hva synes du om bloggen min?

hva synes du om bloggen min, hva jeg blogger om, og hva du liker og ikke liker:)
Komenter nedunder hva du mener.
Det hadde vært veldig til hjelp:P

~Lea~

hva synes dere om bildet?

Jeg elsker å redigere bilder. hva synes dere om bildet?

~Lea~

gyldne tider og juleverksted

Sitter å ser på "Gylde tider" på TV2, etter ei slitsom helg...
Alt jeg kan si: Takk gud for at humoren ble funnet opp, og at gyldne tider går på tv akkurat nå.
Fikk ledd skikkelig, så nå blir det godt å legge seg:)

Ny uke i morgen, men litt annerledes enn vanlig. Hvorfor?
Fordi vi skal ha juleverksted i morgen, og jeg trenger julestemning. Så det gleder vi oss til :D
jula er spesiell for meg, så jeg skal få til det beste jeg klarer ut av jula i år. Jeg trenger det sårt..



I det siste har jeg bare lagt ut bilder fra google, Men føler snart jeg kan bruke litt egne bilder også.
I jule kanskje:)
skal verfall legge ut noen bilder av hva jeg lager i morgen:)

god natta:)

klem fra
~Lea~

Labirynt

For de som er interressert i å vite hvordan en ambivalent time høres ut i mitt hode en søndagskveld,les her. Minner om at dette er en av de mange krigene anoreksitrollet, bulimitrollet og Jeg har daglig. Spesielt søndager, etter ei helg med overspising. Da er anoreksitrollet supersinna, og bulimitrollet er superstressa fordi den vet at jeg ikke kommer til å overspise dagen etter, på mandag. OSV... mersom krig.

Anoreksitroll: "Du har lagt på deg, tenk så sinnsykt skitten du er nå, tusenvis av kalorier,Fy deg! tenk at du kan sitte å ræva å spise sjokolade, når du klarte å svi av 1 kg forrige uke! Du er skitten, du er ikke bra nok! Du er svak!"
bulimitroll: " Hvordan skal du liksom klare å holde deg unna maten, du trenger meg, du trenger å overspise, Du klarer ingenting når du lar vær å overspise, for da skal jeg plage deg med intense og smertefulle piner slik at du sprekker. Du trenger meg, Du er ikke sterk, du klarer ikke å motstå. Dessuten, det spiller ingen rolle om du blir feit, ingen bryr seg om deg likevel."

Lea: "IKKE TILGJENGELIG FOR ØYEBLIKKET"

skjønner dere? Det er umulig å tenke "normalt" når man har 1000 tanker på en gang, når man fysisk ser endringer på kroppen som sykdommen overbeviser deg om, når sykdommen faktisk overtaler deg og styrer deg, når man er fanget og ikke kommer løs.
Dette er en forferdelig lidelse. Jeg håper noen finner en heidundrende hestekur mot den snart. Kanskje man må stikke en vakumsprøyte inn i hjernen, for å suge ut disse to monstrene, for å så skylle dem ned i do(det ville vel bulimimonsteret likt).
Hadde det bare fantes en medisinsk behandling. mersom en heflig antibiotikakur, eller halstabeletter "sliter du med bulimimonstrer? ta en pille og skyll den ned, da vil bulimitrollet gi deg fred" (ellerno).
Hadde det bare vært så greit, hadde vel faktisk fler vurdert å få bulimi eller anoreksi også. For de fleste vet egentlig hva dette dreier seg om og at det er alvorlige saker, men så har vi dem som faktisk ber på sine knær om at de vil ha Anoreksi, fordi DA ville alt bli bra. Uansett er det feil! HELT FEIL! Argh..
Poeng: Det er i hodet denne sykdommen sitter, og man må selv ta valget om å få en endring og bli frisk. Dette er en endring som er nok til å lage 3.verdenskrig i hodene til de fleste spiseforstyrrede. Noe jeg tror holder på å skje med meg nå. Da sykdommen fikk nyheten om at jeg skulle på Levanger for å bli frisk og at jeg var fast bestemt på å få et bedre liv, fikk sykdommen det travelt med å invitere og innkalle alle andre sykdomsfremmedlegemer i kroppen min, for å gjøre alt for å felle meg i den innspurten jeg nå er i.
Det er som å springe springe i en labyrint der alle veier er dekt med enten torner, ild eller kniver. Man ser målet der fremme, og på den ene siden av deg ser du dine kjære heie på deg. På den andre siden ser du anoreksi, bulimi, angst,depresjon, død... så ser du lenken som henger rundt halsen din og videre bort til dem. De har også pisker, slik at de alltid kan få deg til å gjøre som de vil. Hvis du nekter, kan de ta i bruk sterkere verktøy. De vinner som regel. Av og til orker jeg ikke å holde hodet hevet og fokusere på målet, fordi jeg er så sliten, at jeg bare vil sove. Jeg vil ha fred i hodet mitt. Det er en evig kamp.


Det som også gjør ting litt verre, er at siden jeg ble syk da jeg var 11 år og hadde problemer med følelsene mine lenge før det, Har jeg ikke så mange verktøy som jeg kan bruke til å kjempe mot sykdommen. Alt jeg har med meg er kjærligheten og støtten jeg får fra de rundt meg. Har jeg ikke dem, har jeg ingenting.
Dette er komplisert, og jeg forventer ikke at alle forstår :P

Hvem tror du vil vinne kampen? 
~Lea~

Tatovering

Jeg har lenge hatt veldig lyst på en tatovering. Når man først skal tatovere seg, er det litt lurt å tenke nøye gjennom hva du har tenkt å stemple på kroppen din.
Bare spør henne ------------>
eller henne-------------->


høhøm... Pointet mitt var:
- jeg tror faktisk jeg har funnet en perfekt liten tattovering som jeg vil ha. Kanskje litt klisje, men det er vertfall et symbol som betyr noe.
nemlig dette --------->

neida, jeg bare lurte deg.
dette symbolet skal jeg ha på kroppen min -------->
Det betyr "recovered from eating disorder" eller noe sånt. Når jeg blir helt frisk, skal jeg stolt bære denne tatorveringen.

Hva synes du? 

~Lea~

Pepsi Max - må ha det, bare må ha det!

Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med den!
~Lea~

Julegavelisteskriving...

God Morgen :) Eller skal jeg si god dag? Nesj, det er helg, jeg har fri, jeg sover så lenge jeg vil. Dessuten er jeg ingen versting i overdreven soving heller.

Jeg sitter å skriver ei liste over hvem jeg skal kjøpe julegaver til. Egentlig er jeg ingen fan av å kjøpe gaver som ikke betyr noe eller ingen har bruk for, men det må jeg altså gjøre i år, siden jeg verken har tid, energi eller penger til å kjøpe fine gaver slik som jeg pleier. Regner med julegavehandelen i år blir på en fin blanding av Europris, H&M, Coop OBS og Nille. Jeg skjønner ikke hvorfor gaver betyr så mye for folk. Jeg elsker gaver selvfølgelig, men det er mye viktigere for meg at julestemningen er på topp, at alle koser seg sammen, god mat, god stemning, varme... slike ting er mye viktigere enn materielle ting. Jeg synes julegavehandelen hos folk i dag, har tatt overhånd. Hva synes du?

Anyway, Jeg prøver å skrive en liste, og den blir ikke så lang i år. Etterpå skal jeg skrive julebrev til Mamma og Kjæresten min. Der skal det være masse gode ord, drømmer og håp. Alltid suksess!

Ellers har jeg ingen planer for dagen. Jeg har selvfølgelig ikke klart å bestemt meg for om jeg skal på fest i kveld. Jeg tror ikke jeg gidder egentlig. VI får se!

Ha en finfin Lørdag!

~Lea~

Leas gode gjerninger + bulimitroll= fucked up!

Som vanlig har jeg en uberDelt følelse av denne fredagskvelden. Slik er det vel alltid. Og logikken i mitt nåværende liv sier meg at det som er negativt med kvelden ofte er spiseforstyrrelsens skyld, og det som er positivt er Lea's gode gjerninger. Også kalt "friske" handlinger.

Jeg kan vel begynne fra starten. Siden det er fredag i dag, og fredag er en del av helgen, har jeg mine tvangstanker i forhold til spisemønster. Helg = overspising og oppkast.
Sånn, nå vet dere det.
Jeg planla en trivelig kveld sammen med kjæresten min. Fikset og ryddet ordentlig før han kom, og følte at dette ville bli en usedvanlig fin fredagskveld. Jeg hadde gjort mitt litt tidligere på dagen, for å ikke sprekke skikkelig mens han var her. Da han kom var jeg i storform, og vi hadde det kjempe koslig. Vi snakket litt om alt som hadde skjedd tidligere i sykdomshistorien min (han synes det er kjempe interessant, han skal nemlig bli lege).
Vi snakker ofte om det egentlig. Det hjelper både han og meg selv å tenke litt tilbake på hvor ille det en gang var, og hvor syk jeg var da jeg var 12-13 år, for igjen å sammenlikne med nå. Jeg er betraktelig mye bedre. Jeg trodde aldri at jeg skulle få et liv liksom. Med liv mener jeg å overleve, få toppkarakterer på skolen, ha venner og ikke minst en så fantastisk kjæreste. Men som sagt, Jeg er bedre, hvis man sammenlikner med fortiden, da verken leger eller familie trodde de skulle få se Lea gå ut av sykehuset på to bein.
Jeg fortalte han om mine overlevelsesstratergier i de verste periodene. Jeg har tre fulle esker med unike tegninger,dikt,sanger og tekster som er skrevet om alt fra håp, sinne, død, selvskading, savn og sykdom. De eskene er veldig verdigfulle. Jeg ser på de av og til, og undres over hvordan er det mulig? hvordan klarte jeg å komme meg ut av dette anoreksihelvetet? Jo, bulimi er svaret. Jeg fikk smaken på mat, og begynte å kaste opp følelsene mine istede for å sulte de bort, Dermed gikk vekta opp, og jeg ble erklært "frisk". Ingen visste at jeg hver dag spiste 17 sjokoladeplater og kastet dem opp, ingen visste at jeg måtte stjele mat på butikken fordi jeg ikke hadde nok penger til å kjøpe nok mat, som igjen var nok til å kvitte seg med følelsene. Og skammen var stor. Jeg følte meg som en mislykket anorektiker, et mislykket menneske.
men så kom det en dag, da mamma hadde behov for å være hyggelig, for meg var det ikke hyggelig. Nei, for mamma ville være hyggelig og vaske rommet mitt. Og til og med så hyggelig at hun vasket under senga mi. Og hva fant hun? Jo, hun fant ut at jeg hadde bulimi. (hehe) For under senga mi, lå to store bager full med minst 40 sjokoladeplater, 30 kjekspakker, 5 potetgullpose, kilovis med smågodt og mat. jeg hadde skjult bulimien min oppi den bagen. Når jeg kom hjem fra skolen og fant ut at mamma hadde vært hyggelig å vasket rommet mitt, og til og med under senga, ble jeg rødere enn tomaten da jeg møtte blikket hennes. Jeg ramlet sammen på gulvet i gråt, og skrek "jeg klarer ikke mer!". Mamma ble ikke sint, hun visste, og hun forsto. Det var godt.
neste spørsmål som kom ut av munnen til mamma var:" Men Lea, hvor har du fått tak i all maten, dette er jo mat for flere tusen kroner." Der kom løynen. jeg sa at jeg hadde brukt litt av komfirmasjonspengene mine osv.
skammen var stor nok fra før, så å fortelle om min andre skammelige handlinger om at jeg har stjålet mat på butikken i lang tid, var ikke akseptabelt der og da. men det kom fram senere.

hei, nå rotet jeg meg litt bort her, får prøv å ro litt tilbake :) hehe.
vi snakket også om drømmene våre. Han skal bli lege, jeg skal bli sykepleier, vi skal bo i et nydelig hus på bakklandet i trondheim ved nidelven, vi skal få fantastiske barn og jeg skal være frisk og sprudlende og ha det godt med meg selv. vi skal leve i frihet.

så snakket vi litt om hvordan situasjonen min er nå. Jeg hadde det ganske bra for en stund siden skjønner dere, i sommer var jeg den jenta som L ble forelsket i. Jeg hadde alle følelser under kontroll da, og hadde kontroll på det meste, bare jeg kastet opp to ganger om dagen, men de siste månedene har jeg fått mer og mer anorektiske tanker. og vekta har sust og rast ned 10 kg plutselig. L synes det var litt skremmende, han kunne ta hendene sine rundt lårene mine, sa han.

vi hadde en veldig fin samtale som gjorde godt for oss begge. jeg følte meg bra etterpå, og det vet jeg han også følte.
Så vi lagde et herlig måltid og koste oss med maten. Noe som resulterte med at jeg måtte overspise etterpå, men han tilstede.
når jeg overspiser forsvinner all Lea, og bulimitrollet kommer frem. Så satt de der da. bulimitrollet og kjæresten min. og snakket, noe som fikk han til å glemme meg. han er så sint på bulimitrollet, og det er vondt for oss begge å sitte å se på overspisingen. 'jeg gjør den jo, men bulimitrollet herjer i meg.
overspisingen trigger følelsene hans. så han måtte bra gå.
SKAM! DÅrlig SAMVITTIGHET! SKYLD! TRIST! FUCK U, bulimitroll!

vi hadde en herlig kveld, og var kjempe fornøyde, så måtte bulimitrollet slå til!


Ergo: positiv kveld + negativ kveld = kaos, angst, skam, deppa.

Jeg er så lei av dette styret. Anoreksien herjer i meg i hverdagene, og bulimien tar knekken på meg i helgene.

For et liv. jeg har også kommet så langt ned i vekt, at jeg har passert en grense der vekta bare raser nedover og Lea forsvinner helt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.
FØLELSER
PANIKK
ANGST
STRESS
!!!!!!!!


(jeg føler toget til lyset har gått)
gud, hjelp meg?


TIPS? 


~Lea


~Lea~

bilder

Jeg elsker å ta bilder, og redigere bilder. Jeg knipser litt av hvert, men liker mest å få fram budskap i bildene mine. Det å ta bilder av mennesker i ulike sinnsstemninger synes jeg er kjempe artig. Etterpå redigerer jeg og legger til eventuelt effekter og tekst.
Har nettopp fikset et av meg selv.
Hva syns dere?

~Lea~

HELG

Gud, så godt å endelig si HEEELG! For nå er det faktisk helg også.

Jeg hadde mer tro på at det skulle snø i Thailand, enn at jeg skulle komme meg gjennom denne uka.
Men jeg er gjennom, uka er ferdig, og det gikk...veldig greit: )
Jeg fikk gjort alt som skulle bli gjort, på en akseptabel måte.
Jeg hadde prøve i dag forresten. I går fikk vi vite at det var greit å skrive prøven på data, men i dag hadde læreren tatt på seg vrangbuksa altså, for vi måtte skrive for hånd. Jeg som popper hodet mitt fullt av fagstoff timen før prøven, har ikke tid til å skrive 1 bokstav i sekundet. Jeg må bare rable ned alt som kommer silende ut fra hodet mitt, helt til det er tomt. Det er bare mulig å gjennomføre med et tastatur og en data. Men, hvordan gikk prøven? jotakk, den kunne gått bedre. Forbaskade lærer!

Jeg har egentlig ikke så mye å si nå... Helga har begynt, og alle vet hva det betyr i mitt tilfelle. Skal ikke nevne det engang.
Uansett har jeg fått tilbud om festing i morgen, men med mitt ambivalente hode er ikke det et lett valg?
hva synes du jeg bør gjøre? feste som en gal, eller tilfredstille trollene i hodet mitt?


Hva skal du i helga? 
~Lea~

Jeg blir veldig glad hvis dere skriver noen ord og kommenterer:)

Jeg er kjempe glad, for alle de som leser bloggen min, men det er ikke så mange kommentarer:/
jeg trenger litt tilbakemeldinger. så jeg blir veldig glad når dere kommenterer:)



~Lea~

avlyst!

God kveld, god kveld.

Nei, I kveld skal jeg ikke slå av noen vitser(uheldigvis for deg, siden vitsene mine er så geniale)

hmm... Hvor skal jeg begynne? Vel, jeg kan vel hive ut hele gørra med en gang!
Jeg skal ikke synge i juleavsluttningen likevel!
sånn, nå har jeg sagt det, Og nå skal jeg fortelle hvorfor.

Jeg har utrolig lyst til å synge en vakker sang foran hele skolen, Jeg har vanvittig lyst til å stå på scenen siste skoledag å vise at jeg duger, og jeg har vanvittig lyst til å klare det.

Men, siden det er lenge siden jeg har sunget pga alt stress og kaos de siste månedene. Jeg har igjen klart å rote meg inn i en vektnedgang, og det har påvirket kroppen min. Hvis jeg tenker meg godt om, så er jo faktisk stemmebåndene i kroppen min. Instrumentet mitt ligger rigget til i meg. Kroppen er herjet for tida, dermed er stemmen min også herjet.
ALTSÅ: i kveld når jeg og kjæresten min skulle øve, var det en blanding av kakling og piping som kom ut av kroppen min. Det jeg mener er at siden kroppen min er så herjet, klarer jeg ikke å synge som jeg gjorde før.
Jeg gledet meg virkelig til å synge i kveld. I sommer satt jeg og kjæresten min hver kveld og koste oss med sang og gitar, og vi hadde mange spillejobber der jeg sto stolt som en hane å sang alt jeg hadde.
I kveld oppdaget jeg to ting. Jeg har mistet sangstemmen min, og jeg hater spiseforstyrrelsen min.
Jeg hadde nesten begynt å gledd meg til å synge foran hele skolen, men det blir nok ingenting av.
Stemmen er ute av drift, til Lea blir sterkere.

Dette ble et nederlag for meg, for jeg ville virkelig synge.
MEN jeg tenker positivt. Jeg trenger ikke å stresse meg ihjel i helga fordi jeg skal opptre på onsdag.
jeg kan kose meg med kjæresten min og slappe av + en liten annen helgaaktivitet som kalles bulimi selvfølgelig. Pluss at jeg kan alltids synge igjen når jeg blir sterkere :-)

flink Lea, tenker positivt:)

Denne øvingen ble lang, og jeg har ikke fått lest til prøven jeg har i morgen enda.
SHITT!  karakter 1 på den prøven, jeg må sove.
Men det er selvfølgelig ikke akseptabelt fra perfeksjonistens side, så jeg får vel sitte opp litt i natt å lese til jeg sovner.
I morgen har jeg uansett bare Gym(<3) og prøven (blæh).

Da får jeg hive meg på helsefagboka å lese om holdninger, verdier, normer, menneskesyn og helhetlig menneskesyn. wish me luck!

God natta til dere andre:)

~Lea~

"Selvfølelse NÅ!" en fantastisk bok!

Vil gjerne få gleden av å anbefale en veldig god bok. Den heter "Selvfølelse NÅ!" og er en av mange bøker som er skrevet av Mia Tornblom.

Mia har en lang og sterk historie. En langvarig periode av livet hennes var påvirket av rus, skam og nederlag. I boken bruker hun sine egne erfaringer og sin egen styrke til å formidle utrolige ting. Tittelen på boken beskriver alt. Selvfølelse. Det er en viktig brikke til et godt liv. En nødvendig brikke for å ha det bra med seg selv og andre. En brikke til livet. Jeg har selv lest bare noen få kapittel fra boken, men mang en lyspære og åpenbaringer, og også tårer har dukket opp allerede. Jeg anbefaler virkelig å lese denne boken. Bare det å tenke over sitt eget selvbilde og prøve å ta valg i livet som kan bedre selvbildet, kan gjøre underverker. Mia får fram budskapet sitt! Virkelig! Det er så mange der ute, som lever et liv med et dårlig selvbilde, og får negative konsekvenser på grunn av det. Tenk! så mange forskjellige mennesker det er der ute, og alle er verdigfulle. Alle fortjener å ha det bra med seg selv. Til å med personer som har begått de verste forbrytelser fortjener å ha det bra med seg selv. For hva tror du er grunnen til at de har utviklet seg negativt og begått disse forferdelige forbrytelsene? Alle fortjener en sjanse.
LES BOKEN!

utdrag:
En god og balansert selvfølelse gjør livet lettere å leve
Dersom jeg vil at livet mitt skal bli enklere å leve, er det nødvendig at jeg har en god og balansert selvfølelse. Men hvor mye vi enn øver opp selvfølelsen, kan vi aldri bli immune mot de vanskelighetene eller ulykkene som kommer på vår vei. Imidlertid blir motgang, sorg og skuffelse lettere å håndtere. En sunn selvfølelse hjelper oss dessuten med å bygge opp stabile og nærende relasjoner som gjør oss bedre rustet til å takle nedturene livet har å by på. Det er litt som å sette inn penger på trivselskontoen med jevne mellomrom, slik at vi kan foreta et større uttak i et nødstilfelle. For mange mennesker kan selv medgang være vanskelig å takle. Er selvfølelsen lav, kan en fremgang på kjærlighetsfronten få dem til å forlate et kjærlighetsforhold før de selv risikerer å bli forlatt. De tror ikke de fortjener å bli elsket. på samme måte kan yrkesmessig fremgang skape angst for at medvinden skal snu, og resultere i at den genuine gleden over fremgangen uteblir.

hvor god er din selvfølelse?
mange av oss suser som kjent gjennom livet med gassen i bånd. Litt etter litt kan en diffus tristhetsfornemmelse vokse frem. Følelsen av at man har gått glipp av noe, glemt noe, eller følelsen av å løpe rundt i sirkel. Denne følelsen skal man ta på alvor. Det er sjelen som skriker etter oppmerksomhet. Mange svarer da med å legge inn et høyere gir heller enn å sakne farten og tenke seg om. Kanskje tar en ekstra drink eller kjøpe seg noe unødvendig for å jage bort uroen. Det kan være forbundet med et visst ubehag å lytte til den delen av seg selv som ikke er tilfredstilt. det kan skape dårlig samvittighet eller en følelse av ustrekkelighet, det kan til å med føre til beslutninger som innebærer konflikt med noen i våre omgivelser. Men om vi gir blaffen i å lytte når stemmen inni oss roper, risikerer vi på sikt å havne i livssituasjoner som kan føre til smertefulle kriser eller drastiske oppbrudd. Det er som å la være å gå til tannlegen når man får vondt i en tann. Til slutt blir tannverken uutholdelig og er mye verre å få bukt med enn om vi hadde søkt hjelp umiddelbart. Derfor er det klokt å stanse opp med jevne mellomrom og stille oss selv spørsmålet: Hvordan er det med selvfølelsen?


når jeg snakker om selvfølelse, sammenlikner jeg det ofte med kondisjon. God kondisjon er jo ikke noe vi trener opp en gang for alle, for å så beholde den resten av livet uten å måtte anstrenge oss det aller minste. På samme måte som kondisjon er selvfølelse en "ferskvare" - vi må trene resten av livet for at den ikke skal forsvinne. 


Jeg skulle gjerne ha sitert hele boken, men det har jeg dessverre ikke fingrer som kan gjøre underverker i forhold til tasting på tastaturet i timesvis.
Alt jeg kan si: LES BOKEN!

~Lea~

Jeg har en bra dag!

Dette har vært en rar dag, en rar, men veldig veldig BRA dag. Åj, så rart. Det føles godt!


Grunnene til at jeg har en bra dag i dag, er mange. Jeg gjorde fremføringen av presentasjon av praksisen min veldig bra. Jeg fikk masse skryt, og jeg tok det til meg. Det føltes herlig!
En annen grunn er at jeg har fått snakket ordentlig ut med ei god venninne av meg. Jeg har skrevet en del om henne tidligere. Det har vært enormt mye styr, konflikter og jeg har rett å slett følt at jeg har mistet henne. Men i dag kom hun til meg. Hun fortalte meg at hun i det siste har følt seg skikkelig "crappy". De folkene hun har vært sammen med, har påvirket henne negativt, og hun har rett og slett mistet all motivasjon til skolearbeid, forandret seg, vært i dårlig humør og hatt det fælt. Det var godt å høre det fra henne. Det var selvfølgelig ikke godt å høre at hun ikke hadde det bra, men det var godt å endelig høre at hun har innsett at hun ikke er en slik person. Hun er ikke en sånn person som er opptatt av status, baksnakker andre, tenker negativt om alt og alle og er sur. Nei, hun er faktisk helt fantastisk. Det som nå er fantastisk er at hun har innsett det. Hun har innsett at hun ikke vil være en slik person, hun vil være seg selv. Jeg følte virkelig at jeg fikk tilbake venninna mi i dag, og det fyller hjertet mitt mer enn noe annet akkurat nå. Jeg er så glad på hennes vegne.
Er det en ting som er sikkert, er det at INGEN har godt av å mengde seg med personer som kun vil påvirke og endre den personen man er, gjennom psykisk makt og negative holdninger. Det er ikke rart snuppa mi har vært i dårlig humør. Men nå er hun tilbake.
Det finnes tusenvis av personer der ute som er negative, negative, negative, og som gjerne vil dele det negative med andre. En ting å si om den saken. DET ER IKKE VERDT DET! uansett om det fører til at man blir populær, eller penere, eller får mer draget på gutta. Det er ikke verdt å være noen eller noe man ikke er. For da får man det ikke bra med seg selv. Og ingenting er verre enn det. Ingen ting er verre enn å ikke ha det godt med seg selv og være trygg. ! det er vi vel enige om?
Men det er vanskelig, fryktelig vanskelig. Vi har forskjellige holdninger og verdier i livet.Og da er det klart at vi får motstridende følelser om ting. Det er da man må sette på pauseknappen og tenke over hvem man vil være og hva man vil signalisere til andre. Holdninger! ubevisste holdninger eller bevisste holdninger påvirker hvem du er. De er en del av hvem du er. Tenk over det! Uansett hva vi er, så kan vi velge å forandre holdningene våre til ting. Men forandringer er skummelt, utrygt og vanvittig vanskelig. Sånn er det bare. Det er en del av dette livet vi har blitt tildelt.
Vi har alle et liv, vi har alle valg. Vi har alle rett til å velge hvem vi vil være og hvordan vi vil leve!

(vi har rett til å velge)


åj, hadde mye på hjertet i dag jeg... hehe..

Men tilbake til mine positive opplevelser i dag. Jeg har også en heftig diskusjon med mamma og samboeren når jeg kom inn døra fra skolen. Nei, det var ikke negativt. For jeg var fylt opp med gode følelser og var stødigere enn fjell. Så jeg sa mer enn gjerne meningene mine om alt i dag. Åh fy! så deilig det var. Diskusjonen endte med at jeg fikk fram mitt, og senket samboeren til mamma ned i gjørma. Men han fortjener å kjenne litt på virkeligheten og sannheten, og ikke minst MINE meninger om diverse ting.

Ja, det har virkelig vært en bra dag i dag. Og enda bedre skal den bli, for nå skal jeg stikke opp til kjæresten min å øve til juleavsluttningen.


Greit, dette blir vanskelig å si.... MEN! CRED TIL MEG for denne dagen!


blogges senere! <3
~Lea~

jeg får ikke sove!

JEG TRENGER SØVN!


noen som har noen tips til å få sove? (untatt sovepiller, de er allerede prøvd)

~Lea~

onsdag,du onsdag

Ja,Jeap,Jepp,Hepp,kjepp, pljepp, hep...helvete!
ville starte med et fint lite dikt, siden jeg er så likegyldig og lei. huhei!

ler du? nei,ikke jeg heller.
jeg er i dårlig humør egentlig.
men vet jeg hvorfor? NEI!
Derfor er jeg likegyldig, å slår gjerne av et uleselig dikt.


                                                    sånn! NÅ ER JEG FERDIG!
                                                                                                                                               

Der satte jeg bokstavelig en strek!
Jeg er stressa! hvorfor? jo, fordi jeg skal snart synge i en juleavsluttning jeg ikke vil synge i, jeg skal ha framføring av praksismappa mi i morgen, Jeg har prøve på Fredag, Jeg har en gal mamma som hylte da hun så meg naken i dusjen i sta( sist hun så meg naken i dusjen var for 5 måneder siden, og i dag så hun noen som var tynnere) hehe
vent..jeg er ikke ferdig.
Jeg har ikke kjøpt julegaver til noen enda, OG JEG ER BLAKK! komisk deprimerende egentlig.

Tja, eller har det vært en vanlig onsdag. Var på samtale med legen min, han fant ut at jeg måtte få tatt noen blodprøver så snart som mulig, for å sjekke om jeg holder på dø! Det er nemmelig strekkelig lenge siden det ble tatt blodprøver av meg sist. Ellers var det bare snakking, tolkning og masse sovemedisiner til meg.
Så nå får jeg sove godt i lang tid fremmover.
jeg bruker en type sovemedisin som får meg til å bli skikkelig "full" og "ruset", og deretter blækker jeg.
tror det er det som holder på å skje nå. hehe.

jeg skal også ta en bentetthetsundersøkelse så snart som mulig, for å se om det er noe innhold igjen i skjellettett mitt. Det kan bli interesant.

Alt er bare så sinsykt rotete for tiden, og jeg gleder meg til jeg får fri fra skolen i noen dager snart. altså jula.
Og jeg gleder meg til jula, men det gjør ikke alt i meg. nei, spiseforstyrrelsen har vel tenkt å hive seg på den også. men jeg gleder meg til jula likevel.

Jeg egentlig så trett at jeg sitter å skriver med øynene lukket..............ZZ.zZZzzz !!!!
så...jeg...tror..jeg...S...I...E...R ........Go........ZZZzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz




Lea

En ny kriger. Jeg krysser alt jeg har for deg! heia heia

Jeg har akkurat fått vite at en kjær venninne av meg, har blitt innlagt som følger av sin spiseforstyrrelse.

kjære X
Det er vondt å tenke på at det har gått så langt med deg. Jeg har prøvd så godt jeg kan å hindre deg i å fortsette, men jeg vet godt at det ikke hjelper hva jeg har sagt, fordi spiseforstyrrelsen har hele tiden sagt til deg at jeg ikke snakker sant. Det var vondt å sitte å se deg fremmerst i klasserommet. Stille, men jeg visste hva som spiret og herjet i deg hver dag, og de andre så det på kroppen din. Likevel var du alltid så blid og trivelig. 
De siste dagene nå har du vært maktesløs og sliten. Du prøvde å bli bedre i noen uker, og jeg er kjempe stolt over deg. Men både du og jeg visste at spiseforstyrrelsens mestring er større enn din mestring. 
Du er trygg nå. Jeg slipper å tenke på hvor redd jeg er for deg. Jeg har sittet å sett deg forsvinne og spiseforstyrrelsen bli større i lang tid nå. Nå er du trygg. Nå kan du hvile, de har tatt kontrollen, de har spiseforstyrrelsen, de har deg... Jeg vet at spiseforstyrrelsen kjemper i mot deg akkurat nå, og du vil bare hjem, fordi du er utrygg. Men jeg sier deg min kjære, du er trygg nå. Nå skal du bare fokusere på å spise maten som er din medisin, og hvile. kanskje du gråter litt også? Ja, jeg vet hvor godt det er å gråte, og snart når du blir sterkere, vil du kjenne deg trygg. 
Like før du gikk fra skolen med en sliten, oppgitt og trist kropp og sjel, i går, hvisket du til meg: "jeg vil bli frisk jeg Lea". 


Det er vondt, men det vonde er forårsaket av noe ondt, og da er allting vondt. Men det vil bli bedre. 
Døren til livet er der for deg også:)


Håper av hele mitt hjerte at alt er bra med deg, jeg har tro på deg. DU vil bli frisk!
akkurat som meg..

hilsen Lea






Det vil nok gå bra, jeg er glad for at hun har fått hjelp. Men det er utrolig vondt å se på at en person man er glad i, utvikler den samme smerten og sykdommen som jeg har vært fanget i mange år i.
Får håpe ikke hennes historie, blir like dramatisk og fæl som min.
Får håpe det ikke utvikler seg store troll inni henne og store smertelige smerter.
hun fortjener det ikke. Hun er verdens beste jente.




~Lea~

Juleavsluttnings-oppdrag!

Ja, overskriften forteller kanskje litt, men jeg skal fortelle mer :-)
Mitt i mattetimen i dag kom elevrådslæreren å spurte meg et lite stort og vanskelig spørsmål. Nei, det var ikke om fjerdegradslikninger og grafer, Men han spurte om lille jeg ville synge en sang på juleavsluttningen i år.
Jepp, det gjorde han. Og jeg tenkte umiddelbart NEI! jeg er ikke i form til å stå foran 800 elever å formidle en sang om en uke.
Men det var ikke helt det svaret som kom ut av munnen min. Neida, Jeg sa: "selvfølgelig kan jeg det".
Det er gjort. Jeg skal synge foran hele skolen på juleavsluttningen 2010. Av alle elever på hele skolen, hvorfor måtte jeg spørres. Jeg som har delte følelser og tanker om alt, og ikke klarer å si nei til slike ting. Så nå er det øving for fullt her altså.

Jeg har valgt å prøvd å tenke positivt over saken. Jeg elsker å synge, og dette er kanskje noe som vil være en positiv opplevelse for meg. Kanskje jeg til å med klarer å være tilstede. I tillegg har jeg kapret min kjære kjæreste til å spille gitar i sangen. Så det blir vel bra, håper jeg.

Nå venter jeg på at han skal komme, slik at jeg får øvd gjennom sangen og lærer meg den. Jeg valgte sang selv, en sang jeg synes er helt nydelig.
nemlig "Maria Mena - Home for christmas".
den er helt nydelig, og spilles mye på radioen nå for tida. Den er også temasangen i julefilmen "hjem til jul" som er Norges julefilm 2010.

Vel, ønsk meg lykke til :-) I need it!


~Lea~

Fritime, frihet, friting, fri...

 God morgen, god morgen:)

ah, sitter på et stille klasserom uten elever. Det er egentlig fritime nå, men det måtte jo selvfølgelig jeg glemme. Siden jeg bor en times kjøring med buss fra skolen, og at det går bare en  buss til skolen om dagen, måtte jeg i grunn uansett ha sittet her, istede for å sove. Poenget mitt er: JEG TRENGER SØVN! tanker og følelser har ligget å gnikket og gnukket i meg i hele natt, altså lite søvn. Jeg merker jeg sliter veldig med søvn for tiden. Jeg sovner liksom aldri, og får aldri sovet nok. Når jeg først skal stå opp, er det så tidlig at det nesten er skammelig. Jeg må gjennom en stresset morgen hver dag. Jeg er alltid stresset om morgenen.
Klær som må passe og godkjenner ti ganger. Tro meg, jeg hater å kle på meg, noen morgener er jeg feit, andre er jeg tynn. Uansett gjelder det å skjules bak fine eller store klær. I dag måtte selvfølgelig rettetangen min fucke seg opp, og i dag er en av de mange morgener jeg ser ut som en puddel på håret når jeg våkner. Alt ble stress i dag, så jeg gav blaffen, dro på meg et antrekk ut av det blå og gikk til bussen med puddelhår skjult under en reddende lue. Heldigvis fikk jeg sovet litt på bussen, men er like trøtt nå.
Jeg har fritime, og bør absolutt få gjort noe lekser og øvd til prøve. Men jeg orker rett og slett ikke.

Energien er lik null. NULL! Irriterende.

Senere i dag skal jeg øve til presentasjon av praksisperioden jeg kjempet meg gjennom for noen uker siden. Jeg tror det går VELDIG dårlig, har ikke orket å gjøre noe spesielt ut av den egentlig, så med mindre Gud legger vise ord i munnen min, regner jeg med resultatet av at jeg står foran klassen og prater mens tanker og følelser durer og trekker meg fra virkeligheten, blir skuffende. Vi får se! mirakler har skjedd meg før :-)

Siden jeg får helse og sosialfag, er praksis en av de tingene vi skal gjennom. Vi skal ut i de forskjellige yrkene og observere, erfare og sette forskjellige kompetansemål og teori til praksis. For meg var det veldig krevende og vanskelig, og hver dag var tung. Jeg var utplassert på en barneskole, og tro meg, det å ha 1000 ville og krevende elever løpende rundt seg hele dagen er slitsomt. For meg som fortsatt kjemper om å være litt tilstede i virkeligheten, var dette en kjempe utfordring. I tillegg til å være tilstede måtte jeg jo gjøre arbeidsoppgaver, kommunisere, hjelpe barna og gjøre mitt beste. Ergo: jeg var utslitt og sov resten av dagene.
Grunnen til at jeg skriver om dette er at jeg snart skal ut i praksis igjen. Denne gang på et sykehjem. Jeg flirer sårt over tanken. Jeg, i min situasjon, i min kamp, i min tilværelse skal på et sykehjem. Aldri i verden. Forhåpentligvis er jeg innlagt på Levanger da.
Når det gjelder behandlingen jeg skal gjennom snart på Levanger. Jeg regner med at jeg må ta et avbrekk i skolegangen min. Det å ha skolen å tenke på i tillegg til behandlingen tror jeg rett og slett blir uaktuelt. Jeg har så mye å gå gjennom når jeg skal på Levanger. Så mange feilutvikla grunnmurer som må rettes opp fra barndommen, så mange traumer og tvangstanker som må bearbeides og kvittes med, Og selvfølgelig en enorm jobb og et slit med å knerte anoreksitrollet og bulimitrollet.

Jeg har utrolig mye som mangler. Et selvbilde, følelser knyttet til ting i livet mitt, et normalt spisemønster, tanker som må ryddes opp i, og en himla stor haug med andre forferdelige ting.
Det som holder meg opp nå, og som gjør at jeg er villig til å gjøre hva som helst for, er at når jeg har vært gjennom denne helvetes(beklager uttrykket, men det er det eneste ordet som passer) behandlingen av alle ting som må behandles, vil det åpne seg en dør for meg. Jeg ser for meg døren. Døren som stenger meg inne med alt jeg sliter meg og har slitt med. Døren som skjuler en forferdelig fortid. Når jeg har kommet så lang at jeg er klar til å åpne den døren, Ja da vil det store skje. Da skal JEG åpne døren til livet. Livet som jeg fortjener.
Jeg ser det for meg, Et kraftig lys med sommerfugler, selvtillitt på plass, fred, ingen troll, OG IKKE MINST(!) frihet...
Jeg skal nå den døren, om jeg så må ned til helvetet og fjelltopper og daler og hu og hei først. Jeg skal nå den døren, og jeg skal åpne den, og jeg skal bli fri.
~Lea~

Julestressesky...

Jula nærmer seg. Jeg gleder meg, huhei. Men kjenner en liten stressesky har begynt å krible og klø inni meg. Jula er en tid som betyr veldig mye for meg. Familie, fest, god mat og kos. Bulimitrollet fryder seg stort over den matrike tiden som snart er her. Mat til alle tider, mat til alle anledninger.
Så lille stresssky, hvorfor plager du meg?
åh, som jeg tenkte. Det er anoreksitrollet som skaper den uroa. Den er nok redd for at jeg skal spise meg feit på julmat og ese ut i alle retninger. Den er nok redd jeg kommer til å miste kontroll, fornuft og vett nok til å spise og kose meg sammen med familien min. Hvorfor skal jeg ikke det? har jeg ikke fortjent en fin juleferie med god mat og kos? Jeg som har hørt på deg i mange uker og vært "flink jente" og fulgt alle dine instrukser til en hver situasjon. Svaret er nei! Svaret ER NEI!
Å bulimitroll, skal du også plage meg i jula? skal du få meg til å sitte i timesvis på rommet mitt å spise billig Coop-kjeks på julaften, mens de andre sitter nede å pakker opp julegaver. Skal jeg stå over doskåla å tyne ut mat og følelser til det er tomt, mens de andre sitter opp i stua og ser flåklypa?

Jeg vet ikke hvordan jula blir i år. Den stressskyen som pirker inni meg, begynner å gå løs på julestemningen min.
Den får ikke lov! jeg vil feire jul sammen med de jeg er glade i, og kose meg hele jula!
Jeg vil ikke feire jul med to forferdelige troll som tar all tiden, energien og livsgnisten fra med resten av året.
Jula er opp til meg i år. Hvordan vil jeg den skal bli? Jeg har et valg. eller har jeg?
jeg vet ikke! Det er nok derfor stressskyen inni meg snart brygger opp til uvær.

VALG:

 + 


                                    eller:


heeele jula....


vanskelig valg! nettopp fordi både jeg og bulimien elsker julemat, mens anoreksien hater den.
 OG ALLE ROPER LIKE HØYT!

så hvordan blir jula mi? noen som vet?

fler som har det sånn i jula?
~Lea~

familiesamtale

Hei og hopp:)

Som nevnt i går, skulle jeg, Mamma og Pappa på familiesamtale med behandleren min og terapeuten til mamma og pappa i dag. Det gikk egentlig ganske greit føler jeg.
Jeg begynte timen med å snakke alene med behandleren min. Jeg var veldig sliten i dag,  siden skoledagen var veldig krevende, så jeg leste fra dagboka mi mesteparten av timen. Mens jeg leser, tolker behandleren min de ulike situasjonene og utfordringene jeg har skrevet om. Det er egentlig ganske rart å lese det, fordi formen min og tankemønsteret mitt varierer så utrolig mye i løpet av noen timer, og vertfall i løpet av noen dager. Det er åpenlyst at ting går nedover med meg for tida, det bekreftet både mamma, pappa og behandleren min i dag.
Etterpå snakket jeg litt om hvor vanskelig det er for meg å "være" i virkeligheten. Det å være tilstede og fokusere liksom. Jeg klarer liksom aldri det, noe som er utrolig frustrerende, fordi jeg VET at det er slik. Det er veldig ubehagelig å ikke klare å være tilstede når man eks skal fremføre et prosjekt foran hele klassen, eller når man fører en samtale med noen, eller når man har ansvar for å aktivisere eldre som vi gjorde på skolen i dag.
Vi snakket også litt om min barndom og hvordan jeg hadde det med meg selv da. Jeg klarte nok en gang ikke å fokusere helt, så vi endte med å bruke en slags teknikk som hjelper med å komme til seg selv og være tilstede i seg selv der og da. Teknikken heter mindfulness elns.
Det jeg gjorde var å sitte behagelig på en stol med føttene plantet godt til gulvet, mens behandleren min førte meg tilbake til barndommen min ved hjelp av en slags hypnoseteknikk. Det funket, jeg var 5 år igjen, og mange minner dukket opp. Ut av det blå "så" jeg en ting som gjentok seg i ulike minner. Jeg søkte alltid omsorg til personer. Jeg villa ha oppmerksomhet og hvis jeg ikke fikk fylt det behovet, følte jeg meg mislykket. Det første som slår meg er: "fikk jeg ikke nok omsorg av mamma og pappa?" jeg husker ikke noe negativt med omsorgen jeg fikk av dem egentlig.
 Men etter en stund som 5 åring i hypnosetilstand, kom behandleren min frem til at det behovet jeg ikke fikk dekt gjennom omsorg, og hadde veldig behov for, ble ikke tilfredstilt over lengre tid. Derfor søkte jeg til mine egne løsninger. Der kom spiseforstyrrelsen inn. LYSPÆRE!
Et annet gullkorn vi plukket opp fra fortiden i dag, var at grunnen til at ting har gått så dårlig i det siste er at når jeg prøvde å bryte opp det bulimiske spisemønsteret mitt for noen måneder siden, hadde jeg ikke "forankret" en følelsesmessig tilknyttning til de positive tingene jeg hadde i livet mitt. Dvs at jeg ikke hadde noen følelser knyttet til fks skole, venner, fest og andre ting. Noe som førte til at når jeg brøyt opp spisemønsteret mitt, og spiseforstyrrelsen slo hardt tilbake, hadde jeg ikke noe å lenke meg fast i jorden med.
Jeg hadde ingen lenke festet mellom meg selv, følelser rundt verdiene i livet mitt og bakken. Det førte igjen til at jeg lett slapp alle disse tingene som var viktige for meg, når spiseforstyrrelsen tok hardt tilbake på meg.
Og det er grunnen til at jeg føler meg som en "ikke-person" eller "ikke vet hvem jeg er". Jeg har ingen følelser knyttet opp til verdier i livet mitt. Og hvem sin skyld er det? Jo, det er spiseforstyrrelsen som kontrollerer følelsene mine.
kort sagt: Jeg har ekstremt lavt selvbilde og eier ikke følelser for verdiene mine(bokstavlig talt).

mulig dette ble utrolig rotete, men livet mitt er rotete :p

En ting behandler formidlet til meg i dag, var en liten lettelse. Han var klar på en ting. Det var JEG som startet spiseforstyrrelsen, og den er en del av meg. Jeg er ikke en del av den. Altså, jeg kan kvitte meg med den!
HURRA!

Etter en krevende samtale og time, gikk en sliten Lea inn på samtalerommet der mamma og pappa satt. De hadde snakket om sin bekymring for min negative utvikling. Mamma var klar på sitt: Jeg måtte få hjelp RASKT. Mens pappa var klar på sitt: Vi må gjøre så godt vi kan å prøve å få meg bedre.
Rart det der med mammaer altså. De er mye mer bekymret enn pappaer. Men det er godt at de er så forskjellige. Jeg hadde aldri klart å levd med to mammaer, og aldri klart og overlevd med to pappaer.
Uansett, Vi kom frem til å gjøre det beste ut av tiden fram til jeg skal til Levanger. Det innebærer at det må skje noen endringer hjemme. Jeg trenger trygghet og ro og en god stemmning i huset. Negative ting trigger negative følelser! Dette ble forstått, og vi kom fram til mange løsninger:)

Jaja, samtalen var krevende, men helt grei. Føler meg 10 kg lettere:)

Nå skal jeg møte kjæresten min. Alt for lenge siden jeg har dullet med han nå, og han fortjener litt omsorg fra kjæresten sin han også:)

Blogges!
~Lea~

mondayfealing and thuesdayangst!

Mandagfealing delux. Ja, den harde skoleuka har nå begynt. Prøver, framføringer, innleveringer, stor praksisoppgave og enda en prøve ja.... 

Jeg har bestemt meg for å ta EN DAG I GANGEN...! Merkelig nok, så funker det. I dag har faktisk alt gått veldig bra. Jeg skrev og skrev på oppgaven i fler timer, og satt igjen med en produkt jeg må si meg veldig fornøyd meg. Jeg er jo en såkalt perfeksjonist på mange områder. Spesielt når det gjelder skole. Skolen er viktig for meg, og jeg liker å lære. Men alt skal være perfekt. Det er slitsomt, og jeg jobber ræva av meg(bokstavelig talt XD ), men det er helt klart verdt det når 6-erne lyser opp foran meg på tilbakemeldingene. Jeg mestrer skolen, derfor er den viktig. Jeg er ingen juksemaker heller, jeg vil lære, jeg vil få et bra resultat. 

perfekt elev? hehe, jadda :) 

I morgen skal vi på et helsesenter for å aktivisere og skape gode opplevelser for de eldre. (sitert fra læreboka), litt enklere forklart er det en del av pensum vi har nå. Vi skal gi brukere og pasienter og eldre opplevelser og aktivisering tilpasset alder, funksjonsnivå, kulturtilhørighet og personlighet, slik at de får økt livskvalitet.

(hhhoy, enda mer vanskelig forklart!) jeg prøver igjen!

I morgen skal vi besøke et helsesenter der vi skal leke nissejenter og julenisse, dele ut pepperkaker, synge litt, og aktivisere dem gjennom en Quiz. God jul osv.  

ja, det står på skoleplanen i morgen. 

Så skal jeg på familiesamtale med mamma, pappa, legen min, og en annen dame(som jeg psykolog tror jeg), og ikke minst jeg, anoreksitrollet og bulimitrollet. Kjenner jeg gruer meg litt. hvorfor?

Fordi jeg har gått ned 10 kg de siste månedene, noe mamma merket her en dag, og hun er rett og slett spinnspilla gærn for tida. skjønner hun er redd da ;P så er det mye som skal snakkes om, mye som skal endres kanskje? argh, gruer meg. 

skriver om behandlingssamtalen i morgen.

                                                                            

så tilbake til følelser. Jeg merker at anoreksien er veldig sterk igjen nå, og det plager vettet av meg, fordi jeg har ingen sjangs til å kjempe i mot, eller ikke gjøre det anoreksitroller krever av meg, har også merket en del andre ting som følger med vektnedgang. dvs alle symptomene på Anoreksia. Føler at jeg balanserer på knivblad og holder på bikke i feil retning. altså nede i kjelleren, DØD, Drept av spiseforstyrrelsen. 

men jeg holder fast, det gjør utrolig nok kroppen min også. 

så er det disse bulimihelgene da. Helga som jeg bruker kun på å overspise og kaste opp, og sitter igjen med en enorm skam, skyldfølelse, deppa som faan osv. 

Jeg vet ikke hvor jeg står nå. Kanskje vi finner på noe lurt/ulurt i morgen på BUP. 

I hope sooo, cause im fucking TIRED OF THIS SHIT! 

                                                                                       

hehe, veldig rotete og klumsete innlegg, but that's my world. ROTETE!

God natt alle små,store, tynne, feite, sure,glade,vakre og ikke minst til meg, for jeg TRENGER SØVN!

natta<3

~Lea~

sees om en uke, bulimitroll

Har nettopp sagt "på gjensyn" til bulimitrollet. I morgen er det mandag og salatspising fram til neste helg.

Hvorfor? Det har med mine inngrodde tvangstanker rundt mat og spising å gjøre. Og jeg begynner å bli ganske lei. Det er absolutt ikke bra for kroppen min heller merker jeg. Vekta går ned, Igjen. Det gjør meg litt redd(utrolig nok). Jeg tenker at hvis jeg kommer over et hvis punkt, vil det bli vanskeligere for meg når jeg kommer på Levanger for behandling etter nyttår. Hvordan vet jeg det? Jo, fordi når jeg bikker over på den anoretiske siden er jeg fanget, basta bom. Da er jeg så liten, og anoreksien så stor.

Slik som det har vært de siste to årene, har jeg jeg vært normalvektig, og har fungert ganske bra egentlig. Lea og spiseforstyrrelsen har vært like store, noe som betyr at jeg hadde en både frisk og syk hverdag.

Men for ca to måneder siden, bestemte jeg meg for å prøve å bremse bulimien litt, den tok så mye fra meg, og gav meg så mye vondt. Det endte med at jeg begynte å spise salat i ukedagene og lot bulimien herje i helgene. Det har ført at vekta mi har gått ned i det siste, og denne vonde sirkelen er umulig for meg å snu. Når jeg når et punkt på vektskalaen, Blir jeg sykere for hver kilo som går ned etter det. Og det punktet føler jeg at jeg har kommet til nå.

Da vet jeg at jeg kommer til å forsvinne mer og mer fram til nyttår, siden jeg ikke klarer å gjøre noe med den onde sirkelen. Og når jeg forsvinner mer og mer, vil også min motivasjon til å bli frisk forsvinne mer og mer.

Så hva gjør jeg da? Hva gjør jeg hvis jeg står foran "post 3 enhet for spiseforstyrrelser Levanger" klar for behandling, uten motivasjon og meg tilstede? Legger meg ned på trappa å dør? Nei, Da blir det bare ENDA hardere å jobbe seg oppåver igjen. Enda vanskeligere å komme seg opp til den vekta der jeg fungerer. Og når jeg har kommet til den vekta der Lea og spiseforstyrrelsen er like store, skal krigen begynne.

Jeg sier til meg selv at det ikke er verdt det, men den LILLE MEG vil ikke høre, fordi spiseforstyrrelsen lar meg ikke høre.

åh, jeg må prøve å gjøre noe ganske fort, så ikke vekta går så alt for fort ned. Jeg vil faktisk være litt Lea i jula også. Jula som jeg er så glad i:/

Anyway, Disse anoreksitrollene og bulimitrollene er vanskelige dyr- UDYR!

Mamma har begynt å klikke på meg for hvordan jeg spiser nå, og hun ser at vekta mi går nedover. Hun stresser og raser hele tiden. Hun klarer ikke å se jenta si forsvinne en gang til. som dere skjønner er det dårlig stemning i huset mitt for tida. Mamma har en samboer som ikke forstår en døyt av hva en spiseforstyrrelse er, og har null respekt for meg slik jeg holder på nå. Altså: han eier ikke følelser og forståelse for min situasjon. Han er bare sur fordi jeg spiser opp all maten i kjøleskapet og for at det lukter spy på badet. Dette gjør at mamma hver dag må kjempe seg igjennom mange kriger med han for meg, fordi mamma forstår alt. Hun har vært med med hele veien, og forstår alt, men nå har jeg kommet til et punkt der spiseforstyrrelsen er så sterk at mamma føler at hun kriger like mye som meg mot spiseforstyrrelsen.

BULIMITROLL+ ANOREKSITROLL + LEI LEA  - mot-  LEI,OPPGITT,FRUSTRERT, TRIST-MAMMA

= dårlig stemning.

Ja, dette var nok en oppsummering av diverse tristerier og oppgitterier!

tilbake til pointet mitt. Denne onde sirkelen tar knekken på meg.

vel, jeg må sove faktisk, for jeg har en himla stressende uke foran meg. Masse prøver på skolen, Masse innleveringer på skolen, masse ting og tang som må fikses før jul, masse legeblablalbalstyr....

Men som jeg sa i forrige innlegg, har jeg hatt en kjempe opplevelse denne helga, og det er godt å ha med seg.

GOD NATT alle Krigere, Slitne mammer, Sure stefedre, og ikke minst god natt Marion ravn og Kong Harald:)

og ikke minst, god natt bulimitroll, ser deg om en uke...(gleder meg(IKKE))

~Lea~