en herlig dag med thinamii i ord og bilder

Kjære thina..

Jenta mi… I dag kom du endelig på kjempekoselig besøk til meg… åh, jeg ble så inderlig glad inni hjertet mitt når jeg fikk se det nydelige ansiktet ditt, ja, hele deg forresten. Så fin og nydelige jenta mi… åsså fikk jeg endelig gi deg verdens største bamseklem som jeg har lovd deg så lenge. Du sa at det var så godt å endelig kunne holde rundt meg og ikke være redd for å ødelegge meg eller at jeg ikke var innsurret i ledninger. Det var bare meg, og jeg kunne stå på egne føtter og klemme deg leeenge i dag. Endelig. Du er verdens beste venninde, og kjenner meg ut og inn, og motsatt. Det er så godt å ha en venn som deg, som jeg kan snakke med i timesvis om alt og ingenting og om dype ting. Det er så utrolig godt å e deg skinne igjen jenta mi. Du skinner som diamanten, og stråler som sola. Jeg skrev en gang en sang om å skinne som sola, akkurat som du gjør. Du er forbildet mitt. Du har overlevd helvetet, og det vises på hele deg at du endelig har nådd lyset. Jeg er så vanvittig stolt over deg jenta mi. En dag skal vi skinne sammen, og ta verden med storm. I dag satte jeg med deg foran deg, tok frem gitaren, pustet dypt og sang de fineste sangene jeg vet om til deg. Sist jeg sang og du spilte gitar var på lian. Endelig kunne jeg spille for deg igjen, og det gjorde godt..Det var en ære å få spille inn kaptein sabeltann på video slik at lille store Ask kan høre og se. neste gang blir det hiv og hoy. 

vi har opplevd mye vondt begge to, men nå har livet begynt å smile til oss begge igjen, og det skal det fortsette å gjøre. Jeg gleder meg til å bli helt frisk slik at jeg og du kan oppleve alt det vi har planlagt.. i mellomtida skal vi fortsette å kose oss. Vi fikk også takk mange fine bilder i dag, gode minner og ta vare på... jeg er så glad i deg jenta mi, og jeg unner deg alt godt... jeg er så takknemlig for å ha et så fantastisk menneske som deg i livet mitt.. du er unik jenta mi, og endelig begynner du og se det selv. jeg er så stolt over deg... 

vi sees snart igjen, her er noen smakebiter fra en fantastisk fredag sammen med beste jenta mi <3

Frida~

bursdager og litt utfordringer.

Da er bursdagen min over for denne gang, og jeg er ett år eldre... Jeg bestemmer meg for å prøve igjen å satse på at mitt 21 år på denne jorda skal bli mitt år. Jeg har jo overlevd så mye, nå må jeg begynne å leve snart. Og for å sette dette til virkelighet må jeg ta noen grep i dag, NÅ!

Jeg har hatt en veldig fin dag i dag. mange fine mennesker har sørget for at jeg fikk en flott bursdag også i år. Det ble visstnok ingen knallhard festing med alkohol og høy musikk, men det ble derimot en rolig bursdag fylt med kjærlighet og ro. Det tok lang tid før jeg sovnet i natt, så jeg fikk sove til klokken ti i dag, og da ble jeg vekt med at alle kom inn på rommet mitt med det norske flagg, lys, frokost og full rulle med bursdagssang på senga. kjempekoselig. så fikk jeg noen gode klemmer og en fin gave av ei som jobber her. Jeg bestemte meg allerede i går at på bursdagen min skulle jeg ta utfordringen med å eksponere meg litt i forhold til mat, jeg ville la Frida få kose seg, fordi Frida elsker egentlig  gode smaker i god mat og godsaker. Så jeg bestemte meg for å gå litt bort fra kostplanen akkurat i dag, og spise akkurat det jeg hadde lyst på i hele dag. Dette var skummelt, fordi det å ha en så uoversiktlig plan visste jeg ville føre til en del motstand inni meg. Og det ble det, fordi jeg bestilte mine favoritter til frokost i dag og koste meg med det. litt senere dro jeg på sykehuskiosken og kjøpte litt snacks som jeg fylte mitt andre påskeegg med og koste meg med. sjokolade, drops, saltstenger, fox og kjærlighet på pinne... så ble klokka omsider ett og det var tid for middag. Akkurat i dag var det en av mine livretter til middag, så det passet meg utmerket. herlige smakfulle kjøttkaker med masse tilbehør og karamellpudding til dessert. Så fikk magen hvile litt mens jeg begynte prosjektet med å svare på alle bursdagshilsninger på fjesboka. masse koselige hilsninger. Så fikk jeg koselige kort og gaver fra medpasientene mine til og med. kort med gode ord. Jeg har hengt opp alt på veggen min nå. Så kom omsider bursdagsbesøket mitt. Mamma, mormor, søsteren min og kjæresten. De hadde med seg en kjempefin bursdagskake, is med nonstop, melkesjokolade og gaver. Jeg fikk gavekort et gavekort fra mamma, Eva og Jens, hvor det stod : "Gavekort, tenker du har gått langt på føttene dine. rundkjøringer, avveier, kronglestier...Vil gi deg FOTPLEIE og når man går så langt trenger man å UT og SPISE. når det passer for deg" Så jeg fikk altså fotpleie og ut å spise på resturant en gang når jeg føler meg klar for det. Jeg gleder meg. Kjempefin gave... Jeg fikk også en kjempefin T-skjorte som det sto fine kloke ord på. Og masse penger selvsagt. Må jo kompansere for alle bursdagsgavene jeg har kjøpt til meg selv de siste dagene. hehe. Jeg var på kjøpesenteret og kjøpte meg kari traajakke, en knallrød treningsgenser og en knalllilla fleecejakke. Jeg merker jeg trenger farger. Jeg trenger energien fra farger. Jeg elsker jo farger, og jeg elsker å pynte og stashe meg opp.
Jeg koste meg veldig under besøket. vi spiste kake, is og koste oss og snakket og tullet. Det er vertfall ikke noe i veien med humoren for tida. Klokka ti over fire kom det fra mamma "no e det 21 år sia du kom te verden Frida". Jeg måtte smile litt da. Tenk av alle mulige muligheter(uten at jeg skal gå inn noe mer på det) så ble det akkurat meg som ble født. Frida Johnsen, energisk og livlig jente med store planer for livet sitt. Jeg hadde det knallbra mine første leveår, før livet mitt ble snudd på hodet. Jeg skal ikke gå så mye inn på hva som skjedde, for det har jeg skrevet om tidligere, men det ble altså til en turbulent kronglesti hvor alle mine nærmeste og alle i livet mitt møtte store utfordringer. Jeg har brukt ti år nå, på en sykdom som nesten har tatt livet av meg mange ganger. Jeg har stangert på veien min. Jeg vil ikke si at jeg har gått på friskveien hele tiden, men jeg har gått på min vei, og alle skritt har vært viktige. I alle situasjoner og gjennom alle utfordringene har jeg lært og erfart, og blitt sterkere. som jeg skrev i går, selv i den minste og skjøreste svakhet finnes en enorm styrke, og akkurat det har jeg bevist for meg selv mange ganger. Nå har jeg kommet litt ut av helvetet og er på vei ut av det. Jeg har tatt et valg. Jeg velger å kjempe mot døden, og tar imot livet med åpne armer og nysgjerrighet for første gang helhjertet og viljesterk. mange, og da mener jeg utrolig mange har fortalt meg hvor ufattelig mye viljestyrke jeg har som nesten klarer å sulte meg til døde, sabotere utallige behandlingsforsøk og bruke all energi dag inn og dag ut på å ødelegge alt i livet mitt. Det er litt vemodig å skrive at jeg har gjort dette, for det er vel ikke helt sant. For meg har det vært demoner inni meg som har gjort det, selv om jeg har gjort det fysisk liksom. men det alle sier da, og som jeg tror fullt og helt på nå, er at hvis jeg bruker all viljestyrken min på å kjempe mot riktige mål og med riktig fokus, bygge opp meg selv fysisk og psykisk, stå imot sykdommen og bli sterk i meg selv, så vil jeg vinne denne helvetes evigvarende kampen og krigen og utrette akkurat det jeg vil. Da jeg skjønte det, fikk jeg en enorm lettelse inni meg. Jeg forstod i hjertet mitt at jeg kunne bli frisk og fri. Tenk at jeg en dag kan slippe smerten og sårene, traumene, de forferdelige bildene i hodet, stemmene vil slutte og brøle, tankene vil bli friskere, og jeg så sterk at jeg kan erklære meg selv fri og selvstendig, FRISK! Det er jo det jeg ønsker. Jeg vil være hun som vant, hun som mestret sitt eget liv på godt og vondt, hun som lever livet sitt og er lykkelig.
Den erfaringen jeg har som pasient vil gjøre at jeg har gode forutsetninger til å klare å nå drømmen min med å hjelpe andre mennesker. Jeg kommer til å bli en hjelper som kanskje forstår når jeg får pasienter som fortvilt forteller meg om sin smerte og lidelse. siden jeg vet hvordan det føles og kjennes og oppleves, kan jeg både hjelpe og i tillegg være et forstående medmenneske. jeg kan bære håpet for andre mennesker som trenger det, til de blir sterke nok til å bære det selv. Det jeg har lyst til er å hjelpe mennesker til å blomstre. For jeg vet at det er mulig. Av egen erfaring vet jeg at det umulige er mulig. Selv mennesker som knapt puster fortjener å kjenne håp i hjertet sitt, slik at jeg kan plante et blomsterfrø med håp inni dem, vanne dem og gi dem næring slik at de vokser seg sterke og klare for verden igjen. jeg vil hjelpe andre mennesker slik at de får et godt liv. Fordi alle fortjener det nemlig!

tilbake til besøket mitt i dag. Vi koste oss, og før de dro fikk jeg hilse på mitt kommende tantebarn i magen til søsteren min. I dag var det stille der inne, men det var kjempeherlig å kjenne på magen og vite at snart kommer han til verden. Jeg gleder meg sånn. Enn at jeg skal få oppleve og nok en gang bli tante. Jeg skal prøve så godt jeg kan å bli en god tante Frida for han også. Gode klemmer fikk jeg før de reiste hjem til lensvika. Etter at de dro ryddet vi opp, og jeg satte igjen med en god følelse av hvor heldig jeg er som har en så god familie som virkelig bryr seg om Frida, meg. Og jeg synes det er så godt at jeg klarer å være Frida sammen med dem igjen. De sa det til meg at de gleder seg til å være sammen med meg fremover. Det gledet hjertet mitt. Jeg følte at jeg var verdt noe.

Så fortsatte jeg og lese gjennom alle kommentarer jeg har fått og svare på de. koselig å få altså.
Med tanke på alt sukkeret jeg hadde i meg i dag, så ble jeg i ganske godt humør, så på kveldingen satt vi på stuen og dlete viser i vildens sky. mange gode vitser og gåter som kom for å si det mildt. Fikk brukt magemusklene litt da også. Det er så morsomt og herlig å le igjen. Sånn ordentlig le liksom... det er medisin det. Så spiste jeg kveldsmat. Men etter kveldsmaten ble ting litt vanskelig. Sykdomstankene og stemmene plaget meg veldig. Jeg kjente mye på skyld og lot skammen over alt jeg hadde inntatt og kost meg med ta litt overhånd. Jeg prøvde virkelig å holde ut og stå i det. Men sykdommen klarte å skape en enorm angst inni meg. Dette var pga av maten jeg hadde spist, og at jeg i det hele tatt tillot meg å kose meg med den. Det er ikke lov, hvorfor kunne jeg tro på at jeg skulle fortjene noe sånt ?
Så til slutt satt jeg meg ned på gulvet, satte på musikk og tvingte meg selv til å holde ut til at klokka skulle passere midnatt, slik at bursdagen min var over. Jeg bestemte meg tidlig for at sykdommen ikke skulle ha noe innvirkning på meg i dag, og slik ble det nesten. Jeg utførte hvertfall ikke handlinger ved å flykte fra angsten, stemmene og følelsene på selve dagen. Jeg satt pal og ventet til klokka bikket midnatt. Så slapp jeg taket. Jeg mistet kontrollen, grepet, og virkelighetsfølelsen. nå ville lille Frida flykte fra smerten. Så jeg utførte mitt på toalettet, mens jeg gråt over hvor skuffet jeg var over meg selv. nederlag... Men jeg må vel bare innse at jeg kanskje ikke er sterk nok til å klare å stå imot spiseforstyrrelsen helt enda. Det er mange feller, og det er mange sannhetsløgner jeg klamrer meg fast i for de har vært sannheter for meg så lenge. hvordan tro på noe annet, når jeg ikke klarer å være tilstede i den fornuftige delen av meg selv? Jeg skulle gjerne hatt svar, men jeg vet at svarene kommer... jeg må bare være tålmodig... gi meg selv muligheten til å bekjempe dette, men da må jeg være snill med meg selv...

Nå er jeg da 21 år. mer voksen, mer ansvarlig for eget liv og etterhvert andres. men først mitt eget.
i slike situsjoner gjelder det å finne tilbake tilbake til meg selv og den fornutige dlen, og gjennomføre friske valg og stå for dem. nå gjelder det bare å holde fast i seg selv og virkeligheten. Det blir verdt det.
~Frida~

bursdagsinnlegg - sterke ord og bilder fra mitt dypeste indre

vel vel.. da er jeg plutselig blitt 21 år! wow, det er virkelig utrolig rart. Da jeg var barn, synes jeg at det å være over 20 år var kjempevoksent, men jeg kan vel absolutt ikke si at jeg føler meg VOKSEN nå...
Det var jo som i går jeg skulle begynne på skolen liksom.. men det er vel bare å innse det. jeg er og blir voksen.. ehm..!

Jeg har hatt et turbulent liv, men jeg har opplevd mye godt også. Jeg velger å prøve å fokusere på det gode, og jeg jobber hver dag med å legge det vonde bak meg.. borte, ikke glemt, men bearbeidet. det kapittlet er over. Det er vanskelig å legge det bak seg, for det jeg har opplevd har vært med på å formet meg som person og gjort at jeg er den personen jeg er i dag... jeg vil si at jeg i mange år har vært veldig borte fra meg selv.. jeg har mistet meg selv veldig mye, i tillegg var jeg såppas ung da det skjedde slik at det var vanskelig å finne tilbake til en personlighet jeg ikke husker eller erindrer noe om. Så jeg fokuserer på at jeg skal finne meg selv på nytt og skape et nytt jeg, og det som er så fantastisk er at jeg kan bli akkurat den personen jeg vil. Identitet er viktig, og jeg synes det er et kjempespennende prosjekt.. prosjekt Frida liksom. Det å finne seg selv, hver dag finne nye egenskaper og oppleve nye sider ved seg selv.. Det er første gang på lenge at jeg virkelig kjenner at jeg klarer å være tilstede i min egen kropp og i denne virkeligheten. Det er 2014 nå liksom.
Jeg vet ikke helt sikkert hva som gjorde at jeg ble friskere fra diagnosene mine, men jeg tror og mener at det handler mye om at jeg ble lei av det syke, og var sulten og nysgjerrig på det friske, i tillegg kjente jeg at kroppen og psyken satte sine begrensninger etter årevis med store påkjenninger. Og når jeg i tillegg fikk de riktige rammene og et tilpasset opplegg som jeg var sterk nok til å tåle og gjennomføre, så ble jeg motivert til å kjempe igjen.. Jeg husker følelsen i kroppen av å kjenne at man har fightermodus. man føler seg uovervinnelig! ikke mot verden og fremtiden, men mot alt som hindrer en i å leve sitt eget liv.

jeg har blitt voksen nå. Det prøver jeg å fortelle meg selv hver dag. På mange måter er det vanskelig å bli voksen, fordi det betyr flere forventninger fra samfunnet og andre mennesker. men jeg skal tåle det jeg også. jeg tåler det. Jeg er jo verdensmester i å være en barnslig umoden psykiatrisk pasient som ikke tar ansvar for sitt eget liv, så det er egentlig den største utfordringen. Det å stå overfor både store og små valg i hverdagen. Jeg har funnet ut at absolutt alle valgene, uansett store og små, er like viktige. selv små valg har store påvirkninger i livet, slik er det vertfall i livet mitt, fordi det er så utrolig viktig at de riktige fornuftige valgene taes av MEG hele tiden. Det er en kamp, og jeg får mye hjelp, og jeg kjenner at jeg mestrer det. mestring er en herlig følelse. Jeg skulle ønske jeg fant den tidligere, eller at jeg ikke falt inn i den syke verdenen for å bare mestre den istedefor de egentlige utfordringene i den virkelige verdenen. Jeg snakker mye om den syke eller den friske verdenen nå, det er bare at det er så utrolig stor forskjell. Og det er jo igjen en bra ting... Men det skulle ha vært mer fokus på nettopp det å mestre det psykiske eller syke i den friske verdenen, fordi vi har jo alle en psykisk helse, og vi møter alle motstand iløpet av vårt liv. Jeg mener at psykisk helse skulle vært et eget fag i skolegang. vi trenger alle å lære å mentalisere fks. Mentalisering, det å lære å forstå og sette seg inn i en annen persons situasjon eller se en annen persons vinkling på utfordringer. Det vil kanskje skape mer forståelse mellom hverandre. vi trenger å forstå hverandre. vi trenger å bli respektert for hele den personen vi er. både sterke og svake sider.

Jeg sier det igjen.. jeg har blitt voksen nå, men det har slett ikke vært noen selvfølge for å si det sånn. Jeg har møtt utrolig mye motstand i livet, og opplevd mye. Men det gjelder også de rundt meg.  Uten familien min, venner og helsevesenet har jeg ikke levd i dag. spesielt familien min har vært helt utrolige. spesielt min kjære mor og far. Det er rart hva kjærlighet til egne barn kan skape av indre krefter til å kjempe som en superhelt. De har ALDRI gitt meg opp, uansett hvor håpløst og mørkt det har vært. uansett om jeg har blitt kalt behandlingsresistent og de har blitt fortalt av leger at jeg skal dø, så har de kjempet med nebb og klør. Det er mange som mener jeg er et vandrende mirakel, som er i live etter alt kroppen min har blitt utsatt for. Da tenker jeg spesielt på hvor utsulten og forferdelig dårlig jeg var og på den meget uvanlige og alvorlige livstruende selvskadingen min. Det er få ganger jeg har skadet meg selv for å dø. Det var aldri meningen. jeg har alltid ønsket å leve, men jeg har rett og slett hatt det så vondt inni meg at jeg fysisk har torturert meg selv og fysisk har gjort forferdelig dramatiske skader mot kroppen min UTEN at jeg var tilstede i meg selv.. dette har som oftest skjedd i full dissosiasjon. Jeg har som regel hatt angst som har eskalert og utviklet seg til å bli skikkelig ille, til at det har blitt uutholdelig, med flashback, kraftige stemmer som har skremt vettet av meg, og bilder i hodet som ingen kan forestille seg kunne dukke opp i mitt hode, helt til hjernen og kroppen min bare har koblet ut fordi det rett og slett blir for mye.. det er ikke jeg som flykter.. kroppen min og hjernen min flykter fra en uutholdelig tilværelse. den klarer det ikke.. så jeg flykter til den lille jenta som opplevde overgrep og svik på svik, fordi hun hadde det så vondt at hun måtte flytte smerten i full desperasjon og angripe sin egen kropp og torurere den.. den fysiske smerten var bedre enn den psykiske...
Denne selvskadingen har pågått lenge nå, og det ble gjort tiltak som skulle hindre meg i at dette skulle skje.. rett og slett for å hindre at jeg henrettet meg selv... denne behandlingen foregikk på lukket avdeling på en akuttpost på østmarka. og det er noe av det verste jeg har vært med på. Det verste noen kunne gjøre mot noen som har opplevd det som jeg har opplevd, ble gjort.. jeg ble lagt i reimer.. døgner rundt... i månedsvis. dette gjorde at jeg bare ble sykere og mistet meg selv mer og mer, fordi dette var rene retraumatiseringen for meg. Det å bli reimet fast fikk meg til å flykte tilbake til lille Frida som opplevde å bli utsatt for grovt overgrep og vold... Det gjorde utrolig vondt...
Dette var kanskje nødvendig i perioder, men ikke hele tiden.. jeg følte meg som en morder, som en kriminell.. jeg var i fengsel.. men hva hjalp det hva jeg sa? ingen hørte på meg. Jeg var jo så syk, og visste ikke mitt eget beste... det er feil. jeg hadde mine klare meninger på det som foregikk. og jeg prøvde hardt til å få dem til å forstå. Men det gikk ikke.. reimene var alltid løsningen. Jeg var bare et objekt som ble reimet fast i et helvete. dag inn og dag ut... hvorfor tok ingen grep?
jeg beklager til mamma på det dypeste som måtte oppleve å få desperate og forferdelige telefonsamtaler fra meg hele tiden, hvor jeg tryglet og bad om at hun skulle hjelpe meg ut derfra. hva skal en fortvilet mor gjøre i en slik situasjon... hun kunne ingenting gjøre, for ingen hørte på henne heller.
Det var et helvete, men vet dere hva? jeg kom meg gjennom det, og jeg overlevde det også.

bare knapt to måneder etter sitter jeg her og skriver om det, og er mye friskere.. fordi flinke og vakre mennesker tok meg, Frida imot med åpne armer og gradvis presenterte meg for en ny verden og nye mestringsstrategier. Jeg ble møtt med respekt for den jeg er og utfordringene jeg hadde. uansett hva jeg møter på, så får jeg hjelp og blir tatt på alvor. Det er jeg ikke vant til. Så i starten var det vanskelig å åpne seg å snakke om smerten på innsiden og om demonene som herjet på innsiden, men det tok ikke lang tid før jeg ble trygg her.. nå har jeg kommet langt, selv om jeg har mine fall.. jeg fokuserer på det kommende livet og hva som skal bringe meg til toppen av fjellet. jeg jobber med å legge fortiden bak meg, og jeg står i følelsene, snakker om den med ord og ikke handlinger.. desruktive handlinger.. det også prøver jeg å legge bak meg..

Nå smiler jeg, jeg ler, jeg lever litt, jeg kjenner glede i hjertet mitt igjen...
Så uansett om demoner på innsiden er sterkt imot at jeg fyller 21 år i dag, Så skal jeg FAEN meg feire meg selv for at jeg lever... I dag er Fridas dag, og det kan ikke sykdommen ta ifra meg.
jeg tar tilbake livet mitt... kanskje har jeg aldri hatt det helt.. men nå har jeg det litt.. jeg er sjef i mitt liv.

det jeg har skrevet i dagens innlegg var kanskje litt... tja, hva skal man si? tøff og sterk lesing, men denne bloggen heter my truth, og dette er min sannhet. Det finnes mye jævlig og mørkt i denne verdenen, men heldigvis og takk for det, så finnes det så utrolig mye gode ting her i livet også..det gjelder bare å ha fokus på dem slik at man kan se dem... for det er så utrolig viktig å fylle hjertet og sjelen med gode ting gjennom livet. det er nok smerte. en konkret ting man fks kan gjøre er å kun omgås med mennesker som fyller hverdagen din med glede og som du kjenner gjør deg godt. Eller fylle hverdagen med aktiviteter eller ting som gjør at du synes det er meningsfylt å leve. Jeg har blitt kjent med utrolig mange mennesker på min reise gjennom livet, og jeg husker hver enkelt av dem.. ikke for smerten deres, men den utrolige imponerende måten de har taklet utfordringene sine på og blitt sterkere av det og igjen blomstret som den vakreste blomst. Jeg har sett mennesker som nesten er livløse enten pga av alkohol, rus og narkotika, psykiske lidelser eller fysiske sykdommer. jeg har fulgt venner til graven. det er utrolig stor kontrast å oppleve dette fremfor den "virkelige" verdenen. men jeg har blitt så rørt og beveget over hvor sterke mennesker kan bli og hvor sterkt de kjemper for å enten beholde eller kjempe for å ønske seg tilbake til livet igjen. Det finnes så mye svakhet, men i selv den minste skjøreste svakhet finnes en enorm styrke... dette og disse opplevelsene og menneskene jeg har møtt har fått meg til å tro på livet igjen. Det har gjort meg sterk selv i de svakeste stunder. Og jeg må bare få si at jeg er utrolig takknemlig for å ha fått opplevd det gode som har kommet ut av all galskapen og det dystre mørke. Det var en gang en dødssyk medpasient som fortalte meg en gang at "etter regnet kommer regnbuen frem Frida, husk det, visualiser det og lev etter det"..

så i dag feirer jeg livet, styrken, kjærligheten, takknemligheten og håpet.. ikke bare for meg selv, men også for dere.

takk for meg.

tatt på min siste dag som 20 år

venner er alt <3

min skjønneste vakre Aurora som jeg er så inderlig glad i. tenk at jeg får være fadder og tante frida til deg. 

Legg til bildetekst

min vakre Keiki! du døde på torsdag. jeg hadde tenkt at vi kunne gå en tur på bursdagen min. jeg hadde tenkt å vise deg at matmor hadde blitt sterk og frisk slik at hun kunne lufte deg igjen, for det var så lenge siden sist. matmor har vært borte fra deg lenge nå, og selv om du har blitt godt tatt vare på og hatt det bra, så savnet du nok matmor, fordi matmor savnet deg. hun savnet alle kveldene du lå i sengen min å så meg inn i øynene, de brune øyne dine, mens jeg fortalte deg om min smerte, dag etter dag, år etter år, snakket vi sammen. jeg med ord, du med øynene dine og små lyder. du var min beste venn i mange år fordi du var den eneste som jeg klarte å snakke med fordi du dømte meg ikke. men det skal gå bra med oss begge. fordi matmor har nå fått andre mennesker å snakke om smerten med, og du har det bra. jeg ser for meg at du spiser bein hver dag, og løper omkring i skogene i himmelen uten å bli stiv i kroppen din. takk for at du alltid var der å hørte på meg keiki. Jeg skal aldri glemme deg. sov godt, og god tur videre. jeg glemmer deg aldri <3

søss, kjære søss! hvor skal jeg begynne? da vi va små gjorde vi ikke annet enn å krangle, så ble lillesøstra di syk og verden din ble snudd på hodet. Sykdommen min flyttet inn på Rosenhaug. Du viste aldri så mye følelser på denne tida.  i ettertid tror jeg du var redd for meg. du ville ikke miste lillesøster, og du var jo vitne til at lillesøster visnet mer og mer for hver dag.  i tillegg måtte du klare deg selv du, fordi mamman vår måtte være med lillesøster på sykehuset. du trengte mamma, men hun var på sykehuset. kjære Eva, jeg er så lei meg for alt min djevelske sykdom har forårsaket. mange år med angst, reddsel, smerter, forferdelige opplevelser og motløshet. men aldri har du felt en tåre. likevel har du for meg vært verdens beste storesøster. du er mitt forbilde, og jeg er så glad i deg. takk for at du skapte lille valentina, slik at jeg kunne være tante frida for henne. det betyr mye for meg. jeg håper du tilgir meg for alt eva. uansett spanderer jeg sydentur ved første annledning. gla i deg. 

et sterkt øyeblikk i en av mine svakeste tider. meg og min kjære mor. takk for at du fins mamman min <3 du har reddet livet mitt så mange ganger, selv om du sier jeg er som katten og har ni liv. jeg har bare et liv, du har både gitt det til meg og sørget for at jeg har levd det. jeg er utrolig glad i deg og stolt over å ha deg som mamma. vi skal ta verden med storm!! 

mine godeste barndomsvenner<3 jeg savner dere sånn. takk for alt vi har opplevd. jeg håper vi finner kontakten igjen. dere betyr så utrolig mye for meg. kjære gursken, bestevenninda mi, jeg savner deg sånn. kjære erik, min første kjæreste og min bestekompis, keep up the good work, så håper jeg vi treffes snart. glad i dere begge. vi mangler en til på dette bildet for å få samlet firkløveren da, mr.Hoem. glad i deg også øyvind.. skulle gjort mye for å få en dag til som åtteåringer og herjet lensvikskolen med stil. 

Denne karen her fortjener å få bli med her. Dette er Lars Daniel. min største kjærlighet. Kjærligheten vår tok ikke slutt, men det måtte tas et forferdelig vanskelig valg. vi valgte å gå videre hver for oss. så nå er vi bare venner, og det er jeg kjempeglad for. jeg vil bare takke deg Lars for fire fantastiske år sammen. du kapret kjærligheten i meg og jeg du gav deg hjertet mitt, men det tok lang tid før jeg klarte å gi deg hjerte mitt. du hadde nemlig djevelen imot deg, og han bodde i jenta du elsket over hele ditt hjerte. selv om vi hadde fire fantastiske år sammen, så fikk du oppleve et helvete. du opplevde å se jenta di frisk til å bli dødssyk, i livsforlengende ledninger og tuber, i full spennt bue i kraftige annfall, i en sjelletkropp, inntullet i bandasjer, borte.. du mistet jenta di mange ganger, men likevel levde vi på drømmen. du gav aldri opp, og du gjorde meg sterk. vi ble forelsket på et vorsspiel en vinterkveld. jeg tror det er den jenta du husket hele veien gjennom kampen vår. du lengtet sånn etter henne, men fikk henne aldri. til slutt klarte du ikke mer, og det er greit lars... drømmen vår lever videre i hjerte mitt, men jeg skjønner at du må gå videre, for vi lever to forskjellige liv. jeg er veldig glad for at vi møttes den vinterkvelden og at du tok meg med på reisen inn i livet. jeg elsker hvert sekund av det, og jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at jeg ikke valgte DEG overfor sykdommen. Fordi du er så utrolig fantastisk god, omtenksom, ufattelig klok og full av visdom, og musikklidenskapen din var noe av det beste med deg. den dyrket vi sammen. så var du sterk som en bjørn både fysisk og psykisk. Du kommer til å nå målene dine, og den dagen jeg blir mamma og lille lea amalie sitter på fanget mitt skal jeg fortelle om deg. du kommer alltid til å være en del av meg. nå som jeg har blitt friskere har jeg så mye jeg vil gi deg, for min kjærlighet til deg er fortsatt stor. Men jeg håper bare at du har det bra nå, for det fortjener du helten min. takk for alt lars. hos meg er du alltid velkommen. alltid <3

veien til å bli frisk har vært en kronglesti. Det har vært mange fallgruver og hull i veien. noen ganger har jeg fallt, andre ganger har jeg oppsøkt dem, andre ganger har jeg surfet videre... men nå har jeg kommet dit at jeg ser meg nøye om hvor jeg går, stopper opp og hviler, går skritt for skritt i riktig retning på friskveien.

Ei som endelig har blitt kvitt sonden fordi hun bestemte seg for å begynne å spise "medisinen" sin... det var visstnok barnegrøt, men i teorien så var det aktuelt fordi jeg måtte begynne på nytt. helt på nytt måtte jeg lære både magen og hodet på å spise igjen. jeg klarte det!

min skjønneste karimor.. du har betydd så enormt mye for meg. Du ble så lei deg da jeg dro fra deg fordi jeg måtte på sykehuset da vi var barn. det var ikke lett for deg det. du var jo så skjør selv også. Vi har gjort så mye morsomt sammen, og du har alltid vært min beste venn. du har alltid lyttet til meg og støttet meg. jeg vet du tenker på at du gjorde noe feil da jeg ble syk, men det vil jeg ikke du skal tenke på. vi var barn, og jeg har tilgitt deg, fordi du er så fantastisk en person som jeg vil ha i livet mitt. I dag er du mitt forbilde, for se hvor langt du har kommet. jeg gleder meg til du kommer hjem fra Lillehammer, ferdig advokat. da skal vi leve livet! vi har mye å ta igjen. glad i deg jenta mi! 

Dette bildet betyr mye for meg. Jeg drømmer om å en dag få bli fri. Det må føles litt som dette bildet. Fri til å slippe taket.
se på hendene, de slipper taket i fortiden, men samtidig er de klare til å motta livet.

~Frida~

venner

venner...
jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har så gode venner. Gode venner som styrker meg som person og som styrker det friske i meg. venner som man bare kan leve livet med... jeg har kanskje ikke vært så god venn selv de siste årene. jeg har stort sett holdt meg for meg selv. men jeg kjenner nå at nå vil jeg ha venner inn i livet mitt igjen. Jeg har hatt en "venn" inni meg som har vist seg å være min største fiende. Den hvisket løgner til meg med sin slue stemme og lokket meg inni verdenen sin når jeg var på mitt mest sårbare. den fikk meg til å tro på sine løgner i og laget vilt kaos inni hodet mitt, og etterhvert kroppen min. Den fortalte meg hvor dum jeg var som trodde at jeg var verdt noe og kunne tro på noe så idiotisk som at jeg var god nok til å kunne fortjene å eks spise, hvile, være glad, kjenne mestring eller tillate kjærlighet og omsorg. Den brølte til meg at jeg var skitten og uren. Jeg ble fryktelig redd... jeg ville føle meg ren, jeg klarte ikke skittenhetsfølelsen og skammen. sykdommen sa "jeg kan hjelpe deg, Frida"... sakte lyttet jeg mer og mer til min nye "venn". Fordi det å gå å kjenne på følelsene etter det ubegripelige jeg hadde opplevd var for vondt... jeg søkte et sted hvor jeg kunne finne fred, fri fra smerten. og jeg fant det...

jeg skal ikke skrive mer om hvordan spiseforstyrrelsen spiste meg opp mer og mer, men jeg skal skrive litt om hvor viktig det er å ha venner. både i tunge tider og i fine tider. venner er de menneskene som man kjenner gir en noe. mennesker som gjør at du synes det er godt å leve. mennesker som gjør at du føler deg trygg og verdigfull. mennesker du opplever glede med, men også som man skal oppleve gjensidig omsorg med. Når jeg tenker på alt jeg har opplevd med vennene mine, blir jeg glad. Da kjenner jeg glede. Jeg er så glad for alt jeg har opplevd med vennene mine. Så mange opplevelser, og flere skal det bli. Det som er så bra er at vi er alle så forskjellig, så man kan bruke vennene sine til forskjellige ting. noen er kanskje gode å snakke med, mens andre er bedre på å finne på ting sammen liksom.. venner er så utrolig viktig. både for at vi skal føle oss verdigfulle og akseptert og få bekreftelser på oss selv, og at vi skal ha likesinnende mennesker å omgås med.

Jeg har veldig mange forskjellige venner. noen er barnomsvenner, mens andre har jeg møtt gjennom sykehistorien min, og andre har jeg møtt på skole og innen utdanningen... alle er jeg like glad i, og jeg har forskjellig relasjon til alle sammen. Jeg er like glad i alle sammen!

Til alle vennene mine.. takk for at dere er der for meg, og takk for at dere kom inn i livet mitt og støtter meg... jeg skal virkelig prøve å være en bedre venn for dere fremover..


~Frida~

RIP hunden min

kjære gode snille hunden min <3

kjære keiki! Jeg glemmer aldri den gangen jeg sliten og trett kom tuslende hjem fra skolen, og du kom løpende med dine søte små labber i mot meg. Du var så nydelig! Og du gjorde livet mitt bra. Du ble lekekameraten min, vennen min og du lyttet til meg uansett hva som kom ut av meg. Du ble min beste venn. Jeg tok deg med på tur, og du tok meg med på tur. Bare jeg sa ordet "tur" oste det glede av deg. Du elsket tur...
Men så ble jeg syk, å måtte forlate deg.. men innimellom kom du å besøkte meg og jeg kom hjem innimellom. gjensynsglede!
Du levde i 11 1/2 år, og du var verdens beste venn. Du var sliten og trett nå, og ble syk i natt, så du måtte få deg en sprøyte slik at du skulle få slippe å ha det vondt. Det er forferdelig trist å miste deg, men jeg vet du har det bedre nå. Det var urettferdig at det skulle ende slik, jeg skulle gjort hva som helst for å få gått en siste tur med deg. Da skulle vi gått i skogen, slik at du hadde fått løpt rundt vilt og uhemmet slik du elsker. Jeg kommer til å savne deg. Du kommer alltid til å ha en plass i hjertet mitt kjære keiki.

sov godt, og god tur videre <3
jeg er glad i deg, vennen!


~Frida~

noen tanker

Verden er et vanskelig sted å være noen ganger, men heldigvis er det et godt sted også. Noen ganger klarer jeg å fokusere på det gode som finnes i verdenen her, mens andre ganger er det mer negative ting som styrer meg og tankene mine. Det er tøffe dager, men likevel føler jeg på et vis at ting går fremover. selv om det går et skritt frem og to tilbake noen ganger, så er jeg og de som jobber her enige om at jeg faktisk har kommet meg noen skritt videre. hos meg handler det mye om valg akkurat nå. Når det oppstår situasjoner hvor jeg tidligere ville mestret det med destuktive handlinger, er jeg nå kommet dit at jeg faktisk klarer å komme tilbake til meg selv når jeg blir fjern, og stoppe opp og tenke over utfordringen jeg står overfor. Jeg har mange muligheter, men jeg velger etter mye ambivalens å ta det riktige valget. Jeg velger som regel å stoppe opp, tenke meg om, veie for og mot, for å så velge å ikke lystre sykdommen og utføre det den ber meg om. Det er vanskelig å stå imot. for mange er det kanskje bare tanker som muligens styrer valgene man tar, men hos meg oppleves det som veldig virkelig og ekte, fordi jeg hører sterke sinte og strenge stemmer som gir meg ordrer, trusler, dilemmaer, krig og vanskelige valg. Noen ganger når jeg er sliten hallusinerer jeg også. Jeg opplever å se ting jeg frykter. Det er veldig skremmende, og gjør at jeg selvsagt ikke vil være tilstede der og da. stemmene begynner når jeg åpner øynene om morgenen. Da forteller dem meg hvor ufyselig og svak jeg er som i det hele tatt våger å våkne, jeg kan jo bare prøve meg på å stå opp. da blir det helvete. så fortsetter det når jeg skal stelle meg. Da får jeg høre hvor stygg, feit og uverdig jeg er. Jeg ser alle feilene ved meg selv som stemmene forteller meg. Jeg blir styggere og styggere for hvert minutt jeg ser meg i speilet. og slik fortsetter det.... helt til kvelden... da er jeg så sliten av å ha stått imot alle lyster og stemmer hele dagen, og har jeg et svakt øyeblikk, er det ikke mye som skal til før jeg gir etter, faller fullstendig inn i sykdommens verden og mister meg selv helt. Da blir jeg vanligvis ekstremt urolig og har angst, og er veldig redd og usikker og opphengt i å finne på et eller annet for å lindre. Da vil jeg flykte... Da vil jeg ikke være tilstede... når følelsene og angsten og stemmene herjer og kriger inni hodet mitt, blir det noen ganger for mye for meg, og jeg får anfall...
anfallene sliter meg ut.. jeg blir utmattet, og det tar flere timer før jeg kommer til meg selv etterpå.

Men nå ser jeg at jeg skriver bare om det negative her... skjerpings! Jeg har jo mesteparten av tiden det bra nå. Jeg klarer endelig å gjøre ting jeg har lyst til. og det beste, jeg klarer å kjenne hva jeg, Frida har lyst til. Så er det så mange fine mennesker rundt meg som jeg har fått så god kontakt med. Det er mye bedre å være her på DPSn enn på østmarka. Folk er mer normale og friskere, og da er det lettere å ha et friskere fokus selv også. Her er folk for å bli friskere slik at de klarer å leve livet sitt så godt som mulig, og det ser jeg. Jeg ser folk som kjemper en kamp. Det er trist å se at så mange skal slite. Jeg møter triste skjebner hver dag, og får høre sterke historier... Vi deler med hverandre... vi er bare mennesker, og vi må hjelpe hverandre slik at vi til slutt finner fasiten på hvordan vi skal leve livet vårt... Vi har alle sterke og svake sider, men det er hva vi fokuserer på som er viktig... hvis vi både hos oss selv og andre fokuserer på våre sterke sider, blir de forsterket, og selvbildet vårt kan bedres.
Jeg prøver å fokusere på å gjøre ting jeg mestrer nå. Jeg mestrer å snakke ut om følelsene mine, jeg mestrer skolearbeidet, jeg mestrer å gå tur igjen, jeg engasjerer meg i ting igjen, og jeg synger HELE TIDEN!! Jeg har til og med mange timer i løpet av en dag hvor jeg smiler og ler. Jeg har til og med latterkramper. mest fordi det er noen ganske underholdende pasienter her med morsomme historier og utsagn. mye komisk som skjer når man er på en DPS. Vi har det mye moro for å si det sånn, og det er i slike stunder jeg koser meg vertfall...

Et tema jeg ikke har skrevet så mye om i det siste, er hvordan det går med spiseforstyrrelsen...
Jeg må si jeg sliter veldig med den enda, men på en litt annen måte enn før kanskje. Nå har jeg det slik at jeg spiser normalt et par dager, så spiser jeg ikke på mange dager/uker. De dagene jeg spiser normalt blir jeg rett og slett fysisk dårlig av å spise, og klarer ikke å holde på noe... Det har blitt slik at jeg tåler ingenting før jeg blir uvel og dårlig. utrolig slitsomt å ha det slik...
av flere grunner har jeg nå tenkt å taa grep.. jeg vil absolutt ikke ende opp med å måtte sondefores eller ende på en akuttpost igjen. Jeg har bestemt meg for å gå et skritt videre nå. Så jeg har laget en plan på hvordan jeg skal vende meg på å spise og drikke igjen. begynne med sunn og trygg mat, og sakte la magen få bli vant til næring igjen. Det er det som er den riktige veien å gå nå...Det vet Fridafornuften.
Jeg har lyst å få et normalt forhold til mat, slik at jeg kan gå på resturanter med venner, slik at jeg kan invitere venner på middag og at jeg også kan nyte maten. jeg vil spise is når jeg har lyst på det. Jeg vil spise når jeg er sulten, fordi jeg er sulten, og ingen andre grunner enn det. jeg vil at kroppen min skal bli vant til å få mat, slik at jeg kan føle meg trygg og stole på kroppen min. jeg vil spille på lag med kroppen min, og at den også skal kunne stole på meg. jeg vil at kroppen min skal bli trygg på at jeg skal være snill med den og gi den mat. Det gjelder ikke bare mat, det gjelder jo at jeg er snill med den på mange andre måter også. slutte med den alvorlige selvskadingen, slutte å sulte meg, slutte å trene ukontrollert og vilt, begynne å hvile og lytte til kroppen min.
men det er ganske utfordrende å være venn med kroppen min når jeg føler den jobber imot meg hele tiden. noen bivirkninger kan jeg jo for selv, etter å ha opprettholdt en alvorlig spiseforstyrrelse og skadet meg livstruende i så mange år, mens andre ting kan jeg ikke kontrollere.

jeg føler at dette på mange måter ble et klageinnlegg, men noen ganger må jeg bare få ut ting...
~Frida~

min dag og aktiviteter her på Dpsn

Takk for alle gode tilbakemeldinger jeg fikk på forrige innlegg. Dere er fantastiske.
I dag har det vært en litt tøff dag for min del. sliter en del med kroppslige plager som gjør at jeg holder på å gå på veggen innimellom. Jeg er lei av å ha en kropp som ikke fungerer. møkklei. En del ting kan jeg jo for selv, så det kan jeg nesten ikke sitte å sutre over, mens andre ting synes jeg er direkte urettferdig. Når man er 20 år, skal det ikke være slik. Hvertfall ikke når man er normalvektig. Men jeg merker at kroppen min bærer preg av alt den har vært gjennom. Den er sliten, og da må jeg vel bare innstille meg på å akseptere det akkurat nå.
Men igjen sammenligner jeg meg med alle andre. De andre på min alder trener og er spreke, de går på skole hver dag, de gjør hva de vil på fritiden. Jeg skulle ønske jeg kunne spole tilbake tiden og tatt andre valg enn jeg gjorde. Men som jeg har sagt før, så kan man ikke la fortiden ødelegge fremtiden. Selv om man har varige men, så må man prøve å gjøre det beste ut av det. Man kommer ikke lenger på veien av å gå å være bitter. bah, kjedelig lesestoff dette sikkert...

Men jeg har da også fått noe positivt ut av dagen i dag. Her på DPSn foregår det mye spennende. Det er undervisning om alt fra søvn, mestring, valg og psykiske lidelser. Det er turdager i tillegg til daglige turer som er fast hver morgen. Vi har mindfullness to ganger i uken. hver tirsdag er det bowledag. Og hver onsdag, altså i dag, er det kreativ gruppe. Kreativ gruppe er noe jeg føler jeg får mye utbytte av. Jeg har jo alltid likt å bruke kreativiteten med å uttrykke meg. Hver onsdag starter vi timen med mindfullnessøvelser. For de som ikke vet hva det er, så handler det om å forsøke å bruke eks pusteøvelser på bestemte måter til å roe ned kroppen og få kontakt med deg selv og prøve å være tilstede her og nå. Man opplever selvfølgelig at tanker og bekymringer kommer og går som vanlig, og det skal man bare akseptere. Likevel skal man prøve å bruke sansene til å komme i kontakt med seg selv og være tilstede i situasjonen. Med hjelp av litt avslappende musikk kan dette gå veldig bra for mange. Men man må øve seg selvfølgelig. mindfullness krever øvelse, men mange kan også ha utbytte av det. På kreativ gruppe får vi et tema som vi kan sitte å fundere litt på. Så skal man utrykke seg gjennom maling, tegning eller kolasj. I dag fikk vi temaet "det som opptar oss for tiden". Jeg tegnet i dag. Jeg tegnet friskveien, hvor jeg står med ryggen til. Det er fordi jeg er litt fanget for tiden. Jeg har torner rundt føttene mine som drar meg inn i negative tanker. Jeg har en snill stemme og en syk stemme som forteller meg ting. den sinte stemmen kveler meg med sine destruktive utsagn og sannheter som den forsyner meg med, mens jeg desperat prøver å lytte til den snille stemmen. På tegningen er det et stort hjerte der alt det gode jeg har i livet mitt er tegnet og skrevet ned. Det er også mennesker som rekker meg hendene sine. veien er fyllt av motiverende huskesetninger som jeg minner meg selv om på vei til toppen av fjellet. og på toppen av fjellet er det et flagg og en gullpokal. Jeg skal nå dit. Det første jeg må gjøre er å snu meg riktig vei, og begynne å gå i riktig retning å unngå å falle i fellene på veien.
Jeg vet hva jeg må gjøre, men det er veldig vanskelig når det hele veien er noe inni meg som stritter imot. forbaskade sykdom. nei, jeg vet hva jeg må gjøre. selv på en dårlig dag vet jeg det. Jeg må bare presse meg selv og stå i angsten, stå imot stemmene og sykdommen og prøve å ta gode valg hele tiden. Det hjelper å tenke konsekvensene hvis jeg tar et dårlig valg. Det gir meg motivasjon til å ta gode valg.

Jeg fikk en forespørsel om jeg kunne skrive litt om hvordan en dag ser ut for meg, hvilke utfordringer jeg møter, hvordan de hjelper meg her og hva de gjør. Jeg nevnte denne forspørselen til en sykepleier som jobber her, og vi ble enige om at det var lurt å prøve å ikke utlevere så mye om hva som direkte skjer i behandlingen nå. både for min egen del og for å unngå trigging. Men jeg skriver gjerne om de gode tingene som foregår i hverdagen min. Og innimellom skriver jeg om utfordringene. håper dere forstår dette.

Ellers bruker jeg mye av tiden min på skolearbeid, noe jeg finner meningsfullt og greit. Det gir meg noe og jeg synes det er kjempearti å lære nye ting. Hvis jeg ikke sitter med skolearbeid sitter jeg som regel å synger og spiller gitar. I går lærte jeg med et nytt grep(et juksegrep) som jeg aldri har fått til. Så nå har det åpnet seg en ny verden for meg. hehe. Jeg kan jo spille mange flere sanger nå. Takker medpasienten min og spillemakeren min for det. Det blir noen konserter iløpet av dagen. kjempestas!


~Frida~

livets fasit? hva er livet? hva er døden? svarene finnes i ditt hjerte.

hei alle sammen. Jeg merker jeg alltid starter innleggene mine med det. hehe.
Jeg skriver sjeldnere nå for tida. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har vel kanskje skrevet nok for et helt liv. pluss at jeg har veldig mye å gjøre. Fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden er holder jeg på med ett eller annet. Det er mest skolearbeid jeg holder på med. lesing lesing og lesing, prøver og oppgaveskriving. Men det er godt å være i gang igjen, og jeg synes det er kjempe spennende å diskutere fag med helsepersonellet rundt meg. de har jo vært gjennom alt dette før, så jeg har fantastiske lærere rundt meg døgnet rundt. Men jeg kjenner at perfeksjonisten sitter på skuldra hele tiden og forteller meg at jeg kan gjøre bedre, men nå har jeg kommet dit at jeg heller prøver å lytte til de rundt meg som sier at det jeg presterer er godt nok. Det er vanskelig å tro på det, men etter en god prat og en nøye vurdering av mine egne prestasjoner blir vi som regel enige om at det jeg klarer å prestere på skolefronten akkurat nå, er godt nok. Hva kan man forvente da? jeg er jo ikke frisk. For noen uker siden lå jeg passiv i reimer døgnet rundt og hadde kun en tanke i hodet. Jeg har kommet langt nå, selv om hver dag er en kamp. Jeg kjemper mot gamle fæle minner, sterke stemmer og bilder i hodet. Jeg prøver hele tiden å fortelle fastvakten min om hva stemmene forteller meg. når jeg deler dem, blir de ikke så farlige lenger, selv om de fortsatt er intense. Det er mange runder iløpet av en dag. Vi driver mye med realitetsorientering og tilbake-til-virkeligheten-20014-orienteringer for å si det sånn. Så blir jeg veldig lei innimellom og oppgitt over hvor håpløst jeg føler alt er. hvorfor kan jeg ikke bare få lov å være frisk? Det er så urettferdig at det hele tiden skal være ett eller annet. Jeg vil ha fred og ro. Det får jeg til innimellom, men så snubler jeg igjen, og har noen dårlige øyeblikk, før jeg reiser meg igjen. Men det må sies at jeg får utrolig mye god hjelp. Jeg føler meg 100% trygg her på DPSn. I mine dårlige øyeblikk er det selvsagt vanskelig å kjenne på tryggheten jeg er så sterkt avhengig av, så da må jeg kjempe meg tilbake til meg selv med hjelp av personalet. De er der for meg hele tiden. Jeg er aldri alene. Mange ville kanskje tenkt at det må være utfordrende å aldri få privatliv og være alene, men i min situasjon har jeg blitt så vant til det, at det er nesten vanskelig når jeg er alene igjen. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne vært en selvstendig og sterk person som klarer å ta valg og avgjørelser som er bra for meg selv både på kort og lang sikt. Det er ganske sårt å være 20 år og være så hjelpetrengende hele tiden. Jeg ser vennene mine reiser verden rundt og er glade og fornøyde studenter nå, mens jeg sitter stuck i min egen syke verden. slike tanker har jeg ofte, og de eskalerer gjerne og utvikler seg til motløshet og håpløshet. Det er lett å svartmale absolutt alt og tenke destruktivt om alt. Det er urettferdig at noen må slite så fælt og ha det så vondt. Men innimellom har jeg mine stunder jeg også. stunder hvor jeg er 100% tilstede og koser meg. Det er for eksempel når jeg sitter med gitaren i hendene og synger for full hals. Eller får koselige meldinger fra venner eller bekjente. eller når man blir satt pris på av andre mennesker. eller når man har gode samtaler med fantastiske mennesker. eller når jeg får 5-er eller 6-er som karakter på en oppgave jeg har jobbet hardt med. disse tingene har jeg i livet mitt jeg også, og det er så godt. Jeg prøver å tenke at det er så mye postivt jeg kan fylle livet mitt med fremover. Jeg kan faktisk fylle det med hva jeg vil. Jeg kan bli den personen jeg vil. Jeg kan få oppleve det jeg vil. Jeg har mulighet til å få akkurat det livet jeg vil. Men da må jeg fortsette å gå på RIKTIG vei, ikke snu eller gå en annen vei. Ikke adlyde stemmene. Ikke la motløsheten fylle hjerte mitt. Det er så mye annet jeg kan fylle hjertet mitt med. Og jeg gleder meg til jeg finner det. Det finnes så mange ting man kan fylle ensomheten og tomme rom i hjertet med. Man må finne lyset som skal erstatte mørket. Men da må man ville det med hele seg. Sommer, kjæreste, tantebarn, sang, musikk, skole, gode ord, sommerfugler, gode smaker, gode samtaler, vakre mennesker, gode nyheter. Man har et valg hele veien. Velger man lyset eller mørket? Nå har jeg blitt voksen, og selv om alle de traumatiske opplevelsene jeg har opplevd oppgjennom årene sitter klistret fast i hjernebarken min som superlim og på cellenivå, så har jeg faktisk et valg. Jeg kan velge å rett og slett slutte å la fortiden min prege meg og livet mitt. Jeg kan ta et valg om å gå videre. Gå videre til lyset og forlate og ta avstand til mørket en gang for alle. Jeg vet det vil være der og lure i buskene for alltid, men det handler om å ta kontroll over eget liv og egne følelser, og ikke minst handlingene som man velger å iverksette av egne følelser og tanker. Jeg må gi slipp på barnet i meg. Jeg må gi slipp på smerten som i årevis har fått styrt alt i livet mitt. Jeg har vært så redd. Jeg vil heller dø og forlate jorda enn å sitte alene med smerten og sårene mine. Hvis jeg har planer om å fortsette og bli værende på jorda og samtidig få et godt liv mens jeg er her, så må jeg tørre å stikke hull på den ballongen hvor smerten og sårene mine sitter, og få det ut av kroppen og systemet. Da er det igjen helt avgjørende at disse uutholdelige greiene kommer ut på riktig måte. Det er vel det som skjer med meg akkurat nå. Jeg har ingen muligheter eller svært liten mulighet til å ty til mestringsstrategier som gjør at jeg flykter fra alt, og jeg blir tvingt til å faktisk kjenne på følelser og all helvetes smerte. Der og da tror jeg jo at jeg holder på å dø av angst, og er helt overbevist om at dette kommer til å rase rett til helvete. Ihvertfall ender jeg i helvete med tanke på all faenskap som kommer ut av kjeften på meg når følelsene raser inni meg. Den store forskjellen fra før er vel at jeg lar ikke følelsene bare rase INNI meg lenger, de kommer faktisk ut. Det er mye sinne, mye gråt av sorgen og såre øyeblikk. som regel er dette så intenst at jeg blir fjern og forsvinner fra denne virkeligheten.

Nå høres kanskje ut som jeg konstant går å lider, og sånn er det jo ikke. Jeg har jo gode øyeblikk, ja til og med gode hele dager. selv om mørket lusker, så har jeg kontroll. Jeg er sjefen over hva jeg vil slippe inn og ut mesteparten av tiden. Men når jeg ikke klarer å ta gode valg og er helt "speica" får jeg god hjelp til å holde ut, selv om jeg i daværende tilstand er meget uenig i det som foregår.

Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg skal overleve dette. Jeg har lyst å være jenta som overvant sykdommen og klarte å gi slipp. Jenta som fant veien til lyset og som lever i det. Jenta som fokuserer på at sola skinner, og som endelig selv kan tro på at hun selv skinner som sola som hun skrev i en sang at hun så sterkt ønsket å gjøre. Jenta som kjempet så hardt at hun oppnådde drømmen sin og ble sykepleier og som i en dag i fremtiden hjelper mange syke skjebner til å nå lyset de også. Jeg vil en dag få oppleve min lykkeligste dag i livet hvor jeg går opp kirkegulvet mot min nye prins, og kort tid etter vil jeg oppleve å ha mitt eget kjære barn på brystet. Der og da føler jeg for første gang morskjærligheten og skjønner fullt og hellt hvorfor mamma aldri gav meg opp. Jeg lever hver dag og føler endelig at jeg er på toppen av livet mitt. En dag mange lykkelige år senere sitter jeg med barnebarnene mine på fanget og forteller om mitt fantastiske liv. Jeg forteller dem sannheten om livet, for der og da har jeg funnet den.

tenk det! dette kan bli mitt liv. Men det er kun hvis jeg velger at det skal bli det, og foreløbig leder jeg kampen. men det er forbanna jevnt, så jeg må passe på. hvert skritt i riktig retning er like viktig.

Siden jeg har vært i sykehusverdenen lenge, har jeg jo møtt mange triste skjebner. Jeg har til og med opplevd å miste noen fordi de tapte kampen mot en alvorlig sykdom. Jeg har fulgt vennene mine til graven. Det å se et menneskets lys sakte slokne, er noe av det tøffeste jeg har opplevd. Det er så urettferdig og vondt. Vi fikk jo livet i gave og mange lever det også, men så blir livet plutselig frarøvet dem. Det er ingenting som er føles rettferdig i en slik situasjon. Jeg har også selv levd med tanken om at "det" skjer ikke meg. Men her sitter jeg, 20 år gammel og har opplevd mere livskriser enn en 90-åring. Jeg glemmer aldri den gangen jeg helhjertet bestemte meg for å ta mitt eget liv. En grusom følelse av sorg fylte hver centimeter av kroppen min. Jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Jeg følte at jeg ikke fortjente å leve livet mitt, og at jeg måtte dø. Jeg har aldri grått så mye som de øyeblikkene. Jeg hadde så lyst å leve, men jeg hadde fått dødsdømmen, og jeg ventet på å henrette meg selv. Jeg visste samtidig at snart ville lidelsene ta slutt for min del, men tanken på all sorgen jeg kom til å etterlate meg gjorde forferdelig vondt. Det gjorde at jeg klarte å forbli på jorden litt ekstra tid. Jeg glemmer aldri dødsangsten, og følelsen av å sakte kjenne mitt eget liv renne ut av meg. Det var for sent og angre, og jeg fikk for første gang se døden i øynene. Men jeg hadde englevakt. En engel reddet meg, og gav meg en ny sjanse til å leve. Etter det jeg overlevde, var det ikke vanskelig å komme frem til konklusjonen at det var en mening med at det gikk bra. Jeg skulle leve. Frida skulle leve. I dag er jeg takknemlig for dette. Jeg fikk en sjanse til. Etter det har jeg valgt veien tilbake til livet. Men den har vært tung å gå, og jeg har ramlet utallige ganger. Men det er da det er så fantastisk at det finnes mennesker som bærer håpet for deg og lyser opp stien du skal gå, når alt er mørkt og vondt. Jeg har lært at uansett hvor langt du har gått i feil retning eller på feil sti, kan du snu. Du kan finne tilbake til den riktige veien. En ting er sikkert, livet gir deg aldri opp før man gir opp selv. Men det er dessverre tilfeller hvor vakre mennesker med store drømmer og en enorm livsglede, blir fratatt sitt eget liv totalt. De kjemper og kjemper, men kroppen kjemper imot deg. vakre mennsker blir til skinnende stjerner på himmelen. vakre mennesker går rundt på jorden i en åndelig skikkelse og passer på alle de er glade i, sørger for at alt er bra, før de seiler videre inn i sitt fredfulle drømmeparadis, himmelen. Jeg synes det er alt for urettferdig at uskyldige mennsker skal dø, så jeg klarer ikke å tro annet enn at de havner på et godt sted til slutt hvor de finner fred og frihet som de ikke fant på jorden. Hvis det ikke fantes en himmel, hva er meningen da? hvorfor ender noen mennesker opp med å dø da? Det er jo ikke rettferdig. nei, jeg tror på himmelen. Det finnes mange sjeler som flyr og vandrer i himmelen, og venter på oss, men de har ett ønske, og det er at vi lever vårt liv fullt og helt mens vi har det dyrebare livet her på jorda. Vi mennesker må hjelpe hverandre slik at vi klarer det. Vi må hjelpe hverandre slik at vi klarer å leve et så godt liv som mulig. Vi må hjelpe oss selv med å ta gode valg. For det er opp til oss selv hvordan vi vil at livet vårt skal se ut. Det er dessverre mange mennesker på jorda som ikke har det bra. Det er så mye fælt som skjer i verden. krig, sykdom, skillsmisser, krangel, terror... jeg har ikke ord. Hvorfor skulle vi mennesker ha et ønske om å ødlegge et annet liv. For en ting er sikkert, om vi er jente eller gutt, lang eller kort, tynn eller tykk, glad eller trist, frisk eller syk, ensom eller sosial.. vi har da alle lik verdi, og vi fortjener da alle et godt liv. Det som er så synd er at det er så mange mennesker som dessverre tar en rekke feil valg her i livet som igjen fører til at vi ender på feil vei. mange velger bort lyset. Fordi også lysets vei har tornestier. også lysets vei har dype hull i bakken. Fordi også i Lyset er det mørke. Det er noe vi bare må akseptere å leve med. Det som er viktig er hvordan vi mennsker velger å fokusere på livet. fokuserer vi bare på det som er mørkt og trist er det stor sjans for at det er nettopp det som kommer til å fylle oss. Men velger vi å fokusere på livets skatter, på gode mennesker som gir oss noe, på det vi mestrer fremfor feilene vi begår, på bakkene vi bestiger fremfor bakkene vi faller, på det som gjør at vi synes det er godt og meningsfylt å leve, til slutt kan man sitte som et krøkete og eldgammelt menneske på et gamlehjem, lykkelig og fornøyd over det vi har opplevd og klart å utrettet i livet vi har levd. Er ikke det noe vi alle egentlig ønsker? Det å kjenne at "jeg levde livet mitt til det fulle og hele". Hvis det er det du ønsker, så synes jeg at du nå skal stoppe opp på veien din, og tenke deg om. Tenk på alt du har i livet ditt som du er og bør være takknemlig for. Tenk på alt du har opplevd og alt du ønsker å oppleve. Tenk på alle menneskene som du har rundt deg som er glade i deg og som du er glad i. Tenk på hva i livet ditt som gjør at du stangerer, og tenk deg godt om hva du bør gjøre med det. Tenk på hvem du vil være som person, og hvilke signaler du vil sende ut til andre. Tenk på hva du kommer til å bety for noen og hva du betyr for noen. Tenk på hva du vil endre i livet ditt som kommer til å gjøre at du får det bedre. Tenk på hva du vil med livet ditt... for du lever bare en gang.

Jeg sier ikke at jeg sitter med alle svarene eller fasiten om hvordan man får et godt liv. Jeg sier bare det hjertet mitt forteller meg på vei til lyset gjennom livet, etter å ha levd i mørket i mange år. Jeg vet bare en ting. Livets muligheter er mange, og det er opp til deg om du vil ta dem..
~Frida~

livet er en gave - ta vare

hei alle sammen
jeg ligger i senga mi på dpsn og hører musikk jeg selv har laget. Det får meg til å mimre tilbake på alt som har vært og alt jeg har opplevd. Jeg har kommet til et sted i meg selv hvor jeg kjenner at jeg er sterk nok til å tenke litt tilbake, gråte litt over det, smile litt over alt det rare og alt det fine. En ting er alt jeg har lært oppgjennom årene jeg har vært syk. Jeg har lært mye om hvor viktig det er å tenke at man er sjef i eget liv, at man hele tiden har valg som er helt avgjørende for hvordan livet ditt blir videre. jeg har hatt mange runder og mange har vært oppgitt over at ingenting har kunnet hjulpet meg, men til slutt så gikk det opp for meg at jeg må tenke over konsekvensene av det jeg gjør. konsekvensene for meg har vært store og alvorlige, ikke bare for meg, men for mange rundt meg. konsekvensene av valgene jeg har tatt har gjort at jeg har mistet mye dyrebart i livet mitt. Jeg har mistet mye tillitt til mennesker jeg er glade i, jeg har mistet mange sjanser som andre har gitt meg, jeg har mistet venner og kjæreste. det verste er nok å miste tillitt og kjærlighet. Det er noe vi mennesker er så utrolig avhengige av å ha. Vi trenger å kjenne at vi har noen rundt oss som bryr seg og tar vare på oss, vi trenger kjærlighet og omsorg, og få høre at andre er glade i oss. vi trenger tillitt fra andre. tillitt gir forventninger og at man kjenner at man har et ansvar til å ikke bryte den tilliten. Jeg har brutt tilitten til mange, og det gjør meg vondt. gang på gang har jeg sviktet. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Jeg liker å tro at det er en del av sykdommen min. bekymringen er at det er en del av meg, Frida.
De desperate ordene fra sangene mine hører jeg i bakgrunnen nå. Det er mye sorg i ordene. men mest av alt er det ord fra hjertet som sier unnskyld til mine kjære og mine venner og til verden. Jeg er så lei meg for all smerte min sykdom har forårsaket. Så mye angst og reddsel og bekymringer til mange. mange har vært redde, mens jeg har kavet videre i min egen sykdomsboble i så mange år. Frida har vært borte, og det er jeg så lei meg for. Jeg er lei meg på vegne av alle rundt meg, men også for meg selv. vil jeg noen gang klare  å tilgi meg selv? Det som er bra er at jeg har klart å kommet litt ut av boblen min, og begynt å lytte. Jeg snakker og lytter om hverandre dagen lang nå, fordi jeg endelig føler meg trygg og får god hjelp. Det er så godt å få ut all smerten, bekymringene og tankene gjennom munnen i form av ord, og ikke skade meg selv fordi det gjør så vondt å holde alt inni meg. jeg lover dere, det er mye som skal ut. Det er så mange spørsmål som søker svar, og endelig gjennom mange timers prat med fantastiske mennesker her på dpsn får jeg svar. Jeg tilegner meg ny kunnskap hver eneste dag, og jeg synes det er så spennende. Mamma har spurt meg i lang tid nå, Frida, er du ikke nysgjerrig på livet? hva som finnes inni deg og hva du kan utrette? svaret har i lang tid vært nei. Men nå endelig synes jeg det er fantastisk spennende å snakke, lytte og diskutere. Det er spennende å eksponere meg selv og bli kjent med meg selv og min identitet. Den dagen jeg forstod at jeg kunne bli akkurat den jeg vil, ble jeg så glad. I det siste har jeg begynt å bruke resursene mine. Jeg synger og spiller gitar for andre, jeg snakker om erfaringene mine til andre, jeg tegner, skriver dikt og jeg klarer til å med å gjøre skolearbeid igjen. Det er så deilig. Jeg lærer, jeg er som er svamp, trekker til meg alt. Jeg er sulten på livet. Det eneste som mangler nå er at jeg kommer meg på beina og blir fysisk aktiv igjen, men jeg vet at det er noe som kommer til å ta tid, for kroppen min er temmelig herjet etter alle operasjonene jeg har vært gjennom de siste årene. kroppen er sliten, og det må jeg akseptere. selv om jeg gjerne skulle ha løpt maraton, kan jeg ikke gjøre det enda. men jeg vet det kommer.
Nå er målet mitt å komme skikkelig i gang med skolen igjen, og fullføre(for en gangs skyld). Og det skal jeg klare.
Dette har jeg kanskje ikke fortalt før, men jeg er over gjennomsnittet opptatt av kreft, og har lest alt av bøker det går ann å lese om det. Når jeg blir ferdig sykepleier skal jeg jobbe med kreft. Jeg vet ikke hva det er med menneskene som opplever å få kreft, men jeg tror det gjør noe med dem. Det å få en alvorlig sykdom gjør at man ser livet på en annen måte. man lærer å se skattene på veien, og det er det jeg beundrer ved dem. makan til livskraft og ståpåvilje som kommer frem. jeg tror at når man må ta frem uante krefter til å kjempe, så gjør man det. de, og jeg kjemper for livet. Jeg kjenner meg igjen i dem. Det som er så fantastisk er at mange blir friske, det som er synd er at mange dessverre taper kampen, men de etterlater seg dype spor i hjertene til folk. de glemmes aldri.
sannheten om livet vet ingen, men en ting er sikkert. man har fått livet i gave og man får det bare en gang. man vet aldri når det tar slutt, så lev livet ditt, og lev det sammen med dem du er glade i. livet er uforutsigbart. ta vare på det.

Det er rart, for ordene mine kommer fra hjertet denne gangen. Det er så mye jeg har lyst å gi, men dette var alt for denne gang. takk
~Frida~

å begynne å spise igjen

hei på dere!
har hatt en litt tung dag i dag. siden jeg ikke spiser, og ikke har gjort det på lenge, begynner jeg å bli ganske dårlig. Alt er et ork. Så psykologen min kom ned på rommet mitt i dag og sa at det ikke kunne fortsett slik. hvis jeg bryter ned kroppen min igjen nå, kommer ikke jeg til å være i stand til å ta imot behandlingen de tilbyt meg her. så det sier seg selv. Jeg må altså begynne å spise igjen. Så i kveld satte jeg meg ned å skrev en kostliste, så dro vi ut å handlet inn. så imorgen starter jeg. Men jeg er redd. Jeg er redd for både hvordan kroppen, hodet og sykdommen kommer til å reagere. en ting vet jeg, mer mat, mer gråt. og det er kanskje like greit. jeg har tusen tårer som jeg gjerne skulle fått ut jeg, så det blir bra. BRA, men tøft. Jeg har klart det før, og jeg skal klare det igjen.
Men jeg må bare skrive litt om hvor fort man egentlig blir fanget i anoreksiens klør igjen. en uke uten mat, og tankene mine er helt hysteiske bare jeg nærmer meg mat. når kroppen er tom for mat, er jeg også tom for følelser. Men jeg skal klare det. Ingen flere utsettelser nå.
~Frida~

orkdal dps

hei alle lesere!
Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet, og mange lurer sikkert på hva som skjer, har skjedd og hvor jeg er nå. Vel, det er veldig mye som har skjedd de siste to ukene. Etter mye om og men, ble jeg endelig plassert på Orkdal DPS igjen, noe som jeg er veldig glad for og takknemlig for. De som jobber her har enda ikke gitt meg opp. Jeg har i lengre tid følt meg både motløs og som et håpløst tilfelle, men nå kjenner jeg for første gang på lenge at håpet er tilbake i hjertet mitt. Jeg får veldig god hjelp her, og jeg kjenner meg mer og mer trygg for hver dag som går. Jeg har fastvakt døgnet rundt nå, og det er det mange grunner til. Den største grunnen handler vel mest om sikkerhet. Jeg har og har hatt en tung periode hvor jeg dissosierer mye, og da er det ikke trygt for meg å være alene.
Jeg er litt usikker på om jeg skal dele dette med dere, men samtidig ønsker jeg at dere skal forstå.
når jeg dissosierer opplever jeg å gå tilbake til tre andre personligheter. de tre personlighetene har opplevd ulike traumer eller vanskelige ting. dissosiasjon handler om at man i mange år har lagt lokk på følelser, så hjernen har rett og slett lært seg å koble ut fordi ting blir så vanskelig. Så når jeg dissosierer går jeg enten tilbake til ei jente på fem år. Da er jeg redd og engstelig og helt stille. Da er personalet raskt ute med å prøve å roe meg ned og trygge meg. min andre personlighet er 11-åringen som opplevde noe veldig traumatisk. Det er når jeg er i den tilstanden at det blir farlig, fordi jeg kjenner på de samme smertene og kroppslige reaksjonene som jeg gjorde den gang, og angriper der smerten sitter. Der og da kjenner jeg ingen smerte og har lav smerteterskel, og jeg angriper meg selv. Dere skjønner sikkert at dette blir alvorlig når jeg er alene. Den tredje personligheten er en sint person. jeg tror at den personen er et resultat av alt sinnet jeg har holdt inne i alle årene. Det er mye stress i kroppen når dissosiasjonen foregår, og jeg er mye redd. Det personalet prøver å gjøre er å fortelle meg hvem jeg er, hvor gammel jeg er og at jeg er trygg. dette kan vare noen timer, men som oftest blir det såppas tungt for kroppen og hjernen og stressnivået blir så høyt at jeg enten besvimer eller får anfall. Anfallene jeg får er helt ufarlige så lenge personalet passer på at jeg puster godt nok, for som oftest spenner jeg kroppen så mye at jeg puster veldig overflatisk.
Dette er kanskje uintressangt, men det er kanskje nødvendig for å skape mer forståelse.

Det har vært noen tunge måneder, både for meg og familien min. Mamma har opplevd å få meg hjem fra sykehuset, men så har det skjedd noe alvorlig, og jeg har endt opp på sykehuset igjen. i det siste har ting og tilstanden min vært veldig alvorlig, siden dette er vanskelig å kontrollere tingene jeg sliter med, men nå begynner ting å roe seg.
Jeg begynner å bli lei nå, kroppen er sliten etter mange alvorlige operasjoner og styr. hjernen er sliten av alt som har foregått rundt meg og inni meg, men jeg har ikke gitt opp. Jeg gir meg aldri. Jeg vet hva jeg vil skjønner dere. Selv om jeg har mistet mye, både av meg selv og de rundt meg, har jeg ikke mistet drømmene mine.. Jeg er fortsatt fast bestemt på å bli sykepleier. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg er ferdig sykepleier. Da skal jeg heise flagget, ja jeg skal til og med spise kake. Drømmene som bor i hjertet har vært motivasjon for meg, men jeg merker at det er vanskelig å gjøre enkelte ting. Jeg merker for eksempel at det er veldig vanskelig å spise. Tidligere har jeg brukt selvskadingen for å få ut følelser, men nå som jeg blir så godt passet på og det ikke lenger er en mulighet, kommer et nytt symptom. nå virker det som at jeg kontrollerer følelsene mine ved å ikke spise igjen. Jeg må virkelig prøve å snu dette, for nå har det gått en uke uten mat og minimalt med drikke. Jeg må lytte til hjertet og ta et valg. For legene har sagt at hjertet mitt og kroppen min ikke klarer en runde til i anoreksiens klør som undervektig. så uansett hvor vanskelig det blir, må jeg prøve å få hjelp til å snu det før det er for sent. jeg merker det jo veldig godt, siden jeg nesten besvimer hver dag.

ellers må jeg bare skrive noe om hvor takknemlig jeg er for at jeg ikke er gitt opp av orkdal dps og familien min. Det så ganske svart ut for livet onsdag for to uker siden da jeg ble hentet i luftambulanse og kjørt i full hast til trondheim. Selv om kroppen min har vært gjennom dette mange ganger, gir den ikke opp, og den gav ikke opp da heller, så det må være meningen jeg skal leve siden jeg har overlevd og sitter her i dag. Det er meningen jeg skal leve livet mitt. Sist jeg var her på orkdal dps fikk jeg veldig bra hjelp, og det får jeg nå også. Dere skal vite at jeg har det bra og får god hjelp og føler meg trygg. Det er utrolig godt å endelig klare å senke skuldrene, slippe bekymringene og bare slappe av og hvile. både jeg og mamma har vært på vakt. sykdommen har vært farlig det siste året. Men nå går det bedre, og jeg får hjelp. Jeg kjenner at håper vokser litt mer for hver dag. i går tok jeg til og med frem gitaren og sang for de andre pasientene her. Jeg koste meg, og det var godt å gi av seg selv. Jeg er jo en giver. Jeg har alltid vært slik. Jeg vil gi av meg selv. fremover har jeg tenkt å lære meg nye mestringsstratergier for å takle ting og kanskje være på forkant før anfall og dissosiasjon. Så må jeg gjøre noe med spiseforstyrrelsen. jeg vet jo at den bare vil føre meg til graven, slik den nesten har gjort mange ganger, men jeg vet at Frida vil noe annet. Hun vil bli frisk og hjelpe folk.

Jeg vil bare si at jeg leser alle kommentarer jeg får av dere, og setter pris på det. både de gode omsorgsfulle ordene og realitetsorienteringen og kritikken. Selv om jeg er sårbar skjønner jeg noen ganger at det er vanskelig for andre å sette seg inn i min situasjon. Det er derfor jeg prøver å forklare litt.
dere husker sikkert at jeg snakket litt om ullevål. Jeg har sendt søknad og jeg og psykologen min driver å gjør opptak av intervjuer om meg selv og sykdommen. Det er rart å gå tilbake og tenke på fortiden når hun stiller spørsmål, men det er ganske greit også, for da blir jeg mer bevisst på hvordan ting var, og fremgangen jeg har hatt. Jeg gikk jo fra å være veldig syk og aldri snakke om følelser, nå tegner jeg, skriver jeg, gråter, maler, synger og snakker jeg jo som er foss om følelser, selv om det er vanskelig. Men nå skal det gå fremover, uansett hva som skjer. Det er jeg veldig klar over. Denne gangen skal jeg gå gjennom. Denne gangen skal det gå bra. Jeg skal vinne tilbake livet mitt, vennene mine, skolen, meg selv og tillitt. Jeg gleder meg sånn til å bli glad igjen, fordi jeg er jo egentlig ei jente som elsker livet. Jeg gleder meg til å bryte ned den syke grunnmuren som jeg har bygd opp gjennom ti år, og begynne på en ny grunnmur og finne ut hvem Frida er. Jeg vil rett og slett begynne å bruke ressursene mine og evnene mine og bli den beste utgaven av meg selv som jeg klarer å være.

takk for at dere leser, kommenter gjerne, da blir jeg glad.

klem fra Frida
~Frida~

motløshet

hei alle sammen!
Jeg er ikke i så godt humør nå. Jeg trodde alt skulle ordne seg nå, og at jeg skulle få riktig hjelp. Så blir jeg lagt inn på A3 hvor jeg var i nesten 5 måneder i belter. Det er mye jeg kunne sagt om den behandlingen jeg fikk, men velger å la være. Det er nok at fylkeslegen vet hvordan behandlingen foregikk, men poenget mitt er det, at jeg trodde at jeg skulle få slippe å komme hit til dette stedet igjen. minnene sitter i kroppen. Angsten herjer hele tiden og jeg føler meg skikkelig utrygg.
Jeg ble lovd at jeg skulle få rett hjelp nå, for min type problematikk, så skjer dette. Jeg er så lei meg og skuffet og forvirret at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har fått behandling i ni år, men aldri rett hjelp. Det var kanskje når jeg var på Levanger for ett år siden og Dpsn som virkelig hjalp meg og behandlet meg som et menneske. Jeg var trygg der, og da gikk det ann å behandle meg også. Det viktigste i en behandling er at man er trygg. Ellers kommer man ingen vei.
jeg er så lei av å være syk nå, og jeg skjønner jo at det er jeg som må ta tak i livet mitt hvis jeg skal bli frisk. sannheten er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.  Jeg var elleve år når jeg ble syk, så jeg vet ikke hvordan det er normalt å reagere på følelser og tanker. Jeg sliter veldig med impulsivitet og handler ofte på automatiske tanker. Det er ikke noe jeg ønsker å gjøre. De bare kommer og jeg vet ikke hva som får de til å komme heller. Jeg vet bare at jeg ikke vil ha det slik lenger. Jeg er møkklei, og orker ikke dette livet lenger. Jeg har så lyst å klare å fullføre skolen i år, og komme meg inn på sykepleien så fort som mulig. Jeg vil ha friske tanker, ikke disse dystre negative destruktive tankene hele tiden. Det er forferdelig frustrerende og destruktivt å gå å tenke bare svart hele tiden.
Men jeg må innrømme at jeg virkelig innerst inne ble lettet og glad da jeg fikk beskjed om at jeg skulle få hjelp fra ullevål og dpsn igjen. det er slik at man får helst ikke være på dps når man sliter med det jeg gjør, og de fra ullevål skal komme å snakke med meg, ikke motsatt mest sannsynlig.

for å være helt ærlig skulle jeg ønske jeg fikk plass på levanger igjen, for jeg sliter sånn med spiseforstyrrelsen nå. tvangsspising mer spesifikt. Jeg er motløs og redd og skuffet over alt, og ser snart ikke noe håp. Jeg som hadde fått håpet tilbake. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. om jeg skal skrive meg ut herfra, eller om jeg skal være til oppbevaring her. Ingen av delene er uansett ikke bra for meg.
noen som har noen råd til meg.?
~Frida~

østmarka neste, SF og kveldstanker mm.

Jeg sitter i sofaen på sykehuset nå. Det er nest siste kvelden her, og har vært her i to uker nå. Jeg synes jeg må skryte av den gode hjelpen jeg har fått her. De er gode mennesker og flinke leger og sykepleiere, og jeg har følt meg trygg for første gang på lenge, og det har vært godt, for da har jeg fått hvilt meg godt. Ingen kaos i hodet og følelsesmessige sammenbrudd. Så takk for oppholdet Orkdal Sykehus kirurgisk avd.

På mandag reiser jeg videre. Det er bestemt at jeg først skal tilbake til østmarka, men mest sannsynlig til A4(den posten jeg fikk behandlign for SF). Det er egentlig en lettelse av  jeg ikke skal dit jeg var før. grunnene til det vil jeg ikke legge ut om her. ville bare gi en liten oppdatering om hvor jeg befinner meg i verden.

I dag satt jeg å tenkte på hvor mye livet mitt har tapt seg. Jeg ble syk som elleveåring, men hadde fortsatt livskvalitet i livet mitt. Jeg hadde glede i hjerte mitt. så ble jeg så frisk at jeg kunnee være hjemme i 2009-2011. Jeg hadde de beste årene i livet mitt. Jeg fullførte grunnskolen med glans, gikk på fester, hadde masse venner, kjæreste, familie etc. Jeg strålte som en blomst igjen. Jeg levde livet, selv om jeg slet med bulimi. Jeg hadde noe å stå opp om morgenen for, og jeg koste meg med livet mitt og var fornøyd. Nå har jeg ingenting. Jeg ser at den djevelske sykdommen har tatt ifra meg absolutt alt. Alt jeg har igjen nå er familien min, noe jeg er enormt takknemlig for. fordi jeg holdt på å miste den også. Jeg mistet en utrolig fantastisk kjæreste som jeg elsket over alt på jord. Jeg er aldri ute med venner lenger, og jeg er bare alene. Jeg har sosial angst, så kommer meg aldri ut på noen aktiviteter lenger, og jeg har ikke ork til å eksponere meg heller. Ikke er det noen behandlingsplasser som vil ta imot meg heller, på grunn av at jeg har en så alvorlig selvskading. Så da blir jeg sendt hjem eller lagt i belter da, og da kommer jeg ikke lenger. Jeg går i en destruktiv sirkel hvor alt negativt bare gjenntar seg om og om igjen. Jeg begynner å bli motløs og lei nå. Jeg er så trist og lei meg for alt jeg har gått glipp av, og for at jeg ikke kan få være en frisk ungdom. Jeg er jo menneskelig, så det finnes grenser for hvor mange år jeg klarer dette uendelige destruktive livet. Jeg savner sånn å være den jenta jeg var. livsglad, energirik, lykkelig, sprek, energisk, utadvent og viljesterk og sta. Jeg hadde alt i livet mitt til å få et godt liv. Jeg var et friskt menneske. Hva skjedde, spør jeg meg selv om noen ganger. Det er først nå at jeg har innsett at skylden ikke er min egen. Det var mennesker som utsatte meg for krenkelser og hendelser ingen mennesker i hele verden fortjener å bli utsatt for, og det ødela meg. Det sugde ut alt liv og gnist inni meg. Og en lumsk, jævlig og livsfarlig sykdom flyttet inn i meg. Den kunne gjøre meg lykkelig igjen hvisket den til meg. Den hvisket løgner til meg, og fikk meg til å tro på dens sanneter. Dens syke sannheter og løgner ble mine, og jeg lot aldri noe annet menneske komme inntil meg med sine sannheter. All fornuft og vett var borte. Jeg var inne i min egen boble. Der har jeg vært i ni år nå. Jeg prøver å komme ut. Jeg prøver virkelig hardt å be om hjelp, be andre mennesker banke virkelige sannheter og "leveregler" inn i hodet mitt, men jeg faller i fellene til sykdommen gang på gang.
Det er så slitsomt, for jeg vil så gjerne være normal. Jeg vil bare leve livet mitt. Jeg ser vennene mine reiser både utenlands og andre steder i Norge for å studere og leve ut drømmen sin. Mens jeg gang på gang faller i gamle mønster og forblir i den onde sirkelen min.
Skulle jeg prøvd hardere? hva skal jeg gjøre?
Det ligger så mye skam i sykdommen min. i spiseforstyrrelsen altså, så det er vanskelig å skrive om det her. Det begynte med anoreksi, så bulimi, og nå sliter jeg med både anoreksi, bulimi og tvangsspising. Jeg lurer på om noen har noe tips til meg? Jeg vil ikke spise all dem gjørma av mat jeg pakker innpå hele døgnet. Jeg er faktisk over normalvekt nå, noe jeg opplever som helt forferdelig og vanskelig. Jeg er ikke vant til det, og jeg gjemmer meg bort i store klær og vil ikke gå ut. Jeg er så redd for å bli avslørt. jeg er så redd for at folk skal tenke at jeg er svak som spiser så mye.
Jeg vet det høres helt rart og teit ut, men slik fungerer det i topplokket mitt.  Og jeg er er så lei av å ha det slik. Hvorfor kan jeg ikke bare spise et normalt måltid, beholde det, og ikke tenke mer og heller ikke spise masse godteri fordi jeg har begynt å spise. Det fungerer slik at hvis jeg spiser et eller annet på morgenen, så har jeg en  tvangstanke som sier at jeg må forsette å pakke innpå resten av dagen, og da er det gjerne veldig usunne ting som is, drops og kjeks. og da spiser jeg normale måltider i tillegg. Det er forferdlig. Jeg vil ikke plage dere mer med dette, men jeg lurer bare på om det er noen der ute som har noen råd til meg ift tvangsspisingen? Jeg trenger virkelig hjelp til det.

Her ble det mye pjatt om spiseforstyrrelsen min, men jeg trengte å få det ut.
jeg fikk en kommentar om jeg ville legge ut diagnosene mine. Noe jeg synes er litt vanskelig, for jeg sliter med å innrømme noen av dem selv. Men kanskje det kommer frem senere.
Jeg kan vertfall si at jeg muligens har en tilknyttningsforstyrrelse i bunnen, noe som kanskje var grunnen til at jeg fikk spiseforstyrrelser. En tilknyttningsforstyrrelse kommer av at man ikke har fått dekt omsorgsbehovet som barn. Det var ingenting i veien med barndommen min. Foreldrene mine var toppers, og jeg har verdens beste foreldre. Det er bare at noen barn er født med et veldig stort behov for oppmerksomhet og omsorg. Så hvis de ikke får dekt det behovet og opplever avvisning på noen måte, kan man få tilknyttningsforstyrrelsen. Jeg fikk vel bare det mer og mer mens jeg var i behandling også, hvor jeg ble knyttet meg til behandlere og sykepleiere hver gang jeg var på et sted, så ble jeg avvist og sendt videre. Dermed ble jeg mer og mer tilknyttningsskad. Når man er tilknyttningsskad er det slik at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, så jeg fikk vel det dekt ved å gjøre alt motsatt av det jeg fikk beskjed om, saboterte behandlingsopplegg og løy om mye. Det er typiske ting å gjøre når man har en tillknyttningsskade. Jeg er jo ikke et barn lenger, men skaden er der fortsatt, for jeg har aldri fått noe hjelp for den. Jeg var så redd for at foreldrene mine skulle tenke at de ikke gjorde oppveksten min god nok. Sannheten er at de var veldig gode foreldre, men det var jeg som var født med problemet.
I tillegg ligger det mye frykt i forbindelse med en slik lidelse. Noen kan være redde for å bli avvist, krenket, eller noe så lite som å bli konfrontert. I mitt tilfelle er jeg livredd for å bli konfrontert, avslørt og det å få kjeft eller ris. Det er det verst tenkelige i verden for meg. Hvis det skjer, tenker jeg automatisk at jeg har gjort noe galt, og da blir jeg skuffet og sint, og vender sinnet og skuffelsen mot meg selv, noe som tidligere har endt med selskading som sulting, bulimi eller alvorlig selvskading(vil ikke utdype det noe mer). så det var litt mer personlige ting om meg.
har dere noen spørsmål, så er det bare å spørre.

så, jeg sitter her i sofaen, rastløs og smertepåvirket, redd for fremtiden, og lei av alt. Er det noen der ute som har noen gode råd å komme med til meg, så blir jeg veldig glad og takknemlig.


~Frida~

on the road again

hei alle sammen.!

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Det er mye som har skjedd, og jeg har ikke hatt internett før nå eller vært i form. Som sagt har mye skjedd. For to-tre uker siden var jeg så motløs at jeg ikke ante hva som ville skje med meg. Jeg klarte ikke å se at livet skulle bli bra for meg. Jeg hadde ingen håp og tro på at jeg skulle klare å bli frisk. Jeg visste at veien til å bli frisk ville bli humpete og ujevn, men at ting skulle bli så vanskelig ante jeg ikke.
Jeg har jo gått i en negativ fallende sirkel et års tid nå, hvor alt har gått imot meg. Jeg har gått ett skritt frem, og tre tilbake hele veien. Det har vært utrolig frustrerende for både meg og familien min. Når skal det komme et lite lysglimt liksom? Jeg har vært inn og ut fra østmarka det siste halve året og ting har bare blitt verre og verre, uten å skulle utdype det noe mer. Hovedsaken er at østmarka ikke var noe bra for meg. behandlingen de kunne tilby var noe av det verste jeg har vært med på, og det så heldigvis familien min også etterhvert. Så jeg slapp å dra dit, selv om det egentlig var det eneste stedet jeg var trygg mot den forferdelige sykdommen jeg har. Behandlingen de tilbydde meg var egentlig en typisk siste utvei, bare for å holde liv i meg i deres øyne. Men det var liv i meg, og jeg har faktisk følelser også. Jeg opplevde det traumetisk å være der. Jeg følte meg som et oppbevaringsobjekt, så jeg skrev meg ut, gang på gang. Men så gikk det ikke bra hjemme heller. "nissen er alltid med på lasset" som man sier. sykdommen herjet i meg uansett hva jeg gjorde og tenkte. Til slutt endte jeg opp med å handle på de destruktive tankene som sykdommen gav meg, selv om jeg ikke ville. Jeg følte at det ikke var noe valg. Jeg vet at jeg har valg som alle andre, men når man har en slik sykdom som jeg har, er det ikke tilfellet at man føler at man har valg. alt skjer på impuls, og man handler på impulsive destruktive tanker med en gang fordi det føles riktig. utrolig rart, men det er slik det er.

så nå ligger jeg i en sykehusseng på Orkdal sykehus St.Olav og venter på at kroppen skal heles, slik at jeg kan dra videre i behandlingsprossesen. Det blir mest sannsynlig at jeg drar til Orkdal Dps, før jeg skal videre til ullevaal for mer spesialisert behandling der. Jeg er utrolig spent. Det er mye å jobbe med fremover nå. Jeg har fått avklart mye i det siste. både i forhold til hvorfor jeg ble syk, diagnoser og behandling. En ting er sikkert, det er utrolig viktig at jeg samarbeider fremover.
man kan se for seg at jeg er en bil. hvis jeg blir bedt og annbefalt om å svinge til høyre, så kan jeg ikke svinge til venstre eller fortsette rett frem. hvis jeg blir bedt om å stoppe eller senke farten, kan jeg ikke gasse på fremover. det har jeg gjort mye de siste årene. Det ligger litt i problematikken min. Jeg gjør det motsatte av det jeg blir bedt om. Jeg føler en slags kontroll når jeg gjør det. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet bare at den eneste behandlingen er å gjøre som jeg får beskjed om, selv om det føles feil inni meg.

uansett, nå håper jeg at jeg snart får riktig hjelp. jeg vet jo at jeg føler meg trygg på Dpsn, og at jeg kjenner folkene som jobber der godt, og det er veldig viktig for behandlingen, så det blir nok bra. jeg er mer spent på behandlingen på ullevål. Det blir spennende.

vel, det var en liten update fra min verden.
~Frida~