jeg vet ikke hvor jeg skal starte. jeg kan jo begynne med hvordan jeg føler meg.
jeg føler meg sviktet på høyt nivå, krenket på nytt, håpløs, oppgitt og utrolig sint.
i dag har jeg ikke gjort annet enn å gråte og le fordi jeg har ikke visst hvordan jeg skal forholde meg til det som har skjedd.
jeg har lakt litt lokk på ting her på bloggen i det siste pga at jeg ikke vil trigge andre, men nå føler jeg at jeg må komme med en litt ærligere og klarere forklaring på ting som har skjedd i det siste.
Da jeg var på post 4 og fikk god behandling, gjorde fremgang, tok tak i ting osv, økte den indre smerten i meg kraftig. Den smerten og traumene jeg slanket bort, kom tilbake til meg og jeg fikk økt behov for å gjøre den psykiske smerten fysisk. Det som skjedde var at den psykiske smerten jeg hadde gjorde det psykisk umulig for meg å være tilstede. kroppen og hjernen reagerte med å koble ut, også kalt dissosiere. økende dissosiering, økende psykogene anfall sa noe om hvor stort press det var for meg å "koble ut". Det som skjedde når jeg koblet ut var at jeg gjorde automatisk den psykiske smerten psykisk. Det har jeg egentlig gjort i mange år med selvskading, spiseforstyrrelse, altså det har kommet "symptomer" på den egentlige kjernen. spiseforstyrrelsen og selvskadingen er bare symptomer. Det som har blitt gjort er at jeg har bare fått behandling mot symptomene, noe som har ført til at jeg har fått nye symptomer når den ene er behandlet. noe jeg ikke selv har kontroll over.
så selvskadingen økte mens jeg var innlagt på post 4. Det ble oppfattet som at jeg "saboterte" behandlingen. Det sa også noe om at ved behandling av spiseforstyrrelsen(symptomet) gjorde At selvskadingen økte. og selvskadingen jeg har påført meg(mens jeg dissosierte) har vært utrolig alvorlig og samtidig veldig uvanlig, men har krevd mye sykehusopphold og åtte kompliserte operasjoner. min nåværende behandler mener at siden selvskadingen er så uvanlig og spesiell, dreier det seg om et traume jeg har. Det jeg har gjort mens jeg har vært i behandling her på Orkdal Dps er å fokusere mer på kjernen i problemene mine, og ikke på spiseforstyrrelsen eller selvskadingen. Jeg har vært her i litt over en måned og det har gitt store fremskritt. I forhold til spiseforstyrrelsen har jeg klart å fått et mye mer normalt forhold til mat og vekt. Det er mye mindre anstrengt fordi det ikke er fokus på den. Det har gjort at Frida har fått mer plass og energi til å jobbe med ting, og samtidig leve. Jeg har fks begynt på skolen igjen. jeg er avhengig av å få støtte gjennom måltider og slikt, men jeg klarer mer veldig bra. samtidig har vi sakte men sikkert jobbet med kjerneproblematikken min, og hvorfor jeg dissosierer.
psykologen min sier at jeg har så mange indre sår som må ut og behandles, noe jeg har gått med på å prøvd sakte men sikkert, og ting har blitt bedre. jeg forstår mer av min situasjon nå. brikkene faller litt på plass. Jeg har gjort noe som er utrolig vanskelig. jeg har åpnet meg, funnet tillitt til psykologen min og behandlingen og gitt av meg selv. altså jeg har hatt store fremskritt mens jeg har vært her på Dps´n
Det som har skjedd er at det var et samarbeidsmøte med toppsjefer på østmarka, mine nåværende behandlere her på dps, andre som har vært inn i bildet og kommunen. de som sitter med makten har tatt en besluttning på at jeg er uhelbredelig, at jegikke er i stand til å bli frisk, så jeg må bare finne meg i å være pleiepasient i kommunen fremover. De fraskriver seg ansvaret for meg fordi de vet at jeg kommer til å dø snart, noe de ikke vil ha ansvar for.
Jeg kunne reagert på to forskjellige måter. Jeg er selvfølgelig sjokkert fordi at de erklærer meg for en pleiepasient i en alder av 19 år når jeg har hatt så god fremgang den siste måneden enn jeg har hatt på 8 år. Det sier noe om at jeg har fått feil behandling de åtte årene, og at jeg nå får riktig behandling, og at de, som ikke har hatt noe med meg å gjøre i den tiden, ikke snakket med meg osv, tror de har grunnlag til å si at jeg er kronisk syk, ubehandlelig, pleiepasient i hjemmekommunen. Det andre jeg føler er at jeg får bekreftet fra østmarka noe jeg i åtte år har følt på. Jeg har følt at jeg har så mange indre sår at jeg er ødelagt. Nå sier de "ja, du er ødelagt frida. vi kan ikke hjelpe deg".
det andre jeg reagerer på er at de bruker grunnlag til å ta denne besluttningen av de fåtall av liknende pasienter med samme type problemer. Jeg er ikke de pasientene. Jeg har en egen historie, jeg har egne trumer, jeg har egne problemer. hvordan kan de bruke det grunnlaget til å ta en besluttning at det er ikke noe vits?
så føler jeg meg sviktet av helsevesenet fordi jeg har åpnet meg og tatt et stort steg videre meg å gå inn i traumer, indre sår osv, så blir det avbrutt, og jeg føler meg krenket og sviktet.
oppi alt dette med at jeg er "gidd opp", får meg jo litt å føle at "greit, det er ikke mer å gjøre, så da kan jeg vel egentlig bare vente på å dø". og jeg kunne reagert på den måten.
Men vet dere hva? Jeg legger alt dette bak meg, reiser meg opp, og er sterkere enn noensinne.
Ikke søren om jeg skal bli en pleiepasient i min alder. Jeg har hele livet foran meg og jeg vil bli frisk.
Jeg har en drøm om hvordan hele livet mitt skal være når jeg blir frisk. Jeg skal gjøre ferdig skolen, jeg skal ta videre utdanning og bli sykepleier(drømmeyrket), jeg skal stifte familie med lars. vi har til og med navnet på barnene vi skal ha klare, vi har drømmehuset klart, vi har reisemuligheten klar. Jeg og vi har et helt langt og friskt liv foran oss. denne drømmen har holdt meg og de rundt meg stående i de verste stormer. nå prøver de å fortelle meg om at det aldri skal skje.
Jeg skal vise dem, jeg er så sterk nå at jeg kunne løftet fjell. jeg skal ikke dø tenker jeg. ikke før jeg er en fornøyd gammel dame som har fått oppfylt drømmen sin og levd et godt liv.
Jeg er 19 år og jeg skal få et godt liv.
så det som blir gjort nå, er at vi må ty til å bruke media, og jeg skal fortelle historien min.
~Frida~
