et juleønske - fra en venn

Jeg vil gjerne dele en hyggelig og varm kjærlig julemail jeg fikk av en god venn. Dette er noe å tenke over.

Kvelden senker seg og det blir nattesro, 
Varme føtter legger seg tilbakelent under myke tepper
Med en kopp julekaffe og et julemagasin i mine hender. 

En tåre triller nedover mitt kinn
Jeg kjenner slik en endeløs smerte når jeg tenker på alle dem 
Som ikke har noen som Elsker dem, Eller tar vare på dem.
Jeg gråter for dem som ikke blir hørt, som vandrer rotløse rundt i evigheten bortgjemt. 

Jeg gråter for dem som ikke har et hjem, 
Som ikke har trygghet i livet sitt som gir dem den lune følelsen om kvelden. 

Mens jeg legger mitt hode på min myke pute, 
Tenker jeg på dem som ligger å holder varmen ute under et tre, 
Bak en busk, Inne i skogen Alene.


Mitt jule ønske er ikke ting. 

Til Jul Ønsker jeg meg, At de som er fanget inni sin egen kropp, 
Som vandrer evig rundt i verden uten å ha tilhørighet skal bli sendt varme fra julens vakreste stjerne. 
Jeg ønsker dem håp, jeg ønsker dem glede, jeg ønsker dem kjærlighet. 

Jeg ønsker at de som gråter, Skal bli spurt hvordan de har det 
At noen skal gi dem et smil for så å fortelle dem at det er bra at dem er til. 

Jeg ønsker at de skal vite å få høre 
At deres verdi er helt unik og vakker slik som alle andre. 

Til Jul så ønsker jeg meg, At de som rusler gatelangs, Under en bro 
Klarer å slappe av å falle til ro, At de får en dag, eller en time 
Hvor livet føles fredelig og stormen ikke herjer. 

Menneskene ser slitne, svarte fingre Som strekker seg etter de siste cigarettene i pakken, 
En skitten vinterjakke som bedekker en mager kropp og utav toppen stikker det opp et slitent ansikt 
Tømt for glede og et bustete hår.

Kjære menneske jeg ønsker meg 
At du og alle andre 
Kan gi mennesket bak disse klærne
Kjærlighet.

Kan du være så snill å si 
Hei, Hvordan står det til med deg - Og god jul ? 

Jeg ønsker at de som ikke har det lett, 
Skal bli sett på med kjærlighetsfylte øyne i julen 
uten å få bitre blikk fordi de er annerledes som er det de aller minst trenger.

Jeg Ønsker at det skal være plass til dem som ikke har vært fult så heldige. 
Jeg Ønsker at de som har tatt gale veier ikke skal føle at det er dem det er noe galt med 
Jeg ønsker at samfunnet kan gi dem som kjemper en sjangse. 

Jeg Ønsker at verden kan gi hverandre en sjangse 

Til å se hverandre mer. 

Jeg Ønsker at de rundt dem skal se dem, Lytte til dem 
Å gi dem et smil av verdighet, Respekt og forståelse. 

Jeg ønsker at når dere alle ser noen dere kansje tror trenger en oppmuntring
Kan finne fram de gode sidene inni dere selv 
Å gi dem litt av deres varme , Nå i disse mørke kalde tider. 


Kansje ser du en dame som er lei seg i butikken, 
kansje har hun ingen som ønsker henne god jul? 
Eller kansje hadde hun det men nå er dem borte ? 

Kansje ser du en Gammel ensom mann med sin stokk gående rundt 
I julegatene,
Kansje har han ingen. Kansje kan ditt smil varme hele det nye året 
For han med gleden over å ha blitt lagt merke til ?

Kansje ser du en liten gutt, Som er redd mens han sjelvent holder mamma eller pappa i handa?
Kansje gruer han seg til julaften fordi at foreldrene bare drikker ? 
Da skulle jeg ønske at noen kunne fortelle ham at det aldri er hans skyld
At han er verifull.

Kansje ser du en sliten rusmisbruker som vandrer rundt å jager etter dagens 
Medisin bergtatt av sitt mørke,
Tror du at kansje din vennlighet kunne for et lite øyblikk fått tårene hans til å tørke ?

Muligens ser du en som gråter, 
FOrdi hele verden er en skummel klode
Kansje sliter han daglig på grunn av sitt traumatiske hode ?
Ville du ikke gitt han litt av din indre varme ?


Om jeg kan få opfylt et juleønske
Så er det at solen skal skinne for alle dem 
Som ikke har kjærlighet, Som ikke har tro og håp
Som ikke har en hånd å hålle i , 
Som ikke har trygghet, 
Som ikke har kjærlighet. 

Ja jeg må si med ærlighet, 
At dette er mitt juleønske for i år.

dette var jammen et verdig ønske. Tenk om alle ønsket slike ting til jul. Da ville verden vært et bedre sted. kanskje er det flere slike ønsker som skal til.
Takk regnbuepiken
~Frida~

alene- dypt alene

Nå er det på tide å skrive noen ord igjen. Jeg vet ikke om jeg har så mye godt å komme med denne gang heller dessverre. Mye har skjedd siden sist jeg skrev. Jeg er så langt nede som det går ann å komme nå. Verden min og drømmene mine har rast sammen. Jeg er knust i tusen biter, hjertet verker og jeg er sønderknust. Jeg kjenner at den kraften jeg en gang hadde, har dødd ut, og jeg dør med den.
Jeg er så sint, så jævlig forbanna og arg. Jeg kjenner sorg og håpløshet. Men likevel er den eneste jeg kan skylde på, meg selv. Jeg har tatt så mange feil valg den siste tiden, ja, de siste årene. Jeg har valgt sykdommens verden overfor den virkelige. Jeg har lystret sykdommens løgner istede for å høre på de rundt meg som var glade i meg. Jeg gjorde stikk motsatt av alt jeg ble annbefalt. Jeg saboterte fordi jeg var redd for følelsene. Jeg gav opp dag etter dag,time etter time, og gav av meg selv til sykdommen.
Jeg har latt sykdommen ødelagt alt for meg. Absolutt alt. Jeg har latt sykdommen ta ifra meg alt. Jeg er nå alene. Jeg lot kjæresten min gli bort fra meg. Jeg valgte sykdommen overfor han. Jeg valgte å la sykdommen fylle hjerte mitt, slik at jeg ikke klarte å se han slik han trengte.
Jeg valgte feil, fordi jeg følte meg fanget i min verden, og nå er det for sent. Jeg er alene. Den store drømmen er knust i tusen biter. Drømmen som betydde alt for meg og min fremtid. Hva har jeg nå?
Men hvem klandrer jeg? Meg selv, alene å ene. Jeg gjorde valgene, jeg tok avgjørelsene. hjerte brist og knust.

I de siste dagene har jeg vært på østmarka. Jeg har ligget reimet fast i en seng 24/7 og hatt noen til å passe på meg hele tiden. Grunnen er valgene jeg har tatt. Jeg mistet nesten livet, og nå har jeg mistet alt jeg har i livet mitt. Mens jeg ligger der tenker jeg på alt jeg og Lars opplevde sammen. varme sommerdager og bading. all hjertens musikk vi har sunget sammen. alle latterkuler, alle fester, alle øyeblikk, alle gode samtaler. Det er så mye. Lars er verdens sterkeste. Jeg beundrer han virkelig. og jeg ville nok også måtte ta det valget han tok. Han gjorde det for å redde seg selv. Jeg og sykdommen min holdt på å dra han ned, og jeg er glad han er fri fra det. Det har vært fire tøffe år hvor han har stått i tykt og tynt, og holdt fast i en drøm vi har hatt sammen. ingen kan leve på drømmer har jeg innsett de siste dagene. Et menneske er avhengig av å oppleve og realisere. Det fikk han aldri muligheten til. Sykdommen sto i veien. Han fikk aldri jenta si. Uansett hvor hardt han prøvde å knuse isveggene mellom meg og sykdommen. Han fikk meg aldri. Og det er jeg så lei meg for. Jeg håper han ser på alle de positive tingene vi opplevde og ikke alle mørke veiene sykdommen førte oss.
Jeg håper han husker latteren min, og ikke gråten min. Jeg håper han husker Frida og ikke sykdommen.

Jeg gråter sårt. Fordi jeg er så sint. At jeg ikke så dette før nå. Nå er det for sent. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må reise meg opp og prøve livet igjen. Men sannheten er at jeg vet ikke om jeg har tro på at jeg klarer å reise meg. JEg er helt alene. Jeg har visstnok familien min, men også der er det problemer. Jeg vil ikke skrive om det her, fordi jeg har bare meg selv å skylde på. Det er min skyld at det er slik.

Forbanna sykdom. JEG ER SÅ UTROLIG INDERLIG SINT PÅ DEN! den har klart å frarøve meg alt. Jeg var elleve år når jeg ble syk, og nå er jeg snart 21 år. Ti jævla år har den herjet og klosset til livet mitt. Den har overtatt hver cm av kroppen min, den har tatt i fra meg alt. Til å med min allerste kjære.
Hva skjer nå da?
Jeg har vært syk i ti år, og den har aldri gitt opp. visstnok har ikke folk rundt meg gitt meg opp heller, og det er jeg takknemlig for. Jeg har vært gjennom veldig mye de siste ti årene, og det er rart jeg fortsatt lever. Det er vel en mening med at jeg fortsatt lever. Men meningen klarer jeg ikke å se nå. Alt er svart. Jeg ser ingen lys. Jeg føler meg død. Jeg bare eksisterer hele veien. Veien jeg går på er full av torner. Jeg ser ingen lys på veien min. Jeg føler meg alene i denne store verden. Likevel er jeg i min egen boble sammen med sykdommen. Jeg kjenner at jeg prøver å ta et valg. Vil jeg leve eller vil jeg dø? Valget må taes nå. Jeg må bestemme meg nå, og jeg må tenke meg nøye om, fordi dette er det eneste livet jeg har. Selv om hjertet mitt er knust nå, er det nå jeg må ta et valg. Frida vil frem, og hun vil bli sykepleier og stifte familie, og leve drømmen min. Sykdommen prøver alt den kan å overbevise meg om at det finnes bare en vei for meg nå. Den veien er den jeg har kjempet mot i ti år nå. jeg har stått med en fot i graven i ti år, og nå er det torner på begge sider av veien. Det er et stup, som jeg har fallt i og jeg kommer meg ikke opp. Hvem kan hjelpe meg opp? Jeg roper etter hender som kan hjelpe meg opp fra dette helvetet, men jeg finner ikke lyset til å klatre meg opp.
Jeg er alene. Min største frykt var å bli alene. Nå har jammen sykdommen klart det. Jeg er alene.
Mange vil kanskje si at dette er bare en tung tid for meg. Men det er ikke slik. Tiden er ikke tung, den er uutholdelig. Den er fryktelig. Den er forferdelig. Jeg holder ikke ut.
Min djevelske mordersykdom vil ha et helvete. Jeg er syk. Jeg er veldig veldig syk. Tankene mine er ikke klare. Jeg er ikke klar. Jeg er sykdom. Frida er borte. Frida er bare sykdom. All livsgnist er sugd ut av meg som en tørr svamp. Det er ingenting igjen.

Jeg prøver å rope meg tilbake. Jeg vil ha tilbake livsgnisten. jeg vil leve. Jeg prøver å si til meg selv at jeg må ta en dag av gangen nå, for mer enn det klarer jeg ikke. Jeg må tenke nøye gjennom konsekvensene av det jeg gjør. livet venter på meg, vil jeg møte det?
Vil jeg ha livet jeg ønsker så sterkt? dette er bare ord, fra en forvirret og forundelig tilstand. Jeg er forvirret og redd. Jeg er alene. tårene triller. Jeg er alene
~Frida~

julepasienten

Julen er her. Mammas hvite juletre stråler som i fjor. nissene og julepynten er på plass som i fjor. julematen er på plass til både frokost, middag og kvelds. Alle koser seg. Det er jul.

Men hva med meg denne jula? Jeg kjenner en tomhet inni meg. Er det ikke nå jeg skal føle glede i hjertet av jul og familie. Jeg kjenner at ingenting fyller hjertet mitt. De eneste som bryter gjennom er at min kjære har kommet hjem til jul. Endelig kan jeg treffe han. Men også i forhold til følelsene mine for han kjenner jeg at sykdommen stjeler fra meg noe. Sykdommen stjeler fra meg alt, og har tatt mye fra meg. Jeg kjenner at nå er jeg på et punkt i livet at jeg føler jeg har mistet meg selv som person fullstending. Sykdommen og selvhatet er størst. Det er på første gang i hele mitt liv at jeg kjenner at jeg ikke klarer å tro på at jeg skal bli frisk igjen. Jeg prøver å tenke hva det er som gjør at jeg plutselig tenker slik.
Jeg tror det har mye med selvhatet til kroppen min akkurat nå. Jeg er jo normalvektig nå, og klarer absolutt ikke å forholde meg til det. Det er det verste jeg har vært med på. Jeg kjenner at jeg er ubekvem med å være i kroppen min, så jeg går ut av den, ser meg selv utenifra, og hater det jeg ser.

dere tenker kanskje "hva har skjedd med sterke Frida?", kanskje jeg ikke er så sterk. Kanskje jeg er en svak person som bare må være tynn for å klare å leve med meg selv. Men så vet jeg med fornuften min at jeg ikke vil tilbake til anoreksihelvetet igjen. Det å ha en kropp som bare makter å ligge i en seng er ikke noe liv. For når jeg sier "SYKEPLEIER", så kjenner jeg håp i hjertet mitt, og da skjønner jeg med en gang at jeg ikke kan være anorektisk. Jeg må velge... Jeg har valgt. Jeg har valgt livet, selv om sykdommen prøver hardere enn noensinne å frarøve meg det nå. Den serverer meg løgner om døden og lukker meg mot den. Jeg vil jo ikke dø. Da tenker jeg på nøkkelordet mitt igjen, sykepleier.

Jeg er hjemme akkurat nå. Jeg sitter i stua hos mamma og ser julefilmer. Men det varer ikke lenge. Jeg er egentlig på østmarka nå. Skal være der i fire uker denne gang. denne innleggelsen skyldes alvorlig selvskading. Den siste selvskadingen kunne kostet meg livet. Dere tenker kanskje "hvordan kan noen klare å skade seg så mye?" vel, smerten inni meg er så stor, sorgen er så stor at jeg kjenner ikke smerte. Jeg kan gjøre hva som helst med kroppen min uten å kjenne noe. Det sier litt om hvor vondt det går ann at en menneske har det.
familien min er sinte og hjelpesløse. hva skal de gjøre? Frida dør fra dem. Frida bare faller og faller. Frida står med en fot i graven. Hva kan vi gjøre?
ingenting kan lindre smerten min. Den må jeg jobbe ut. Jeg vet hvor den sitter. Den sitter langt inni hjertet. Men jeg våger ikke. Jeg er så redd. Jeg er livredd. Hva er jeg så redd for? Jeg er redd for at sårene mine skal gjøre så vondt når jeg lar dem verke ut av hjertet mitt. Jeg er redd for at det skal gjøre vondt for meg selv, og de rundt meg. Jeg vil ikke overføre smerten min på andre. Selv om jeg gjør det ved å gå som en zoombie her hjemme å holder alt inni meg. Jeg har tro på at det skal ut en gang, men jeg må bli klar.

så ja, jeg er sliten. kroppen er nærmest ødelagt av alvorlig selvskading, og jeg er dypt deprimert. Men hei, det går vel over. jeg må bare holde fast på målene mine og drømmene mine som før, og komme meg på rett kjør igjen, selv om det føles umulig nå, nå er det ikke umulig.

Jeg håper alle dere som har et godt liv verdsetter livene deres. Det er så verdigfullt livet.

fortsatt god jul
~Frida~

poem

stormen herjer som en evigvarende krig
Jeg er svak, sliten og redd
Tankene surrer, og gir meg en kvelende strid

Jeg kjemper, men elven er for stri
og vinden er for sterk
jeg kjemper likevel
selv om kroppen er full av verk

selvhatet herjer som kniver på mitt indre
et evig jag, ingenting kan lindre

hadde jeg bare vært fri fra dette
kunne jeg reise meg og lette

Jeg er på evig jag etter frihet
jeg vi være i tet.

så stormen herjer og jeg kjemper
uansett hva, smerten ei demper.

så kjære frihet, redd meg
kjære frihet, vis meg vei

~Frida~

one day at the time

I dag er det en litt tung dag, igjen. Det er mange av dem for tiden. Det er mye mørke. Så det er kanskje ekstra viktig å prøve å lete etter stjerner som kan lyse opp dagen litt. Dagen ja, ikke dagene, for her i gården tar man en dag av gangen. Noe mer ville vært ekstremt. Hvis jeg tenker mer enn en dag, mister jeg motet. motet må jeg beholde nå, det er viktigere enn noensinne.
Jeg sitter i stua i barndomshjemmet mitt nå. Mamma har fyret i ovnen og tent lys. julestjerna skinner. Alt for å gjøre det koselig her for meg. Mamma prøver alt for å gjøre det bedre for meg. Men likevel er det ikke nok. De rundt meg prøver alt for å hjelpe meg, men klarer ikke. De føler seg hjelpesløse.
Den eneste som kan gjøre noe er meg. Så når dagene er tunge, tankene er klistret fast i sykdom og destruktivitet, er det ikke lett å "gjøre" noe. Noe kan jeg gjøre. Jeg kan adlyde sykdommen, for det kan jeg, det er trygt. men da kommer jeg ikke videre. Jeg stangerer i min egen verden, hvor jeg har vært i ni år. Det er så ensomt her. Det er så trist å være her. Sykdommen stjeler alt fra meg. Sykdommen stjeler tid, øyeblikk, fokus, verdier og glede. Det er umulig for meg å LEVE livet mitt hviis jeg har sykdommen over nakken, jeg bare eksisterer. Da får jeg ikke det livet jeg drømmer om.
Drømmene mine er sterke og har alltid vært, men noen ganger føles det som en umulighet. Jeg ser at jeg lar sykdommstankene lure meg dag på dag. Noen dager er bedre enn andre, men det varer aldri, motivasjonen min til å kjempe går ut. Hvis jeg får en sykdomstanke, er jeg tvert fanget i den.

Det er en djevelsk sykdom jeg har. Jeg tenker tilbake på alt den har gjort med meg og de rundt meg. Hvis du ser på kroppen min, ser du en brøkdel av smerten jeg har opplevd. Arr på arr, hele kroppen, sebrapike. Anoreksien fikk meg til å i årevis sulte meg så hardt at jeg mange ganger var døden nær. Den hvisket til meg hvem jeg var, selv om den i virkeligheten bare serverte meg løgn på løgn. Uansett hva jeg gjorde var jeg ikke bra nok. Den fikk meg til å presse meg selv ekstremt på alle måter. I en alder av 11 år skulle jeg bli verdensmester både i skolen, på håndball og fotball, med venner, i lek, og hjemme. Perfeksjonisme. Men jeg ble aldri bra nok. Det hendte så mye fælt med meg på den tiden, på alle plan jeg skulle være best i. Jeg følte meg aldri bra nok. Anoreksien hvisket til meg at den kunne hjelpe meg. Den begynnte tidlig. Jeg var kanskje 9-10 år første gang tankene om at jeg kunne slanke meg for å bli god nok kom. At de tankene kunne være løsningen på alle problemene mine.
Jeg ble lukket inn i en syk verden. Og syk ble jeg. Jeg som var født så frisk og sunn, ble utsatt for så mye uheldig og vondt, at jeg ble alvorlig syk. hendelsene har blitt til indre sår, som verker den dag i dag. Jeg kommer aldri til å kjenne fred inni meg, før jeg jobber meg gjennom hvert eneste sår. Jeg må gjennom helvetet for å bli fri. Det er god nok grunn til å gi opp. Men så har jeg den viljen min og drømmene mine da. Jeg har et så sterkt ønske om å være alt annet enn syk. Jeg vil finne ut hvem den lille friske jenta Frida er. Jeg vil utvikle meg og finne meg selv. Jeg vil hjelpe andre som sykepleier. Jeg vil fortelle historien min og dele erfaringene mine med andre. Jeg har så mye, jeg er en hjelper, og det har jeg alltid vært.

Jeg kommer nok til å å klare meg. Det er bare den fasen jeg er i nå at jeg virkelig må holde ut alt jeg klarer. Jeg snakket tidligere om at jeg må prøve å holde meg inn i den nye friskbobla mi, og ikke minst be om hjelp. Det er så mange hjelpere som vil hjelpe Frida på den riktige veien, frem mot frisk. Jeg har så mye godt i livet mitt som er verdt å kjempe for. Det er så mange skatter som ligger å vente på meg. Men de ligger på friskveien. livsskattene ligger på friskveien. Det som er så dumt er at for å se gledene i livet, må man gjennom smerte også. Det kommer ingen regnbue  uten regn. Men hvis man skal holde ut noe, slik som jeg gjør nå, så må man bare tenke og trøste seg med at det blir bedre etter stormen. Jeg prøver også å tenke at hvis jeg vinner en kamp, kommer den mestringen etterpå. Tenk deg når Norge vinner håndballkamper. Tenk den seiersfølelsen de føler etterpå. Det er den seieren jeg noen ganger prøver å få frem her på bloggen når jeg mestrer også. Det er sjelden at jeg har gode dager nå, men de er der, og de er så viktige. Det er mestring og gode følelser som løfter oss til å fortsette å gå på livets vei. Og det motiverer en til å ta riktige valg også.
Så i disse tøffe dager gjelder det å ta vare på de gode ting og se fremover. Ikke bak, men frem.

Jeg, for min del tar en dag i gangen nå.
Jeg har jo tenkt at jeg skal bli frisk, selv om alt er veldig mørkt nå. Jeg kjenner at jeg smaker på helvetet hele veien, men selv om føttene mine er fastspent av djevelen, klarer jeg av og til å snu meg og se på drømmen. Det er jo den som motiverer meg til å kjempe imot det som hindrer meg i å nå den. Det er faktisk en tanke som hjelper meg veldig. Det eneste som hindrer meg i å nå drømmene mine, og få et godt liv, er sykdommen. I ni år har jeg spilt på lag med den, fordi jeg har ikke klart noe annet. Det har vært så trygt for meg, jeg har mestret det. Og det er jo det som er min største frykt, det å ikke mestre noe. Det å ikke være god nok.

Jeg kjemper, men jeg er redd for at hjertet mitt gir opp. I hjertet ligger alle drømmene. I hjertet ligger sjelen min. Denne sykdommen tar liv, det er jeg klar over. For sykdommen sier til meg hver dag nå at det er døden som er den beste løsningen. Når jeg får slike tanker nå jeg stoppe opp, og realitetsorientere meg selv. "FRIDA!!!, hva holder du på med? Dette er sykdomstanker!! Tenk sykepleier!"
Bare ordet sykepleier vekker noe i meg som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg har så lyst. Jeg vil så mye. Jeg ønsker så inderlig. Jeg har det som skal til. Jeg må bare tro. Jeg må bare kjempe, både imot sykdommen og for friskheten. Jeg har da mål klare, og det eneste som hindrer meg er sykdommen. Hvorfor skal ikke jeg nå målene mine? Jeg har da like stor rett til å leve som alle andre. Jeg prøver å si til meg selv at jeg fortjener å leve og ha det godt. For jeg gjør vel det?

Jeg har lidd i NI ÅR nå. når er det nok? Når er det NOK? Det er opp til meg. Det er opp til meg når jeg er villig til å kjempe 100% imot sykdommen. Stå imot dens fristelser og lovnader. Det er ikke bra.

Jeg ønsker meg frihet. Frihet i livet til å gjøre hva jeg vil. Det er vel noe vi alle mennesker har krav på, ikke sant?

Jeg ønsker også frihet for alle rundt meg sin skyld. Jeg vil at de skal slutte å lide pga sykdommen min. min mamma, min søster, min kjæreste. De har vært gjennom nok de også. Jeg synes ikke at livet skal være så vondt for dem. De har jo opplevd så mye vondt med sykdommen min.

Fri vilje, til å stå imot er mitt største ønske. For tankene kommer nok alltid til å være der. Det er bare at jeg må stå imot som er styrken jeg må ha for å være frisk. Det gjelder å ha en styrke til å være sjef i eget liv, styrke til å finne tilbake til seg selv ved vonde tankemønster, styrke til å reise seg når man faller, styrke til å tørre å være seg selv. For meg har denne sykdommen betydd liv eller død. Jeg har hatt valget i så mange år nå, men jeg har kommet dit at jeg må velge.
Velger jeg livet, velger jeg Frida. Da velger jeg sykepleier, barn, sport, sunnhet, venner, familie, liv og glede, mennesker, motivasjon, styrke, mot, bok, forelesninger, LARS, tanteunger, mestring osv.

velger jeg sykdommen, velger jeg død. slutt på livet. slutt på glede, eller vertfall frisk glede. Løgner, falsk mestring, syk mestring, sykehus, smerter, sår, mat, bulimi, anoreksi, tvang, behandling, jeg mister alle i livet mitt, ensomhet, alene, døden...

Valget er lett for deg, for meg som er fanget i det nederste, gjelder det å kjempe til å måtte nå det øverste. veien dit er stormfull og vanskelig. Det er min største endring i livet. Jeg står nå i mellom, med en fot i graven, som jeg alltid har gjort. Jeg har livet i min hule hånd, og kan føre det dit jeg vil. Fri vilje er det vanskeligste jeg har hatt.

Velg riktig FRIDA, Ta rett valg!!

~Frida~

to skritt frem- ett tilbake

Livet går jammen opp og ned. I dag er jeg nede. Langt nede. Jeg har ligget strak ut på sofaen hele dagen, og bare latt alle tanker herje. Jeg orker ikke å kjempe imot. Jeg føler meg alene i en stor og ukjent verden. Jeg føler at alt skal rase sammen. Jeg prøver å se etter neste hvileskjær, for jeg er så sliten av å svømme. Jeg befinner meg på ukjent farvann, hvor alt føles skummelt og utrygt. Er det rart at jeg har lyst til å gi etter når den djevelske sykdommen brøler og roper til meg om at den kan gi meg ro og fred. Den lukker meg inn til dine hvileskjær. Men jeg vet bedre. Jeg vet at den lurer meg. Jeg vet at det er løgn på løgn. Men likevel, så frister det fordi jeg er så sliten. Jeg har fallt.
Så hva er det som skal få meg til å svømme videre nå?
Jeg vet heldigvis svaret. Jeg har så mye godt som venter meg fremover. Jeg har så mange friske faktorer som skal motivere meg til å velge den friske veien. Jeg har så mye å miste hvis jeg velger feil vei.
Jeg mister alt hvis jeg nå velger sykdomsboblen overfor frida-frisk-boblen.
hvis man går litt ut-av-seg-selv er det jo et enkelt valg. enten velger jeg å fortsette den livsdrepende og dødelige veien til sykdommen min, som tilslutt vil føre meg til døden. En evig runddans av samme tanker og følelser som kun er syke. en syk syk hverdag som ikke gir Frida noe som helst. et helvete som fører til død.
Eller jeg kan velge frisk-veien. Jeg kan VELGE å kjempe mot sykdommen, og da vet jeg hva det innebærer. Jeg må gi slipp, jeg må velge å ikke høre på dens løgner, og høre på de virkelige sannhetene som kommer fra mennesker som vil at jeg skal få et godt liv. Jeg kan velge kjærligheten. kjærlighet til andre, og til livet. Jeg kan velge følelser, og det å stå sterk gjennom stormer slik at jeg får oppleve livets skatter på den friske veien. ja, denne veien fører meg til mine mål, og hjelp til å nå mine mål. denne veien gjør at jeg lever videre.

Grunnen til at jeg skriver om dette, er mest for min egen del. Jeg har ikke noe behov for å legge ut om hvor fælt jeg har det. Men jeg har erfaring om at det å skrive meg ut av og gjennom stormer har vært positivt før, pluss at jeg kan få noen gode råd og tips. Jeg skriver kanskje også for å kanskje føle en slags forpliktelse til å overleve akkurat nå, for det er det eneste som hjelper her og nå. I tillegg får jeg kanskje frem de positive tingene, og ser ting litt mer realistisk. veier for og mot. høres litt drygt ut. Og veie livet mot døden liksom. Men det er det som er min virkelighet akkurat nå. Det har vært det i ni år, bare at de siste ni årene har jeg valgt de syke mestringsstrategiene og den syke veien, istede for å be om hjelp til å holde meg på den friske veien. Jeg har allerde begynnt på den friske veien. Så selv om jeg har hatt en dårlig dag i dag, er ikke livet mitt ødelagt, prøver jeg å si til meg selv. Det kommer alltids en ny dag i morgen, hvor jeg kan velge og ta helt andre valg enn jeg har gjort i dag.
"never let your past be bigger than your dreams" fikk jeg høre i dag. så da legger jeg denne dagen bak meg, og prøver på nytt i morgen. Jeg er jo klar over at dette kom til å bli en kamp. Jeg vet hva som er de riktige valgene for meg, jeg må bare stole på Frida, og at jeg klarer å gå for de riktiige valgene. sykdommen vil være der hele veien og lukke meg inn til seg, det er da jeg må rope tilbake: "løøøgner"!
"bedrager"!. Jeg vet sannhetene i livet. Jeg må bare la de fylle meg.
~Frida~

Livets nøkkel - Jeg har den!

Dette tror jeg har vært en av de tøffeste dagene i mitt liv. Da mener jeg MITT LIV, for det startet egentlig i dag. I dag har jeg for første gang på ordentlig, helt ærlig, helt inderlig klart å mestre absolutt ALLE utfordringer UTEN å bruke gamle mestringsstrategier, syke løsninger. Jeg har hørt sykdommen brøle til meg og hviske til meg, men jeg har ikke lystret den. Jeg har stått i stormen og tatt friske valg. hvordan vet jeg det? Fordi jeg har delt mine følelser, tanker og handlinger med de rundt meg. Så har jeg tillat de å komme inn i min verden. Jeg tok et valg i går. Jeg valgte å frivillig legge meg inn for et 2-dagers opphold på Østmarka. Jeg tok et valg om å innse at jeg trengte hjelp. Denne sykdommen er ikke menneskelig overkommelig fra mitt ståsted. Jeg trenger hjelp og støtte, og jeg har i hele dag søkt etter det også. Jeg har turt å gi slipp på sykdommen som har fulgt meg i ni år, for å slippe til de som vil hjelpe meg til å overleve, til de som vil at jeg skal få et godt liv og vinne kampen. En god venn av meg sa at jeg ikke trengte å slippe noen inn i min verden, for hun visste hvor vanskelig det var for meg å ta imot hjelp. Hun sa at for at jeg skulle bli frisk, måtte jeg ta steget ut av min "gamle" boble, og inn i en ny boble. En "frisk-Frida-boble". Og den skal bare være min. Jeg må gjøre ALT som står i min makt og alt jeg kan, og enda mer enn det, for å ikke slippe inn sykdommen. Det betyr at jeg må ta riktige valg, og det betyr at jeg ikke kan la sykdomstankene regjere over meg.
Stormen herjer og har herjet med meg i hele dag, men jeg tok et valg om at jeg skulle stå i den stormen. Og det fantastiske er at jeg ser nå at jeg ikke er alene. Det er jeg som må gå veien gjennom stormen som herjer, men det er mange flotte fantastiske og kloke mennesker rundt meg som vil holde meg oppreist når jeg trenger det. Det er eneste måten gjennom. Det er eneste måten at jeg kan overleve. For gir jeg opp, er det over. Gir jeg opp, dør jeg. Da dør ALT jeg i årevis har kjempet for. Da dør alt jeg er som person og alle ressurser og egenskaper jeg har, jeg dør. Da dør all kjærligheten jeg har for andre, og all kjærligheten andre har til meg. Da forsvinner en kjemper fra jorden. tusen drømmer, masse håp, tro og kjærlighet. Det ville vært urettferdig. Fordi etter alt jeg har overlevd disse ni årene, er det meningen jeg skal leve. Jeg tror ikke det går ann å ha mer englevakt eller flaks om du vil. Jeg skal leve.
Så dagen i dag, og alle valg jeg har tatt i dag(den første dagen i resten av MITT liv), er tatt i utgangspunkt i at jeg har valgt livet.

Det at jeg har valgt livet nå og i dag har gått inn i det jeg kaller min nye boble, betyr ikke at livet blir rosenrødt fremover. Nå har det begynt en kamp, men det er jeg som sitter i førersetet.

Jeg har i ni år slitt med spiseforstyrrelser, depresjoner, alvorlig selvskading og angst. Jeg har levd i en boble hvor sykdom har bestemt alle valg for meg. Det har vært sjelden at jeg har tatt valg som har vært bra for meg selv eller som har blitt tatt av friske årsaker. Jeg har vært fanget i destruktivitet og tvang, og jeg har aldri følt den friheten som sykdommen hvisket til meg og lukket meg med. Sykdommen har bare tatt og tatt fra meg og mine kjære. Sykdommen har bare stjelt tid og energi fra meg og mitt liv.
Jeg har hatt mine mål og drømmer, men også der har sykdommen tatt fra meg håp og troen. Fordi den har hvisket til meg : " i morgen kan du starte", "i morgen kan du gjøre det". De friske valgene må taes NÅ! I DAG! i dag og nå må jeg løsne på tornestilkene fra sykdommen som er hektet rundt føttene mine, og starte å gå på den riktige veien. NÅ!
For på den riktige veien venter det meg verdigfulle skatter som sykdommen aldri noensinne har kunnet tilby meg. Den har prøvd, men jeg vet nå at det er løgn på løgn. De virkelige skattene kommer frem bak torner, busker og regnvær på den riktige veien. skrittene må tas av meg, og bare meg. Bare jeg kan finne frem skattene som venter meg, og finner jeg dem ikke i dag, må jeg fortsette på veien min og lete. For det er de skattene som fyller oss og gir oss motivasjon til å fortsette på veien, på livet.
skattene er kanskje resultater på en tøff jobb man har gjort, eller kjærlighet man møter på veien, en bekreftelse, noe som løfter oss opp, gode følelser og at drømmer realiseres.

Jeg laget en gang et bilde til min kjære. Det er bilde av meg fanget inn i en stor rød ring som representerer veien/stormen/kampen til å bli frisk. utenfor boblen er det grønt. Men boblen er låst, og min kjære holder en nøkkel i hånda. I andre enden av bildet, nedenfor helvetet mitt, er en port. Livets port. Gjennom et dikt på bildet ber jeg kjæresten min holde fast i håpet gjennom stormen. For jeg visste at jeg skulle gjennom en storm, fordi jeg gav han bildet før jeg gikk inn i den. Jeg bad han passe godt på nøkkelen, til jeg klarte å passe på den selv. Jeg bad han aldri å gi opp, for kjærligheten vår var størst og skulle føre oss gjennom stormen uansett, og sammen skulle vi åpne porten til livet med nøkkelen, sammen.
Det har vært en lang storm, og den er nok ikke over enda, men jeg er i stand til å kjenne på at jeg kan bære nøkkelen selv nå. Det handler om at jeg nå igjen kjenner at jeg tørr å drømme, og at jeg kan tillate meg selv å virkelig tro på at drømmene mine skal bli sanne og realiseres. For JEG er den eneste som kan åpne opp livets port.

I dag har jeg tatt mitt første skritt til å endelig klare det. Jeg har bestiget mange fjell de siste ni årene, men det fjellet jeg har besteget i dag er det høyeste fjellet. Og mestringen over å ha klart å gjennomføre min første dag i resten av mitt liv, er stor. Nå må jeg bare fortsette å se fremover mot drømmene mine, MEN forskjellen er at jeg samtidig skal gå skrittene til å nå dem. Det er en stor forskjell på å drømme, fremfor å aktivt ta ansvar for eget liv og gå skritt for skritt mot målet. Det er ikke lett, men jeg har fått en skatt i dag. skatten som kalles mestring. Og jeg kjenner at den skatten fyller meg nok til å kunne fortsette i morgen på samme riktige vei. Det er hovedsaken. Det er styrke det. Jeg har lenge lett etter styrke og kraft. Vel, jeg har smakt på det i dag.

Jeg begynte med at dette har vært en av de tøffeste dagene i mitt liv. Og jeg vil avslutte med at den har endt med den beste følelsen også.

~Frida~

Takk Regnbuepiken - En klok berettelse

Jeg er heldig. Jeg driver å kjempe meg ut av en langvarig kamp som nesten har kostet meg livet, og i kampen har møtt mange skjebner. Vi har alle mennesker fått livet og sjelen. Noen sjeler og liv har jeg dessverre vært vitne til har gått tapt, og noen har vunnet sin kamp og funnet livet sitt igjen. Ingenting er vakrere enn et seirende smil, vakrere enn et liv som reddes, vakrere enn når en kamp vinnes, vakrere enn når man selv innser at livet smiler til deg. Livet er vakkert, hvis man bare ser godt etter. Jeg har selv sett livets smertefulle side, og erfart mørket på sitt mørkeste, men selv jeg har latt lyset reise meg opp igjen. Det jeg vil frem til er at livet går opp og ned, men man må la de gode turene fylle en, fordi det er de som gjør en sterk.

Det jeg vil vise dere i dag, er litt om hvorfor jeg har kommet så langt. Jeg har en hærskare av mennesker rundt meg som virkelig har gjort livet lysere for meg. MANGE har hjulpet meg opp fra sykdommens feller og gjort meg sterk i mine svake stunder. Jeg har skrevet mye om hvor mye familien min har betydd for meg og mitt liv. De har vært utrolige. Men også de har fått påfyll fra utrolige mennesker som selv har erfart livets mørke, og igjen kommet seg opp av det. Jeg vil igjen si hvor takknemlig jeg er for all støtten jeg og min familie har fått.

I dag har jeg pga feil i mailboksen min, endelig fått lest alle mail som jeg har fått gjennom denne bloggen. Det er utrolig å se og lese hvor mye støtte jeg får, og hvor mange som har vist meg at livet er godt og venter på meg. Jeg setter enormt pris på alle mail. Det er så mange gode mennesker. Jeg har deriblandt lyst til å dele noen kloke ord jeg har fått fra en utrolig jente som har gitt meg utrolig mye.
Jeg føler at hun kjenner meg ut og inn og forstår meg. Det gjør utrolig godt. Hun beskriver hvordan en spiseforstyrrelse kan ta liv på en utrolig måte, og støtter meg og gir meg råd til å bli fri fra dette. Takk kjære regnbuepiken.

Anoreksien er et fengsel, Et fengsel som man blir fanget til å tro at man ikke kan leve uten.
Sannheten er at man ikke kan leve med den. 
Den frarøver alt, og gir tilbake den dystre følelsen av tomhet.
Den mørke følelsen du blir sittende igjen med, mens du ser deg selv visne bort i egne hender.
Den lover deg trygghet, den lover deg kontroll og den lover deg tilstedeværelse og glede. 

Den tapper deg for energi, den tapper deg for livsglede. Den frarøver deg og dine omstendigheter alt. 
Alt du var i besittelse av , suger den ut av den, som en mørk og grådig glupsk demon.
Den tar og tar og tar, til det ikke er mer å ta av. 

Det vil en dag ende med døden, Om du nå ikke holder fast i livet. 

Du kjemper så tappert for fremtiden. når du har det vondt lurer den deg til å tro at det er via den du skal mestre dine sorger. Gi ei etter, du vil kun falle tilbake til gamle spor. Med sykdommen vil du aldri bli lykelig. 
Det har du så smertelig erfart. 

Du er et vakkert menneske. 
En skjør men samtidig så sterk jente. Du har vært gjennom helvete på jord
Foran deg ligger fremtiden å venter. Den venter ei evig. For gir du etter nå så kan det være for sent.

Det er harde bud, men håpet lever i deg. Du finnes inni der. For tiden så har du kommet mer og mer frem.
Det er derfor sykdommen skriker. Den skjønner at du er klar for fremtiden, den vet at det betyr at den ikke lengre kan følge med deg. Den skriker i desperanse, tortuterer deg for at du skal søke trøst hos den, 
Og sykdommen vet at om du gir opp så har den vunnet.

Den skal ikke vinne. du skla vinne. du skal klare det. DU klarer deg uten den. 

jeg vet at du kjenner deg som et skjelvent utrygt barn når du er uten den.
Hvem er jeg og hvordan skal jeg møte livet ? Hvordan skal alle tårer tørkes, når jeg ikke kan tørke dem med knokler, sult og oppkast, tenker du. Det er slik du har mestret. Men det er på tide å gi slipp nå. 

Å det er greit. det er greit å være redd. det er greit å tvile. men det er ikke greit å gi opp.
Ikke tvil på deg selv, ikke gi opp deg selv. du er så fantastisk vakker, så fantastisk verdifull.
SYkdommen lurer deg til å tro at du ikke er verdt noe, men du er verdt alt for de rundt deg. Du inspirerer og leder andre mennesker på vei, du er født med et budskap som senere vil redde mange liv, 

Du har en historie å fortelle. en historie av helvete, og håp. 

En historie om hvordan håpet er det som driver et menneske. 

i alle disse årene har du kravlet deg frem, og det er et levende bevis på din indre styrke. tvil aldri på den.

Hadde du ikke villet noe med livet, hadde du ikke sottet her du er idag. 

Lær deg kjenne din egen stemme, uten anoreksien. Den skal ikke få lov til å synge i kor med deg. Den skal bort.

For du klarer å synge uten den. 

Sykdommen skal utav din sang så du kan få føle på glede, lykke og alle de gode følelsene du fortjener. 

Det som ble gjordt mot deg da du ble barn er forferdelig. grusomt. uutholdelig. 

Jeg skulle ønske deg at jeg kunne si til deg at du kommer til å glemme det. Du kommer aldri til å glemme det. 

men en dag, så vil du også være trygg på kontroll over disse opplevelsene. Du må stå i dem, om og om igjen, Møte dem i svartøyet, Til du ikke lenger blir skremt av synet av dem. Til du kan se på dem, 

Puste dypt inn, Gå videre å kjenne at '' dette knekker ikke meg ''

Du har aldri vært en dømt engel. Du har aldri tapt noen kamp i livet ditt.

Du har kjempet hardt, og du har falt. Men du har aldri tapt.

Og du KAN VINNE 

Det tror jeg at du vil, for du er så enormt fantastisk, du har et så stort potensiale

Aldri glem at verden trenger deg, Verden er et fattigere sted uten deg. 

Livet ditt er rikere uten sykdommen.



Ikke lev for hardt i smerten over alt du har påført familien din.

Lev i gleden over at fremtiden og gode minner nå venter på dere. 

Mammaen min sa en ting som har brendt seg fast i meg 

'' Uansett hvilket helvete man har vært igjennom med barna sine, 
Så glemmer man det i fremtiden når håpet trer inn og man har klart alt sammen
I enden er kjærligheten og båndet enda sterkere ''

Du og din familie har et så sterkt bånd, å i fremtiden så vil dere ha evnen til å føle på en fantastisk kjærlighet, 
Å evnen til å ikke ta forgitt.

Det er så mye vakkert som venter deg.

Jeg gråt da jeg leste det håpefulle nyttårsinnlegget ditt.

Det er slike innlegg som vitner om at det bor inni deg.
Husker du den følelsen du hadde da ?

Den følelsen vil komme igjen.

Og når tante barnet ditt igjen spør deg om du vil komme hjem å være frisk nå, 
Å du kan svare ja igjen, 

Da er kampen du kjemper nå beseiret,å du er klar for neste steg, Med enda en seier i lomma.
jeg HEIER HEIER HEIER på deg !!<3~

------------------------

Dette er nytt for deg. Se på det som en helt helt blank, og mørk sti. Når du er mørkeredd. 
Du ser ikke konturene rundt deg klart, Et vakkert tre, kan se ut som et monster i mørke, Alt rundt deg er skummelt, og når først pulsen pulserer blir det bare værre og værre. Hvis du går tilbake, til det kjente, vil pulsen slå saktere. Men du vil aldri treffe lykken. Lykken kan ikke komme til deg på noen annen måte en å gå veien. Du trenger ikke springe, bare ikke se deg tilbake. 

Anoreksien er ikke en venn, den er din verste fiende. Men jeg skjønner også hva du mener når du sier det. Anoreksien var min bestevenn... Min ''Bestevenn'' som stjal alt jeg eide og hadde, dager, som ble til måneder, som ble til flere år, Sultet den ikke bare av meg vekten min ned til halv idealvekt, Men den sultet bort alle verdiene , Den frarøvet meg livet så hardt, At jeg til slutt ble hjernevasket å trodde at det var anoreksien som var livet. Den har den kontrollen, Når du ser det utenifra på andre, så kan du forstå det. Men når du er inni deg selv, så er du blind. Det selvbildet man har opparbeidet seg over så lang tid, Det er en falsk virkelighet. Det er en verden av vrangforestillinger, tvang, mareritt, og når man tror at anoreksien hjelper en å mestre, Så er sannheten at det er anoreksien som mestrer deg, mens du dør. 

Men tilbake til denne stien, når du er så langt nede, å pulsen går i hundre og nitti, når du har helt panikk, og har lyst til å snu tvert som en panisk hest og galopere tilbake, Det er da du må si til deg selv '' bli her'' For her er det gå frem eller dø som gjelder!

Hvis du stopper opp, Er det godt nok. bare ikke gå tilbake. 

Pulsen vil bli roligere, du vil bli tryggere. 

En dag , ble du kjent med anoreksien. 

Nå, skal du bli kjent med livet. 

Anoreksien lurte deg til å tro at den var vakker. 

Men, Livet, det er vakkert. Livet er sant. Livet er hardt og brutalt, men det er ekte. Derfor er det så vakkert.

Kontrastene i livet, må vi ha, for at den intense lykkefølelsen skal oppstå. 

for om vi ikke hadde denne erfaringen med hva mørket er, Så ville vi heller ikke hatt evnen til å forstå verdien av lysets areal. 

Ikke tenk for hardt på hvor lang veien er. Du er nødt til å leve her å nå. Fremtiden, Den er her og nå. Dagen idag, En dag om gangen. 

Konsentrer deg om å leve idag, Å vær stolt av at du faktisk gjør det. En dag om gangen, dag etter dag blir til slutt skritt etter skritt nermere målet. 

men mens du går, vil det komme skinnende skatter å smile til deg, de vil gi deg enda mer og enda mer styrke.

Du er inni en fase hvor du må lære deg mestringsstrategier, som PEKER MOT LIVET, Bort fra anoreksien.

Det er ikke anoreksien som skal peke, du skal peke fram - bort fra den. 

Tenk deg at du sitter i en båt. Du er bindt fast i bryggen, og anoreksien er alt du ser. 

Bare det å løsne tauet å begynne å seile er et helt helvete i seg selv, men til slutt, så vil anoreksien bli mindre og mindre, Og horisonten foran deg vil bli større og større. Stol på det. jeg lover av hele mitt hjerte. 

Du vil treffe på skjær, føle at det er lettere å svømme tilbake til bryggen. Ikke gjør det. sykdommen lurer deg, bedrar deg slik den har gjordt så altfor mange ganger før. 

Du kan svømme, SVøm til neste skjær. For når du kommer til neste skjær, så sitter du med erfaringen av at det forrige, det klarte du jo. 

ikke tenk på de gangene det gikk galt, for nå skal det gå bra. nå er du på vei. det er mer en godt nok. 

for all del ikke glem å gråt. Få det ut. Bli kjent med følelsene dine. 

Dissosieringen er hardt å komme utav, Å det tar lang tid. jeg er ikke utav den heller enda. Men jeg har kontroll. 

Det å føle, det er forbanna skummelt, men det er så vakkert. 

når du er trygg på det, er det veldig godt .


og Frida? Jeg vil gjerne være her for deg. Jeg vil heie på deg mens du svømmer. 

Den forbanna anoreksien , den kan hyle til den blir hoven og hes i halsen, La den hyle, for til slutt mister den stemmen, Og da er du fremme, til en helt ny øy, et helt nytt land, anoreksien vil bli et minne, men et svakt et som ikke vinner. 

Du er vinneren, du er helten<3
-------------

skjønner dere hva jeg mener? Denne jenta er klok, vis og veldig skjønn. Jeg er så glad i deg skjønne Regnbuepike. Besøk bloggen hennes her
Frida~

Fri vilje

Livet! hva er egentlig livet? Vi er alle så heldige at vi har fått et liv. Utfordringen min og mange andres er at vi er født med fri vilje. Derfor er det opp til oss hvilke retninger livet vårt tar etterhvert. Det er selvsagt ikke bare vi selv som påvirker livet vårt. Når vi er barn, tar foreldre og familie, lærere osv, valg for oss, men etterhvert som vi blir eldre må vi ta mer og mer ansvar over valgene våre selv. Vi har fri vilje, noe som gjør det vanskelig å ta valg. Jeg for min del har egentlig aldri hatt så mange muligheter til å ta valg, fordi jeg har blitt fratatt så mange år med fri vilje av livet mitt mens jeg var i behandling. enten var jeg fullt fanget av sykdommen og lot den ta valg for meg, eller så ble jeg tvangsbehandlet og ble ikke stillt overfor noen valg. Så nå sitter jeg her med alt ansvar selv og hver dag måtte ta valg. Det er utrolig vanskelig når man har en bakgrunn hvor man har blitt servert løgner fra en djevelsk sykdom som har fortalt deg usannheter i ti år. Nå må jeg ta ansvar og ta riktige valg.
Jeg er sliten, og jeg sliter. Alt er så vanskelig. Jeg skulle ønske jeg hadde en kraft eller styrke i meg til å kjempe meg gjennom alt dette, men jeg kjenner at jeg er lei. Jeg kjenner at selv om kroppen min er normalvektig, så butter alt imot meg mer enn noensinne. Følelser er som fyrverkeri inni meg og alt er et ork. Så kommer slike fæle katastrofetanker om hvordan i alle dager JEG skal klare å nå målene mine? Og hvordan i alle dager skal  JEG klare å bli frisk fra denne helvetes sykdommslidelsen? Jeg er på niende året som syk nå, og har ikke kommet så mye lenger. Jeg lurer på hva som kunne blitt gjort annerledes? kanskje kunne vi vært foruten noe smerte? ikke godt å si, det er bare å akseptere at slik er og var det. fortiden kan vi vel ikke gjøre så mye med nå, vi kan bare akseptere den og gå videre.
Det er også et valg vi står ovenfor. vi har nemlig fri vilje til å velge hvordan vi vil se på livet selv om det er mye motgang. Jeg må si at jeg har vært heldig som alltid har hatt så mye støtte, glede, godhet og kjærlighet rundt meg. Det er slettes ingen selvfølge. Og jeg er glad jeg har valgt livet overfor sykdommen. Det er heller slettes ingen selvfølge.
Som jeg har skrevet litt om tidligere er det mange som sliter på ulike måter. Mange er syke fordi de har en indre smerte som de ikke får bukt med. Så finner de løsninger som ikke er heldige for dem. syke løsninger. Det kan være rus, tobakk, narkotika, alkohol, uheldige forhold, festing, spiseforstyrrelser osv. Det er mange måter å takle indre sår på. Min måte ble spiseforstyrrelsen. Her er man ikke alltid bevisst på at man VELGER seg inn i en syk verden. Hos mange kommer det bare som lyn på klar himmel. uheldigvis. Men heldigvis finnes det hjelp, men også da må man ta et VALG om at man ønsker endring. At man ikke vil leve på den måten. For VILJEN er viktigst. Vil man ikke bli frisk, blir man ikke frisk. Ingen kan tvinge noen til å bli frisk. Man må måtte ønske det selv, fordi en selv er den eneste som kan gå ut av sin egen sykboble og ut i en frisk verden igjen. Det er den store sannheten, og slik er det. Slik er det egentlig med alt når man skal endre noe i livet sitt. Enten man skal slutte å røyke eller om man skal begynne å trene. Man må ville det selv, for du er den eneste som kan gjøre jobben nemlig.
Det å ta valg er vanskelig. Det er vertfall vanskelig før man bestemmer seg for å ta et valg. Da er man kanskje ambivalent til tusen og kjemper for og mot med seg selv. Men når man først har tatt valget, vet man hva som må gjøres. Og da finner man gjerne de verktøyene som trengs for å gjøre jobben. Derfor blir mange veldig friske fra sine lidelser også. Demonene og tankene og fristelsene vil alltid være der, men det handler om å ta ansvar og riktige valg og riktige handlinger. En ting er sikkert, selv om de ikke føles slik alltid og for alle, VI er selv sjef i eget liv, noe man selv kan bli ekspert på. Man kan lære seg selv å kjenne og bli ekspert på seg selv. Til slutt når man målene sine også. Heldigvis.

~Frida~

utfordringer

Jeg sliter. Følelser herjer inni meg mer enn noensinne. Jeg vil bare flykte fra alt akkurat nå, men jeg må bare holde ut. Jeg klarer ikke å holde ut for min egen skyld nå. selvforaktet er for stort for meg. Jeg klarer ikke å se at jeg er verdigfull eller verdig på noen måte nå som jeg er normalvektig. Jeg klarer ikke å få de friske tankene frem hele tiden. Det har vært spesielt vanskelig i helga. Jeg har vært alene med tankene mine og hatt mange valg som måtte bli tatt. Det har vært mye mer vanskelig enn jeg trodde. Det er ikke bare å gjøre ting når man har sterke følelser knyttet til det. Det er en evig hard og tøff kamp. Sykdommen vil ikke gi meg fri. Jeg får aldri ha fred i hodet mitt. Prøver alt jeg har å bruke andre mestringsstrategier som jeg har fått tips om, men av og til må jeg ty til gamle vaner. Det gjør vondt å tape. Fordi mestringen er så stor når jeg mestrer, er tapet ekstra stort når jeg taper mot sykdommen.
Jeg prøver å tenke at det ville vært rart om jeg skulle klare alt med en gang, men så er jeg perfeksjonist også da. Jeg må kanskje senke listen litt til meg selv, men samtidig være veldig streng og strikt ift spiseforstyrrelsen. Jeg kan ikke tillate å la den meske seg igjen. Den tid er over. Jeg er ferdig med bulimien. Den er ikke velkommen i livet mitt lenger. Det verste er å se hva bulimien min eller anoreksien min kan gjøre med familien min. De trigger nok utrolig mye inni mine kjære, og det gjør vondt å se på, i de siuasjonene jeg er fanget i mitt eget tvangsritual av spiseforstyrrelser, og bare må gjennomføre. Så står jeg der å føler meg som verdens verste person som faktisk velger sykdommen fremfor familien min som har gjort alt for meg. Det gjør så vondt. Jeg føler meg hjelpesløs, og det vet jeg de også gjør. Men jeg kan jo heller ikke ta dette til meg, for jeg vet jo at det er sykdommen som gjør dette. Samtidig vet jeg også at jeg har et valg, selv om jeg føler meg tvunget. Jeg føler meg fanget i dette helvetet, hvor jeg vet at jeg utsetter familien min for smerte. Det er en forferdelig følelse.
Men så prøver jeg så godt jeg kan å hente meg inn igjen når jeg faller i fellene til spiseforstyrrelsen. Men det er vanskelig, fordi det er så nytt for meg. Jeg er vant til å adlyde sykdommen og følge dens vei. Når det stormer inni meg nå, kobler jeg automatisk inn sykdommens mestringsstrategier for å unngå smerte eller vonde følelser. Det er rart. kroppen og hodet reagerer automatisk fordi den er så vant til det. Selv om jeg ikke vil liksom, uansett hvor vondt det gjør, så gjør jeg det fordi jeg føler jeg må. Det er som et akutt behov som må dekkes. Jeg klarer ikke å eksistere uten å handle på følelsene mine. Det føles umulig. For at jeg noensinne skal klare å unngå eller beherske angsten eller følelsene, må jeg eksponere meg. Dvs at jeg må utsette meg selv for situasjoner hvor jeg MÅ kjenne på angst eller vonde følelser. Etterhvert vil angstnivået/stressnivået gå ned og jeg vil bli tryggere og sterkere i meg selv. Men igjen handler det om å finne strategier hvor jeg kan stå i følelsene mine, uten å knekke eller ty til gamle mønstre.
Dette med å komme hjem og klare meg selv var virkelig mye vanskeligere enn jeg trodde. Jeg har hatt utfordringer jeg ikke ante ville komme. Det har vært veldig vanskelig å forholde seg til det å skulle spise normalt(ikke for lite og ikke for mye), og jeg har slitt med å kutte ut all småspising av godteri. Alt er jo tilgjengelig nå, så hvorfor ikke spise alt jeg kommer over, samtidig skal det beholdes, så jeg må tenke meg godt om. Dette har altså gått galt noen ganger iløpet av første uken hjemme. Bulimi har også vært et lite problem, men jeg har klart å begrense det litt. Jeg prøver å finne tanker jeg kan tenke når det frister å overspise og kaste opp. Jeg har jo begynt å trene på 3T nå, så jeg prøver å tenke at treningen ikke er noe vits når jeg spiser godteri hele tiden. Ellers trener jeg 3-5 ganger i uken, og passer på å hvile meg mellom. Snart skal jeg begynne på skolen også, så jeg prøver å lese litt til skolestart og oppdatere meg litt. Jeg merker jeg klarer å konsentrere meg lettere med noen ekstra kilo på kroppen. Hjernen fungerer nok bedre også nå. Ellers går jeg til psykolog poliklinisk. Det er mange ting å jobbe med enda, og jeg er langt fra i mål. Det er mange sår på innsiden som enda ikke har grodd. Jeg har gjemt mange av sårene også, så nå har de kommet frem igjen, og må behandles. Sårene verker og gjør vondt.

Jeg merker jeg egentlig bare skriver om de negative tingene her nå. Jeg har jo også mange positive ting i livet mitt selvfølgelig, og det er jeg veldig takknemlig for.  Familie, venner, trening, skole, behandlingsapparat, heiagjeng, delvis frisk kropp etc. så har jeg verdens beste kjæreste som går medisinstudiet i Praha. Jeg er så stolt over han og er sikker på at han klarer det.
~Frida~

kan jeg bli frisk?

nervevrak. Så mye nytt. Så mye inntrykk. Prøver å slippe meg selv ut av min egen personlige boble som jeg har vært inni i mange år nå. Det er vanskelig, og jeg hopper litt inn og ut. Dvs at jeg bruker litt nye og litt gamle mestringsstrategier. Jeg tror det er mye uvaner og gamle mønstre ut og går. Hvis jeg skal passe inn i den friske verdenen, må jeg tilpasse meg. Dvs at jeg må gi slipp. selv om det gjør vondt, så må jeg gi slipp.

11 år, spiseforstyrret og fanget

Jeg var 11 år da jeg ble fanget, og endte opp i min egen boble der sykdommens hviskede ordre og budskap, ble mine sannheter. Det å ni år senere skulle forandre på disse sannhetene er utrolig vanskelig. De er innbygd i meg. De er blitt mine. Jeg har mine forsvarsmekanismer som stanser alle som vil hjelpe meg i å komme inn, slik at de kan veilede meg ut av dette helvetet. Det er dessverre slik at det er bare jeg som kan gå ut av det, selv om jeg har all verdens støtte(noe jeg heldigvis har). Det er tøft å måtte gi slipp, men jeg må velge. Det er sykt eller friskt. Jeg har valgt, jeg har valgt livet, men det syke holder meg igjen med torner og gjennsøker meg hele tiden. Jeg hører skrikene fra spiseforstyrrelsen, Jeg hører stemmene som ber meg om å flykte fra alt. Jeg hører løgnene hviskes når jeg ser meg i speilet. Så tar jeg på meg masken og lever videre, mens jeg kjenner de indre sårene verker og gnager hull i hjertet mitt.

12 år, like fanget, herjet ihjel av en djevel

Jeg strever meg mellom sykdommen og friskheten. Uansett vet jeg hva jeg vil, men det er så vanskelig når jeg har mine sannheter som sykdommen har klistret på hjernen min, og alle rundt meg forteller meg noe annet. Det handler om å forankre de friske faktorene, men likevel brøler sykdommen. Det som oftest dukker opp er "du er IKKE god nok!" og "du er ikke verdig!". Tenk å gå å føle seg slik hele tiden. Uansett situasjon føler jeg at jeg ikke er verdigfull eller ikke fortjener noe. Det kan være i forhold til hva som helst. Alt fra om jeg fortjener at noen hilser på meg til om jeg fortjener å sove om natten. Jeg lever og har levd i en veldig syk verden som er et helvete å komme seg ut av. Nettopp pga disse sannhetene som sykdommen i mange år har servert meg. Det har vært og er som å ha en djevel på skuldrene sine til enhver tid. Jeg får aldri fred. 

Jeg har brukt mange mestringsstrategier for å prøve å flykte fra følelsene som herjer og for å lindre mine indre sår. Alle er syke. Nå gjelder det å finne nye mestringsstrategier for å overleve. Skrikene og ordrene og de falske sannhetene vil alltid være der med meg, men jeg kan finne nye sannheter som jeg kan velge å tro på. Jeg må finne meg selv på nytt. Jeg har mistet meg selv helt disse årene jeg har vært syk. Når det syke tar så stor plass, er det lite av personligheten som blir igjen. Noen ganger synes jeg det er rart at mine foreldre har holdt håpet oppe på at jeg skulle komme tilbake, når jeg har vært på "borte" over så lang tid. 

før innleggelse på Levanger mars 2011

Jeg har vært så fanget i så mange år. Noen ganger har det ikke vært noe håp. Det gjør noe med mennesker når man mister håp og tro på livet selv. Man mister evnen til å stå på, stå for sine holdninger og meninger og troen på seg selv. Når det foregår over mange år er det veldig uheldig. Da får man ikke viljestyrken man trenger til å bli frisk. Man må selv jobbe for å finne styrke og motivasjon til å kjempe seg gjennom helvetet.

I skrivende stund sitter jeg i en sofa hjemme hos meg. Jeg prøver så godt jeg kan å tilpasse meg en frisk hverdag, samtidig som jeg har denne forferdelige sykdommen som jeg må hanskes med hele tiden. Det er slitsomt. Det er en evig eksponering. Det gode med eksponering er at det heldigvis blir lettere etterhvert. Så da får jeg tenke på det. Det vil bli verdt det. Jeg må bare holde meg til strenge rammer og regler jeg har satt for meg selv for å holde meg selv i sjakk fra sykdommen. Det er nok veldig viktig. struktur og normalitet er viktig nå. så jeg krysser fingrer og tær, og kjemper videre her hjemme i håp om å vinne kampen. Hver dag er en kamp, men jeg må ikke glemme å leve. 

sommeren før jeg ble syk. Frisk og glad jente

tro, håp og kjærlighet

~Frida~

surfing

Nå er jeg hjemme. Endelig kom dagen. Jeg har ventet lenge nå. Det føles uvant, men likevel utrolig godt. Følelsene herjer, men jeg står vindfast i stormen, fordi det er viktigere enn noensinne. Kroppen tåler ikke mer. Det er en sak. En annen sak er at hvis jeg noensinne skal overleve og vinne tilbake livet mitt, må jeg starte her og nå. Akkurat NÅ må jeg ta de riktige valgene. Det handler om å omprogramere alle tanker nå. Jeg må slutte å straffe meg selv for alle hendelser som har skjedd i min fortid, for alle feile valg som har blitt tatt, for alle feil jeg har gjort. Jeg må gjøre alt jeg kan for å hindre at jeg handler destruktivt, og det gjelder både spiseforstyrrelsen og selvskadingen. De ytre sårene har grodd, men på innsiden er de like ferske og vonde som før. Jeg må tillate meg selv å la de heles, slik at jeg kan gå videre og leve livet mitt. Som sagt, det er viktigere enn noensinne.

Jeg tenker tilbake. Jeg tenker tilbake til da jeg gikk musikklinja, og hvor bra jeg hadde det da. Det er en liten sorg inni meg over at det er over. Jeg hadde det virkelig bra. Jeg levde, så valgte jeg spiseforstyrrelsen igjen. Jeg valgte bevisst å gå ned i vekt igjen fordi jeg trodde jeg ville få det bedre. Det jeg ikke visste var at det var starten på et nytt helvete. Tre nye år med en forferdelig vond lidelse som nesten kostet meg livet. Jeg hadde akkurat klart å komme meg ut av spiseforstyrrelseshelvetet, så hadde jeg det rimelig bra i to år(hvor jeg var normalvektig), før alt gikk rett vest og nedover igjen. Igjen handler det om at jeg må omprogramere tankene mine nå. For nå har jeg igjen kommet dit at jeg er normalvektig, og kjenner at jeg har et indre ønske om å gå ned i vekt. Her må jeg passe meg. Jeg har erfart mye etter jeg ble normalvektig. Livet er ikke bare "flatt". Det er både godt og vondt. Det er ingen dans på roser, men det er jammen øyeblikk som jeg har lengtet etter lenge, og som er som en dans på roser som fyller opp en tomsinnet kropp i de øyeblikkene man er tom og trist. Det går opp og ned, og slik er livet. Mens jeg har vært syk har jeg hele tiden gledet meg veldig til de gode øyeblikkene, og glemt de vonde, men jeg ser nå at man må ta vare på de gode øyeblikkene og la de fylle deg slik at man holder ut de vonde tidene. Det er slik man overlever. Det er det som kalles motivasjon.
Jeg kjenner en dame som kaller seg surfer. vi er alle surfere som surfer gjennom livet. Vi skal ta i litt, vi skal falle og reise oss, vi skal gråte og smile, vi skal leve. Vi surfer gjennom livet.
Så må vi selv finne de tingene i livet som gjør at vi ønsker og klarer å fortsette. Ingen har det lett. Det har aldri vært min hensikt å klage over at livet mitt er vanskelig, og heller ikke at livet er en dans på roser som jeg sa tidligere, men nå som jeg er i live på en mer normal måte, ser jeg at vi alle kjemper for sitt eget liv, for sitt beste, for nettverket vi alle har rundt oss, for hverandre. Vi gjør ting av kjærlighet, vennskap og glede, og det gir oss noe tilbake. Det gir oss glede i hjerte og kjærlighet. Noe som er en av de viktigste tingene vi trenger for å overleve. Jeg merker meg at jeg kaller det å "overleve", men er det ikke det vi gjør da? Jeg gjør vertfall det. leve og overleve er det samme. Det er bare at vi kanskje bruker det i forskjellige situasjoner.

Jeg har ting i livet mitt jeg er utrolig takknemlig for, og det fyller meg med guts, håp og motivasjon. Jeg har også mål og drømmer som jeg er så heldig at jeg snart skal få realisere. Hvis jeg vil da. Det er opp til meg. det er opp til meg hvilken vei jeg velger nå. Som jeg beskrev i et tidligere innlegg, så har jeg livet i hånden min, og jeg må føre det dit jeg vil, uten å slippe det.
slipp ikke livet, surf deg gjennom det. lev det!
~Frida~

livstegn

hei alle sammen

Nå er det jammen lenge siden, og beklagelig er det. Jeg har vært i kjelleren, langt nede, svevd i det vi kaller mellom "liv og død" i lang tid nå. Ikke pga spiseforstyrrelsen, men pga alvorlig selvskading.
Tilstanden min er alvorlig nå. Det er ikke mer og gjøre. Nå er alt i mine hender. Skjer det en gang til, dør Frida. Da dør drømmene. Da dør håpet jeg har i hjerte mitt, og håpet jeg har prøvd å bruke til å kjempe meg så langt som jeg har kommet nå. Jeg bestemte meg for å bestige fjell, og det har jeg klart. Men jeg er ikke på toppen enda. Det er enda mange topper jeg må bestige for å kunne kjenne at det er jeg som er sjefen i mitt liv. For at jeg skal kunne kjenne at det er jeg som har vunnet. For snart ni år siden ble jeg fratatt all livsglede jeg hadde i hjerte mitt av en djevelsk morder. Anoreksien tok raskt knekken på den suksessfulle livsglade lille sterke jenta som var på alle plan en mester. Jeg var så godt som død. Hadde jeg visst at jeg måtte gå gjennom alt jeg har gått gjennom, ville jeg valgt døden. Det jeg har gått gjennom de siste årene er så vondt for meg og mine kjære at det skulle ikke vært lov. Ingen skulle fått lov å gå gjennom slike umuligheter. Det er helt forferdelig. Men likevel har det gjort meg til den jeg er. Og jeg har et apparat rundt meg som er helt fantastisk. Jeg er kanskje verdens mest uheldige person, men jeg er jammen heldig også. Jeg har møtt ufattelig mange godt mennesker på min vei, og jeg har fått forsterket min relasjon til mange. Det er en gave i seg selv. Jeg er heldig.
Så er jeg heldig som lever. Kroppen min har gått gjennom mye vondt de siste ni årene, og det er på hengende håret at jeg har overlevd alle gangene. Jeg har en misjon her i livet. Det er en grunn til at jeg lever enda. Jeg er takknemlig. Livet er så skjørt, men likevel så sterkt. Man har det så sterkt inni sin hule hånd og kan påvirke det selv på alle mulige måter, og kan føre det frem, men slipper man det, er det borte. borte betyr død. død betyr slutten. slutten er enden på livet. Et liv som er urettferdig endt. Det er alltid urettferdig at et liv ender, men når det er urettferdig, kjenner man det langt inne i hjertet, og det kan ødelegge et menneske. sorg.
I disse ukene har jeg tenkt mye på døden. Jeg har som sagt vært veldig langt nede, og døden har hengt over meg på skuldrene. Jeg tenker hva min eventuelle død ville betydd for mine kjære og alle rundt meg. ville de forstått det? ville de klart å levd videre? ville de klart å besvare alle sørgende spørsmål de har rundt min død? ville de klart å leve et liv uten å klandre seg selv?
Det gjør for vondt å tenke på det. tanken på at min handling med å slippe livet ut av hånda mi nå, kan påvirke så mange mennesker er for vondt. samtidig lever jeg med en ufattelig smertefull lidelse som herjer hele tiden. Det er et håpløst liv ser det ut som. Men som jeg sa tidligere er det jeg som styrer livet mitt. Det er jeg som holder livet mitt i hånda nå, og jeg kan styre det dit jeg vil.
viljestyrke har jeg. Det har jeg bevist mange ganger. Og jeg kan klare det.Jeg vil klare det.

Det finnes så mye inni meg som vil. Jeg klarer ikke å slippe livet jeg har i hånden min nå. Jeg vil leve livet mitt. utfordringen blir å overleve fallene. Det å reise seg igjen og la sårene verke.
De siste ukene har jeg foresten grått minst tusen tårer. full av fortvilelse, sorg og skam som jeg var er nå et annet menneske. jeg kjenner på følelsene mine og klarer å håndtere dem. Det gjør forferdelig vondt, men jeg står i det. Det er forferdelig, og jeg har mest lyst til å legge meg ned å dø, men når tårene har kommet ut ser man enden i smertehelvetet og ser lyset i andre enden. Det er så vakkert. Jeg har savnet å gråte. Gråten kom når jeg lot den komme.

Så lever jeg videre,eller gjør jeg ikke?
Selvfølgelig gjør jeg det. Fordi som jeg alltid har sagt : kjærlighet, tro og håp er sterkest.
~Frida~