom

Ah, så godt å våkne i dag. Sola som skinte gjennom vinduet mitt, og følelsen av at kroppen har litt mer energi, er ikke en hverdagskost.

I går laget jeg en veldig utfyllende plan på helga, som vanlig. Men jeg valgte å omprogramere planen, trosse rutinene som sitter så langt inne, gjøre dagene annerledes. Fordi jeg har prøvd å fått inn litt mere sosiale aktiviteter på planen. Det var ikke lett, spiseforstyrrelsen ville ikke. Men jeg ville.
Så jeg skal gjøre mitt beste.

I kveld skal jeg ikke sitte ensom og alene på rommet mitt å utføre tvangsritualet overspising og oppkast, Jeg skal derimot være med gode venner på UKM(ungdommens kulturmønstring). Jeg kjenner jeg gleder meg, for jeg elsker jo sånt. Jeg har alltid brukt stå på scenen selv, men ikke i år. I år skal jeg lene meg tilbake, kose meg, og nyte showet, som jeg er helt sikker på blir kjempe bra. Jeg skal bruke dagen på å forberede meg, og ikke la stresset og tankene skape ambivalente følelser som kan få meg til å ikke dra. JEG SKAL DIT!

I morgen har jeg også trosset tvangsritualene. Jeg skal gjøre tvangshandlingene på et annet tidspunkt på dagen, slik at jeg får flettet inn så mye tid som mulig sammen med kjæresten min<3
På kvelden skal jeg og kjæresten min finne på noe sammen med noen venner.

Dette er stort for meg, utfordrende og vanskelig, men stort. Jeg skal klare det!

Ønsker alle en herlig helg. Sola har dukket opp, og den skal nytes.

Jeg hadde foresten en veldig spesiell drøm her en natt. Dere kan lese om den på Ingeborgs blogg.
trykk her

God helg, alle sammen!

Åpen for forslag som kan fargelegge min blogg..

Jeg skriver jo mest om ting som foregår inni hodet mitt, ting som skjer med meg og rundt meg, tanker og følelser etc. så...


Så jeg lurer på:
- Er det noe dere lurer på? 
- Er det noe dere vil jeg skal skrive om?
- forslag til ting jeg kan skrive om?
- Noen som vil ha et gjesteinnlegg på bloggen min? 
Hva som helst...

Bare kom med forslag til ting dere vil ha mer av på bloggen. Jeg har prøvd å få inn en del bilder i det siste, og jeg hadde jo en spørsmålsrunde her en dag.
Jeg er veldig åpen på forslag, som kan fargelegge bloggen min litt mer:)

torsdag 3. februar 2011

Når du innser at din evige dans er basert på din egen smerte

En trygg verden som fanger deg fra virkeligheten
En verden som gir deg alt gjennom falske øyner
En verden hvor du kan danse av en følelse av kontroll
En verden hvor ensomheten er stor, men rosene større.
En verden hvor du er alene, og fanget av klør som ikke vil slippe.
Smerten er stor, men rosene er større.
Alt du vil ha er dansen din, dansen i fred og frihet.

Men når ensomheten blir så stor, at ingen dans kan slukke dens smerte.
Når synet av livet gå forbi, mens dansen fortsetter og svinge deg rundt.
Når du innser at ingenting er større enn kjærlighet.
Når du ser at denne evige dansen er basert på din egen smerte.
Når din egen smerte er dansen
Når din dans er ingen dans på roser.
Når livet fortsatt venter på deg, og en ny dans av frihet.
Når du fortsatt er fanget, men ønsker å leve.
Når alt du ønsker er å finne en ny dans.

Din virkeligheten er basert på falske roser
Virkeligheten skjuler de ekte rosene
De har ikke spiret, de venter på deg.
De venter på din dans.
De venter på at du skal leve, slik at de kan føre deg gjennom livet.
Slik de kan gi deg en dans på roser.

Virkelighetens roser har torner, men tornene er ikke djevelske.
Tornene er til for å gjøre deg sterkere, slik at man kan danse seg gjennom tornene.

skrevet av meg 3.februar 2010

Så hva gjør man? 
Man forbereder seg på tornene, og tenker på rosene som venter på deg etterpå.
Og du prøver å slippe taket på rosene som har fulgt deg gjennom år, smerte, livet. 
Og slipper dem... 
En etter en...



se og gråt..

Åh, denne videoen og musikken, fikk meg til å gråte. Historien i videoen er en annens, men det fikk meg til å tenke på meg selv, ting som skal skje fremover, og hele greia.
Det å bli satt i en ukjent verden alene, og måtte forlate min kjære og venner for en stund.
Ensomheten der, og håpet er det eneste man har.

Følelsen av å leve i en annen virkelighet, og følelsen av å ikke klare å komme seg ut av den. Følelsen av sorg og tristhet fordi kjærligheten er så sterk, men sykdommen likevel sterkere. Følelsen av å ville, men ikke klare.
Følelsen av å være alene i en ensom verden, når man ser den virkelige verdenen gå forbi deg.
Følelsen av å ikke kunne gi og vise, fordi man er fanget.
Følelsen av håpløshet der og da, men at fremtiden er håpet og motivasjonen.
Håpet er motivasjonen.

Se og hør, kjenner du deg igjen?

For en kropp, og for et hodet som styrer den. Men..

Huff, for en kropp jeg lever i, Og for et hodet som styrer den.

Pga søvnmangel de i det siste, har jeg en tendens til å sove lengeee utpå dagen de dagene jeg ikke er på skolen.
I dag våknet jeg kl.11.30, forberedte meg på å løfte skrotten min opp av senga og videre ned trappa og til badet. Jeg kjente pulsen i dunke i hele kroppen, og ørene smelte for. På vei opp trappa og til rommet mitt, var det egentlig planen å innom kjøkkenet for å finne ett eller annet å pakke innpå, for å få opp funksjonsnivået og energinivået litt, men i frykt for å stå oppreist lenge for å så besvime foran pappa, fortsatte jeg videre opp trappa. Jeg blekket på senga, og sov videre til halv 3.
Våknet av skuffelsen på tanken av at jeg burde ha spist noe tidligere, for nå blir det enda verre å stå opp, gå ned trappa, lage salat, gå opp trappa, spise den osv, uten å besvime.

Det gikk bra. Jeg er litt i bedre form, og godt er det. Men huff, jeg er veldig utrygg kjenner jeg. Formen er relativt dårlig for tida, og glemmer jeg å spise av en eller annen grunn, skjer slikt som i dag. Jeg håper nesten på at behandleren min gjør noen tiltak snart, fordi jeg klarer liksom ikke å be om det selv.
hvorfor? Fordi det er det samme som å hoppe over 7 fjell når man er 1 cm høy. Fordi det er det samme som å på et eller annet vis ignorere en monstersykdom, å be om hjelp. Detaljene rundt den saken, er komplisert.
Uansett, jeg har ikke kontroll. Det er det nemlig noe annet som har.

Ellers driver jeg å utarbeider en plan for helga, som vanlig. Avhengig av å ha kontroll på den biten også.

Sett bort fra sykdom, ser jeg at snøen gradvis holder på å forsvinne der ute, og det gir meg en herlig følelse.
ENDELIG! Jeg elsker vår. Våren gir meg en følelse av lettelse. En kald, lang og deprimerende vinter blir erstattet med lyse dager, farger, og gode følelser. Enig?
Ellers vil jeg igjen takke dere skjønne lesere for så gode tilbakemeldinger på innleggene mine. 
De betyr alt for meg<3

onsdag 2. februar 2011

En TAKK fra innerst inne i hjertet..

Jeg har noe på hjertet. Noe godt.

Det å legge ut om følelser, skam, tanker, nedturer, oppturer og mye om ting som foregår inni mitt mystiske hode, er vanskelig.
Jeg må få det ut, så jeg prøver å formulere kampen min med ord og bilder her på bloggen.
Det er veldig mye som kommer ut, nettopp fordi hele hodet mitt fungerer mer eller mindre som en sprettball.
Noen dager er jeg full av glede, håp og motivasjon, andre dager er jeg takknemlig for alt jeg har, andre dager er jeg så deprimert og tom at jeg skriver svart, andre dager er jeg bare lei.
Kampen er mot og med spiseforstyrrelsen hele veien. Ambivalens, dissossiasjon, angst, sprettballtanker, men alltid litt håp. Derfor ser bloggen min ut som hodet mitt. Sprettballblogg(hehe).

Uansett, poenget mitt var at jeg skulle formidle det gode jeg har på hjertet.
Når jeg velger å legge mitt sprettballhode på nett og lage en sprettballblogg, er jeg helt målløs, glad, og rørt over hvor mange støttende mail og tilbakemeldinger jeg får.
Tilbakemeldingene deres er for meg, BEKREFTELSER! Bekreftelse på at jeg og det jeg skriver betyr noe.
For det klarer jeg ikke å se selv. Men når disse vakre forståelsesfulle menneskene skriver så gode ord til MEG som jeg har fått i det siste, sitter jeg å griner av en enorm glede fordi jeg blir forstått.
I mange år har jeg prøvd å prøvd å formidle følelsene mine, mest hos leger og psykologer, men de har bare handlet ut i fra det jeg har fortalt. Her på bloggen min møter jeg FORSTÅELSE, og jeg får BEKREFTELSER på hva jeg er.
For i dag, gikk det nemlig opp for meg, at jeg er sterk.
Jeg er sterk som har klart å overleve disse årene mot dette monsteret som jeg liker å kalle spiseforstyrrelsen.
Jeg er sterk som enda ikke har gitt opp, og jeg er sterk fordi jeg klarer å se håp i de mørkeste stunder.
Jeg er sterk som overlever dagene, og jeg er sterk fordi jeg vil lære meg å leve dem.

Grunnen til at jeg har vært så sterk gjennom alle disse årene, er fordi jeg har hatt et helt utrolig trygt nettverk med en mor som aldri har gitt opp, en far som aldri gir seg, venner som har dradd med ut av spiseforstyrrelsen og tatt meg med på morsomme kvelder og fått meg i lykkerus, og ikke minst min aller kjæreste beste kjæreste. Med våre drømmer og med vår kjærlighet, er vi sterke.

Så i dette innlegget vil jeg bare få frem at alle gode ord, all kjærlighet, all bekreftelse, alle råd etc.. som jeg får fra dere på bloggen, og fra familie,venner og ikke minst min kjære, betyr så mye at det rører noe i meg.
I meg, ikke spiseforstyrrelsen. I MEG! Kan dere tenke hvor godt det føles?
Jeg griner:)

Takk kjære forståelsesfulle, vakre, unike,verdigfulle mennesker.

Et lite dikt om håp

Håp


Gi aldri opp troen
på at Du er elsket
av "noen"
Du har lov til å
være "håpefull"
Kjenne at Du er betydningsfull.
Jeg tror vi alle trenger
"noe" og "noen" å tro på
føle at verden "fungere"
selv når det ikke går bra!
Å finne "sin" mening,
er "trening"
Men Gud så godt det kjennes,
når solen skinner
og vi vinner
over tungsinn og bedrag
Da e alt bra ...

Et nydelig lite dikt om håp<3

dradd ut av det "firkantede livet" som barn..

 Mange lurer på hva det gjør med en person å bli dradd ut fra normale omgivelser, sosiale forhold, friske aktiviteter, skole, og utvikling, og bli plassert bak låste dører på barnepsykiatrisk avdeling når man er 12 år? Jeg lurte på det en stund jeg også, og jeg finner gradvis svar.

Som de aller fleste av dere har lest, tok mitt liv en vending da jeg var 11-12 år gammel. Da de andre barna begynte å komme i puberteten, mobbet hverandre fordi de var usikre på seg selv, lekte, jaget på det motsatte kjønn, var fri og bekymringsløse og utviklet seg i normale omgivelser og miljø, ble jeg dradd inn i et helt annet miljø. Et miljø der alt handlet om å behandle det syke for å komme tilbake i den friske utviklingen igjen. Et miljø der jeg daglig tilbringte tid med uskyldige barn og ungdom som var blitt psykisk syke og ødelagte av alt fra mobbing, omsorgssvikt, mishandling, overgrep, dårlig selvbilde eller andre faktorer. Jeg så mennesker som lidde av smerte som de ikke visste hvordan de skulle takle, Jeg så mennesker hadde det så vondt at de var syke. Jeg ble en av dem, jeg var en av dem. Jeg fant løsning i mine problemer i anoreksien, og var fastlåst i det.

Jeg var så fanget av en djevelsk sykdom at det ikke fantes noe friskt igjen i meg. Og menneskene rundt meg var like mye offer som meg. Jeg har sett hva mobbing, omsorgsvikt og overgrep ++ kan gjøre med et menneske. Tro meg, det er ikke godt.
Så hva gjør det med en uskyldig jente på 12 år å bli dradd ut fra friskt miljø, og inn i dette miljøet?
Det gjør henne sykere, Det får henne til å oppdage nye metoder for å få utløp for sine vonde følelser.
Selvskading fks. Mine armer er fulle av vonde følelser gjemt i mange arr.

Siden jeg var innelåst fra jeg var 12 år til 15 år, gikk jeg glipp av den viktigste biten av en normal utvikling. Den tiden hvor folk påvirkes av hverandre både positivt og negativt, faller og reiser seg, og til slutt finner seg selv. Noen faller ut av dette miljøet, fordi det er en beintøff tid.
Mobbing, kritisering, seksualitet og forvirring og ikke minst pubertet. Offrene for disse tingene fikk jeg ofte se, men de kom seg tilbake.

Jeg fikk aldri oppleve denne tiden der den viktigste utviklingen skjer. Derfor har jeg gått glipp av mye, mistet mye, og jeg mangler mye.

Men hva sitter jeg igjen med?
Jeg sitter igjen med veldig mye erfaring.
- hvor viktig det er å respektere andre for hva de er og hva de mener, og vise omsorg.
- hvor viktig det er å sette pris på hva man har, og de positive tingene i livet.
- hvor viktig det er å være trygg med seg selv og andre.
- hvor viktig det er å føle tilhørighet, og vite at man er elsket.
- hvor viktig det er å ha drømmer og håp.
- hvor viktig det er å være ærlig med seg selv og akseptere.
- hvor verdigfulle alle mennesker er, fordi vi er forskjellige og unike på vår egen måte.

Ja, dette sitter jeg igjen med, men jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er. Jeg bare vet hva som er viktig i livet, og at jeg vil bli en person som virkelig bruker den erfaringen jeg har fått og formidle det til andre.
Mange vil si at jeg har mistet mye, og det har jeg. Men tenk på hva jeg sitter igjen med. Jeg sitter igjen med erfaringer som folk flest ikke får i løpet av livet. Og det er jeg veldig takknemlig for.
Jeg skal bruke historien min til noe, noe stort. Noe som betyr noe for meg.
Et budskap.

Den normale utviklingen jeg har mistet, er selve oppskriften på de flestes liv. Men jeg holder på å finne min egen oppskrift, og jeg vet den fører til noe godt. Den fører til meg selv og drømmene mine.
Så tenk over neste gang du bruker ord som betyr anerledes, fordi det trenger slett ikke å være negativt.
Verden kan være firkantet, men man kan selv velge. Vi har alle rett til å velge.

zombie i dag..

 Jeg sitter på skolen for første gang siden Fredag. Kroppen min orket ikke i går.
Som jeg har nevnt tidligere, sliter jeg enormt med søvn for tida. Jeg klarer liksom ikke å sovne, jeg tror jeg har litt angst for å bare ligge der i sengen, og ikke vite hva som skjer hvis jeg faller i søvn, og underbevisstheten begynner å samle sammen alle bitene og lage en såkalt "drøm". Jeg vet ikke, men det føles litt sånn, samtidig klarer jeg ikke å bare ligge å skal sove. Treningssak!

I går kveld bestemte jeg meg for at jeg SKULLE på skolen i dag. Jeg kan ikke gro fast hjemme heller. Jeg pakket innpå noen sovepiller, for å være sikker på at jeg sov hele natten, noe som viste seg å være hmm..ikke så lurt! Jeg føler meg som en Zombie nå, med andre ord. Hangover!

Men jeg er på skolen. Zombien sitter ved pulten sin, og kjenner at det smeller for ørene, magen vræler etter mat, men er likevel så kvalm, øynene vil sove, kroppen vil hvile, hodet vil være på plass, men klarer ikke helt å finne fokus.
Jeg vil ikke ha det slik, jeg merker at formen blir dårligere og dårligere for hver dag jeg gir spiseforstyrrelsen makt (det er vel mer den som tar makten). Jeg vil ha energi, være glad, delta aktivt i timene, og være frisk. SÅ STIKK AV, ditt monster!
Nå er det på tide å få hjelp til å ta kontroll snart, kjenner jeg.
Sykdommen har blitt så stor nå, at jeg ikke klarer det lenger.


Springer vi til eller springer vi fra?



Jeg ønsker jeg visste.

tirsdag 1. februar 2011

Måtte våren komme snart.

God morgen alle sammen :-)

Jeg vil bare takke alle sammen for mange fine spørsmål på spørsmålsrunden. Svarene kommer i to deler:
Del 1 og Del 2. 
Jeg har ikke sovet så veldig mye i natt, så jeg brukte litt av tiden på å svare på de. Håper dere blir fornøyd.

Jeg valgte å være hjemme fra skolen i dag. Kjenner at kroppen sier i fra om at jeg trenger hvile og søvn, og da må jeg bare lytte til det(flink). 
Sitter  å ser ut vinduet mitt nå, og været er ikke akkurat et fint syn. Jeg ønsker meg vår nå. Ønsker at det tunge vintermørket og kulda skal forsvinne og erstattes med sol, varme, gule knopper på bakken, VÅR.
Mange har hatt en tung januar, så det er godt å tenke på at våren sakte men sikkert nærmer seg.
Tenk det!

Jeg gleder meg til denne skjønne skapningen kommer frem.
I mellomtiden er det bare å holde ut folkens:)
foto: meg

Gleder du deg til vår?

It's a kind of funny story

Nok en søvnløs natt her i hus.
Så ville bare fortelle dere om en film jeg så i går.
Den handler om en gutt som sliter med depresjoner, og prøver å få hjelp.
Av litt feil grunner, blir han plassert på en voksenpsykiatrisk avdeling, med litt av hvert av diagnoser.
Tittelen på filmen stemmer. It's a kind of funny story. :)
Anbefales på det sterkeste:)
~Lea Amalie~

svar på spørsmålsrunden DEL 2

 Her kommer siste del av spørsmålsrunden. 

 - har du et godt forhold til familien din?

Jeg har et veldig godt forhold til familien min. Før jeg ble syk hadde jeg også det, men etter jeg ble syk føler jeg at familien min er det viktigste for meg, og vi er mer åpne med hverandre, har kommer nærmere hverandre og fått et bedre forhold, kjenner hverandre bedre og det er godt og trygt. Familie har alltid vært viktig for meg, og jeg har en fantastisk familie som virkelig har stått på for meg og fokusert på det positive. De betyr enormt mye for meg.

- Hvordan forholder familien din seg til din spiseforstyrrelse?

Det har vært veldig varierende etter hvilken fase jeg har vært i. Det var jo veldig vanskelig for dem og, når jeg var på det sykeste. Men nå er de vel mer eller mindre eksperter på spiseforstyrrelser. De kjenner meg så godt, og leser meg som en åpen bok både i gode og dårlige perioder. Dette gjelder spesielt min mor. Min stefar har ikke evnen til å forstå noe som helst av sykdommen min, og kritiserer alt jeg gjør, så det skaper en del konflikter. Men ellers er alt veldig åpent i hjemmet vårt. Alle kjenner til rutinene mine, tvangstankene og spiseforstyrrelsen generelt. Jeg trenger ikke å skjule noe, i frykt for å gjøre de urolige på noen måte. Jeg er veldig åpen om alt og kan snakke med min mor om alt. Det er veldig trygt og godt at det er slik. Samtidig er jo alle bekymret hele tiden, men likevel er de så støttende og prøver å gjøre ting best mulig for meg.

- hjelper hunden deg i vonde perioder?

Hunden min har betydd mye for meg i de årene jeg har vært syk. Når jeg var på sykehuset pleide pappa å ta med Keiki(hundens navn) på besøkene, og vi gikk turer og koste. Mange ganger når jeg har følt meg håpløs og oppgitt har alltid keiki kommet til meg med sine store brune øyner og fortalt meg ”bli glad i igjen, jeg vil gå tur” eller ”er du lei deg du da?”. utrolig hva hunder forstår.
Men etter jeg kom hjem fra sykehuset har jeg liksom mistet litt ”kontakt” med min kjære hund. Jeg har hatt så mye annet å gjøre og så mye annet i hodet, at det aldri blir tid til keikikos eller keikitur. Men jeg elsker jo hunden, og må prøve å være litt mer sammen med den.  Menneskets beste venn, er det ikke det man sier? Vel, jeg er helt enig.



- hvordan ble du kjent med kjæresten din?

Det var egentlig ganske tilfeldig tror jeg. Men jeg mener skjebnen førte oss sammen. Han hadde hatt følelser for meg lenge og vært nysgjerrig på meg, vi var mye på fest sammen og han ble mer og mer interessert i meg, det merket jeg jo etter hvert. Men jeg visste at jeg ikke var i stand til å være i noe forhold, fordi jeg sleit med spiseforstyrrelser og hele pakka. Likevel kjente jeg en underlig rar følelse inni meg om han som gjorde meg usikker. Jeg visste at jeg aldri kom til å klare å forelske meg i noen, så jeg trodde ikke at det var det denne følelsen var. På en fest, endret ting seg litt. Vi var begge fulle, og spiste omtrent hverandre opp. Vi snakket i timesvis, og han har fortalt i ettertid at han ble bare mer og mer sikker på at jeg var den rette. Jeg var mer usikker, for jeg var redd.  Vi gjorde mye morsomme ting sammen etterpå. Blant annet så sang vi sammen på UKM, i tillegg snakket vi om alt mulig. Jeg følte at jeg kunne fortelle han alt, og han fortalte meg alt om sine ting. Det utviklet seg veldig positivt. De følelsene jeg kjente var gjorde meg usikker, for jeg klarte ikke å identifisere noen følelser på den tida, men det snakket vi også om. Han var stupforelsket i meg, og var sikker hele veien. Etter hvert klarte jeg å gi slipp på usikkerheten, og kjærligheten blomstret magisk fort. Det vi har er veldig spesielt. Helt unikt. Jeg vil si vi er ”soulmates”, fordi vi leser hverandre som åpne bøker, vi skjønner hverandre, vi kan snakke om absolutt ALT, og har et veldig sterkt bånd. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er i han, han har på mange måter hvert min reddende engel. Han har gitt meg håp, drømmer, kjærlighet og en grunn til å leve. Ikke minst for å bli frisk. Han er alt for meg.

- Er han din ”første” kjærlighet?
JA! Dette vil jeg med hånden på hjertet, hjerte ditt, hjerte hans, alle hjerter si at er kjærlighet. Min første og evige kjærlighetJ
- Hvordan er forholdet til kjæresten din? Og hvordan takler han sykdommen din?
Den kjærligheten vi har, er så sterk, og innebærer så mye håp, så mange drømmer, så mye følelser, AT vi klarer å holde sammen uansett. Spiseforstyrrelsen er jo en stor del av meg, og påvirker forholdet vårt veldig. I de vanskeligste periodene er det veldig tøft for både meg og han, fordi spiseforstyrrelsen står imellom oss. Det trigger en del sinne i han, fordi han kan ikke gjøre så mye med det. Han vil bare ha kjæresten sin, og ikke den fordømte sykdommen.
Men vi holder fast, fordi vi har en drøm som vi begge skal oppfylle sammen. Det er den drømmen vi holder fast på og snakker om når ting er veldig vanskelig.
Men likevel, jeg er veldig stolt og målløs over hvor sterk og tålmodig han er. Han kjemper jo mot spiseforstyrrelsen i meg han også. Noen ganger er jeg jo bare spiseforstyrrelsen.
Jeg er veldig glad for at skjebnen førte oss sammen. Han reddet tross alt livet mitt. Uten han hadde jeg vel kavet med monstersykdommen konstant. Og jeg takker gud for at han kom til meg.

- Hva gjør du på i hverdagen?
Akkurat nå for tiden, går mesteparten av tiden med på spiseforstyrrelsens ritualer og tvangstanker, noe som gjør meg veldig sliten og utmattet. Men jeg er noen dager på skolen i uka, og prøver å være sammen med kjæresten min så ofte jeg klarer.
Jeg må si jeg gleder meg til å fylle dagene mine med andre ting og ikke sykdom.

- Hva er din største drøm?
Min største drøm er å bli frisk, finne meg selv, få det bra med meg selv, og leve i frihet sammen med min fantastiske kjæreste. Tro meg, vi har mye vi skal gjøre.

- Hva skal du utdanne deg til?
Jeg skal bli sykepleier. Jeg vil bruke mine erfaringer og kunnskaper til å hjelpe andre mennesker. Jeg har mest lyst til å prøve litt forskjellig innenfor sykepleie, men først og fremst barn med kreft. Jeg opplevde å miste en god venn av meg i kreft for noen år siden, og det gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg fikk jo daglig se disse uskyldige barna som var rammet av denne forferdelige sykdommen, når jeg var på sykehuset så lenge. Noen overlevde, noen tapte kampen, men det som gjorde inntrykk på meg, var hvor mye disse barna ønsket å leve, de hadde en livsglede man skal lete lenge etter. Derfor var det alltid trist når denne livsgleden i disse menneskene gikk tapt mot kreften. Jeg vil hjelpe disse barna, så mye jeg kan.
I tillegg har jeg lyst å jobbe med nyfødte som er premature. Det har liksom også fanget min interesse.
Jeg vet ikke om jeg vil jobbe med spiseforstyrrelser som sykepleier, men jeg vil nok på en eller annen måte få gitt mitt budskap ut til folket. Min historie. Driver å skribler på en bok, men den står litt på vent for tida.

- Hva inspirerer deg?
Alle gode mennesker med budskap og ærlighet, som deler erfaringene sine.
 (Surfer.blogg.no inspirerer meg)
Samtidig blir jeg inspirert av alle smil, alle gode ord, alle omsorgsfulle personer som vil godt.
Slikt gir en mange gode følelser.

- Tre ting du ikke klarer deg uten i hverdagen?
Hmm.. denne var vanskelig. Men det må bli kjæresten min, snusen min, og håpet mitt

- Har du noen favoritt programmer eller serier du følger med på ?
Jepp!
- ghostwhisperers,
-Greys Anatomy, 
-House, 
-happy days,
-CSI 
+ alle disse såpeseriene på TvNorge

 - Hvor i verden holder du til?
Jeg bor i ei lita bygd en times kjøring fra Trondheim.
Halvtime fra byen med båt(flaut). JEG BOR IKKE PÅ EN ØDE ØY, men på kysten. 


Da er alle spørsmål besvart. Håper dere blir fornøyde, hvis ikke SPØR MER :-)
Tatt sommer 2010



~Lea Amalie~